Brandi Carlile er ute med sitt første soloalbum siden uhørt vakre In These Silent Days fra 2021. I vår var hun aktuell med duettalbumet Who Believes in Angels? med Elton John, men nå for en måned siden kom altså denne skiva her. Som lå på lista mi, men som så mange andre i år blitt trykket mer nedover av enda nyere musikk som jeg også ville lytte til og skrive om. Men nå fikk jeg lyst til å høre hva Brandi Carlile hadde å gi denne gangen, og jeg angrer ikke!
Det starter med tittelsporet Returning To Myself, og i utgivelsen der hun kommenterer hver låt sier Carlile om denne at hun sjøl ikke er personen hun ville ha vært sammen med. Det handler om det å kunne være stille sammen, at sjøl om en ikke sier noe så er en der for de rundt seg likevel. Igjen viser Carlile at hun er en ordkunstner når hun forteller at å vende tilbake til seg sjøl er noe av det mest ensomme du kan gjøre. Og jeg oppfatter også denne neddempa låten som en hyllest til kona og døtrene, for at de holder ut med henne. En låt jeg syntes var kjedelig ved første lytt, men som andre gang åpenbarte seg som en vakker perle. Så fort kan altså inntrykket av en sang endre seg!
Human er det jeg vil kalle albumets anthem. Carlile sier at låten er en erkjennelse av at hver generasjon på sin måte føler at de lever i en apokalypse, en endetid der man er blant de siste menneskene på kloden. Og at det å være menneskelig er å være der for de en er glad i i den korte tida vi har til disposisjon før vi returnerer til stjernene. Og så er det en oppfordring om å være menneskelig og empatisk i en verden med stadig mer hat.
A War With Time er også en nydelig låt. Om det å være på reise, men også det å være der en er. Og som tittelen sier er det også om en kamp mot tida, det at vi blir eldre og at vi er forgjengelige.
Church & State er en aldeles rå rocker av en låt der Carlile forteller oss at sjøl de som styrer USA mot avgrunnen nå ikke kommer til å leve evig, at det er håp og at vi bare må stå sammen. Om at vi skal komme ut av denne tida med hodene våre høyt hevet mens de som nå undertrykker og bygger ned demokratiet ligger igjen på historiens skraphaug. Og som tittelen antyder er det også en advarsel mot å blande religion og politikk, at det at religionen blir en del av staten. For da vil vi som ikke tror bli fremmedgjorte og føle at vi ikke er en del av dette landet, denne nasjonen. En av de råeste låtene jeg har hørt i år. Ikke bare inn på min Årets låter-spilleliste, men også inn på Anti 45/47, min spilleliste med låter der amerikanske artister synger ut mot Trump, men også mot det kalde udemokratiske samfunnet som han og MAGA vil ha.
Til slutt No One Knows Us, en vár og vakker låt. Mer er egentlig ikke å si.
Jeg vil også trekke fram Joni, Carliles hyllest til en av hennes største inspirasjonskilder Joni Mitchell. Og You Without Me, som er om å se sine barn vokse til, bli mer og mer sjølstendige til de til slutt forlater redet. Som Carlile i kommentarutgaven beskriver som noe av det fineste, men også noe av det vondeste foreldre kan oppleve.
A Woman Oversees er den eneste låten her som jeg ikke får under huden da den føles rimelig stillestående. Men ellers er dette et nytt sterkt album fra Brandi Carlile, en artist som igjen gir oss sanger som berører langt der inne.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar