Rebekka Lundstrøm er også en ny artist for meg. Hennes to første album har jeg ikke fått med meg, Carousel fra 2020 og Silent Storms fra -22. Hun er på en måte en late bloomer, da hun skriver i sin bio på Spotify at det var som 37-åring i 2017 at hun begynte å skrive sanger. Inntil da beskriver hun et liv der hun prøvde å passe inn i den vante A4-malen med stadige skiftinger av jobb, bolig og tilmed land for å prøve å komme vekk fra seg sjøl. Men at det var da hun fant musikken at hun fant seg sjøl.
Dette tredje albumet beskrives som på langt nær så melankolsk som de to første. Og det er tydelig med mange glade og lette låter musikalsk sett. Dette er musikk til å bli i godt humør av, men samtidig merker jeg at det også er noen tekster med dybde og flere lag her. Musikken er i skjæringspunktet mellom amerikana og country, og jeg merker spesielt at steelen er framtredende på flere låter.
Det begynner med litt rolige Otherwise Engaged, som for meg høres ut som å handle om sosial angst. Om det å stadig utsette avtaler. En gir beskjed om at det bare er å finne en dato så kommer hun, men avtalen blir stadig utsatt. Det begynner i november og ender med at en håper og tror at en kan være klar i slutten av mai. Her en liveversjon fra ifjor:
The Right Mister Wrong er en sjarmerende småskranglete låt som minner meg litt om Jenny Jenssens Mr. Hello fra MGP for noen år tilbake, sjøl om den var mer tradjazz. Men jeg får samme viben som av den. Winter Found Me There er også musikalsk sett en gladlåt før vi får tittelsporet Accidentally Happy som jeg har forståelsen av er låten som satte malen for denne skiva. Tekstmessig beskriver den veien fram mot det å oppdage musikken som den forløsende kraften i livet.
Når det gjelder Anymore føler jeg meg veldig på gyngende grunn i tolkinga av teksten. Jeg begynner å tenke på demens når jeg hører den, men det er godt mulig at jeg her er helt på viddene. Så her får en bare tolke den slik en føler for, og det er som regel det som kjennetegner god kunst, at tolkningsrommet er vidt.
Lilies On The Radio er også en glad låt med en oppmuntrende tekst.
Dette er et album helt etter mitt hjerte. Jeg er blitt skikkelig glad i alle ti låtene og sånn sett har det ikke vært lett å velge eksempler. Jeg setter pris den musikalske lekenheten jeg opplever her og på det humøret og den gleden som preger låtene. For meg er dette blitt den humørpillen jeg virkelig trengte i en syk verden. Og slik er også avslutningssporet When The Gold Is Gone:
Jeg blir glad av å høre musikken her, og det er absolutt ingen nedsider med denne utgivelsen. Rett og slett en innertier!
Forrige gang jeg omtalte Malin Pettersen var da hun ga ut albumet Wildhorsei 2020. Trouble Finding Words fra -23 fikk jeg dessverre ikke på radaren, men etter det var jeg ifjor på en uforglemmelig konsert med henne på Moskus i Trondheim der jeg endte opp med å kjøpe en nydelig liten bolle hun hadde kjøpt i en bruktbutikk og som en kunstnervenninne hadde dekorert. Sånn type resirulert merch liker jeg, og av alle steder står den på databordet slik at øynene kan hvile på den nå når jeg sitter i sofaen. For databordet er kun i bruk når jeg har møter på Teams o.l. og når jeg har poden på sommerferie.
Uansett, Malin Pettersen skuffer aldri og igjen er dette et solid album i amerikana/countryspekteret. Pettersen har en myk stemme som passer nydelig inn i denne typen musikk, for å si det litt klisjéaktig, den er som fløyel.
Åpningslåten Carolina har både en mykhet og en røffhet over seg. Mykheten er Pettersens stemme og musikken som følger vokalen, røffheten er i gitaren i mellomspillet som gir en flott kontrast til låten ellers.
Tittelen Blue bærer bud om en litt nedpå låt, men musikalsk er den stikk motsatt der den er den mest spenstige og fengende låten på skiva. Og da bare får jeg godfoten tvert, såpass at dette er albumets humørpille for meg. Og uten å ha satt meg altfor mye inn i teksten tolker jeg den som et forsøk på å muntre opp en venn/venninne som er litt nedstemt.
Så vil jeg trekke fram Free som har et lignende tema, om å frigjøre seg fra de stramme rammene A4-livet så lett setter oss i. Pettersen symboliserer det i videoen med å sette seg på sykkelen og nyte friheten det gir. Den mest rocka låten her, og der den røffe gitaren får skikkelig med spillerom:
Number and a Street er en nydelig amerikanalåt der Malin Pettersen i videoen tar oss med på en vandring rundt på Oslo Øst. For meg var det kjekt å se skiltet med Ingeborgs gate, det minner meg om min mor som døde for ti mnd. siden og som het Ingeborg. Tekstmessig er dette en refleksjon om et tidligere bekjentskap som er ute av livet nå, der linken er gata og husnummeret der denne personen bodde da. Om hen bor der nå vites ikke kommer det fram av teksten.
Til slutt det litt bluespregede avslutningssporet Death by Space som har en spennende tekst som Pettersen fortalte om på den ovennevnte konserten på Moskus der hun delte sin fascinasjon for kvantefysikk og det at utrolige i at vi får de menneskene vi får inn i livene våre. Og at når vi er borte så svever våre atomer videre i verdensrommet. Å lage en låt rundt et så fascinerende tema synes jeg er skikkelig kult!
Ellers vil jeg trekke fram den lettbeinte countrylåten Fold Out Chair, som rett og slett er om det å være artist, skrive låter og framføre de for sitt publikum. Det nedpå tittelsporet Wildflower er bare så vakkert sunget, en låt jeg kan slappe fullstendig av til. Den lengtende steelen er bare magisk i låter som det her.
Så dette er et vakkert album fra en av de aller fineste artistene vi har på norsk amerikanahimmel, ja, jeg vil påstå på den norske artisthimmelen totalt sett. Dette føles ekte og nært og det er slik musikk vi trenger nå der vi må stå imot sjelløs KI-laget boksmusikk.
Thea Glenton Raknes er hovedpersonen i det musikalske prosjektet Thea & The Wild. En låtskriver og artist som er arvelig belastet med kunstneriske foreldre, bl. a. med inspirasjon fra svensk progrock. Dette er faktsik hennes femte album siden debuten i 2014, det seneste et album der hun ifjor tolket Lillebjørn Nilsen. Men det er altså nå jeg har fått henne på radaren.
De to åpningslåtene I Need Your Love og On The Horizon minner meg mye om Enya både musikalsk og vokalteknisk. Jeg er fan av Enya, men dessverre får jeg ikke helt tak på disse to låtene. Imidlertid tar det seg for meg skikkelig opp med Have You Ever Lost Your Mind, en drivende god og mangefasettert låt med et tema som mange vil kjenne seg igjen i. Det er noe suggererende ved låten som jeg bare elsker:
Så kommer vi til Rebel River som er min favorittlåt på denne skiva, såpass at den har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låter til min kåring av de beste låtene i år. Her må jeg innrømme at jeg ikke har satt meg så mye inn i teksten fordi musikken bare er så herlig, med et fengende refreng som bare tar meg. Men jeg får en følelse nå av at det er litt om det å være i kontakt med sitt indre og kjenne på sine følelser i forbindelse med et forhold. Rett ut en kremlåt!
Get Your Body Back er i en litt lysere tonesetting og er mer neddempa, en kontrast som jeg liker godt. Det gjør at også den blir en likandes låt der den smyger seg fram. Jeg biter dessuten meg merke i en koring på både denne og flere andre låter som jeg blir betatt av. Her er det også plystring som setter en ekstra spiss på det hele.
Who Is She er igjen en riktig fengende låt som jeg får en skikkelig godfølelse av, og med noen ørsmå hint til country, noe som aldri blir feil hos meg.
Avslutningslåten Listening To Men Talking er skåret litt over samme lest, men her har jeg funnet en fin akustisk framføring:
Så alt i alt er dette blitt et fortreffelig album som jeg har hatt mye på øret den siste uka. Såpass at jeg er glad for at jeg endelig har oppdaga Thea Glenton Raknes og derfor gleder meg til det som måtte komme framover.
Tor Johan Haugland med etternavnet som artistnavn er ute med sitt andre soloalbum etter den sterke debuten med På vei for to år siden. Åtte låter er to mindre enn på debuten og den tikker inn på snaue halvtimen. Med mindre å velge mellom har jeg valgt ut de tre sangene jeg liker best.
Videre er en låt med nydelige harmonier om drømmen og lengselen etter å komme fram til noe bedre:
Musikken er som i debuten solid amerikana på norsk, og som jeg påpekte da er det forfriskende med amerikana på morsmålet. Trumf er også en låt med tett og godt lydbilde med en litt filosofisk tekst.
Brente jords taktikk er albumets brudd-låt, og er da sjølsagt den mest countrypregede låten på skiva. En litt sprek beskrivelse av et brudd, for det virker ikke som det er et særlig pent brudd. Men låten handler også om å komme på rett kjøl igjen etter en slik skjellsettende opplevelse.
Dette er blitt et behagelig album å lytte til, men litt mer lavmælt enn debuten. Det merkes bl. a. på åpningslåten Ventetid som går i en mer mollstemt takt enn de tre jeg har postet her. En mer ettertenksom låt der refrenget er det som bærer låten. Fineste kjolen er også en liten perle om hun som har kledd seg i sin fineste stas før hun kaster seg ut i noe som enten bærer eller brister. Også her et lite countrydrag og historien er várt fortalt.
Som sagt er det behagelig å høre på denne skiva, ankepunktet er at jeg skulle ønske at det var et par låter til. Men jeg synes å merke en tendens nå til at album er blitt kortere, nå er det ofte slik at det varer kun en halvtime og mindre. For en tradisjonalist som meg er det litt trist, men det er nok uungåelig i en verden der vi er blitt stadig travlere og tida er blitt et mer dyrebart gode.
Leo Davadi Sundli med artistnavnet STORM har til tross for at han er født i 2008 vært et kjent navn i norsk metal siden 2019! Med Sveinung Sundli kjent fra Gåte som far har han rockegenene i orden, og ble altså kjent som 10-åring med bandet Snøstorm. Han har allerede spilt på Tons of Rock (2023) og flere andre festivaler og introduserte TV-seerne for metalcore med et besøk hos Lindmo. EP-en Invincible kom i -22 og nå i august kom hans albumdebut. Ikke rart jeg ble nysjerrig!
Og jeg vil si at STORM innfrir! Tittel- og albumsporet er egentlig en liten intro på drøye minuttet før det braker løs med Moonlight som er en tett og tøff metalcorelåt som jeg dessverre ikke finner på YouTube. Budskapet Join the Storm kan også høres her.
Alien Perspective er også en rå låt som viser hvilket talent STORM er, både som låtskriver og musiker. En moden tekst om hvor viktig det er å være seg sjøl i en sprø verden:
Walking Dead er om mulig endra råere sjøl om den musikalsk er mer oppstykka. På Suffocating (Lidende) med STORM med det tøffe bandet Fixation i en låt som også har sine mer rolige partier, som da fungerer som en fin kontrast til råskapen ellers.
Black Hole er mer rett fram rock og igjen fylt med en intens energi. Det er låter som denne som er føles mest tilgjengelig for meg, men fellesnevneren for denne skiva er den enorme energien som ligger i hver eneste låt, en energi jeg bare elsker.
Til slutt Fame, et spor der STORM forteller at han ikke er ute etter berømmelse og at det er mye som er fake som følger med det å være kjent, og at han ikke vil være en del av det. Igjen en moden tekst fra en såpass ung artist.
Vi rockefans skal være lykkelige over at vi har et slikt ungt talent som viser både ung råskap og modenhet i både musikk og tekster. Det lover meget godt for framtida, og jeg gleder meg til fortsettelsen. STORM er beviset på at rocken aldri dør og at nye talent alltid vil komme til.
Endelig, rebellen Margo Price er tilbake med sitt første countryalbum på sju år, etter at hun i mellomtida har vært mer popete og rocka. Ikke for det, hun har levert på hvert eneste album, men at hun nå er tilbake på countrysporet etter suksessen med debuten Midwest Farmers Daughter i 2016 og All American Made året etter er bare herlig.
Jeg skrev rebell, og det er det hun er. Hun har vært og er tydelig i opposisjon til det nåværende reginet i USA og hun er i opposisjon til flesteparten av den konservative countryfansen. At hun er bannlyst på countryradiostasjonene er derfor ingen overraskelse, og Margo kommenterer da også det aldeles ypperlig på Don't Let The Bastards Get You Down:
Margo Price viser også at hun er en meget smart artist og låtskriver. I den nydelige kjærlighetslåten Close To You fletter hun inn setninga We played the jukebox while democracy fell, noe som jeg er sikker på får Trumpfansen til å sette kaffen i vrangstrupen. Dette er enkelt og greit et av de smarteste trekkene jeg har opplevd fra en artist og låtskriver på lang tid!
I en kommentar til denne videoen på YT skriver da også Margo: I hope this album inspires you to be fearless and unbashedly yourself in a culture that tries to beat us into all being the same.
Losing Streak er også en herlig låt. Om å våkne opp etter en tre dagers fest du husker lite av og å føle at livet er en oppoverbakke. Så ypperlig formidla at jeg fint kan sette meg inn i de følelsene når du kjenner at du går fra tap til tap.
En nydelig kjærlighetslåt til må med, og på Love Me Like You Used To har hun med en annen rebell, Tyler Childers, Appalachenes store musikalske sønn for tida.
Låter som I Just Don't Give A Damn og Wild At Heart forteller også om en uredd artist som tør å gå sine egne veier og som ikke er redd for å gå på tvers av det som forventes av amerikanske countryartister. Hun er nok farget av en fortid med dårlige menn, rus, et fengselsopphold, og det å miste et barn kort tid etter fødselen, men det har også gitt henne en helt egen livserfaring som hun tar med seg i sin musikk og i sin væremåte. Ektemann Jeremy Ivey er en solid støttespiller og han skriver følgende på sin egen artistside på Facebook:
This is Margo’s 3rd country album. It’s her third album with @monsieurmatt. She made it with her band of almost a decade, The Pricetags at RCA studio A in Nashville. It’s hard to say what impact with be. It doesn’t matter really matter to me. We wrote these songs, and I’m proud of them. People seem to put so much emphasis in the current authentic no bullshit country revival, but don’t remember how it started. She was one of the ones to put up two middle fingers and definitely the first woman since people like @lorettalynnofficial to take a swing at the behind the times male centric universe of country music filled with bigotry and backwards thinking. The Nashville system that for so long has only used women as lustful objects and vapid ornaments. F*ck them! Here’s your villain you weak ass bitches! She’s a hard headed woman and she don’t owe you shit
Til slutt tar jeg med avslutningssporet, Waylon Jenningscoveren Kissing You Goodbye, her fra Farm Aid ifjor, et arrangement hun er med på hvert år siden hun som barn opplevde at farens gårdsbruk gikk konkurs.
Fy flate som vi, og ikke minst amerikanerne trenger nå, artister som Margo Price som ikke er redd for å si fra, som ikke er redd for å stå opp mot det autoritære og antidemokratiske Trumpregimet. Men musikalsk er dette albumet også en innertier. Dette er country på sitt beste, framført av en av de beste i sjangeren for tida.
Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:
Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det.
The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass).
Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.
Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:
Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:
Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.
Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.
Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.
The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.
