Den store mesteren har kommet med ny skive i en alder av 80 år, og faktisk er dette i mine ører en tanke lysere enn den forrige, "Old Ideas" fra 2012. Da hørtes Cohen litt sliten ut og musikken var vel monoton.
Monotoni, i positiv forstand har egentlig vært et av Cohens varemerker og det er en del av det også her. Men likevel er dette ei mer lys skive, Cohen får god hjelp av sine kvinnelige backingvokalister og her er en del sanger som rett og slett er noen klassiske Cohenperler.
Og på åpningssporet "Slow" møter vi en sjølironisk Cohen: "It's not because I'm old/It's not the life I led/I always liked it slow/That's what my momma said":
"Did I Ever Love You" er nydelig:
Avslutningssporet, "You Got Me Singing" er en vakker perle:
9 sanger på dette albumet, i utgangspunktet synes jeg alt under 10 sanger på et album er lite, men her bryr jeg meg ikke mye om det. Leonard Cohen viser at han sjøl i en alder av 80 har mye å fare med og at han fremdeles har budskap han vil ha fram og historier han vil fortelle. Det må vi som er glad i hans musikk og tekster være dypt takknemlige for.
Da jeg for en stund fikk tilbud fra cdon.com på fri frakt for en metalskive var ett av albumene som var avbilda med en artist som het Liv Kristine. Jeg har før slrevet om min svakhet for kvinnelige vokalister innen symfonisk metalsjangeren og det frista derfor veldig å sjekke ut denne Liv Kristine.
Liv Kristine har gitt ut fem studioalbum, hvorav altså "Vervain" nettopp er kommet ut. Dette er et meget bra album som har høy rotasjon på min iPod om dagen. Spesielt om morgenen, på vei til jobb, er dette perfekt musikk å våkne til og bli klar til arbeidsdagen. Lv Kristine er en meget god vokalist og ditto låtskriver. Hun har skrevet alle tekstene sjøl, musikken er komponert i samarbeid med ektemannen Alexander Krull og Torsten Bauer. Det er energi og en flott rytmei musikken og Liv Kristines stemme er praktfull.
Her er tittelkuttet:
"Love Decay", duett med Michelle Darkness:
Liv Kristine har også med en soloversjon av "Love Decay" på dette albumet.
"Stronghold of Angels" med legenden Doro Pesch, også her er en soloversjon med.
"My Wilderness":
"Elucidation" er en stor favoritt på dette albumet, men den er dessverre ikke å finne på YouTube.
Jeg hadde ikke Liv Kristine på radaren før nå, jeg er alltid åpen for ny musikk og jeg er glad for at jeg har oppdaga henne. "Vervain" er et album jeg trygt kan anbefale, for meg et av høydepunktene i 2014!
Det er en dominohistorie bak at jeg oppdaga det danske bandet Danser med Drenge. Jeg så for et par uker siden filmen om Björn Afzelius, "Tusen Bitar". Der gjenkjente jeg den hvithårede Dylangitaristen Billy Cross, som i Danmark danna Delta Cross Band for ca, 35 år siden. Et band hvis debut-LP "Rave On" jeg kjøpte og rådigga. Rett fram rock'n roll ispedd sugende blues.
Det fikk meg til å lete fram Delta Cross Band på YouTube, jeg fant det helt råe tittelsporet. Den var på ei spilleliste der like råe "Caroline", en av mine absolutte Status Quo-favoritter også var med. Den ble etterfulgt av "Er Der Nogen I Himlen", et konsertopptak med Danser med Drenge, et band jeg aldri hadde hørt om. I introen ble det sagt at sangen var tilegna deres første og avdøde vokalist, Philippa Bulgin. Det gjorde at jeg lette opp mer om bandet og fant deres gjennombruddshit fra 1993, "Hvorlenge Vil Du Ydmyke Dig?", med Philippa Bulgin. Her er den, og legg merke til hvordan videoen sakte men sikkert går fra svart/hvitt til farger:
Danser med Drenge ble starta i 1991 av Klaus Kjellerup, Philippa Bulgin og Jesper Mejlvang, og var en forlengelse av Klaus Kjellerup Band. Suksessen lot vente på seg, men det tok av da det sjøltitulerte debutalbumet kom i 1993. Danskspråklig musikk var nede i en bølgedal, men Danser med Drenge traff en nerve hos danskene og "Hvorlænge Vil Du Ydmyke Dig?" ble deres store gjennombrudd. Turné ble planlagt, men måtte utsettes da Philippa Bulgin ble diagnostisert med kreft i underlivet. Etter noen ukers behandling var hun på beina igjen og turneen høsten- 93 ble en kjempesuksess.
Men rundt nyåret-94 fikk Philippa tilbakefall og etterhvert ble det klart at hun ikke ville overleve. De prøvde å gå i gang med et nytt album, men sykdommen var for sterk og 22. mars 1994 døde Philippa Bulgin, 26 år gammel. Hun hadde bedt bandet om å se seg om etter ny vokalist og etter en sorgperiode kom Rie Rasmussen inn og hun har vært i bandet siden. Album nr. 2, "Så Lenge Vi Er Her" kom i 1995, med tekster som reflekterte mye rundt det bandet hadde vært igjennom. Her er "Er Der Nogen I Himlen"?
