Chris Holsten - Gå bli lykkelig, du

Jeg må ærlig innrømme at norsk mainstreampop ikke er det jeg hører mest på, og hvilke norske artister som gjør det bra på listene er jeg egentlig lite inne i. Jeg leser ikke hitlister for å si det sånn. Jeg har vel fordommer utifra det jeg tross alt har hørt, at det er mye som går inn det ene øret og ut det andre.

Men slike fordommer har jeg ikke noe imot å få brutt ned. Så da jeg i går formiddag leste en artikkel om Chris Holsten og hans nyeste album på NRK var det noe som vekte interessen i meg. Han har jeg jo sett en del, han har vært med på Stjernekamp, han har gjort det skarpt både i P3 sine priser og i Spellemannsprisen. Og det jeg har hørt har ikke vært så verst, uten at det har ført til noe dypdykk i musikken hans. Men nå bestemte jeg meg for å gjøre det. 

Rekk opp hånda er tydeligvis blitt en signaturlåt for Holsten i år utifra det jeg kunne lese i den artikkelen, og det han fortalte på Lindmo i går kveld. Om å våkne opp om morgenen og føle seg egentlig bare dritt. Og å lage en sang om det synes jeg er helt konge, for da gjør du noe med den gruff-følelsen, og vi som lytter som også våkner opp til slike morgener i blant kan kjenne på at det er vi ikke alene om. Denne teksten er til gutter og menn som sliter, og utifra det Holsten fortalte om reaksjoner han har fått fra menn på låten så har den truffet der den skal. Og da applauderer jeg låten, sjøl om den rent muisikalsk er litt monoton. Men budskapet, det er viktig!

Men det er også låter her som også treffer meg midt i hjertet musikalsk. Tittellåten Gå bli lykkelig, du er nettopp en slik sang. Om tankene om en eks som gjør at nye dater blir heller mislykkede, og om veien til å endelig klare å legge den eksen bak seg. Denne treffer både tekst- og musikkmessig. Den bygger seg om til å bli en av albumets beste spor i mine ører. Holsten er dessuten en som legger mye følelser i sin vokal, og det gjør at jeg tror på det han formidler. 

Etasjen over er min favoritt her. Den handler om hun som ganske riktig bor i etasjen over, og de lydene en hører derfra og det innblikket en får i den personens liv på den måten. Musikalsk er det et drama over låten som jeg digger, og jeg synes at koret gjør den mektig. Dette er egentlig en innertier av en moderne norsk poplåt for meg.

Hist og her kan ordvalgene i tekstene synes enkle, men det sjenerer meg ikke grunnet Holstens formidling. Når han legger såpass med følelse i vokalen sin som han gjør så blir sjøl den enkleste tekst troverdig og ekte. Og der lykkes Holsten 100% etter min mening. Jeg tror på han, og jeg billedgjør på netthinnen det han synger om. Som det å ligge på sofaen og høre på hun i etasjen over synge.

Og som i Tre sekunder, en vemodig historie om et forhold som bygger seg opp sakte, men sikkert. Til de til slutt flytter sammen, og jeg ser for meg hun som maler stueveggen og han som setter sammen sofaen. Og jeg ser for meg hvor vondt begge har det etter at alt de har bygd opp rives ned på tre sekunder. Jeg sitter med en klump i halsen når låten er over. Og da har Holsten gjort noe rett tenker jeg.

Unge til vi dør er det nærmeste vi kommer en gladlåt på dette albumet. Som en som nå skriver 6 som første tallet i alderen er det godt å høre en sang som dette. Jeg har en vei å gå rent mentalt for ikke å la meg dupere av alderen, og i den prosessen er en låt som dette viktig. Rett og slett for å gi meg et spark bak og innse at livet fortsatt kan ha noen gode opplevelser på lur.

Så er det et par låter som ikke helt treffer meg, men det ødelegger ikke mitt hovedinntrykk. Nemlig det at dette er god pop fra en artist som er moden både tekstmessig og musikalsk. For Holsten varierer sine musikalske uttrykk her, og det gjør skiva spennende.

Som barn og tenåring drømte Chris Holsten om å bli som sin morfar, en helt på Åråsen. Som moldenser er jeg derfor glad for at musikken ble hans vei, og at han ikke ble den som skåret sure sluttminutt-mål mot Molde! Men også fordi jeg nå gjennom å ha hørt på denne plata forstår mye mer hvorfor han treffer og berører så mange med sin musikk og sine tekster.

Karakter: 5/6.

Low Cut Connie - ART DEALERS

 

Low Cut Connie er bandprosjektet til låtskriver og pianist Adam Weiner. Han er da også det eneste bandmedlemmet som har vært med siden dannelsen. Debutalbumet kom i 2011, og dette, som kom for tre uker siden, er deres åttende fullengder.

Siden Adam Weiner altså er pianist er dette pianobasert rock. Og jeg vil også si med litt innflytelse fra blues og jazz. Det hele blir til en spennende gryte, og Low Cut Connie har et lydbilde som jeg hører fra få andre.

Både albumtittelen og låttitlene er i blokkbostaver, og det holder jeg meg tro til her. Og det begynner med et smell med TELL ME SOMETHING I DON'T KNOW.

BIG BOY er det også skikkelig futt i, og jeg digger den energien som er her og i mange av de tretten låtene på denne skiva. Koringa er også førsteklasses, samt at Weiner lar sine musikere få skinne. Som f. eks. med en herlig og fet gitarsolo her:

ARE YOU GONNA RUN? er en aning roligere i musikken, men likefullt en helstøpt låt. Eller for å si det sånn så er det en godlåt som jeg blir glad av å høre på.

Så elsker jeg det spennende lydbildet på DON'T GET FRESH WITH ME, samt den sterke og herlige koringa som krydrer låten.

Så har jeg spart det beste til slutt. TAKE ME TO THE PLACE er en sofistikert og slentrende låt som det barer oser klasse av. Pur nytelse i mine ører! Rett inn på min spilleliste over Årets sanger!

Jazzen merkes mest i pianoballaden WONDERFUL BOY. Jeg som ikke er så veldig glad i jazz (enda jeg kommer fra Molde ...) faller litt av på den, den blir det jeg kaller stillestående i mine ører. Men på den annen side tenker jeg at en slik sang hører hjemme her slik at Weiner får vist fram bredden i sin musikk og hvor han henter sine inspirasjoner fra.

Jeg har hatt dette albumet på lista siden det kom ut 8. september, men det har vært så enormt mye deilig musikk som har blitt gitt ut denne måneden at jeg ikke har fått hørt på det før nå de siste dagene. Og det er et album som har vokst veldig mye på meg siden første lytt. Adam Weiner skaper sammen med musikerne sine et for meg helt særegent lydbilde som jeg synes det er deilig å svømme inn i for å si det på den måten.

Karakter: 5,5/6.

Lars Winnerbäck - Neutronstjärnan

Jeg var skikkelig begeistra for Lars Winnerbäcks album ifjor, Själ och hjärta, som jeg følte var et stepp opp fra Eldtuppen i 2019, da jeg oppdaget han som artist. Albumet som foreligger nå føler jeg er et lite stepp ned igjen, men ikke verre enn at dette er ei skive med flere gode låter.

Et stikkord for de låtene jeg liker her er at de er klangfulle, og en slik låt får vi allerede på begynnelsen. Min gata i stan er muligens om gata Winnerbäck vokste opp i, men kan også være en gate som har en spesiell betydning for han. Det er ihvertfall en gate der ingen kommer for å brenne koraner, som han sier det i teksten.

Är det nåt jag ska ta med har også den klangfullheten som jeg liker med dette albumet. Og igjen en tekst som er lyrisk nydelig, Winnerbäck er en låtskriver som ikke går i klisjefellene, det er tydelig. Dette er også en låt der han ser tilbake:

En sang som berører er En lampa i messing, da jeg tolker låten som å handle om en mor som lider av demens. Det kan godt hende at jeg tar feil, men sangen er om en kvinne som beskrives som en mor, og med ordene gick du inn i dimman er det nærliggende å tenke i de baner.  

Rosor & champagne er nok tilegna kona, den norske skuespilleren Agnes Kittelsen, en hyllest til kjærligfheten og livet. Også dette en meget klangfull låt, dessuten er den fengende og en som er lett å nynne med på.

Vår tid er en mektig avslutningslåt om, ja, den tiden vi lever i nå. Där isarna smeltar til en Tik-Tok beat er en enormt god beskrivelse av noe av det som kjennetegner vår tid, de store klimaendringene. I det store og det hele er dette en vilt god tekst der Winnerbäck betrakter hvordan vår verden er blitt. Grepet med å la en bakgrunnsstemme gjenta en del av det han synger gir teksten en ekstra kraft som gjør at du ikke glemmer den. Og det at en annen, yngre stemme også kommer inn og synger et vers er virkningsfullt. 

Jeg vil også trekke fram Vad gör det om hundra år, som i tillegg til en vakker melodi har dette verset som gjør inntrykk:

Jag ser att perspektivet är förskjutet
Fred och frihet säger Tack för igår
Ibland känns det som vi närmar oss slutet
Ingen säger Vad gör det om hundra år

Det er nesten så jeg får gåsehud både når jeg leser og når jeg hører dette, spesielt de to midterste setningene. Her er det et stort alvor, og Winnerbäck viser sin bekymring for verden slik den er nå.

Så er det de fire andre låtene, tittellåten inkludert som ikke helt når inn til meg ennå. Jeg savner den klangfullheten som gjør de andre låtene så gode i mine ører. Men uansett så er Winnerbäck en artist og en låtskriver som har ordene i sin makt, og han evner også å lage stor musikk til mange av de nydelige tekstene.

Karakter: 4,5/6.

DRØNN - Rygg Mot Rygg

 

Streit og rett fram rock med basis besetning, to gitarer, bass og trommer, det er Oslobandet Drønn i et nøtteskall. Etter en EP i 2019 har de sluppet en del singler som har ledet opp til albumlanseringa nå sist fredag. Og la det være sagt med én gang: Jeg simpelthen ELSKER det jeg hører! At de også konsekvent bruker morsmålet er et stort pluss i min bok. Ikke det at jeg disser norske band som synger på engelsk, men det er nå en gang sånn at norsk er språket vårt, og det er deilig å høre rock på morsmålet.

Musikalske grunner til at jeg liker så godt det DRØNN kommer med her er fordi det altså er rett fram rock'n roll, det er melodiøst og fengende, og de låtene som ikke er helt øs ståpå-rock er av det nydelige og mektige slaget.

Men altså, ei skive som begynner med en låt som Tilbakeblikk er gir meg godfot tvert. Og så er det litt kult da, at et band har netopp en slik tittel på åpningslåten på debutalbumet sitt!

Balanserer er også herlig, og jeg vil her også si dette er låter med gode tekster. Det er lite klisjeer, og det er fine og troverdige fortellinger. Denne her f. eks. om det å leve et liv der man er helt på vippen i forhold til om en har det bra eller rett ut jævlig.

Bandets besetning er: Morten Løw, vokal og gitar, Peder Wandem, gitar, Nils Alexander Rama Engeness, bass og Lars Fjell, trommer. Jeg hører at de har holdt på noen år, for dette er et meget tett og samspilt band.

Jeg nevnte at det er noen mektige låter her, og Alene Sammen, som tidligere er gitt ut på singel er en av de. Jeg får rett og slett frysninger av hvor vakker og mektig den er. Alle problemene man løper fra kommer tilbake når alt er bra er en enkel, men knakende god setning, og er noe som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Også det å sitte fast i tenkeboksen.

Hun er også tidligere gitt ut på singel og er også en mektig låt om en kvinne som har sine kamper i livet. Musikken er ikke så rett fram fordi det ikke passer til en slik tekst. Sangen får en ekstra dybde ved at Morten Løw her har en kvinnelig duettpartner. Det gjør historien til denne kvinnen ekstra ekte. Jeg ser faktisk for meg Mona, hovedkarakteren i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet og de kampene hun har måttet kjempe i livet sitt.

Videoen til Flyr Høyt er tatt opp i en garasje, om det er for å befeste et inntrykk av at DRØNN er et garasjeband vet jeg ikke, men uansett er det kult med et liveopptak i en slik setting!

Det er elleve låter her, og som nevnt digger jeg alle. Brenner Overalt er en låt med en mørk koring av en annen verden, som gir låten en helt magisk dybde. Klart Det Igjen er en rett fram og tett rocker om det å lage store problemer ut av småting, mens avslutningssporet Hever Glasset er en deilig humørpille.

Konklusjonen min er såre enkel: DRØNN er enda et bevis på at norsk rock lever i aller beste velgående. Dette er enkelt sagt et herlig album!

Karakter: 6/6.

Charles Wesley Godwin - Family Ties

 

Det tredje albumet til Charles Wesley Godwin har jeg virkelig sett fram til. Jeg ga toppkarakter både til Seneca i 2019, og How the Mighty Fall i 2021. En akustisk konsert på Moskus i Trondheim like før pandemien slo til i 2020 dempa ikke på begeistringen. Godwin er fra Vest-Virginia og har dermed de rike musikktradisjonene fra områdene rundt fjellkjeden Appalachene trygt plassert i ryggmargen.

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Godwin, og i det nyeste av de skriver han om hvordan dette albumet her ble til. Etter albumet i 2021 opplevde han forventningspress og skrivesperre. Da pandemirestriksjonene ble lettet måtte han ut på veien for å tjene inn det tapte, og han var lite hjemme. Barn nr. 2 kom i februar- 22 og det var en samtale med svigerfaren en sen kveld som fikk det til å løsne. Svigerfaren sa noen enkle ord om at han ikke måtte tenke så mye på tingene han ikke kunne kontrollere, og det løsnet såpass at Godwin forteller om den fineste og mest produktive perioden han har opplevd hva låtskriving angår. Han fulgte et strengt regime om å stå opp grytidlig for å ha gode jobbeøkter før resten av familien våknet. Men han skrev også i alle mulige situasjoner ellers, som rett før konsert, når han satt på plenklipperen, låtideer kom i dusjen osv. Og han bestemte seg for at albumet skulle handle om familie. Personlige tekster om eget liv og de som står han nærmest.

Platen begynner med overtyren Tell the Babies I love Them før Godwin går rett over på tittelsporet, der han sier rett ut at det er bare å slå han rett ned hvis han kutter familiebåndene. Dette er da også en av de fineste låtene på skiva:

Godwin er av gruvearbeiderslekt, der både faren og farfaren hadde tøffe jobber i kullgruvene i Vest-Virginia. Det er et tilbakevendende tema i hans musikk, og Miner Imperfections er hans hyllest til først og fremst farfaren, og om stoltheten over å ha sine røtter i gruvene.

All Again er den enkle, gode sangen til kona om at hvis de hadde levd om igjen så hadde han gjort akkurat de samme valgene. Noe som må sies å være både en hyllest til det livet de har sammen, og en takknemlighet for det. Videoen viser en mann som får en alvorlig sykdomsdiagnose, men som forteller legen at han skal klare seg. Og vi ser han i hverdagen sammen med de han setter høyest, kona og barna.

Med overtyren og en epilog er det hele 19 spor på skiva. Med så mange låter er faren større for at enkelte av de kan føles litt til overs. Det går utover noen av de rolige låtene, spesielt noen som kommer etter hverandre midt i. Samtidig er det noe vakkert og ettertenksomt over disse rolige låtene, og f. eks. Gabriel, som jeg antar er til det yngste barnet blir jeg berørt av.

Skyline Blues er låten Godwin ble ferdig med rett før han gikk på scena til en konsert i Iowa, og er om lengselen etter sin kjære mens han studerer en fin skyline fra hotellrommet. Og ønsket om å være en god mann for henne.

Two Weeks Gone er en fengende og herlig låt om gleden ved å komme seg fortest mulig hjem til sine kjære. Denne her tenker jeg vil være et fyrverkeri live med fullt band!

Den tøffeste og mest rocka låten her er Cue Country Roads, som også handler om det å være på veien hjem. Dette er det 3. siste sporet, før han følger opp med sin egen cover av legendariske Country Roads, Take Me Home, litt for å virkelig understreke budskapet føles det som.

Plata avsluttes med et vakkert postludium, for å si det på den måten. Med piano og fele og til slutt hører vi Godwin lære datteren Country Roads-klassikeren. 

Det meste av dette albumet føles helstøpt, nært og ekte. Så er det noen låter midt i som blir litt stillestående for meg, men jeg regner med at de for Godwin er viktige for helheten. Og det går mer på musikksmak enn på kvalitet tenker jeg. Godwin begynner å få et skikkelig navn nå, og den innflytelsesrike country-YouTuberen Grady Smith som jeg følger er stor fan. Og får han fortsette å være i styringa på hvordan musikken hans skal være vil Charles Wesley Godwin fortsatt være en spennende artist å følge i mange år framover.

Karakter: 5/6.

Oslo Ess - Oslo Ess

 

Det 8. studioalbumet fra Oslo Ess er sjøltitulert, og gir meg enda en gang en flott dose med punkinspirert rock. Men de har også utvida lydbildet en del, det er langt mere bruk av blåsere enn tidligere, og de leker seg også med å besøke litt andre sjangre.

Åpningslåten Den vanskeligste tida er nå er for det meste det jeg vil kalle aggressivt akustisk, og her får vi også den første dosen med blåsere. En litt uvant Oslo Ess-låt, men da må vi huske på at de også har et akustisk livealbum bak seg, så dette er også noe de kan.

Så kommer de tre låtene som er gitt ut på singel i forkant. En dans på nevroser er en rett fram Oslo Ess-låt slik vi kjenner de, og som har gjort at vi er så mange som er glade i dette bandet. Ingen synger sangene om deg bedre enn meg er en enkelt sammensatt, men likevel kul setning. Jeg digger også Ikke la dem dra deg ned, som er en flott tekst om å ikke la seg bli kuet av myndigheter og de som bestemmer . Også dette en låt i beste Oslo Ess-ånd, både tekst- og musikkmessig:

Når de døde danser er en kul låt der bandet leker seg med ska. Det er heftig, det er gøy, og sjølsagt får blåserne god plass! Gitarist Peter Larsson har naturlig nok vokalen på svenskspråklige Där Jag står, også det en fin låt som utfyller materialet på denne skiva. Og et band med respekt for seg sjøl må jo ha en låt om det å være på turné, eller enda bedre om bandbussen, der de befinner seg mye av tida. Vårt andre hjem er den gode historien om doningen som er et vrak for noen, men som for de er som en Jaguar.

Tiedemanns Tobakk er det jeg vil kalle skivas anthem, både hva musikk og tekst angår. Historien om en barndom og ungdom med en bror som var mye flinkere i idrett og der en endte opp i produksjonen på Tiedemanns Tobakk og noen år gikk opp i røyk der. Synes også beskrivelsen av broren som lang og slank og en sjøl som høy og tynn er knallgod. Låten fra dette albumet som jeg har sendt inn på min "Årets sanger"-spilleliste.

Prinsessa på alerten er øs øs-punk som sitter godt. Selv om du hater meg nå regner jeg med har bassist Knut-Oscar Nymo på vokal, en herlig utypisk Oslo Ess-låt der blåserne spiller den musiklalske hovedrollen på det meste av låten, men der det også er flere andre spennende lydeffekter. Mens Porselen er favoritten min blant de mer typiske Oslo Ess-låtene. Uttrykket våren er på G er rett og slett et lyrisk gullkorn!

Så avsluttes det hele med korte, energiske Klikk! som begynner med en tydeligvis engelsk musikkekspert som synes at dette bandet er bare shit! Som mer enn noe anna er god ironi, for dette er et helstøpt album der jeg egentlig får alt jeg ønsker meg av et Oslo Ess-album. Og mer til all den tid at de eksperimenterer med det musikalske uttrykket sitt på en høyst leken måte. Jeg finner rett ut ikke noe å kikke på her!

Karakter: 6/6.

Margo Cilker - Valley Of Heart's Delight

 

I sommer fikk jeg tilsendt en plateanmeldelse fra Stavanger Aftenblad fra en kompis i Rogaland. Den kvinnelige artisten det gjaldt var innen segmentet amerikana, folk, country, men anmelderen tok seg også tid til å nevne flere kvinnelige artister innafor dette segmentet med nylig utgitte album eller skiver på beddingen. Nå viste det seg at akkurat den plata som ble omtalt ikke var helt min smak, men jeg noterte meg flere av de på lista, og det er grunnen til at jeg ble oppmerksom på denne plata fra Margo Cilker, utgitt for en uke siden.

Dette er Margo Cilkers andre fullengder. Hun debuterte til gode kritikker med Pohorylle i 2021, og har etter det åpnet for sterke band som American Aquarium og Drive-By Truckers. Hun holder til i landlige omgivelser i staten Washington i det nordvestre hjørnet av USA (hvis en ser bort fra Alaska), altså litt utenfor alfarvei i forhold til musikalske sentra. Og det får vi et hint om både gjennom omslagsbildet, albumtittelen og åpningssporet Lowland Trail. Dette er helt tydelig en kvinne som trives ute i fri natur.

I livlige I Remember Carolina ser Cilker tilbake på fine steder og opplevelser under turné. Dette er en humørpille av en låt som jeg bare må bevege meg til. Og en låt der hun er sterkt innom countryen. I didn't remember where my home is / but I remember being free er forresten en herlig verselinje!

Mother Told Her Mother Told Me tolker jeg som en refleksjon over sine røtter og hvor en kommer fra. Jeg liker hvordan pianoet til tider er med på å prege denne låten, og jeg merker at Cilker er en god formidler.

Det kommer fram på et par låter at Cilker har et kristent livssyn, men det er ikke påtrengende. Og i Crazy or Died, der hun fastslår at alle de hun har sett opp til has gone grazy or died, regner hun med at Jesus hadde lidd samme skjebne hvis han hadde vandra på jorda nå.

Til slutt må jeg ta med Sound and Fury som igjen er en låt med godt driv, samt at den er framført med følelse.

Eneste låten jeg har ankepunkter mot er avslutningssporet All Tied Together der jeg synes Cilker bommer litt vokalt når hun drar ut ordet together. Men bortsett fra det så er dette et album som gir meg gode følelser. Det er melodiøst, og flere steder er harmoniene rett ut vakre. Så Margo Cilker er en spennende artist som jeg vil følge med på framover.

Det må forresten legges til at en størrelse som Sera Cahoone er produsent for skiva. Det borger for klvalitet, og hun har da også gjort en fremragende jobb!

Karakter: 5/6.