Ellen Foley ble først kjent som Meat Loafs duettpartner på Paradise by the Dashboard Light fra hans monumentale "Bat Out of Hell"-album. Hun tok meg med storm med sitt debutalbum "Night Out" i 1979, et album som var med på å forme min musikksmak, jeg var 16 år da. Spesielt åpningssporet We Belong to the Night slo meg til bakken og er fremdeles en av de låtene som står høyest på min liste over de låtene som har gjort dypest inntrykk på meg, med en helt enorm dramaturgi, sin storlagenhet og Ellen Foleys utsøkte og dramatiske framføring.
Dette albumet ble produsert av Ian Hunter og Mick Ronson mens The Clash var tungt inne på oppfølgeren "Spirit of St. Louis" (St. Louis er Foleys fødeby) der Mick Jones var produsent. Foley bidro forresten med backing vokal på Car Jamming fra Clash-albumet "Combat Rock". Hennes 3. album "Another Breath" fra 1983 nådde ikke listene og etter det ble det stille fra Foley på platefronten, men hun opparbeidet seg etter det en karriere som skuespiller, bl. a. på Broadway, på TV og i div. filmer.
I 2013 ga hun ut albumet "About Time" som jeg ikke var oppmerksom på, og nå har altså Foleys 5. studioalbum kommet, muligens som en feiring av at hun fylte 70 i juni.
Og når gamle helter kommer med ny musikk så blir jeg spent, og siden dette er en artist som har betydd veldig mye for meg og utviklingen av min musikksmak så var det en ekstra spenning rett over midnatt sist fredag da jeg for første gang hørte på skiva.
To av låtene var kjente som singelutgivelser. Åpningssporet Are You Good Enough var den andre singelen og er en grei, litt stakkato rocker. Så kommer Be Nice som er en litt nedpå låt, men veldig oppstykket. En låt jeg ikke har fått tak på og jeg ble litt bekymret for at dette ikke skulle bli den opplevelsen jeg håpte på.
Men fra I'm Just Happy to Be Here, som var første singelen og ut så er jeg med. Jeg liker alle de ni resterende låtene og I'm Just Happy to Be Here er en energisk og herlig låt der Foley har med seg Karla DeVito fra tiden med Meat Loaf. Det er DeVito som mimer til Foleys vokal på videoen til Paradise By the Dashboard Light.
I Call My Pain by Your Name er en roligere låt som faktisk kunne ha passet inn på et countryalbum. Jeg liker den og synes den fungerer på denne skiva.
Men det er rockelåtene som for meg står ut som de herligste låtene, og de er det en del av her. Som I'll Be True.
This Won't Last Forever er også en fengende sang med et driv som jeg liker meget godt.
Det samme er Leave Him Janie som er deilig rock'n roll i mine ører.
De fleste av låtene på skiva er skrevet av Foleys mangeårige musikalske samarbeidspartner Paul Foglino, men det er også funnet plass til to coverlåter, Wilson Pickets I Found A Love og avslutningssporet, Jim Steinmans Heaven Can Wait. Den runder av albumet på en neddempet og nydelig måte.
Jeg vil også framheve en annen neddempet sang, Fill Your Cup, et aldri så lite countrypreg her også og en fin oase mellom rockelåtene.
Blant musikerne på plata kan nevnes bassist C.P. Roth som har spilt med Ozzy Osbourne og trommis Steve Goulding fra Graham Parker & the Rumour. Vi hører også backing vokal fra Ula Hedwig og Rachelle Garniez.
Min konklusjon er at Ellen Foley kommer godt fra det på dette albumet. Jeg liker de rett fram rockelåtene best, men det er også mer roligere perler her som kompletterer rockelåtene på en fin måte, og som viser variasjonen i Foleys evner som sanger.
Konklusjon: 5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar