Fotballsesongen har begynt og med det en meget aktiv tid for meg. Mindre tid til å blogge om min andre lidenskap, musikk.
Men sannheten er at jeg aldri har kjøpt så mange CD-er som denne måneden pga. opphørssalget på Ti-Ti. Spesielt et album jeg er lykkelig over å ha fått tak i er Ulf Lundells "Omaha". Et aldeles strålende album og jeg gir dere her tre av perlene fra "Omaha". "Butiken", "Hitza Hitz" og "Kärleken":
Med min musikksmak er det jo nærmest en skandale at jeg ikke har latt meg sjøl bli eksponert for Lucinda Williams musikk. Men nå i forbindelse med opphørssalget på Ti-Ti har jeg kjøpt fire album med henne og la det være sagt med en gang: Jeg er hekta! Satt og hørte på hennes kommersielle gjennombruddsalbum fra 1988 på bussen til Molde i dag, "Car Wheels On A Gravel Road". Det er rett og slett et av de beste albumene jeg har hørt. Det er bare helt nydelig: Det er rock, det er blues, det er country og jeg vet ikke hva. Alt dette kobinert med stemmen Lucinda Williams som bærer sangene noe aldeles fantastisk.
Det er vanskelig å velge eksempler, for alle sangene er store:
"I Lost It"
Den intenst vakre "Greenville"
"Can't Let Go":
"Drunken Angel"
I 2001 kom "Essence", jeg har valgt ut tittelkuttet:
Jeg har også kjøpt "West" fra 2007 og det nyeste, "Blessed" fra 2011. Mye flott musikk der også, og nå må jeg se til å få tak i de andre albumene Lucinda Williams har gitt ut.
Denne uka kom nyheten jeg har frykta. Den eminente plate- og DVD-sjappa Ti-Ti i Førde legges ned. Nå er det opphørssalg og jeg har til nå kjøpt 20 CD-er til halv pris.
Det er trist, for jeg er av den gamle skolen som må ha den originale CD-en i hånda, kunne lese omslaget og lære bakgrunnen for sangene, se bilder, lese tekstene. Jeg er vel en av de få som fremdeles med stolthet ser på en stadig voksende samling med CD-er i hyllene her på stua. Å kunne gå i en butikk, snakke med ansatte som kan musikk og som er dedikerte i forhold til musikk er noe jeg har satt stor pris på. Derfor har jeg handla så mye som mulig av min musikk på Ti-Ti, rett og slett for å bidra med mitt til å holde butikken i gang.
Men dessverre, nå er det kroken på døra, 15. april stenges Ti-Ti for aller siste gang. Det blir et stort savn og jeg kommer kanskje ikke til å fatte det før det er en realitet......
Når det er sagt vil jeg rette en stor takk til Magne Lundekvam og Arnfinn Grøneng som har holdt denne eminente butikken gående så lenge. Dere har bidratt til at jeg har oppdaga mange nye artister som jeg helt sikkert ikke hadde fått et forhold til.
Her en video med et av de mange bandene og artistene jeg har oppdaga på Ti-Ti, det finske rockebandet Indica:
Har alle de tidligere CD-ene med Katie Melua og ble litt skeptisk da jeg leste at hun bare fikk 3 på VG-terningen. Men jeg kjøpte likefullt "Secret Symphony" på lørdag og fikk igjen erfare at musikkanmeldere skal en ta med en klype salt. Albumet er fylt med behagelige, gode sanger med Katies rolige og nydelige stemme. Igjen en artist med en stemme som kler låtmaterialet til fulle.
Har 2 billetter til konsert med henne på Akershus Festning 29. juni. Det er stesønnen min som blir med, han er også fan. Gleder meg skikkelig til den konserten!
Her er noen av mine favoritter fra "Secret Symphony"
Og denne med en tittel som mange kan kjenne seg igjen i:
Tar i dag for meg min største favoritt blant mannlige countryartister, Dwight Yoakam. Kentuckyfødte Yoakam har til tross for 25 millioner solgte album og over 30 sanger på Billboard Hot Country aldri vært en del av "the Nashville establishment". Da han etablerte seg som artist på andre halvdel av 80-tallet var hans Honky Tonk-stil, eller Hillbilly som han kalte det sjøl ikke det som Nashville orienterte seg mot.
Yoakam reiste derfor istedet til Los Angeles og spilte crossover med flere rock og tilmed punkeband, som f. eks. Hüsker Dü. Han ble en av foregangsartistene for den såkalte Bakersfieldsounden, som ble en slags motvekt mot den stadig mer popete countryen fra Nashville. Johnny Cash uttalte en gang at Dwight Yoakam var hans favoritt country sanger.
Yoakams stemme minner mye om Chris Isaak og hjerte, smerte og kjærlighetssorg er ofte temaer i sangene, og det melankolske draget han har på stemma passer som hånd i hanske til tekstene. Faktisk er Yoakam en av de få som makter å gjøre up-tempo sanger om kjærlighetssorg troverdige.
Da jeg og fruen var på Country Music Festival i Nashville i 2008 var det Yoakam som avslutta festivalen fra storscena på LP Field, og jeg skal si at det svingte skikkelig! En stor konsertopplevelse der han leverte mange av sine største hits.
Jeg har mange favoritter blant Dwight Yoakams sanger, men har her valgt ut noen som jeg liker ekstra godt.
Yoakam har også noen strålende coverversjoner, som "Crazy Little Thing Called Love" og den jeg har valgt, en nydelig cover av Elvis' "Suspicious Minds":
Til slutt, hiten Dwight Yoakam fikk i 1989 sammen med sitt store forbilde Buck Owens, "Streets of Bakersfield", nærmest fanesangen for Bakersfieldsounden:
Nettopp kommet hjem fra en flott konsert med Henning Kvitnes her i Førde. Første gangen jeg har hatt gleden av å oppleve han live, og det var en veldig positiv opplevelse. Liker fyren, og så har han han mange flotte sanger.
Husker at jeg for 30 år siden hadde en LP med han som medlem av rockebandet Saturday Cowboys, ei intens plate og et intenst godt band! Har fulgt Kvitnes siden midten av 90-tallet og har alle albumene han har gitt ut de siste 10-12 årene. Det var et flott driv over sangene i kveld og så var det fint at han hadde Omar Østli med i bandet sitt, en artist som jeg også har stor sans for. Har en CD med han, drivende skranglecountry kan vi kalle det.
Men tilbake til Henning Kvitnes, her er noen av mine favoritter fra i kveld:
For ei stund siden ble jeg stående å bla i et norsk rockemagasin på Narvesen mens jeg venta på ringbussen. Leste der et intervju med ei rockedame jeg ikke hadde hørt om, Amanda Somerville, som fortalte om sitt første heavy metalprosjekt, Trilium. Jeg hørte noen smakebiter på YouTube og likte det jeg hørte. Bestilte derfor CD-en "Alloy" med hennes band Trillium.
Amanda Somerville er amerikaner, men har etablert seg på det europeiske markedet, spesielt Tyskland og Nederland. Hun har tidligere bevegd seg mer i popsjangeren, men har også tidligere vært innom heavysjangeren som stand-in vokalist for det nederlandske symfometalbandet Epica, da deres kvinnelige vokalist ble syk rett før en turné. Somerville har en særpreget stemme som passer godt for heavy metal, og da spesielt ballader. I Trillium samarbeider hun med Sascha Paeth, Michael Rodenberg og Sander Gommans.
1. single fra "Alloy"-albumet er "Coward"
En sang jeg liker spesielt godt på "Alloy" er "Mistaken".
Til slutt "Scream It" der norske Jørn Lande er med som duettpartner.
"Alloy" med Amanda Somerville og Trillium er med andre ord et heavyalbum som jeg trygt kan anbefale!
