Backstreet Girls - In Lust We Trust

Ingen norske band har så til det fulle levd ut rock'n roll-myten som Backstreet Girls. I nesten 40 år har de turnert hver krok av landet, spydd ut låter og album, laget fest der de har opptrådt, og de har festa. Slikt blir man rockelegender av, og jeg er glad jeg endelig fikk opplevd de live på Tons of Rock ifjor. Dette er et band som lever og puster rock, de kjenner ikke noe annet liv, og det er å spille rock som gir livet deres mening. I den anledning anbefaler jeg dokumentaren Backstreet Girls - en farligere variant som ligger på NRK nett-TV. Den forteller historien om hvordan de hadde det under pandemien, da de ikke fikk gjort det de elsker aller mest.

Pandemirestriksjonene er forlengst over, BSG kjører på og nytt album foreligger. Og det er noe godt og trygt med et band der du vet hva du får. Det er rett fram boogie-rock og ferdig med det. Ikke det at de ikke kan overraske på enkelte låter, men grunnpilaren har vært der siden bandets morgen i 1984, rett fram stå-på rock. Og jeg liker det, rock skal ikke være komplisert, og jeg vet hva jeg får av disse gutta her.

Beef Chop Suicide er åpningslåten og iflg. en 40 sek. video om låten som ligger på YT handler den ganske enkelt om livet i det store og hele. Og iflg. Petter Baarli er det en kinarestaurant i Stavanger som har en rett som heter nettopp dette!

Men jeg innrømmer glatt at når det gjelder BSG så er det ikke tekstene jeg hører mest på, det er mer musikken. Tekstene er der som en ramme rundt musikken, men det er musikken som er greia for meg når det gjelder BSG. Så at en låt heter Sister Satan er helt greit.

Om de hadde Marilyn Monroe i tankene da de laget Norma Jean vet jeg ikke (hun het Norma Jeane Mortenson), uansett er det blitt en av favorittene mine på denne skiva. Dette er så drivende god rock at jeg ikke klarer å sitte stille:

Stadig færre røyker her til lands, men gutta i BSG gjør ihvertfall sitt for å holde tobakksprodusentene i live. Så hvorfor ikke da bare lage en låt om det å røyke? Ikke helt fullt øs denne låten, men bandet viser at de mestrer det også:

Jeg får det jeg vil ha på ei BSG-skive denne gangen også, og da er jeg fornøyd. For jeg trenger ikke artister som løser verdensproblemer hele tida, noen ganger er det godt å bare lene meg tilbake og ta imot  og nyte musikk som kun er ment for å underholde og å gi meg glede. Og sånn sett er det viktig at vi har band som Backstreet Girls som gir oss hardt tiltrengte pauser fra det virkelige livet.

Karakter: 5/6

Ashley McBryde - The Devil I Know

Ashley McBryde er en artist jeg har hatt sansen for noen år nå. Hun røsket opp i mainstreamcountryen med debutalbumet Girl Going Nowhere i 2018, og med Never Will i 2020 sementerte hun sin posisjon som en artist å regne med. Ifjor kom hun og noen artist/låtskriverkolleger med det heidundrende konseptalbumet Ashley McBryde presents: Lindeville, som jeg omfavna med begge armer.

Albumtittelen bærer bud om at McBryde fremdeles er en artist som ikke kompromisser. Og det åpner med et smell med Made For It, som er om livet på veien. McBryde sier rett ut her at det ikke er et liv for alle, og at du nærmest må være skapt for det. Men at når du står på scena og ser alle de som elsker musikken din, da er det verdt alle milene på turnébussen og de utallige hotell- og motellrommene.

Women Ain't Whiskey er et oppgjør med menn som behandler kvinner som bruk og kast, som en tom whiskey-flaske. En fin låt og en god og nødvendig tekst:

Jeg vet ikke om McBryde synger om seg sjøl i Learned To Lie, men det er uansett en sterk historie om et barn som tidlig lærer å lyve, og at hun heller skulle ønske hun like lett hadde lært å elske. Som å lære å si det en egentlig ikke mener, at det er OK at partneren kommer sent hjem. Dette er virkelig godt skrevet, og det er en sår sang som gjør inntrykk:

På tittelsporet tar Ashley McBryde enda et oppgjør, denne gang med de som har synspunkter på hvordan hun bør leve. Hennes valg blir I'm just sticking with the devil I know.

 

Til slutt tar jeg med Cool Little Bars som er en rett fram moderne countrylåt:

Coldest Beer In Town er en samme type låt, og det er fint å oppleve at McBryde både tar det nedpå og kjører full gass. Sjøl om det er et par låter her som blir litt vel traust countryrock i mine ører så befester Ashley McBryde inntrykket av å være en bad ass-artist som ikke er redd for å kjøre sitt eget løp. Slike liker  jeg, og det er godt å se at det er rom for artister som henne i dagens mainstream-country.

Karakter: 4,5/6.

Stiko Per Larsson - Kantbollar och ufon

Senvinteren 2021 fikk jeg en anbefaling fra en kamerat om å låne ørene til svenske Stiko Per Larsson, og det jeg fant var en forundringspakke av en artist. En slags landsbygdas Ulf Lundell beskrev jeg han som da, om en ikke så politisk som Uffe til tider kan være. 450 konserter fra 2007 til 2018 der han gikk til konsertstedene ga han en hengiven fanbase som kaller seg Stikostalkers, og han samlet inn over to millioner svenske kroner til SOS Barnebyer og Barncancerfonden. En deltakelse i Melodifestivalen ble det også, med Se vi flyger i 2018. Under pandemien holdt han hver fredag nettkonserter i en serie kalt "Er röst i hatten". Jeg fulgte et par av de, og det var riktig trivelig hvordan han kommuniserte med oss seere underveis, og ofte spilte sanger etter ønsker. Dette er en tradisjon han har fortsatt, og er nok noe av grunnen til at han har en så hengiven fanskare i Sverige.

Jeg falt skikkelig for albumet han ga ut i -21, og da spesielt duetten med Peter LeMarc, Vi som finns och de som försvann, en hyllest til alle de som har bygd opp Sverige og de som gjør Sverige til det det er i dag. Så derfor var det med forventning at jeg begynte å høre på dette nye albumet, som kom nå før helga. Og det er flere låter her som er gode, og som fyller meg med ro og varme.

Tittelsporet Kantbollar och ufon åpner det hele, og er et seks minutters epos der musikken gir låten et mystisk preg. Stikos litt hese stemme bidrar også til det inntrykket. Om det gamle huset på stedet der han vokste opp, der han og kompiser hadde sitt første band. Den mystiske atmosfæren i låten gjør at jeg lblir sugd inn i den, og én setning stikker seg ut: Alt ungt måste bli gammalt i jakten på nogot nytt. 

Stiko er fra Leksand i Dalarna, et sted som i Norge er best kjent for å ha et godt ishockeylag. Så at en låt har Dalarna i tittelen er ikke så rart da, og Från Dalarna til Nynäs forsterker inntrykket at det å være på reise fra noe og til noe er et gjennomgående tema for låtene på denne skiva. En slik reise fra noe og til noe er i seg sjøl dvelende, og det er denne sangen også:

Sangen jeg på mange måter har falt mest for her er For vem ska jag vara rädd, som rett og slett er en nydelig kjærlighetserklæring. Fra Stiko og til hans kone Lina. Vakkert!

Så er jeg blitt glad i Eden, som i bunn og grunn er beskrivelsen av en musikkfestival og hvor godt det er å samles igjen rundt musikken etter to år med pandemirestriksjoner. Sjøl om de ikke var så strenge i Sverige som her til lands gikk det også der hardt ut over kulturlivet og festivalene. Ikke rart da at dette er den klart mest up tempolåten på dette albumet:

De fem resterende låtene er neddempede, og noen av de er nok litt for ensformige for meg. Men Elysium skiller seg ut, der Stiko synger om savnet etter en person som er død. Jeg leser i Wikipedia at Elysium i henhold til greske og romerske mytologier var et paradis, der gode mennesker kom etter døden. Jeg antar at dette er et farvel til en forelder, og Stiko gjør det så vakkert at jeg får gåsehud.

Det er et ettertenksomt og dvelende album dette, men med noen låter som setter dype spor og som jeg vil ha med meg videre. Jeg gleder meg til å følge Stiko videre, og jeg må se til å koble meg på en nettkonsert med han igjen!

Karakter: 4,5/6.

Zach Bryan - Zach Bryan (og countryens Nirvana-øyeblikk)

I går kom jeg over en ny video med min favoritt YouTuber, amerikanske Grady Smith. Jeg har nevnt han før, han er i utgangspunktet journalist, men har en stor pasjon for countrymusikken, og han er like glad i den alternative countryen som mainstreamcountryen. Altså at han er vel så opptatt av countrymusikk som kommer fra alle andre steder i USA enn Nashville. Og i denne videoen her forteller han at countryen nå opplever sitt "Nirvana moment". Han trekker linjer tilbake til da Nirvana og grungen skapte sjokkbølger i rocken og feide 80-tallets puddelrockere (eller "hair rockers" som Smith kaller de) av banen.

Grunnen til det er de to karene som nå topper hhv. Billboard Hot 100 singellista og Billboards Hot 200 albumliste. Totalt ukjente Oliver Anthony, kun med kassegitaren topper singellista med Rich Men North Of Richmond, som er et bitende oppgjør med politikere på begge fløyer som gir blaffen i vanlige folk og deres liv.

På Billboard 200, albumlista er det Zach Bryan som troner øverst med sitt sjøltitulerte album som kom ut for to uker siden. Rett nok er han nå kontraktsfestet til et datterselskap av Warner, men han har ingen bindinger til Nashville, og han slo gjennom i 2019 med videoer han la ut på nettet med enkle sanger kun akkompagnert med kassegitar. Populariteten har bare økt, fra det sjølutgitte albumet DeAnn, via oppfølgeren Elisabeth og så debuten på et stort selskap, trippelalbumet American Heartbreak ifjor. Og nå råder han grunnen og selger og strømmes mer enn alle andre artister i USA, Taylor Swift inkludert.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt så storheten i Zach Bryan fra starten av, jeg syntes det ble vel monotont og sært. Men nå måtte jeg bare gi hans nyeste album en sjanse, og konklusjonen er en lykkefølelse over at et album som dette akkurat nå tar rotta på mainstreampop, mainstreamcountry og whatever. Vel, en og annen sangen er fortsatt vel monoton og ensformig, men jevnt over er dette et solid stykke enkel hverdagsmusikk som ikke har gått gjennom kommerskverna. Her er noen eksempler:

Fear and Friday's:

Det føles rett og slett herlig med en artist som dette, som kommer ingensteds fra (vel, han er fra Oklahoma) og som tar innersvingen på den til tider dvaske mainstreamcountryen. Det virker som at Nashville her har fått noe alvorlig å tenke på, og Smith spår da også at Bryankopier vil bli signert av Nashville-tilknyttede selskap i tida som kommer for å demme opp. Men det spørs om de har noe å stille opp med overfor originalen.

Ticking:

For siden gjennombruddet har Bryan perfeksjonert stilen sin og tatt inn andre instrumenter. Men det virker som at han gjør det uten å gå på akkord med seg sjøl, og det er rimelig forfriskende.

El Dorado:

Han har også fått med seg ingen ringere enn Kasey Musgraves på det som er blitt en hit, I Remember Everything. Og denne er nydelig!

 Til slutt Tourniquet:

Det er noe enkelt og nakent over mye av det Zach Bryan gir oss på dette albumet, og sjøl om det fortsatt er litt monotont hist og her så er dette likevel så forfriskende å høre på. Det er jo dette øyeblikket jeg har venta på, at en artist fra den alternative countryen får stor nok kommersiell suksess til å sette mainstreamcountryen i skyggen. 

Så min anbefaling, hvis du er glad i country er å bruke 54 minutter på dette albumet. Det er 16 spor, og det første er rent verbalt der Bryan snakker om låten Fear and Friday's, men jeg tror du vil bli fornøyd. Og det skal i sannhet bli spennende å følge Zach Bryan framover!

Karakter: 5/6.

Micky Skeel - Kan Man Ikke Bare Leve?

 

Det er et høyst livsfilosofisk spørsmål danske Micky Skeel stiller når han på sitt andre album går fra engelsk til dansk. Og det er ikke så rart, da dette er et popalbum med tekster som omhandler viktige ting i livet. Og da er gjerne eget språk en bedre måte å uttrykke seg på.

Skeel krydrer dessuten skiva med tre små snakkespor. Det ene er en liten samtale med et barn, kanskje er det Skeels eget barn, det vet jeg ikke. Så et memo der han forteller hvor viktig det var å lage et album der han tok opp mer dypere ting enn det man ofte finner i poptekster. Og han avslutter med tittelsporet, der han forteller om sin bakgrunn med foreldre som var hhv. regnskapsfører og selger, og at han da "selvsagt" måtte bli musiker. Slike drypp kan lett oppfattes som pretensiøst, men jeg synes det krydrer skiva og ihvertfall jeg fikk forsterket opplevelsen av at dette er en artist som vil noe med dette albumet utover det å underholde.

Skiva åpner med Tidsfordriv, der budskapet slik jeg tolker det er at en skal ikke bry seg med hva andre sier om hvordan man lever livet. Om så mye av det en gjør er det andre ville kalt tidsfordriv. Han sier at hvis han hadde ti tusen liv ville han ikke gjort noen endringer.

Skeel ble nr. 3 i årets danske Melodi Grand Prix med Glansbillede, en låt jeg ikke festet meg ved da fordi jeg la all min elsk på rockeren Nicolas Sonne som ble nr. 2. Men dette er en popperle der Skeel ber om at folk må ta av seg sitt glansbilde, og leve livet som den de virkelig er.

Giv Meg Det Hele er beskjeden til en partner om å vise hele sitt register, også sitt verste. Også det en fengende låt, og det kjennetegner mange av låtene her. Det er fengende pop med god rytme, og altså til tekster som gir grunn til ettertanke.

Etter den lille samtalen mellom en far og et barn som gir uttrykk for savnet etter faren kommer så en låt som er mer neddempet. Det er ikke så rart, gitt at det handler om Skeels opplevelse av å bli et skilsmissebarn og hvordan hele hans verden da gikk i knas. Og at han skulle ønske at han da kunne ha sett at ting ble greit til slutt Advarsel: Denne videoen kaller på følelsene dine!

Hvis Bare Jeg Kunne Se berørte meg til tårer, selv om jeg heldigvis ikke har opplevd at mine foreldre er blitt skilt. Pleaser er derimot en låt der jeg har opplevd det Skeel synger om. Nemlig å være den som skal please andre, i et kjærlighetsforhold, i et vennskapsforhold, på arbeidsplassen. Og hvor utmattende og selvutslettende det er. Skeels oppfordring er å gi slipp på din indre pleaser og heller være deg selv og stå for den du er.

Idiot ligger litt i samme gate temamessig, om at en ikke lenger vil være idioten i et forhold, at en da heller vil leve alene. Mens Lengere Fra Hinanden er om et forhold der en er milevidt fra hverandre selv om en er fysisk nær. Noe mange kan kjenne seg igjen i.

Skeel har med én coverlåt, Anne Linnets Tusind Stykker, som Björn Afzelius udødeliggjorde på begynnelsen av 90-tallet. En mer upbeat popversjon, men tekstmessig sett så passer den inn på dette albumet. Og så avsluttes det altså med tittelsporet, som er ren snakking:

Det er én låt som ikke treffer meg helt musikalsk, Kys Ham Nu, men det rokker ikke ved at dette er et  popalbum som berører meg. Som treffer følelsene mine, samtidig som jeg digger musikken. Da jeg satte meg ned for å skrive tenkte jeg at jeg ville ende opp med 5 eller 5,5. Men i erkjennelsen av at dette er et viktig album som kan treffe mange som sliter på forskjellige plan, og da spesielt unge, så lander jeg rett og slett på ...

Karakter: 6/6.

Tom Roger Aadland - Skyer

 

Det kommer ut mye god, norsk musikk om dagen, også på morsmålet. noe jeg er glad for. Tom Roger Aadland har jeg omtalt to ganger før, og han er her nå med ny musikk og tekster om det nære i livet, men også om det som er mer alvorlig. Aadland er på denne skiva både mild og skarp i kantene, og viser med det flere fasetter av seg sjøl som artist og sangsnekker.

Tittelsporet Skyer åpner som en av de lyse låtene på denne skiva, en god låt å starte med. Så kommer en av mine favoritter her, Kan ikkje gi oss med den gode livsvisdommen om at sjøl om livet gir oss harde slag så skal vi ikke gi oss. Vi må ta vare på optimismen og ikke la pessimistene vinne. En moderne utgave av Teigens Optimist hva tematikk angår.

Med en låt med tittelen September er det ikke rart at Aadland valgte 1. september som utgivelsesdato. Og sammen med Kine Nesheim er dette blitt en nydelig kjærlighetssang:

Aadland har et fyldig lydbilde på mange av låtene, spesielt de på første halvdel av albumet, og det liker jeg. Og jeg nevnte at han også er skarp i kantene, første varselet om det er Levd Liv. Det er røff låt med klare rocketendenser. Vokalen hans er mørk og forteller om et hardt liv, og han kommer inn på det at vi mennesker ofte ikke gjør det gode vi vil. En setning å legge seg på minnet!

Sangen som river mest i meg tekstmessig er Normalia, som er et beinhardt oppgjør med alle de som streber etter å leve et mest mulig normalt liv, kanskje uten å ha begrep på hva normalt egentlig er. Aadlands budskap her er at han stoler mest på outsiderne, de som ikke lever et A4-liv, enten fordi de har valgt det sjøl eller fordi de må. Som den narkomane som higer etter dagens siste dose. Eller skeive som mottar hat og hets fra Normalias forkjempere. Musikken er like kompromissløs som teksten, den er rå og monoton på et slikt nivå at det blir litt slitsomt for hodet mitt. Men kanskje er det det som må til for at folk skal våkne.

Så får vi den store kontrasten når Aadland tar det helt ned med den váre og milde Ikkje der du leite, og jeg føler at Aadland her skjønner at vi som lyttere trenger å finne roen igjen etter utblåsninga den forrige sangen ga oss. Dette er en sang som jeg ser for meg Mikael Wiehe kunne ha gjort på svensk.

Plata avsluttes med det nesten ni minutter lange eposet Siste natta vår i lag. Også den vár og ettertenksom i stilen om et farvel med en person en har elsket.

Et album med mange kontraster dette, og det er nok litt av grunnen til at jeg måtte bruke tid for å få det under huden. Til å begynne med følte jeg at dette bare såvidt landa inn på den positive siden av vektskåla, men med flere lytt har dette materialet vokst på meg. Såpass at jeg er blitt glad i mange av sangene her.

Karakter: 5/6.

Terje Espenes - Røtter

Før jeg starter med denne albumomtalen vil jeg for nye lesere forklare filosofien min bak denne bloggen. Jeg skriver nemlig bare om musikk jeg liker. Kan jeg ikke gi et album minst 4 av 6 poeng så skriver jeg ikke om det. For jeg vil mye heller skrive om det jeg liker, framfor å surmule over musikk som ikke faller i smak. Dette i respekt for musikerne og artistene det gjelder samt de som liker den musikken, fordi det som ikke helt går hjem hos meg kan være nettopp den musikken som berører andre dypt inn i hjerterota. Og da er det ikke min jobb å regne på deres parade. Dessuten, livet er for kort til å dvele ved musikk som jeg likevel ikke kommer til å høre så mye mer på.

Mens Lars Lillo-Stenberg, som jeg omtalte i mitt forrige innlegg går fra sitt vante norsk til engelsk på sin nyeste skive gjør Terje Espenes det motsatte. Både som vokalist i Jack Stillwater, og på sin solodebut der han covret Springsteen sang han på engelsk. Men her, sin første soloskive med egne låter går han over til morsmålet, ja attpåtil på dialekt. Det gjør meg som lytter varm om hjertet, for tanker, følelser og stemninger blir så mye bedre formidlet på norsk enn på engelsk, rett og slett fordi det er vårt språk, og vi som lytter kjenner nyansene i språket.

Som en skjønner på albumtittelen så er ens røtter, det en kommer fra en gjennomgangsmelodi på de ni låtene på skiva. På coveret ser vi en skute i Nordishavet med Espenes' bestefar Rasmus Bratli i utkikken. Men dette handler også om det å bryte opp, gjerne fra noe som ikke er så bra, og starte på et nytt kapittel i livet. Og om lengselen etter noe bedre, at det et stykke der framme venter en tilværelse som er bedre enn den en har nå.

Og jeg begynner ikke først, som jeg som regel bruker å gjøre når jeg omtaler album. Jeg begynner med låten som gjør mest inntrykk, om jenta som flykter fra en krig hennes far og hennes bror har måttet reise ut i. Mens familien for henne velger flukten, der de innser at skal hun ha en sjanse her i livet så kan det ikke være i det krigsherjede hjemlandet. Derfor havner denne flyktningejenta hos oss i Norge. En sterk historie om et ungt menneske som må bryte opp fra alle hun kjenner, fra alle de som hun følte ga henne en viss trygghet midt oppe i alle de vonde inntrykkene. Og kanskje er noe av grunnen til å sende henne på flukt der, å spare henne fra enda flere traumatiserende inntrykk.

Så til starten der de to første låtene er om ung kjærlighet. Åpningslåten Hjemmefra som beskriver ungdomsforelskelsen en håpte skulle ta en hjemmefra og ut i den store verden. Men som ikke ble annet enn noen stjålne blikk og noen ord.

Jeg synes at musikken på denne plata fint speiler det tekstene handler om. Det er naturlig at denne låten her er lysere i det musikalske uttrykket enn i Evig Mørke. Sjøl om vi har noen som er mestere i å lage lystig musikk til triste tekster (The Mavericks er et lysende eksempel her), så er det også godt å oppleve at musikken står i stil til tekstene. Alt til sin tid sjølsagt, men her synes jeg at det er rett.

Jeg kjenner det også slik på Den Eine, nå også om en ungdomsforelskelse, men nå om en som endte med et forhold. Låten er et nostalgisk tilbakeblikk til det forholdet, og om hva den jenta betød for å modnes og å bli den en er i dag. En låt med et tydelig piano i bunn, og som igjen gjenspeiler det teksten handler om. Sårhet, nostalgi, takknemlighet.

På min vei te deg har et røft musikalsk lydbilde, og det også passer for å illustrere ens lange vandring mot den personen som er ens elskede i dag. Om en vei som har sin pris, som har sine humper. Og så vil jeg trekke fram Når morran kjem, en vár og nydelig kjærlighetserklæring der Espenes får fram den gode følsomheten i stemmen sin:

Den fine følsomheten i stemma får Espenes også godt fram i Lang vei å gå, som handler om den nærstående personen som må bryte opp, kanskje for å finne seg sjøl eller for å nå et mål eller oppfylle en drøm som er viktig for den personen. Anne Nymo Trulsen er her en duettpartner som er med på å gi låten en egen dimensjon:

Det er en del melankoli her, og jeg vil si det er en god melankoli som blir várt og nydelig formidla, både gjennom Espenes' vokal og gjennom musikken som jeg altså synes er fint tilpasset tekstene. Sånn er det også i Meg og månen, også det en sang om lengsel etter en person som betød mye for en tidligere i livet. Så avsluttes skiva med Følge deg hjem, som igjen er en vakker kjærlighetserklæring.

Alt i alt er det ei stemningsfull skive Terje Espenes har lagd her. Den er på litt under halvtimen, men det er likefullt en musikalsk reise som gir meg en indre ro. Når den snaue halvtimen er over føler jeg at jeg er mer i harmoni med meg sjøl enn da den begynte. Og da har artisten og musikerne gjort noe rett tenker jeg.

Karakter: 5,5/6.