For drøye 30 år siden dukka det opp et rockeband i min hjemby Molde, med navnet Araya Heep. Navnet etter søskenparet Elisabeth og Ramon Araya som begge spilte i bandet. Elisabeth gikk i paralellklassen min på ungdomsskolen og var på samme kull som jeg på Molde gymnas, eller Molde Vid. skole.
Bandet har holdt seg i live med noe skiftende besetning opp gjennom årene og har vært et populært band lokalt. Så da jeg var hjemme under Moldejazz og fant en live-CD med de fra 2011 så måtte jeg ha den. "Psycho Sons With Guns - Live" heter skiva.
Vokalist nå er Hans Olav Solli, som også hadde den rollen i puddelrockbandet Sons of Angels for 25-26 år siden. En del av sangene er da også SoF-materiale, som "Cowgirl":
Solli, som også har sunget i bandene 21 Guns og Psycho Motel er en mangeslungen kar som også har vært fylkessekretær i Møre og Romsdal Høyre, litt uvanlig for en rocker kanskje:) Han er nå ansatt i Moldejazz forøvrig.
På kreditten på slutten av videoen er et bandmedlem som i høyeste grad er med glemt, nemlig Ramon Araya på gitar. Foruten han og Solli er besetninga på disse videoene og skiva: Fredrik Nilsen (bass), Torbjørn Lund (gitar) og Hans Ove Blø (trommer).
Musikkbloggen min har ligget i dvale noen måneder, men nå vil jeg prøve å vekke den til live igjen. Musikk betyr nemlig fremdeles mye for meg, og er noe jeg ikke kan tenke meg å leve uten. De siste månedene har jeg kommet over mye for meg ny musikk, og jeg har skaffa meg flere album. F. eks. gikk jeg forrige uke amok på Fretex i Trondheim og handla inn 19 album til 230 kroner. I tillegg har jeg kjøpt mange nye, både i butikker (de som er igjen) og via nettet. Da er det snakk om fysiske album som jeg kjøper fra nettbutikker som Amazon og Cdon.com. I går, da jeg kom hjem fra ferie fant 31 utgivelser og 457 sanger veien inn på iPoden, så jeg har enormt mye å låne øret til framover!
Jeg har også kjøpt et par musikkmagasiner for å oppdatere meg og bli kjent med for meg nye artister og ny musikk. Mojo og norske Scream Magazine for å være presis. Mange interessante anmeldelser i begge bladene og i Scream la jeg merke til en strålende kritikk av albumet "Magic Forest" med det finske heavybandet Amberian Dawn. Den pirra meg så mye at jeg fant fram musikken på Spotify og etter bare en lytt skjønte jeg at dette var et album jeg bare måtte bestille. Og nå fyller Amberian Dawn stua.
"Magic Forest" er bandets 6. album etter dannelsen i 2006, av Tuomas Seppälä og Tommi Kuri. Det er Seppälä som er den som komponerer musikken. Amberian Dawn beskriver ssin musikk som melodisk, dramatisk og kraftfull metal med klassisk kvinnelig vokal. På de to siste albumene har vokalisten vært Päivi "Capri" Virkkunen, og det er hun som har skrevet alle tekstene.
Dette er musikk som virkelig fenger meg. Det er rytme, det er melodiøst, det er hardt, det er dramatisk og det er eminent gitarspill. Capri har en klassisk stemme som passer denne musikken som hånd i hanske. Tuomas Seppälä legger ikke skjul på at han bl. a. henter sin inspirasjon fra ABBA og det er faktisk mulig å høre det i musikken. Moro at ABBA faktisk er til inspirasjon for et heavyband anno 2014.
Her er tittelsporet, "Magic Forest":
"Cherish My Memory":
"Sons Of The Rainbow":
"Memorial":
Amberian Dawn består nå av:
Tuomas Seppälä - keyboards & gitar, på scena for det meste keyboards
Jeg er jo en MGP-, eller Eurovisionfan. De siste årene har jeg fått et langt mer avslappa forhold til arrangementer, men siden jeg har sett hver eneste internasjonale finale siden jeg var 8 år (1971) så er jeg nesten programforplikta til å følge litt med når det nærmer seg Eurovisionuka.
I år har jeg valgt en helt ny strategi, jeg har ikke hørt på sangene før presentasjonsprogrammene til Jenny Skavlan og hennes panel på NRK1. Utifra de programmene peker jeg ut mine favoritter.
Min favoritt fra det første programmet sist lørdag (26. april) var Latvias enkle, men nydelige "Cake To Bake". En catchy, men nesten akustisk liten perle, forfriskende opp i alt det andre fjaset. Det virker ekte, det gode humøret til bandet smitter meg og det er en sang som gjør meg glad.
Men ikke panelet: Vivi Stenberg, David Eriksen og Jørn Hoel & co totalslakta den og den ble desidert siste av sangene de presenterte lørdag. Jeg satt perpleks tilbake etter å ha først forelska meg i en sang, for så i neste øyeblikk oppleve at den blir dissekert til noe jeg ikke kjente meg igjen i i det hele tatt.
Vel, her er sangen, døm sjøl:)
I går fikk jeg av to grunner tilbake troen på at musikksmaken min ikke er så verst likevel når VGDebatt's Eurovisionguru Vahlley skrev om sangen. Og han følger samme strategien som meg, han unngår tilmed presentasjoinsprogrammer og skriver kun utifra egen opplevelse av sangene:
VAHLLEYS TOPP 20 Det er åtte døgn igjen til
den første semifinalen i ESC 2014. I den anledning presenterer jeg –
etter min oppfatning – den åttende beste av årets låter.
Jeg
føler meg rimelig sikker på at med «Cake to bake» er den mørke
tidsalder over for Latvia i ESC-sammenheng – eller det blir i det minste
et hyggelig avbrudd i mørket – et gløtt av sol. Etter fem år på rad med
hodestups exit i semifinalene, så skal det endelig skje på sjette
forsøk (alle gode ting er seks). Ja, hvis ikke det skjer, så vet jeg
sannelig ikke hva som feiler det europeiske folk. Hvem blir ikke glad av
denne låta? Joda, det er sikkert et mindretall som vil hevde den er
kynisk og gjennomskuelig – et ynkelig publikumsfrieri, for noe særlig
original er den vel kanskje ikke. Dette er allsang på grensen til det
småpinlige. Men jeg synes den lander på den rette siden; den er
uoriginal på en høyst uirriterende måte. Koselig og trivelig, indeed.
Blir det Latvias første topp 10-plassering siden 2005? Håper det. Jeg blir iallfall i godt humør av denne – og lyst på kake får jeg også.
Lyrisk høydepunkt: «I've
got a cake to bake, I’ve got no clue at all (cep, cep, cep, cep, cep
kuuku)/I've got a cake to bake, and haven't done that before (cep, cep,
cep, cep, cep kuuku)»
Terningkast: 4
Takk Vahlley!
Det andre som gjorde meg i godt humør var gårsdagens presentasjonsprogram der jeg falt for Nederland og opplevde at panelet strødde om seg med 12-ere. Bærre lekkert må jeg si! Dette er en litt lavmælt countrysang som også føles ekte, det er sjel i sangen, det er artister som føler noe for det de framfører. Sånn er ihvertfall mitt inntrykk. Her er den:
Latvia fra den første semifinalen og Nederland fra den andre er altså de som stikker seg ut for meg til nå, men det er ihvertfall et program igjen før jeg feller min dom. Når det gjelder de andre som er presentert til nå er det mye dilldall, kjedelige ballader og mye anna jeg ikke akkurat hoppa i taket over. Sverige er som vanlig haussa opp, og nesten som vanlig uten grunn etter mitt skjønn, kjedelig ballade, om enn ikke så kjedelig som vår egen. Island er også haussa opp, flott tekst, men musikken gir meg ingenting.
Beklager igjen at det er lenge mellom innleggene. Mye skjer i livet mitt, jeg er nå drøyt halvveis i 2 ukers hospitering på St. Olavs Hospital i Trondheim og bor hos kjæresten min i Orkanger. Det jeg gjør på data har jeg strengere prioritering på, og da har bloggen dessverre fått lide.....
Men må nevne at kjæresten min og jeg 18. mars var på en aldeles strålende konsert med Dixie Chicks i Oslo Spektrum sammen med min søster og svoger, som bor i Fredrikstad. Sjøl om vi satt høyt oppe og derfor langt fra scena var det en kanonopplevelse å få oppleve Natalie Maines, Marty Maguire og Emily Robison live. Noe jeg definitivt ikke hadde trodd ville skje. Alle de kjente hitene kom på rekke og rad: "Goodbye Earl", "Landslide", "Cowboy Take Me Home", "Sin Wagon", "Taking The Long Way" og ikke minst "Travelin Soldier" og "Not Ready To Make Nice".Helt rått!!!
Norsk MGP-finale har det også vært. Jeg så bare semifinalene, under finalen var vi på reise til Fredrikstad. Likeså greit, for jeg har null følelse for den som vant. Carl Espen kommer til å floppe så det griner etter med en dørgende kjedelig ballade. Greit nok med inderlighet i stemmen, men når sangen er så mollstemt og kjedelig hjelper det så uendelig lite. Skal se hele greia i år også, men med null entusiasme for den norske sangen håper jeg det er noen andre jeg kan heie på. Har ikke hørt noen enda, og kommer sikkert ikke til å gjøre det før vi skriver mai.
Nye plater har det også blitt og har dessuten fått en ladning av min søster, CD-er som ellers hadde blitt kasta. Ikke fått de i hylla ennå, for den står i Førde:). Men her er litt om ei skive som jeg har kjøpt nå i mars:
Oslo Ess omtalte jeg 14. januar og nylig kjøpte jeg deres nylig utgitte 3. album, "Alle Hjerter Deler Seg". Også det energisk og drivende rock som jeg liker veldig godt og Oslo Ess er rett og slett et veldig godt rockeband! På denne skiva spiller de også på flere registre (les: instrumenter) enn før, et eksempel er introen til "Under Radaren":
"Himmel & Helvete, spol fram til 2:10:
"Down At The Docks", mobilopptak fra Garage i Bergen:
Claudia Scott, født i Newcastle, England og oppvokst i Bergen er en artist jeg har stor sans for. Så da hun kom med sitt første album på åtte år nylig, måtte jeg gå til innkjøp. Hun slo igjennom på 80-tallet og stod for en røff country, en slags norsk outlaw country og hun hadde stor suksess sammen med Casino Steel og Ottar "Big Hand" Johansen midt på 80-tallet. Tre suksessfylte album og Spellemann ble det på de.
Jeg hadde samlinga med deres beste låter, men ga den bort til ei amerikansk musikkvenninne som jeg utveksler en del musikk med. Sjøl om jeg ikke har den med i hylla lenger så tar jeg med "Honky Tonk Night" og her vil vi kjenne igjen mange norske 80-talls rockestjerner i videoen, noen av de stjerner fortsatt!
Fra 1992 til 2006 ga Claudia Scott ut fem album og hun har siden 1999 bodd sammen med Kevin Welch i Nashville. I 2008 var hun og Welch sammen med Henning Kvitnes, Poul Krebs, Frank Marstokk, Troels Skjærbæk og Louis Jay Meyers på den danske øya Samsø og spilte inn albumet "Song Island Revue" som var navnet på et låtskrivernettverk som oppstod på Samsø på 90-tallet.
To av låtene Claudia Scott bidro med der, "Bad Seed" og "The Price You Pay" er med på hennes nye album "Follow The Lines" som kom ut tidligere i år. Alle sangene på albumet har Claudia Scott skrevet sjøl, enten alene eller i kompaniskap med samboer Welch, men også en del andre. Danske Poul Krebs er f. eks. medlåtskriver på "Tiny Words".
Musikalsk sett er dette en rocka Claudia Scott, countryrock eller ren rock av beste merke. "Mr. Bones" gir meg assosiasjoner til Steve Earles klassiker "Copperhead Road", og det er slett ingen dårlig artist å ble sammenligna med. Jeg har flere plater med han og jeg er frista til å kalle Claudia Scott for en kvinnelig Steve Earle, musikalsk sett.
Ikke mange låter fra "Follow The Lines" er å finne på YouTube, men her er ihvertfall tittelsporet:
Dette er et album som har høy rotasjon på iPoden min om dagen, så er du ute etter countryrock med sjel og groove så kan du trygt satse på "Follow The Lines" med Claudia Scott!
Jeg forbinder The Pogues først og fremst med "Fairytale of New York", men dette engelske folkbandet er så mye mer enn den enorme julehiten de fikk sammen med Kirsty MacColl. Nå har jeg bare samleskiva "The Best of The Pogues", men der er da også alle de store sangene. Blant de 14 er det rett og slett vanskelig å utelate noen.
Wikipedia beskriver bandet som et Celtic punk band, en blanding av punkrock og keltisk folkemusikk, og det er The Pogues som får æren for å ha innført sjangeren. Bandet ble danna i 1982 og fronta av Sean MacGowan, en vokalist med en særegen stemme. En del av det skyldtes en spesiell tannsjukdom, men McGowan hadde også store alkoholproblemer og var flere ganger rimelig snydens på scena. Han forlot derfor bandet i 1991 og Joe Strummer (The Clash) og senere Spider Stacy var vokalister inntil oppløsninga i 1996. I 2001 kom de sammen igjen og har jevnlig spilt på den amerikanske østkysten, rundt St. Patrick's Day og rundt jul. Men det er ikke spilt inn nytt stoff.
"The Best Of"-albumet jeg har ble gitt ut i 1991, derfor er ikke "Tuesday Morning", deres største internasjonale hit med. Men som sagt, her er mange perler, og her er et utvalg:
Nydelige "Dirty Old Town":
"The Irish Rover" sammen med legendariske The Dubliners:
"A Rainy Night In Soho" er også en perle:
"Sally MacLennane":
"The Body Of An American":
Og sjøl om det er lenge til jul, "Fairytale of New York" må sjølsagt med!
Hitraværingen Anders Jektvik har nylig kommet med sitt andre album etter at han slo igjennom med finaleplass i Norske Talenter for to år siden. "No Som Ailt E Bra" er et godt album med mange fine sanger og til tider underfundige tekster. Jektvik har ei malmrøst som kan bli vel mørk enkelte ganger, men stort sett går det bra synes jeg.
En sang jeg synes er morsom er "Rampa", om en spillekveld der Jektvik skulle åpne for Åge Aleksandersen. Her skal han ha vært så uheldig å velte ei colaflaske slik at det bl. a. kom cola på Åges nye gitarveske:
Dette er den eneste sangen fra skiva som er på YouTube. Synd, for jeg skulle gjerne ha presentert fine sanger som tittellåta, "Male Dagen", "Rosa Ellefaint" og "Likevæl Ei Bønn". I sin anmeldelse mener Adressa at Jektvik på seks min. lange "Male Dagen" framstår som "kjærlighetsbarnet til K.M. Myrland og Leonard Cohen - mystisk, mytisk, macho og monotont". Det er ei sammenligning jeg kan være med på, både hva Myrland og Cohen angår.
Så da er det bare å anbefale å ta turen innom Spotify eller Wimp eller å kjøpe plata, som jeg har gjort!
