Margo Price - Hardheaded Woman

Endelig, rebellen Margo Price er tilbake med sitt første countryalbum på sju år, etter at hun i mellomtida har vært mer popete og rocka. Ikke for det, hun har levert på hvert eneste album, men at hun nå er tilbake på countrysporet etter suksessen med debuten Midwest Farmers Daughter i 2016 og All American Made året etter er bare herlig.

Jeg skrev rebell, og det er det hun er. Hun har vært og er tydelig i opposisjon til det nåværende reginet i USA og hun er i opposisjon til flesteparten av den konservative countryfansen. At hun er bannlyst på countryradiostasjonene er derfor ingen overraskelse, og Margo kommenterer da også det aldeles ypperlig på Don't Let The Bastards Get You Down:

Margo Price viser også at hun er en meget smart artist og låtskriver. I den nydelige kjærlighetslåten Close To You fletter hun inn setninga We played the jukebox while democracy falls, noe som jeg er sikker på får Trumpfansen til å sette kaffen i vrangstrupen. Dette er enkelt og greit et av de smarteste trekkene jeg har opplevd fra en artist og låtskriver på lang tid!

I en kommentar til denne videoen på YT skriver da også Margo: I hope this album inspires you to be fearless and unbashedly yourself in a culture that tries to beat us into all being the same.

Losing Streak er også en herlig låt. Om å våkne opp etter en tre dagers fest du husker lite av og å føle at livet er en oppoverbakke. Så ypperlig formidla at jeg fint kan sette meg inn i de følelsene når du kjenner at du går fra tap til tap.

En nydelig kjærlighetslåt til må med, og på Love Me Like You Used To har hun med en annen rebell, Tyler Childers, Appalachenes store musikalske sønn for tida.

Låter som I Just Don't Give A Damn og Wild At Heart forteller også om en uredd artist som tør å gå sine egne veier og som ikke er redd for å gå på tvers av det som forventes av amerikanske countryartister. Hun er nok farget av en fortid med dårlige menn, rus, et fengselsopphold, og det å miste et barn kort tid etter fødselen, men det har også gitt henne en helt egen livserfaring som hun tar med seg i sin musikk og i sin væremåte. Ektemann Jeremy Ivey er en solid støttespiller og han skriver følgende på sin egen artistside på Facebook: 

This is Margo’s 3rd country album. It’s her third album with @monsieurmatt. She made it with her band of almost a decade, The Pricetags at RCA studio A in Nashville. It’s hard to say what impact with be. It doesn’t matter really matter to me. We wrote these songs, and I’m proud of them. People seem to put so much emphasis in the current authentic no bullshit country revival, but don’t remember how it started. She was one of the ones to put up two middle fingers and definitely the first woman since people like @lorettalynnofficial to take a swing at the behind the times male centric universe of country music filled with bigotry and backwards thinking. The Nashville system that for so long has only used women as lustful objects and vapid ornaments. F*ck them! Here’s your villain you weak ass bitches! She’s a hard headed woman and she don’t owe you shit

Til slutt tar jeg med avslutningssporet, Waylon Jenningscoveren Kissing You Goodbye, her fra Farm Aid ifjor, et arrangement hun er med på hvert år siden hun som barn opplevde at farens gårdsbruk gikk konkurs.

Fy flate som vi, og ikke minst amerikanerne trenger nå, artister som Margo Price som ikke er redd for å si fra, som ikke er redd for å stå opp mot det autoritære og antidemokratiske Trumpregimet. Men musikalsk er dette albumet også en innertier. Dette er country på sitt beste, framført av en av de beste i sjangeren for tida.

Karakter: 6/6.

The Beths - Straight Line Was A Lie

Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:

Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det. 

The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass). 

Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.

Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:

Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:

Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.

Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.

Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.

The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.

Karakter: 6/6.