Tove Bøygard - "Blåe Drag"

Tove Bøygard er sambygding med Hellbillies, altså fra Ål i Hallingdal og debuterte solo i 2010 og ga ut et duoalbum med søstera Anita i 2014 ("Blågras på Skrindo") som ble Spellemannominert. Nå i år har hun kommet med et nytt, eget album, og jeg er helt betatt.

Det er musikk i mange fasetter her, country/amerikana, countryrock, som i "Byttu & Spann" og "Alle Desse Dagan" og blues, som avslutningssporet "Treng Deg". To coverlåter blant de 13, "Sjå i Nåde" (Mary Gauthier "Mercy Now") og Thåstrøms "Faen Faen Faen".

20 år som sosionom i rusomsorgen i Oslo før hun satsa fullt på musikken har gitt Tove Bøygard et godt innblikk i livets skyggesider og på flere av låtene taler hun de svakeste blant oss sin sak. Et godt eksempel her er "Almindelig Liv" om Ilafangen som etter 40 år ut og inne av fengsel fortsatt drømmer om et alminnelig liv.

Flyktningekrisa tar hun også for seg, i åpningssporet "Framand" synger hun: "Og eg sit i varmen / Eg har meir enn eg treng / Og likevel tenkji eg / Skal eg åpne døra i kveld? / For de er så mange / Og vi er så rik / Me må byggje mura / For du har ingenting". Den ovennevnte coversangen "Sjå i Nåde" har Bøygard gitt en norsk tekst som treffer, der hun synger om sin kjærlighet til sin far og sin søster og også til fredrelandet "som treng å vise raushet no". "Dei som sit med makti vil berre tekkast dei som syt" synger hun.

I "Melea" filosoferer hun over skjebnene til norske Mari i 1912 og utenlandske Melea i 2017, tiggere som ble og blir sett ned på av de fleste som går forbi.

Eneste sangen som ligger ute på YouTube i full lengde og som jeg får gjengitt her er tittelsporet "Blåe Drag", vakker video og vakker sang:

Jeg er virkelig blitt glad i denne skiva. Det er så ekte og nært, musikken er betagende, vakre harmonier, og det er en artist med brodd som ønsker å si noe, som har et budskap. Dette er ei varm skive som jeg kommer til å komme tilbake til mange ganger, den lyser i den norske platehimmelen i 2017!

Her en video med livekutt fra flere av sangene på dette nydelige albumet:

Mulig noen synes jeg er vel raus med toppkarakterene, men det får stå sin prøve :)

Karakter: 6.

Sam Outlaw - "Tenderheart"

Sam Morgan har valgt seg et artistnavn som forplikter, men Outlaw er faktisk familienavnet til hans mor. Den snart 35-årige (28. juli) karen som ble født i South Dakota, men som flytta med foreldrene til California som 10-åring hoppa av en lovende karriere i reklamebransjen da han runda 30 og satsa alt på et kort på musikken. Han kaller musikken sin "SoCal country", som henspeiler på at han spiller countrystilen fra Sør-California, der vi bl. a. finner Bakersfieldsounden.

Hans debutalbum, "Angeleno" fra 2015 er et strålende album fra start til slutt og hadde glatt gått inn på min topp 3 for det året hadde jeg hatt den på radaren, produsert av ingen ringere enn Ry Cooder som sammen med sønnen Joachim også bidro musikalsk. I år har oppfølgeren "Tenderheart" kommet, og søndag 16. juli står han på scena på John Dee i Oslo. Eia var jeg der sier jeg bare..... Outlaw skriver alle sangene sjøl, bare så det er nevnt.

Plata begynner med fire rolige låter der Outlaws følsomme stemme virkelig kommer til sin rett. Åpningskuttet "Everyone's Looking For Home" utvikler seg til en mektig låt med blåsere duvende over resten av lydbildet. I det hele tatt så er Outlaws stemme den som av dagens artister ligger nærmest Gram Parsons fantastisk følsomme stemme, og musikalsk så er det også tydelig at Outlaw har henta inspirasjon fra den store mester.

Neste låt, "Bottomless Mimoasas" forsterker inntrykket av inspirasjon fra GP, og er en vakker låt med nydelige harmonier:

De to neste låtene er også vakre, ettertenksomme låter, "Bougainvilles, I Think" om en nabo han ble venn med , men som han nå ikke husker navnet på, og tittelåta "Tenderheart". Her er den live og merk den vakre teksten:

Så går tempoet opp i "Trouble" og vi får et lydbilde mer likt det som var på debutskiva:

En av de nydeligste sangene på skiva er "Two Broken Hearts" med en tekst som virkelig tar meg.

Det er 13 låter på skiva, de aller fleste av de er som sangene over gode historier fortalt til en vakker og ekte country som jeg elsker. Her er ikke all staffasjen som mainstreamcountryen fra Nashville gir oss. Country skal ose av ekthet, nærhet og varme og det mener jeg Sam Outlaw gir meg som lytter i fullt monn. Derfor er det trist at jeg ikke har mulighet til å oppleve han live på John Dee 16. juli. Dere som kan må ikke la anledninga gå fra dere!

Karakter: 6.

El Cuero - "For All Remaining Days"

At jeg ikke oppdaga før i slutten av juni at El Cuero kom med nytt album i januar er utilgivelig sløvt. Men så har jeg til gjengjeld hørt mye på "For All Remaining Days" jevnt og trutt de siste dagene. Dette er det første albumet de har produsert sjøl og jeg kan ihvertfall trekke den konklusjonen at det er mer melodiøst og mer fengende låter, sjøl om det ikke var verst det de har kommet med før heller. Lydbildet er lysere på en måte.

Åpningssporet "All Downhill From Here" er et godt ekspempel på dette. En låt der jeg lar meg fascinere av Håvard Takle Ohrs trommespill

Gitarist og vokalist Brynjar Takle Ohr er drivkrafta i bandet også hva låtskriving angår, men den nye gitaristen Vegard Strand Holthe bidrar også med en låt, Should've Been Gone" som han også synger på. Jeg synes han løser oppgava meget bra:

Slentrende "The Whole Love" skiller seg ut med et litt annerledes lysbilde, bl. a. en mer melankolsk gitar som gjør at jeg faktisk får litt Chris Isaakvibber:

:En av de tøffeste sporene er "Big Shot", en låt med et herlig driv. "The Fuineral" er en rolig låt som gjør inntrykk på en som har opplevd en brå død i nær familie i år. Sangen starter med kirkeklokker og så får vi en jegperson som synger om sin egen begravelse, om de tilsteværende "who wished they were anywhere else", noe jeg trygt kan skrive under på.

"Real Men Inhale" er en fengende countryrocker med en bra tekst. "Trying to Get Through to Your Heart" er en tøffere låt som jeg synes sitter bra. Avslutningssporet "Never Again" begynner akustisk og er en god låt i skjæringspunktet mellom rock og americana. De to øvrige sporene "Big Dreams, Little Dreamer" og "In Every Little Way" synes jeg blir litt stillestående og stampende.

Men alt i alt er dette et meget bra album av kristiuansunderne i El Cuero. Det hadde vært kjekt å oppleve de live, da de først og fremst er et liveband, som de også sier i et intervju i Norway Rock Magazine 2/2017.

Karakter: 5.

My Darling Clementine - "Still Testifying"

Dette er et album jeg har venta lenge på, og den som venter på noe godt osv......

Det er 2-3 år siden jeg oppdaga dette engelske ekteparet Lou Dalgliesh og Michael Weston King og deres forløsende og til tider meget fengende country. Albumene "How do you plead?" og "The Reconciliation?" fra hhv. 2011 og 2013 har flere sanger som er blitt klassikere for meg, som "100,000 Words", "No Heart In This Heartache" og "I Won't Stand By Him (No Matter What Tammy Said)".

Når de nå endelig kommer med nytt album så er noe ved det gamle og det er forandringer. Det som ikke er endra er tekstene, bittersøte refleksjoner over livet generelt og de fleste aspektene ved kjærligheten, og da mest de mørke sidene. Det som er endra er musikken. Litt flåsete kan jeg vel si at steelgitaren er bytta ut med blåsere. Det er bare på 2-3 sanger at jeg hører en countrysnert.

Til å begynne med skuffa det meg, men etterhvert som jeg har tillatt meg å høre nøyere på denne skiva så blir den bare bedre og bedre. For fortsatt er det en fin blanding av riktig fengende låter og mer rolige, sobre låter.framført med innlevelse og nærhet.

Det hele åpner med fengende "The Embers and the Flames" før sobre og rolige "Eugene" tar over. Den handler om deres familiereise til Eugene, Oregon og med den laga de denne fine videoen:

"Yours Is The Cross I Still Bear" er også en litt rolig og slentrende sak, om båndene som fortsatt er der sjøl om forholdet er over.

I "Since I Fell For You" blir det et gjensyn med steelgitaren og country, en litt klassisk countrylåt dette.

 
En riktig så fin modulasjon har vi også i denne sangen. "There's Nothing You Can Tell Me" er en litt rocka og veldig fengende låt. Om to som har kjempa sine slag i livet som møtes og de kan se på hverandre at den andre har erfart både det ene og andre i forhold til det annet kjønn.

I "Jolene's Story ønsker My Darling Clementine rett og slett å fortelle historien til Jolene fra Dolly Partons store hit. Michael gir også sitt besyv med med en lignende historie, og begge konkluderer med at "we stand guilty at charge", men at de er glade for at den andre ikke gikk tilbake til Jolene. I "Friday Night, Tulip Hotel" er vi litt tilbake til country og med et trekkspill diskré vandrende bak i lydbildet.

"Just A Woman" er også en rolig, litt sober sak med blåsere og 50-, tidlig 60-tallsgitar. "Tear Stained Smile" er en fengende låt med tøffe blåsere med på laget, denne liveversjonen er mer akustisk:

Så kommer vi til albumets høydepunkt, den over 6 minutter lange "Two Lane Texaco", et bittert, men også vakkert oppgjør med hvordan den vakre lille hjembyen har dødd hen etter at motorveien kom med det til følge at "noone wants to stop here anymore". Det er nydelig framført, samtidig som det er et trist budskap.

Akustiske "Shallow" avslutter, der også datteren Mabel får synge et vers.

Min konklusjon er at den første skuffelsen over at det var lite country på denne skiva fordufta fort da jeg gikk dypere inn i musikken. Lou Dalgliesh og Michael Weston King har til tross for litt stilskifte beholdt varmen, ektheten og nærheten som er blitt et varemerke for musikken deres. Og da er jeg solgt, punktum!

Karakter: 5,5.

Jorn - "Life On Death Road"

Vår største stjerne innen heavy metalvokal Jørn Lande er ute med nytt album, under sitt artistnavn Jorn. "Life On Death Road" er det første originalalbumet siden "Swing of Death" sammen med Trond Holter i 2015 og det første originale soloalbumet siden 2013.

Lande sier sjøl at dette albumet handla om å samle sammen de beste folka for et best mulig resultat, og å bruke den tida som var nødvendig. Med seg har han på gitar Alex Beyrodt (Primal Fear, Voodoo Circle), Francesco Iovino (Primal Fear) på trommer, Mat Sinner (Primal Fear, Sinner, Kiske/Somerville) på bass og på keyborad og som produsent Alessandro Del Vecchio (Hardline, Revolution Saints).

Jeg synes dette er et album som svinger fra det helt store og til det litt anonyme når det gjelder låtutvalget. For det første så er Lande en vokalist av de sjeldne, mannen kan synge, ferdig pruta. Det er en innlevelse, og det er en sjel i stemma hans som de fleste andre metalvokalister kan misunne han.

Og tittellåta, som innleder skiva er også den beste låten. "Life On Death Road" er et over 7 minutters epos som virkelig river deg i fletta. Ikke bare er det vokalen til Jorn, men det er også en drivende flott låt der Alex Beyrodt får rikelig anledning til å briljere med sitt heftige gitarspill.

"Hammered To the Cross (Business)" er også en drivende god uptempo rocker med mye rå energi:

Det er også driv over "Love Is the Remedy", og det er bra drama over denne låten der Beyrodt igjen får briljere litt. "Dreamwalker" er mer i balladeland og jeg føler at den stamper vel mye, Jorn må her virkelig jobbe for å bære en låt som for meg blir noe anonym. Og det er her mitt største ankepunkt mot albumet kommer, det er nemlig en del låter her som blir vel anonyme og som i for stor grad går inn det ene øret og ut det andre. Ikke noe å si på verken vokal- eller musikerprestasjoner, men enkelte låter blir likevel slik at du må streve for å huske de, de skiller seg ikke ut fra mengden. "I Walked Away", "Devil You Can Drive" og "The Optimist" er låter i den kategorien.

Men så har vi "Fire to the Sun" som igjen er en låt som røsker godt i rockefoten:

Nostalgiske "Man Of the 80's" er også en låt som virkelig fenger meg med et medrivende refreng. Noen vil kanskje mene dette er en av albumets lettfordøyelige låter, men likevel hører slike hjemme på et slikt album synes jeg:

Samla sett så er dette 12-låters albumet slett ikke verst. Det er flere gode og drivende låter der Jorn også lar sine musikere få vise hva de er gode for. Men enkelte litt vel anonyme låter trekker altså ned.

Karakter: 4,5.

Sibyl Vane - "Sibyl Vane"

Nettopp kommet hjem fra en 9 dagers ferie i Latvia og Estland og med meg hjem har jeg også fått det estiske bandet Sibyl Vane. Så en konsertplakat i deres hjemby Pärnu, som er Estlands sommerby nr. 1 og et besøk der kan trygt anbefales! Da jeg en dag senere så en fyr i gamlebyen i Tallinn med Sibyl Vane T-skjorte tenkte jeg at jeg fikk sjekke de ut.

Før jeg fortsetter bør jeg vel nevne at Sibyl Vane opprinnelig er en markant kvinne i Oscar Wildes roman "A Picture of Dorian Gray", og at vi der sikkert har inspirasjonen til bandnavnet. Det skal også sies at det er et fransk band som bærer det samme navnet.

Jeg fant et meget potent album gitt ut i år, deres andre. Debuten, “Love, Holy Water and TV”ble gitt ut på et latvisk indieselskap i 2012, og oppfølgeren altså i år. Bandet består av Helena Randlaht på gitar og vokal, Heiko Leesment på bass og Hendrik Liivik på trommer. Helena Randlaht blir i presentasjonen på bandets Facebookside framstilt som som den eneste syngende kvinnelige elgitaristen i Estland, og den finske musikkbloggen NRGM framhever de som de mest sannsynlige fra Estland til å slå gjennom internasjonalt.

Og det skulle ikke forundre meg, for i mine ører er dette et meget bra rockealbum som også er innom både blues og punk på de ti låtene skiva inneholder. Åpningssporet "Bomber" slår an tonen med et tøft og tett lydbilde:

"Up Up Down" følger så, en mer uptempolåt men med et like tett lydbilde. Helena Randlaht har den passe følsomme, men også litt arrogante stemmen som kreves til slik musikk. Dette er en fengende låt som sitter tvert.

Så kommer "Clusterfuck", også det en tett og drivende låt om ungdommelig lettsinn. "Spending the money that we didn't earn, spending the time that we don't deserve" er i mine ører et klart budskap til unge mennesker om å ta tak i sine liv.

På "Temper Tantrum" brister nesten Helenas stemme i starten før det bærer ut i et nytt fengende og tett rockelandskap. Jeg merker meg her at samspillet mellom de tre bandmedlemmene er meget godt og det er tydelig at dette er et band som vil noe med musikken sin, og at de har et ønske om å nå ut til flere enn Estlands 1,2 millioner innbyggere. Noe de også viser på Rocket Song". "We're building a locker out of absolut nothing" er åpningsverset og Sibyl Vane viser at de også har noe de vil si med tekstene sine. 

I "Noyée" er de både rå og melodiøse:

"Almost Gospel" er en spennende låt der Sibyl Vane viser at de tør å eksperimentere med sin uttrykksmåte, begynner rimelig rolig før tempoet settes opp mange hakk. "Time To Breath In" er en ny tett og tøff låt, du må vente litt før den tar av, men oppbygginga er spennende og det hele utvikler seg til en midtempo sterk låt der Helena får brukt stemmeregisteret sitt godt.

Noen vil vel spørre seg hvor Sibyl Vane henter sin inspirasjon, hvilke artisters fotavtrykk kan vi merke i deres musikk. Jeg er ikke så flink til sånt, jeg forholder meg mye til det jeg hører her og nå uten å tenke så mye på hvor inspirasjonen kan være henta fra. Assosisasjonene jeg får er da ofte også lite sannsynlige at bandet eller artisten jeg hører på er noe de har henta inspirasjon fra. Som på "No 44" som i starten minner meg om norske Fra Lippo Lippi på 80-tallet.......!

Skiva avsluttes med duvende vakre "Slow Dance". Tittelen gjorde meg skeptisk til at vi her skulle få en megadose med melankoli. Og sjøl om melankolien ligger der i mange av låtene så blir den ikke framtredende. Melankolien blir en del av elementene som gjør at Sibyl Vanes musikk tiltaler meg mer og mer. Jeg har lytta på denne skiva i et par dager nå, og jeg oppdager nye elementer i låtene for hver lytt. Ikke alle band har den evnen, og derfor tror jeg at Sibyl Vane kan ha en god framtid også utenfor Estland og Baltikum. 

Konklusjonen min er at dette er et album som jeg har blitt skikkelig glad i og som jeg varmt kan anbefale. En finner nemlig nydelig musikk også utenfor de landene en tradisjonelt holder seg til!

Her er "Slow Dance" fra tre år tilbake, på albumet er den et drøyt halvminutt lenger:

Karakter: 6.

 

Blondie - "Pollinator"

Vi har mista husets tenåring og med det har jeg også mista min fremste musikalske sparringspartner. Å skrive om musikk har ikke akkurat vært prioritet siden tragedien ramma, men jeg vet at gutten hadde villet at vi skulle leve som før, og at jeg skulle holde fram med å høre på musikk og ikke minst oppdage ny musikk.

Og nå har jeg altså blitt vár at mine tenåringsidoler Blondie med Debbie Harry i spissen har kommet med nytt album. Det er tre år siden jeg opplevde de på Bergenfest, da var Debbie Harry nærmere 69. Nå er hun snart 72 og jeg må bare si at jeg får rent ståpels av denne skiva. Det er den gode, gamle Blondiesounden som jeg ble så glad i i tenårene. Det er så fengende og deilig pop i grenselandet til rock, og at Debbie altså er sitt 72. år er vanskelig å begripe. Hun og Blondie er beviset på at musikk er tidløs, god og fengende musikk kan en lage uansett alder.

Jeg må være ærlig og si at jeg har ikke hørt så voldsomt mye på nytt materiale som Blondie har kommet med etter storhetstida på 70- og 80-tallet. Men nå har jeg også hørt på det forrige albumet "Panic of Girls" fra 2011 og det er slett ikke verst det heller. Men likevel, "Pollinator" er helstøpt og er Blondie tilbake i god, gammel form.

Det sparkes skikkelig fra på åpningssporet "Doom or Destiny" der en annen gammel storhet også bidrar, Joan "I Love Rock'n Roll" Jett. Nyt:

Neste spor, "Long Time" har en tung og fet beat som jeg elsker, og jeg må si at Debbies stemme nesten er som glansdagene. Den er like distinkt som før, og den er like følsom som før.

Festen fortsetter med "Already Naked", også denne er sjukt fengende:

"Fun" har også flotte harmonier og jeg får vibber tilbake til legendariske "Atomic" og "Union City Blue" fra det store "Eat to the Beat"-albumet fra 1979.

"My Monster" er det også deilig driv over:

Til slutt en livelåt, "Too Much", en drivende rocker:

Av låtene ellers må det mektige avslutningssporet "Fragments" nevnes. En nydelig sak på nesten sju minutter med mange deilige musikalske fasetter.

Jeg er imponert, jeg hadde ærlig talt ikke venta at Blondie og Debbie Harry skulle levere så potent og fengende musikk i 2017. Mer enn noen gang så ser vi altså at alder er ingen hindring for å lage utsøkt pop og rock. Mitt musikalske hjerte jubler, men er også litt lei seg: Dette hadde vært fantastisk musikk å dele med han som var min fremste musikalske sparringspartner.

Karakter: 6.