Jeg lette meg fram på Spotify og på cdon.com og fant en 15-årsjubileums-CD fra 2008 "15 År I Røg Og Damp" som jeg bestilte. Det viste seg at CD-en var konsertopptak av deres beste sanger, samt en DVD med konsertopptak og klipp fra bandets historie. Så sangene fra debutalbumet som er med er der sunget av Rie Rasmussen. En bitte liten nedtur da jeg oppdaga det, men da jeg hørte på "Hvorlænge Vil Du Ydmyke Dig?" følte jeg at Philippa Bulgin på en måte var med. Hun hadde en sterk og unik stemme, men det skal sies at Rie Rasmussen også gjør en meget god figur.
Danser med Drenge har hatt en karriere med både opp- og nedturer, fra 1997-2000 solgte skivene deres dårlig og de var lite i rampelyset. Men derfra og fram til nå har det vært en suksesshistorie og de er nå et av Danmarks mest populære band.
Her er et knippe av sangene som er med på denne jubileums-CD-en, men "Aldrig Undvære Dig" fra debut-CD-en, da tar jeg den med Philippa:
"Tag Godt Imot Ham":
"Kære Lillesøster":
"I En Biograf Nær Ved Dig":
"Griper Du Mig Når Jeg Falder?":
Danser Med Drenge består i dag av:
Rie Rasmussen (vokal)
Klaus Kjellerup (bass, låtskriver)
Henrik Stanley Møller (keyboard)
Steffen Qwist (gitar)
Morten Bolivig (keyboard)
Kasper Langkjær (trommer)
Foto. ukjent.
Absolutt et hyggelig bekjentskap dette danske bandet. Og at jeg oppdaga dem og skriver om dem her i bloggen er altså et resulatat av en rekke med tilfeldigheter, som jeg er glad for at oppstod.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en stor fan av Anne Nørdsti. Etter mitt skjønn så er hun en av våre beste entertainere, uansett sjanger. Hun har et slikt scenetekke og en slik innlevelse på scenen at hun kunne blitt stjerne uansett sjanger hun hadde valgt. Og jeg må si at jeg er veldig skuffa over at NRK ikke har fått henne med på "Stjernekamp", der er jeg sikker på at hun hadde nådd langt. Det kan sjølsagt være at de har prøvd, men at det ikke har passa for henne, det forbeholdet må jeg ta.
Når det er sagt så er jeg alltid spent når artister jeg er fan av kommer med ny musikk. Vil de leve opp til forventningene? Vil de komme med noe nytt? Har de utvikla seg? Når det gjelder den nye skiva til Anne Nørdsti, "Danser I Måneskinn" som kom 29.09. og som jeg fikk i postkassa dagen etter så svarer jeg ja på alle tre spørsmålene, uten å blunke.
Nørdsti bruker denne gangen Ole Evenrud som produsent. Han har gitt henne et mer rocka og popete lydbilde. Musikken er røffere, det er lite som minner om tradisjonell danseband. Og de mest hardcore dansebandpuristene vil muligens skygge unna, kanskje spesielt de eldste. Men jeg synes at Anne tjener på dette nye uttrykket, denne stilforandringa i musikken. Innen dansebandsjangeren er det veldig lett å stivne hen, en god del lettere enn de fleste andre sjangre vil jeg si. Skal sjangeren overleve er en helt avhengig av å ha artister som våger å ta nye steg og utvikle sitt musikalske uttrykk. Ikke bare kan en nå nye fans med det, en modnes også som artist og musiker og en viser at en har evne til å ta inn nye impulser. Kan jo også nevne at i en del av sangene på denne skiva brukes vanlig kassegitar. Det er ytterst sjelden innenfor danseband og det gir sangene en større ekthet og nærhet.
Jeg liker 10 av 11 sanger på skiva, ikke bare liker, jeg rådigger de, Det er sju originalsanger og fire oversatte til norsk. Det er blant de jeg finner den ene sangen som ikke faller helt i smak. det er en enddempa og norsk versjon av "Det Vackraste". Men der Cecilia Vennersten leverer ren magi synes jeg Annes versjon blir for neddempa og derfor for kjedelig, magien mangler.
Men ellers er dette meget bra og her er mange sanger som jeg kommer til å nynne på framover. Her er åpningssporet "Elvis":
Dessverre er dette den eneste av sangene på skiva som er kommet på YouTube til nå. Nr. 2 er tittelsporet, som er en av de fire oversatte. Her kommer rockeren Anne Nørdsti fram, en herlig sang med driv.
"Venter På En Vakker Dag" er en heftig countryrockduett med Lars Erik Blokkhus. "Velkommen Til Livet" har Anne skrevet og komponert sjøl, den er til hennes sønn Kristian som hun fikk for to år siden. En inderlig mor - barnsang med mye følelser og morskjærlighet.
Av de andre sangene vil jeg trekke fram "Mitt Beste For Deg", "En God Nummer To" og "Tenker På deg". Ole Evenrud har bidratt en del i låtskrivinga, det har også Lars Erik Blokkhus og Hanne Sørvaag er også kreditert med en sang.
Dette er ei topp skive som jeg gir en sterk 5-er skal jeg trille terning. Versjonen av "Det Vackraste" er det eneste som trekker ned, og jeg gleder meg til å se Anne Nørdsti live med dette materialet.
Da jeg kjøpte augustutgava av Mojo var det med en CD med artister med utgivelser på Jack Whites Third Man Records, valgt ut av Jack White sjøl. Der falt jeg pladask for "Slowly" med The Haden Triplets, og etterhvert bestemte jeg meg for å få tak i hele CD-en med de.
Dette er trillingdøtrene til den verdensberømte jazzbassisten Charlie Haden, som døde i sommer. Petra, Tanya og Rachel Haden har alle musikalske karrierer og har bidratt på utgivelser av og turneer med størrelser som Foo Fighters, Green Day, Todd Rundgren, Weezer og Queens of the Stone Age. Da de opptrådte sammen med Ry Cooders sønn Joachim ble Cooder senior såpass begeistra at han foreslo at de skulle lage et album.
Som sagt, så gjort og trillingene Haden spilte inn ei skive med sanger de vokste opp med, nedstrippa sanger med countrypreg. Musikken kan til tider virke gammelmodig, men jeg får en følelse av ekthet, nærhet og kjærlighet til musikken. Og det er flere perler her.
For at dere skal få høre og se en framføring av "Slowly", her er en minikonsert med fire av de 13 sangene på skiva:
En av sangene her "Voice From On High" er med et klart kristent innhold, men det får så være.
Da jeg helt tilfeldig skrudde på radioen en fredagskveld for noen uker siden ble jeg på "Radiorock" på P1 introdusert for ekteparet Kelly Willis og Bruce Robison, og det jeg hørte var så fordelaktig at jeg kjapt bestilte deres to felles album "Cheater's Game" fra 2012 og årets "Our Year".
Begge har solokarrierer bak seg. Kelly Willis beskriver som en artist innenfor alternativ og nytradisjonell country, en stil som legger vekt på en tradisjonell vokal tradisjon innen countryen og på en litt tilbake til røttene musikkstil. Hun har bak seg åtte studioalbum, hvorav fem fikk listeplassering på Billboards countryliste.
Bruce Robison har hatt mest suksess som låtskriver. Han er mannen bak Dixie Chicks' monsterhit "Travellin' Soldier", "Angry All the Time" (Faith Hill/Tim McGraw) og "Wrapped" (George Strait) som alle tre har toppa Billboards singelliste innen country. Han har sju album bak seg.
Det morsomme med de to skivene jeg har fått i hus nå er at "Cheater's Game" står med Kelly først, mens "Our Year" står med Bruce først. På begge albumene er det en fin blanding av egne sanger og coversanger. Musikken er behagelig, til tider slentrende, og mer enn hørverdig.
Tittelsporet fra "Cheater's Game":
"Border Radio" (akustisk):
Don Williams' "We're All The Way":
"9,999,999 Tears":
Fra "Our Year", "Motor City Man" (starter på ca. 2:00):
"A Hanging On" (Akustisk):
"Carousel":
Og til slutt, velkjente "Harper Valley PTA" (starter etter 1:28):
Ørlite pussig at Kelly & Bruce ble spilt på Radiorock siden dette er mer country enn rock, men det får så være. Musikken er fin og jeg anbefaler alle å låne øre til dette meget musikalske ekteparet.
Mine australske countryyndlinger The McClymonts kom i sommer med sitt 4. album, "Here's To You & I" og i går kom det endelig i postkassa. (Album 3, "Two Worlds Collide" fra 2012 har jeg ikke anskaffa ennå). Hørte skiva et par ganger på Spotify og visste at dette er bra. Og jeg legger ikke skjul på at dette er den beste countryskiva jeg har hørt i år. Det er glad, fengende country slik jeg vil ha det. Ikke påtatt popete som mainstreamcountryen fra Nashville. Det er en sang som er rocka, ellers er det livat og glad musikk ispedd tre fine ballader.
Det er de tre sangene fra skiva jeg har funnet på YouTube. Men som sagt, dette er et knallalbum som jeg glatt gir en 6-er. Jeg blir i godt humør av denne musikken og det føles ekte. Brooke, Samantha (Sam) og Mollie McClymont er The Real Deal!
Hadde vært råkult om en norsk countryfestival hadde tatt sjansen på de, jeg er trygg på at det hadde blitt knallsuksess. Men jentene er mer enn populære i sitt hjemland down under og de vil nok ikke se på Norge som et aktuelt marked. Men de har ihvertfall én fan her oppe i nord:)
