H. Self - Vildvisor

Svenske Henric Hammarbäck med artistnavnet H. Self er en produktiv artist. Han begynte med to engelskspråklige album i -21 og -23, men debuterte på svensk ifjor med Skälva og oppfølgeren Efterskalv kom i vår. Det var da jeg ble kjent med hans musikk, men etter div. singelutgivelser gjennom sommeren og høsten slår han nå til med et album på hele 21 låter! Det er ambisiøst, men han har beholdt det outsiderinntrykket jeg fikk av vårens skive. 

At dette er en artist som vil si noe med musikken og være noe mer enn bare en underholder kommer til uttrykk i åpningslåten Fråga Barnen, som er et bidrag i debatten om en i det hele tatt bør smake alkohol med barn til stede. H. Self ber ihvertfall folk om å tenke seg om. Men det er også et budskap om det å lytte til barna og deres tanker om fremtiden og om livet i stort.

Det er så mycket som så många inte förstår er også en tekst til ettertanke. Om at mange er så skråsikre på det de mener uten at de egentlig har peiling på hva de snakker om. Og det er verdt å legge seg på minnte det han sier om at rettigheten til å stemme i frie valg er på retur.

Dissident er også en viktig låt, som stiller spørsmålet om en virkelig vil sende sitt barn ut i krig. Svaret til H. Self er nei og hans konklusjon på det er at han derfor er en sint dissident:

Musikalsk er H. Self nær country, men han varierer en god del. Jevnt over vil jeg si at det er noe naivistisk i måten hans å synge på, og det er fortsatt passe smålåtent som jeg kom inn på i vår. Og sjøl om det bare er én låt jeg ikke klarer å like så kunne det kanskje vært skåret det litt på antall sanger. Men samtidig har jeg respekt for at det er dette artisten sjøl ville dele med verden nå. Ingrid vill det er den ene låten jeg ikke klarer å like, den er så treg og trøttende at jeg nesten må skippe videre til neste spor. I en annen av de roligste låtene tar han en svipp innom Norge og Torbjørn Egner, da den heter Casper, Jesper, Jonatan (och jag). Også den treg og langtekkelig ved første lytt, men etterhvert oppdaget jeg de fine nyansene i den.

Et par låter er også tilegna kjærligheten, som Lett mig til det här og her på Tills hon älskar sig själv der en ønsker å holde fast ved den en elsker selv om hun har sine store problemer, bl. a. med rus:

Jag vill bli nykter er som en skjønner en rusavhengigs ønske om et rusfritt liv, der angsten er større enn Stockholm men at en må ha hjelp for å komme seg ut av det helvetet en er i:

Til slutt Så kan det gå er bl. a. om et forhold som tar slutt og den smellen en går på som følge av bruddet:

I stort så er dette et album som gjør inntrykk. Musikken er til tider enkel, og budskapene er rett fram og enkle de også, men viktige. Det er igjen mye om et liv som outsider, der en ikke helt passer inn A¤-kravene som stilles til hvordan en skal leve livet. Jeg er svak for slikt, kanskje fordi jeg høler meg som en outsider sjøl, ihvertfall på enkelte områder. Og da føler jeg en nærhet til denne musikken og disse tekstene, jeg føler at H. Self kommuniserer direkte med meg og treffer en nerve i meg med de aller fleste låtene på dette albumet. Så får jeg bære over med at enkelte låter føles litt langtekkelige.

Karakter: 5/6.