Vi er inne i Eurovision-uka og nå noen få timer før 1. semifinales juryprøve, den juryene skal stemme utifra så er det faktisk to av de fem store som har tatt en solid ledelse på oddsen med hhv. 23 og 20% vinnersjanse. Malta er nr. 3 med 13% og resten har under 10% sjanse iflg. et gjennomsnitt fra de største bookmakerne. Så da er det på tide å gå gjennom låtene til de fem store samt arrangørlandet Nederlandet. Og jeg tar landene i alfabetisk rekkefølge.
mandag 17. mai 2021
Eurovision Song Contest 2021 - Forhåndskvalifiserte
lørdag 15. mai 2021
Eurovision Song Contest 2021 - Semifinale 2
Semifinale 2 går av stabelen f.k. torsdag 20. mai fra kl. 21:00. Her er mine vurderinger av de 17 låtene der. Og altså, tallet i parentes bak karakteren er hvor jeg har låten på min rangering av alle årets 39 låter, samt at link til låtenes videoer ligger i overskrifta.
1. San Marino - Senhit - Adreanalina
5. Østerrike - Vincent Bueno - Amen
onsdag 12. mai 2021
Eurovision Song Contest 2021 - Semifinale 1
At coronaen tok Eurovision Song Contest (ESC) ifjor var trist, men det det var også trist at alt som var av festivaler og store konserter også gikk med i dragsuget, og akkurat det fortsetter dessverre i år. Men ESC blir det, artistene er allerede i full gang med prøvene i Rotterdam, under strenge smittevernstiltak. Australia blir ikke tilstede og deltar med et opptak fra hjemlandet, noe alle land måtte lage som en backup-løsning.
Litt publikum blir det også, om enn bare nederlandske som en del av Nederlands test på gjenåpning der enkelte kulturarrangement får ha publikum av en viss mengde. Prøvene er altså i full gang og 1. semifinale er f.k. tirsdag 18. mai. Der skal Norge og TIX delta og den blir beskrevet som et "blodbad" der flere gode låter kan ryke. Mens kvaliteten på semifinale 2 er en del lavere iflg. ekspertisen. Og jeg skjønner hvorfor de semifinalene blir omtalt som de blir.
Nåvel, her er min vurdering av låtene i den rekkefølgen de skal opptre i semifinalen. I parentes etter karakteren setter jeg hvor låten kommer på min rangering av alle 39 deltakerlåter. I overskriften til hver låt ligger link til låten.
1. Litauen - The Roop - Discoteque
The Roop med "On Fire" var en av snakkisene og blant de største favorittene før alt ble avlyst ifjor. De er det også i år med "Discoteque", om det å danse og ha sitt eget diskotek hjemme når en ikke kan gå ut og danse og sosialisere med andre mennesker. Dette er en suggererende låt som, unnskyld uttrykket er dritkul. Kan oppleves litt monoton, men likefullt en låt fylt med spennende elementer.
Tar Litauen sin første seier i år? Ja, mulighetene er så absolutt tilstede!
Karakter: 5,5 (8)
2. Slovenia - Ana Soklič- Amen
mandag 10. mai 2021
Jack Ingram, Miranda Lambert & Jon Randall - The Marfa Tapes
Da jeg leste om denne plata her på Rolling Stone fikk jeg gåsehud. Og det før jeg hadde hørt en tone. Men å lese om tre artister som hadde funnet sitt låtskriverparadis i et ørkenlignende landskap i Marfa, Texas og som bestemte seg for å spille inn disse sangene, alle i one take, ute gjorde noe med meg. Med vinden som akkompagnement, med kyrs rauting i det fjerne, og på en sang et helikopter fra Border Patrol som fløy over de. Sanger som de hadde gitt ut på hver sine plater, men der de ville ta lytterne med tilbake til det punktet der sangene kun var nakne og akustiske. En av sangene måtte de ta inne siden vinden blåste ned opptaksutstyret.
Her er en liten film som forteller litt av historien bak albumet.
Miranda Lambert er en av mainstreamcountryens største stjerner. Men hun er opptatt av musikkens røtter. Og at hun er med og lager et slikt album gjør at respekten for henne som artist stiger mange hakk hos meg. Jack Ingram så jeg på scena som oppvarmer for Sugarland i Atlanta i 2006 og han er en prima artist. Jon Randall vet jeg lite om, men det var han som fant Mafra først og som lokket Ingram og Lambert til å komme dit for å finne ro og inspirasjon til å skrive nye sanger.
At jeg ikke er skuffet er et "oinnersteitment" som de sier her i Trøndelag. Det kan ikke bli mer ekte, mer nært og vakrere enn dette. Og nerven som er i disse sangene og i omgivelsene er der fra første sang, som er In His Arms.
Jeg vet ikke helt hvilke superlativer jeg skal bruke. Vanligvis så kan rene akustiske album bli en smule monotont for meg, når det er bare musikken og stemmen på alle sangene. Men her får jeg ikke den følelsen. Det at det er tatt opp ute og jeg får med meg naturens lyder i tillegg til gitar og sang så gir det en ekstra nerve. Og jeg får en dypere forståelse av hvorfor dette stedet har gitt disse tre inspirasjon til de 15 sangene som er på skiva.
Am I Right Or Amarillo.
En stor favoritt er Waxahachie, som nå er inne på min liste over Årets sanger 2021. Rett ut vakkert sunget av Miranda Lambert:
Så må jeg ha med sangen der Lambert, Ingram og Randall får selskap av et helikopter fra Border Patrol, Tequila Does, fra Lamberts siste album "Wildcard".
Jeg kunne tatt med flere sanger, men altså, alle sangene her er perler, og jeg oppfordrer alle til å søke opp denne plata og lytte. Bare lytte og sug inn den atmosfæren som gitaren, stemmene og naturens lyder gir deg. Dette er en sjeldenhet av et album, men utvilsomt et som vil bli stående igjen som et av de mest minnerike fra 2021.
Karakter: 6.
fredag 7. mai 2021
Dropkick Murphys - Turn Up That Dial
Jeg oppdaget Dropkick Murphys gjennom 2017-albumet "11 Short Stories of Pain And Glory". Det var et bombenedslag av et album, det var rått, det var hardt og det var klare irske elementer i musikken. Ikke rart siden de kaller musikken sin Celtic Punk. Spesielt låten Blood gikk gjennom marg og bein på meg. Jeg fikk så gleden av å oppleve de på Tons of Rock i 2019 og det var et av høydepunktene fra den strålende festivalen det var. Settet deres var rått og herlig.
Så det er ikke rart at jeg har forventninger til dette albumet her. De blir bare delvis innfridd. Jeg savner nemlig litt den variasjonen som var på det forrige albumet. Misforstå meg rett, det er til tider rått og rett fram dette også, men musikken varierte mer i uttrykksmåte forrige gang. Her har bandet langt mer rendyrka det irske og britiske i musikken sin, og det kan bli riktig så heftig sånn sett til tider. Som tittelsporet som starter albumet, et hyllest til musikken og artistene som har inspirerert Ken Casey & co.
We took on the world
With these songs in our ear
They told us to listen
But you were all we could hear
You were our sound
You were angry, loud, and raw
They wrote the rules
But you were the law
L-EE-B-O-Y er slik jeg forstår teksten en hyllest til en legendarisk sekkepipeblåser, og det bekrefter min antakelse om at DK også er inspirert av skotsk musikk.
Middle Finger handler om å være den opprøreren som ikke kan la være å vise fingeren til makta når det trengs, eller til vanlige folk som gjør eller sier noe som bryter helt med dine verdier. En rett fram ærlig låt og tekst som også svinger sjukt bra.
Queen of Suffolk County er om en kvinne som tydeligvis eide gata,m eide baren, som var sentrum for begivenhetene der hun bevegde seg. En rå og kul hyllest er det blitt.
Mick Jones Nicked My Pudding er så erkebritisk i både tekst og melodi at det er ikke rart at jeg lenge trodde at dette var et engelsk, skotsk eller irsk band. Mick Jones husker jeg som angriper på Leeds under Tippekampenes storhetstid på 70-tallet og det er jo han jeg tenker på når jeg hører den låten! Men det er vel mer mer sannsynlig at det er gitaristen i The Clash som kan være inspirasjonen. Videoen er ihvertfall hysterisk morsom!
H.B.D.M.F. begynner tekstmessig som en tilforlatelig bursdagssang, men etterhvert som låten skrider fram skjønner jeg at dette bursdagsbarnet ikke er verdens mest sympatiske person for å si det sånn..... Good As Gold er en kjærlighetserklæring slik bare Dropkick Murphys kan gi deg, heftig og rå. Chosen Few er om hvordan USA forfalt under Trump og med en bønn om at folk og politikere må stå sammen, finne kompromisser og ikke holde seg i skyttergravene. Dette fra teksten sier mye:
We used to be the heroes
Today we are the trash
They took all our good will
And they shoved it up our ass
The welcome has worn out
For the red, white, and blue
If we don't smarten up
They're gonna tell us all to screw
Det ankepunktet jeg har mot denne plata er altså at det er lite musikalsk variasjon. Hver for seg er låtene friske og rå, men som en helhet blir det litt samme duren. Egentlig er det bare avslutningssporet I Wish You Were Here som skiller seg ut som mer rolig og neddempa, en aldeles nydelig sang om å savne noen som ikke er blant oss mer. Jeg kunne gjerne tenkt meg et par slike låter til innimellom alle "fullt trøkk"-låtene. Det hadde gjort det til en bedre helhet.
Karakter: 4,5.
mandag 3. mai 2021
girl in red - if i could make it go quiet
Dette er plata som river ned noen av fordommene mine mot dagens popmusikk. For innimellom det jeg oppfatter som ferdigprorammerte låter skrevet av en hel bøling låtsnekkere så dukker det av og til opp popplater som er rene perler.
girl in red har jo vært et fenomen lenge. Marie Ulven har 10 mill. følgere på Spotify og er blitt et frihetssymbol for skeive verden over. Jeg har ikke hørt noe særlig på musikken hennes tidligere, men det at hun kom med dette debutalbumet nå sist fredag gjorde at jeg sjekka det ut. Og jeg fant altså popmusikk som jeg liker. Spennende musikk, for girl in red utforsker sin musikalitet på dette albumet. Alle låter er særegne, ingen er like.
Serotonin åpner det hele. Serotonin er for å sitere Wikipedia en signalsubstans/transmittersubstans i noen av nervesystemets synapser. Mangel på serotonin kan bl. a. føre til klinisk depresjon, fibromiyalgi, migrene, bipolare lidelser og angstlidelser for å nevne noe. Altså et alvorlig tema som gjenspeiles i musikken, som skifter mellom å være depressiv og mer lystig. En på alle måter interessant og spennende låt.
En av de kuleste låtene er hornylovesickmess. Om å sitte i USA med et atlanterhav mellom seg og kjæresten. Følelsene legges åpne i en rett fram tekst som jeg synes er befriende. Her er det ikke noen gange rundt grøten når det f. eks. klages over flere måneder uten sex.
You Stupid Bitch er i all sin genialitet både fengende og røff i kantene, både musikalsk og tekstmessig. En klar melding til ei som står en nær om at hun faller for feil personer og at "The perfect one for you is me". Dette er rett og slett en herlig poplåt!
Og når vi er inne på herlige poplåter så er i høyeste grad også I'll Call You Mine det. En skikkelig banger av en låt og platas største høydepunkt i mine ører.
Og så er det jo kult da at vi har en låt som heter bare . Altså bare et punktum. En fin, liten låt er det også, med en litt drømmende vokal.
I det store og hele er det kun én låt her som jeg ikke har fått inn under huden. At jeg skulle si det om et moderne popalbum med en ung artist av i dag er egentlig bare deilig. For det girl in red gir meg er en tro på at det fortsatt kan lages fengende, god og også røff pop med ekte instrumenter. Jeg er ikke mot all EDM, gjort på rette måten kan også EDM være riktig fint. Men likefullt er det befriende å få ei slik plate der alt føles ekte. Og så digger jeg en artist som også er så rett fram i tekstene sine. Her legges det ikke lokk på følelsene, og det gir låtene en ekstra spiss synes jeg.
Karakter: 5.
lørdag 1. mai 2021
Smith & Thell - Pixie's Parasol
Jeg er med på noe som heter MGP Total der vi er en del venner fra det gamle forumet til Escnorge som har dette evigvarende opplegget der vi nominerer to låter i hver omgang og så stemmer vi. Det er mellom sju og ti som er med hver gang og der har jeg oppdaga mye god musikk fra alle verdens kanter.
Det siste året eller så har den svenske duoen Smith & Thell gått igjen der og til stadighet vunnet med sine fengende gitarbaserte poplåter. Til slutt følte jeg at jeg måtte sjekke de ut nærmere og så da at de kom med sitt andre album for snart 3 måneder siden. Så det er altså ikke helt ferskt, men jeg fikk likevel lyst til å skrive om plata, siden jeg liker den rimelig godt.
Duoen består av Maria Jane Smith og Victor Thell og de albumdebuterte med "Soulprints" i 2017. Siden har de levert hit etter hit og blitt voldsomt populære. Forgive Me Friend kom i november-18, ble en stor hit og er med på denne skiva. I alt fire av de ti låtene er etter det jeg kan lese ut fra duoens utgivelser på Spotify gitt ut som singler eller som del av en EP, de tre andre er Goliath, Hotel Walls og Telephone Wires. Fine låter alle fire, spesielt de to førstnevnte, men jeg velger her å fokusere på de låtene som kom nye med albumet.
Radioactive Rain er første låten på skiva og er en typisk Smith & Thell-låt. Fengende, nydelig kor og med en behagelig gitar.
Stilen til Smith & Thell minner meg litt om Amy Macdonald, en artist jeg er stor fan av og som har litt den samme typen fengende låter som grunnpillar i sin musikk. Og så skiller de seg positivt ut i dagens pop ved at det er ekte musikk med ekte isntrumenter, jeg hører ikke noe EDM her, og for en som setter pris på levende musikk med levende instrumenter så er det helt topp.
Year of the Young ser jeg nå ble sluppet på YouTube i august 2020, så da var den nok ikke helt ny på albumet likevel, men uansett en fengende og fin sang det også.
En sang som jeg er blitt veldig glad i er Nangilima. Den herlige lyden av kassegitar i tillegg til at den er helt rått fengende, det er en til tider koraktig vokal som tar meg helt. Rett og slett en knallåt.
Men den låten som virkelig kaller på følelsene er Yatzy. Musikalsk sett en mer neddempa låt, og det er ikke så rart, når teksten er om en ung mor som får kreft. Om hvordan hun og mannen fortsatt prøver å ha et familieliv der de bl. a. spiller yatzy med barna og lar de vinne. Og der de innser at i det virkelige livet så trenger de og ikke minst hun et fullt hus og fem strake 6-ere. Tårene er ikke langt unna når jeg hører på denne her. Det er den låten som har gitt meg mest gåsehud i år for å si det sånn.
Utifra denne skiva forstår jeg hvorfor Smith & Thell er blitt så populære. De treffer en streng i meg og jeg er så glad for at det fortsatt går an å slå igjennom kun med ekte instrumenter ved siden av vakker sang.
Karakter: 5,5.






