Blondie - "Pollinator"

Vi har mista husets tenåring og med det har jeg også mista min fremste musikalske sparringspartner. Å skrive om musikk har ikke akkurat vært prioritet siden tragedien ramma, men jeg vet at gutten hadde villet at vi skulle leve som før, og at jeg skulle holde fram med å høre på musikk og ikke minst oppdage ny musikk.

Og nå har jeg altså blitt vár at mine tenåringsidoler Blondie med Debbie Harry i spissen har kommet med nytt album. Det er tre år siden jeg opplevde de på Bergenfest, da var Debbie Harry nærmere 69. Nå er hun snart 72 og jeg må bare si at jeg får rent ståpels av denne skiva. Det er den gode, gamle Blondiesounden som jeg ble så glad i i tenårene. Det er så fengende og deilig pop i grenselandet til rock, og at Debbie altså er sitt 72. år er vanskelig å begripe. Hun og Blondie er beviset på at musikk er tidløs, god og fengende musikk kan en lage uansett alder.

Jeg må være ærlig og si at jeg har ikke hørt så voldsomt mye på nytt materiale som Blondie har kommet med etter storhetstida på 70- og 80-tallet. Men nå har jeg også hørt på det forrige albumet "Panic of Girls" fra 2011 og det er slett ikke verst det heller. Men likevel, "Pollinator" er helstøpt og er Blondie tilbake i god, gammel form.

Det sparkes skikkelig fra på åpningssporet "Doom or Destiny" der en annen gammel storhet også bidrar, Joan "I Love Rock'n Roll" Jett. Nyt:

Neste spor, "Long Time" har en tung og fet beat som jeg elsker, og jeg må si at Debbies stemme nesten er som glansdagene. Den er like distinkt som før, og den er like følsom som før.

Festen fortsetter med "Already Naked", også denne er sjukt fengende:

"Fun" har også flotte harmonier og jeg får vibber tilbake til legendariske "Atomic" og "Union City Blue" fra det store "Eat to the Beat"-albumet fra 1979.

"My Monster" er det også deilig driv over:

Til slutt en livelåt, "Too Much", en drivende rocker:

Av låtene ellers må det mektige avslutningssporet "Fragments" nevnes. En nydelig sak på nesten sju minutter med mange deilige musikalske fasetter.

Jeg er imponert, jeg hadde ærlig talt ikke venta at Blondie og Debbie Harry skulle levere så potent og fengende musikk i 2017. Mer enn noen gang så ser vi altså at alder er ingen hindring for å lage utsøkt pop og rock. Mitt musikalske hjerte jubler, men er også litt lei seg: Dette hadde vært fantastisk musikk å dele med han som var min fremste musikalske sparringspartner.

Karakter: 6.