Trine Harbak er en visesanger som nå er ute med sitt debutalbum. Det er spilt inn i Trondheim og blant de som har bidratt er Sambandet-gitarist Skjalg Raaen. Velkjente Alexander Pettersen, bl. a. kjent for sitt samarbeid med Ida Jenshus gjør sammen med Pål Brekkås en meget god jobb som platas produsent.
Dette er rolig musikk og egentlig i et landskap jeg (for) sjelden hører på. Derfor har jeg måttet bruke tid på å bli kjent med låtene og så bli vant til de. Det har vært en lærerik prosess å lytte på en litt annen måte, for det er det jeg må gjøre når jeg lytter til musikk jeg sjelden eksponerer meg for.
Tittelsangen innleder albumet Jeg synes den føyer seg fint i den norske visetradisjonen, som det at det er et ettertenksomt preg på lydbildet og her er det tydelig at teksten er viktig. Den skal høres og forstås godt og musikkens funksjon blir å pakke inn teksten. Det synes jeg fungerer bra her, bl. a. gjennom den dvelende elgitaren. Teksten har fått meg til å reflektere over hva som vil stå igjen etter meg. Og ja, det blir en del esker og papirer, esker som ikke har vært rørt på mange år.
En blås og en bønn er et meget særegent spor der Harbak har med den svenske vise- og rockepoeten Stefan Sundström, som har vært musikalsk aktiv siden 1980 med mange utgivelser. Særegenheten her er at det er en sang der duettpartnerne synger på hvert sitt språk og de synger ikke i sync. Det er uvant og en tanke rotete, men det har også sin sjarm. Også her er ettertenksomheten framtredende.
En sang om lyng er den beste låten på skiva i mine ører der Harbak bekjentgjør at hun ikke er av de mange som vil synge om roser, istedet er det lyngen som hun vil vie sangen til. Eneste lille ankepunktet jeg har er bruken av ordet jævlig i setninga Det fins så jævlig mang sanga om rosa. Nå er jeg ikke noen pietist og jeg både bruker og tåler kraftuttrykk sjøl når behovet er der. Men akkurat i denne musikken blir dette ordet litt maplassert når musikken er så vakker og nær. Uansett så er det småpirk, for dette er som sagt vakkert. Gitaren gir også låten et visst countrypreg, noe jeg setter stor pris på.
Dette er ei skive med fin variasjon i det musikalske uttrykket. F. eks. så har Kunstig lys et kabaretpreg som er uventa, men spennende. Siste sporet jeg tar med er Stjerne som er den låten der tempoet skrus en tanke opp. Men uten at den fine várheten som preger plata forsvinner. Og en morsom tekst om kjærlighet er det, om det å være en stjerne for den en elsker.
Hist og her kan det bli vel rolig og melankolsk, men det rokker ikke ved at dette er et vakkert og nært visealbum som jeg håper får mange lyttere. Det er neimen ikke lett for nye artister å skape seg et navn i Norge, og spesielt ikke hvis man er litt smal sjangermessig. Så sånne som Trine Harbak som tør å gi ut musikk som ikke er mainstream og ikke blir en del av radiostasjonenes spillelister fortjener all mulig ros og respekt for at de er tro mot musikalske kall og gir ut den musikken som de føler seg mest hjemme i.
Karakter: 5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar