Dette er også et av de for meg store albumene fra mine tenår. Blondie har gitt ut mange solide album med flere knallbra hits som "Heart of Glass", "Sunday Girl", "The Tide Is High" og "Denis". Men for meg er "Eat To The Beat" høydepunktet, med fengende låter som "Dreaming", "Union City Blue", "Shayla" og "Atomic". Dette var også ei plate jeg satte på full guffe når jeg hadde huset for meg sjøl og trengte å koble av/avreagere.
"Dreaming" er sjølve karaktersangen på dette albumet, et driv og en fart som er rent uimotsåelig.
Og så Debbie Harry da, et ikon, intet mindre. Ser nærmest ut som en Marilyn Monroebabe, men er virkelig en artist med store musikalske kvaliteter. Blondie består av dyktige musikere, men Blondie bærer de med sin stemme og sin blotte tilstedeværelse. Debbie Harry var rett og slett en av mine tenåringsidoler.
Og de senere årene har Blondie og Debbie Harry vist at de holder seg godt, bl. a. med hiten "Maria".
Et av albumene som gjorde størst inntrykk på meg i tenårene var "Nightout" med Ellen Foley. Jeg kan ikke huske hva det var som fikk meg til å kjøpe den plata, men den gjorde et uutslettelig inntrykk, og det er fremdeles magisk å høre den.
Ellen Foley kan høres i duett med Meat Loaf på hans legendariske "Bat Out Of Hell"-album, og hadde med seg noen solide navn i studio da hun spilte inn debutalbumet "Nightout" som kom i 1979. Plata ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson, og de bidrog også musikalsk på et for meg magisk rockealbum. For dette er til tider rett fram, røff rock'n roll, det er intense rockeballader og det er litt mer popete sanger i skjønn forening.
Det begynner med den mektige balladen "We Belong To The Night" der Ellen Foley får brukt hele sitt dramatiske stemmeregister. Noen vil kanskje kalle sangen pompøs, men for meg sitter den som et skudd og Foleys stemme kler dramaturgien i musikken perfekt. En sang som fremdeles har høy gåsehudfaktor hos meg.
Neste er mer up-tempo "What's A Matter Baby", litt popislett, men mest rock i min bok. Også her viser EF en stemmeprakt som bærer sangen.
"Stupid Girl" er nr. 3 og da blir det røff og rett fram rock'n roll, up-tempo og med et fett lydbilde. Absolutt et høydepunkt!
Tittellåta "Night Out" er en utprega ballade der EF's stemmeregister også kommer godt til sin rett. Hun viser her at hun også behersker balladen fullt ut.
"Thunder And Rain", uptempo med rolige islett, fengende. "Sad Song" er kanskje den mest popete sangen på albumet, men den fungerer godt sammen med de andre sangene. "Young Lust" er litt balladeprega, men med et sterkt rockepreg. "Hideaway" uptempo og fengende, igjen bærer EF's særegne stemme sangen fortreffelig.
Så avsluttes albumet med en nedtona ballade, "Don't Let Go", kanskje den ene sangen jeg måtte bruke litt tid på å like, men det er en sang som vokser for hvert lytt.
"Nightout" var ei plate jeg satte på når jeg kom hjem fra skolen, hadde huset for meg sjøl og trengte å renske hodet. Bare ligge på sofaen, la musikken og Ellen Foleys stemme fylle rommet og bare suge til meg lydinntrykkene. Jeg var et nytt menneske etterpå.
Men dessverre fikk ikke Ellen Foley særlig stor kommersiell suksess. Sjøl om Suzi Quatro hadde slått igjennom noen år tidligere og Joan Jett var samtidig var det trange kår for kvinnelige utprega rockesangere. Dette ga seg utslag på hennes to senere album, "Spirit Of St. Louis" og "Another Breath" som var langt mer popete i stilen. Og det var det for Ellen Foley som soloartist.
Men for meg står "Night Out" som et av de desidert største musikkopplevelsene i mine tenår og det er at album som alltid vil bety noe helt spesielt for meg.
Fredag ble jeg gjort oppmerksom på at mine store favoritter Sugarland er blant artistene under årets Fredspriskonsert den 12. desember. Dere som kjenner meg vet at Sugarland har en helt spesiell plass i mitt musikalske hjerte. Grunnen til det kan ikke beskrives ved hjelp av noen få setninger, men det å møte Jennifer Nettles og Kristian Bush i Atlanta i november -06 er en av de største opplevelsene i livet etter det å bli far. Og etter det har min store drøm vært å se Sugarland på en norsk scene og det skjer altså i Oslo Spektrum 12. desember 2011! Rent ubeskjedent må jeg si at jeg sendte en epost til Fredspriskonsertorganisasjonen for et par år siden og anbefalte Sugarland, og jeg kan ihvertfall leke med tanken om at det var en av brikkene som gjorde dette mulig.....
Jeg skal komme med den hele og fulle historien om mitt spesielle forhold til Sugarland senere, men vil her gi dere "Settlin", videoen jeg fikk være med på innspillinga av og der jeg skyver en kulissevegg etter ca. 1:25.
Ca. 30. oktober 2009 ble jeg oppmerksom på en artikkel på VG Nett om en 19 år gammel canadisk sanger som var blitt drept av præreieulver, eller coyoyer. Hun var bare det andre kjente mennesket som er blitt det. Navnet hennes var Taylor Mitchell og som den musikkelsker jeg er sjekka jeg opp musikken hennes.
Og jeg ble bergtatt, sangene hennes var nydelige. OK; hun var ung og ikke ferdig utvikla som artist, men talentet og potensialet var der i fullt monn. Da tragedia inntraff var hun akkurat blitt nominert til Årets nykommer i Canadian Folk Award og hun var på en turné da hun før en planlagt konsert tok en tur i en ansjonalpark i Nova Scotia, hvor hun altså støtte på prærieulvene som ble hennes bane. Jeg har lest at hun var veldig opptatt av å ta vare på naturen, og mange av bildene som finnes av henne er fra ute i naturen.
Taylor Mitchell rakk å gi ut et album, "For Your Consideration". Hun var ikke fylt 18 da den ble spilt inn og hun imponerte musikerne i studio med sin modenhet, både som menneske og musikalsk. Jeg ble som sagt bergtatt, og jeg felte noen tårer over PC-en, det må jeg innrømme. Det er altfor grusomt at Taylor Mitchell ikke fikk fullbyrda potensialet sitt, at hun ikke fikk gitt mer av all den musikaliteten som hun bar på.
På "For Your Consideration" er åtte av 10 sanger sjølskrevne, noen av de sammen med andre. Jeg har valgt albumets åpningssang: "Don't Know How I Got Here".
Jeg har skrevet om Hjerterknekt før i denne bloggen, men har kjøpt deres nyeste album "Lang Natts Ferd Mot Dag" i dag og sitter fjetra tilbake. Det er noe av det mest ærlige, mest såre, men også mest håpefulle jeg har opplevd på lenge.
Skilsmisse og tanker og følelser rundt det gjennomsyrer mange av sangene. Noen av de har et mye røffere uttrykk enn før, men det føles naturlig med det tekstmaterialet. Spennvidden i sjangere er større enn før, men som sagt, tekstmaterialet krever det. Men vi finner også sanger om en ny start i livet, en ny kvinne, om håp for framtida.
Albumet tar tak i meg med en eneste gang med "Hvor Er Du?" der også Maria Zimmermann bidrar nydelig på vokal. Livlig sang, men om det å stå alene etter bruddet. "En Ny Sjans" er om å komme seg videre, starte på nytt, en ny sjanse med en ny kvinne, også det en up-tempo som jeg ikke kan sitte stille til.
"Min Morgendag" er mer det gamle Hjerterknekt, om den nye kvinnen som gir han en ny morgendag. "Med Din Hånd I Min" spinner videre på denne nye sjansen, lys og optimistisk, også her med Maria Zimmermann som vokalmessig sparringspartner for Henning Klevmark. "Blod På Tann" er mer rocka, om det nye paret som på hver sin kant har kjempa sine kamper før de møtte hverandre. Flott rytme i denne sangen som i mange av sangene på dette albumet.
"Hele Veien Ned" er om bruddet, når henne du hadde tenkt å leve hele livet ditt med har bestemt seg og tar av seg ringen. Om et håpløst håp og fortvilt tolking av alle tegn på at det likevel skal gå bra. "Det Beste For Deg" er en sang om det å forsone seg med bruddet, innse at dette er det beste for henne, men at du likevel alltid vil være glad i henne. "Gi Meg Tegn" beskriver et uventa møte med exen, du ser henne noen sekunder og plutselig er du tilbake til tida før hun gikk. "Gi meg et tegn å ta med på veien, noe jeg kan tro på nå når du går din vei".
Så får vi "Kristina" med en tekst som bryter med temaene tidligere i albumet. Sangen er til ei jente/kvinne som vender tilbake til tomhet og fangenskap, "et liv som aldri lar deg være i fred". Midt i sangen blir den hardtslående både musikalsk og tekstmessig, for meg kjennes det helt naturlig. En tolkning av teksten er at dette er en rusmisbruker som har vært nykter en tid, men som vender tilbake til rusens mørke.
"Såra Soldat" er også rocka, men er igjen om den nye kvinnen som kommer inn i livet ditt når du ligger nede og trenger det som mest. Det er om å stå opp og slåss mot bitterhet og hat, for gjør du ikke det så går du under. Igjen en sang med en rytme i refrenget som virkelig tar meg.
"Våge Elske" er kanskje den mektigste sangen på albumet. En ballade med et, ja, mektig lydbilde. Uvant Hjerterknekt, men det står likevel så bra til sangens budskap, om at du må ut i lyset, du må våge og elske, våge og kjenne på de gode følelsene.
Til slutt den nydelige "Farger". Henning Klevmark beskriver hvordan sønnen spør om det var farger da han var barn og han gir gutten bildet av en fargerik barndom med blå himmel, grønne daler, grønne grener, vårbrune bekker. Denne samtalen er på sommersolverv, faren sier at det er årets lengste dag.
"Den lengste dagen, sa han var dagen dere ble skilt, den var lengre enn langfredag da Jesus hang på korset sitt
Sønn jeg har prøvd å vise deg et vakkert liv som er sant men av og til så var det det rå livet som vant
Han så på meg og forstod at det var farger da jeg var barn, jeg smilte da han tok handa mi og sa - jeg elsker deg far".
Dette er et album som tok tak i meg fra første strofe og beholdt taket til siste tone. Jeg sitter målløs tilbake. Det var ikke dette jeg venta meg. Men sjøl om Hjerterknekt her er innom flere sjangre enn før så føles det likevel som deres beste og mest gjennomførte album. Ved siden av Emmylou Harris' "Hard Bargain" er det dette albumet som har har gjort dypest inntrykk på meg i år. Er ikke dette en toppkandidat til Spellemann så aner ikke jeg!
Løp og kjøp folkens!
Her er eneste sangen som har kommet på YouTube, "Min Morgendag". Dvs. en konsertversjon av "Hele Veien Ned" er også der, men med dårligere lydkvalitet:
Men nå vil jeg presentere en av mine store norske favoritter KM (Knut Magne) Myrland fra Harstad. Jeg oppdaga han takket være tre Kristiansundsjenter jeg traff på språkskole i Brighton sommeren 1978. De var Myrlandfans og det ble jeg også. Kjøpte tre album med han fra slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet og ble helfrelst.
Bånn ærlige tekster, ofte fra livets skyggeside. Hva som er sjølopplevd og hva han har fått inspirasjon til av andre vet jeg ikke, men en slik ærlighet i tekstene skal man lete lenge etter. Mange vil kanskje si at sangstemmen ikke er den beste, men det er en sjel i KM Myrlands sanger som er helt spesiell.
Han er blitt aktiv igjen de siste årene og kom ifjor med DVD-en "Legenden Live" som jeg sjølsagt kjøpte. Det som undrer meg er hvorfor Myrland ikke er nevnt blant de store i norsk visesang. For at han er der blant de største er det ikke tvil om hos meg.
En forklaring er kanskje at han har holdt seg nordpå, og for mange er han derfor først og fremst en nordnosrk artist. Men jeg synes mange flere må få ørene sine opp for KM Myrland. Han fortjener det!
Samleplater er ikke helt min greie, ofte er de bare sammenraska og det er mye dill på de. Men da jeg for et par dager siden fant "Norsk Visesang i 50 år" måtte jeg bare ha den. For der er de alle de store, Lillebjørn Nilsen, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde, Lars Klevstrand, Åse Kleveland, Finn Kalvik osv. Men også sanger og artister jeg ikke forbinder helt med viser, som Åge Aleksandersen, Di Derre, Inger Lise Rypdal, Roy Lønhøiden, Jørn Hoel, Jonas Fjeld for å nevne noen.
Men mest av alt denne perlen, "Det Hainnle Om Å Leve" med Kine Hellebust og Anders Rogg. En av de sangene jeg ble mest glad i i ungdommen, kanskje min aller største favoritt med norsk tekst fra den tida. Med en tidløs, alltid aktuell tekst om at livet ikke er svart/hvitt, det har så mange mer nyanser enn det. Utrolig vakkert, og måten sangen bygges opp på er bare helt fantastisk! I mine ører en av de største perlene i vår norske sangskatt!
