Først må jeg få fortelle om en milepæl. Rundt nyttår rundet denne bloggen, som jeg startet i september 2011 200000 treff. Jeg syntes det var stas, men at 300000 skulle bli rundet fem måneder senere hadde jeg ikke drømt om. Det er litt uvirkelig at jeg tydeligvis når ut til så mange, så jeg må bare ydmykt si til dere som leser: TUSEN TAKK!
Jeg hadde ikke trodd at Zoe FitzGerlad Carter skulle være den artisten jeg feira milepælen med. Men da jeg lette etter et coverbilde til albumet til Riley Downing, som jeg skrev om nå siste dagen i mai så kom jeg over et lite bilde og noen få ord om henne. Intuisjonen min sa at det her kunne være noe, og siden har jeg knapt hørt på annet.
Så hvem er Zoe FitzGerlad Carter? Jeg vet ikke så mye, annet enn at hun er fra Washington D.C., men at at hun nå bor i San Francisco og er en del av musikkmiljøet i Bay Area som de kaller det. Hun har spilt i flere band der og ga ut ei plate med et av de, Sugartown i 2018, "Waiting for the Earthquake".
"Waterline" er hennes solodebut og Zoe tar meg med på en reise der tankene går til Joni Mitchell og Eva Cassidy før hun på slutten av dette 10-spors albumet også tar en tur innom mer countrypreget musikk. Plata ble gitt ut 26. mars og begynner med Better Things To Do.
Zoe har en behagelig stemme og musikken er like behagelig og god. Jeg nyter det jeg hører og jeg kommer i en stemning av ro, noe som absolutt trengs denne tiden her. Jeg klarer å slippe taket fra mine hverdagslige bekymringer når jeg hører på denne musikken.
Tittellåten Below the Waterline er en perle som i all sin enkelhet gir meg gåsehud og klump i halsen. Jeg kom over en artikkel der Zoe forteller at sangen skrev hun i Sør-Frankrike, der hun og kjæresten bodde i et hus tilhørende noen venner. Den handler om en mann hun som ung møtte på reise i Europa. Møter som hun nå erkjenner nok gjorde mye mer inntrykk på henne enn han. Videoen er tatt opp i Richmond og en ser over mot San Francisco Bay.
Jeg er også blitt glad i Like a Drum, og har her funnet et liveopptak. En spenstig sang med fine harmonier.
Zoe er mest country på One Too Many Days In Nashville, naturlig nok med den tittelen. En fortelling om et opphold i Music City, et opphold som tydeligvis varte litt for lenge.
Så må jeg ta med avslutningssporet med den finurlige tittelen I Wanna Be a Teenage Boy. En kommentar til høringene av Brett Kavanaugh da han skulle godkjennes som Høyesterettsdommer i USA under Trump. For de som ikke husker hadde han noen ungdomshistorier som ikke var helt forenlige med imaget han hadde som dydig og konservativ.
Dette er altså en artist som ikke har mange treffene, verken på YouTube eller Spotify, men som viser at man også kan finne gull hos de med lave strømmetall. Ihvertfall er denne plata til Zoe FitzGerlad Carter god som gull for meg, og et uventet høydepunkt til nå i 2021!
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar