Florrie - The Lost Ones

Den engelske indiepopartisten Florrie (Florence Ellen Arnold) fra Bristol har gått en del på repeat hos meg den siste uke med det nye albumet sitt. Hun er fra tidlig av trommeslager og etter at hun jobba noen år som såkalt session drummer fant hun ut at hun også likte å synge, og begynte å gi ut musikk sjøl. De siste ti årene beskriver hun i sin presentasjon på Spotify som en musikalsk berg-og-dalbane der det å bli signert av et stort plateselskap for å si bli droppa har gjort at hun foretrekker å være uavhengig og kunne gi ut sin musikk slik hun vil ha den, og når hun vil. Og med 266000 følgere på Spotify kan en trygt si at det er et valg som kan forsvares.

Det som møter meg på denne skiva er det jeg vil si er klangfull og til tider særs fengende musikk. Tekstmessig virker Florrie som en talsperson for "Generasjon Prestasjon", ungdomsgenerasjonen vi har nå der mange føler et intenst press om å prestere både på skole, jobb og i fritid, og være mest mulig perfekt. Det går fram av tittel- og åpningssporet som godt kan kalles et oppgjør med dette presset. Men der Florrie også sier at det er viktig at man beholder sine vakre drømmer.

Jeg merker mye positivitet i Florries musikk, og sjøl om hun også kommer inn på nedturene livene gir så er det en såpass god aura rundt det hele at det er det inntrykket av positivitet som jeg sitter igjen med. Det er noe vi virkelig trenger i dagens verden, og der er Florrie en fin bidragsyter. Det viser hun også her på Never Far From Paradise:

Min største favoritt på denne skiva, og den låten som gir meg en god gåsehudfølelse er Kissing In the Cold, en litt mer neddempa låt der Florrie ser tilbake på et tenåringsforhold som fortsatt gir gode minner. En atmosfære av lengsel slår igjennom både i Florries vokal, i musikken og i videoen. Det gjør den til en ubetinget popperle for meg, og sjølsagt inn på min liste over mine nominerte til Årets låt 2024.

Looking For Love er også en av disse positive låtene som gjør at jeg er blitt såpass glad i dette albumet som jeg har blitt. Handler om å se etter kjærlighet på de gale stedene, og det er nok noe mange av oss kan kjenne seg igjen i:

Til slutt Get You Back, som har et litt rocka lydbilde som jeg liker. En låt som Florrie først ga ut på EP-en Late så langt tilbake som 2012:

Det er et par av de tolv låtene jeg føler blir en tanke anonyme, men jevnt over er dette et album jeg altså har blitt skikkelig glad i. Det kan godt være at når jeg ser tilbake på sommeren 2024 så vil Florrie være en del av mitt musikalske soundtrack til årets sommer.

Karakter: 5/6.

Barnevænnlig - Blod på tann

Barnevænnlig er et punkband fra Bodø som debuterte med den 4-låters EP-en SPETAKKEL ifjor. Nå har de nettopp sluppet sin fullengderdebut, og det er akkurat så krasst og så fullt av lyd og energi som punk skal være. Lydbildet er mer fyldig enn hva jeg er vant med når det gjelder punk, men det er bare positivt med den variasjonen.

Nei til krig. Nei til voldtekt. Nei til Fauske. Nei til partnervold. Nei til leddbuss. Nei til mensen. Det er iflg. presseskrivet parolene bandet er tufta på, altså en skjønn forening av dypt alvor og skjemt. Noe som i høyeste grad kommer til uttrykk på denne skiva.

Etter en 50 sekunders instrumentalintro som gir en liten forsmak på hvilken musikk som venter kommer Nattkjole som første ordinære låt. Og her trøkkes det til på alle sylindre fra start. Tekstmessig er det også rett på sak:

Bandet består av Mathilde Mortensen (gitar, vokal), Luca Karlsen Ramskjell (bass, vokal, tangenter), Herman Bolte-Olsen (lead gitar, vokal) og Edvart Klingenberg (trommer). På skiva bidrar også Kåre Riiber Ramskjell med gitar og tangenter og Lasse Olav Olaussen med koring. Mortensen og de to bla Ramskjell står for låtsnekringa.

Tittelsporet Blod på tann er særs heftig, der det slås fast at vi ikke lever i et kristent land. Dette er i høyeste grad et band som opptrer uten filter, som en skal gjøre når en er et punkband. Budskapene i låtene er rett fra levra, og denne låten her har herlige riff.

Nei til Fauske er altså et av bandets paroler, og det heller labre forholdet til Fauske blir dokumentert i en låt som i flere partier er rimelig smålåten. Og heldigvis, hatet er ikke personlig forsikres det om.

Leddbusser er tydeligvis også et fenomen i Bodø, og ikke noe som de i Barnevænnlig er synderlig begeistra for. Så da må det sjølsagt lages en låt der en får ut litt aggresjon mot denne typen framkomstmiddel. Som tydeligvis ikke er noe en bør ta hvis en har litt promille. En herlig liten gitarsolo får vi med på kjøpet her.

Dette er de fire låtene som kommer etter introen. De fem neste er også saftig gode låter med et som sagt fyldig lydbilde, før det avsluttes med 1:40 korte Kaffe der lytteren i starten blir bedt om å holde munn i tretti sekund. 

Barnevænnlig er et kjekt bekjentskap, et band som har den fandenivoldskheten som et punkband skal ha. Det er ikke teknisk perfekt, men det skal det heller ikke være på ei slik skive. Ergo så har Barnevænnlig i mine ører lyktes godt med sitt debutalbum!

Karakter: 5/6.

Gunerius og Verdensveven - Fantasmagor'i

For å si det rett ut: Dette er noe av det rareste jeg har hørt av musikk på lenge, men også noe av det mest spennende og morsomme. |Ikke aner jeg særlig mye om denne gjengen heller, annet enn at de er fra Svelvik og at de på sin Facebookside kaller musikken sin for psykedelisk verdensmusikk. Og det kan jeg være med på, for dette er så mangeslungent at en nærmest må være på syre for å finne på alle de utrolige kombinasjonene disse her finner på. Men jeg insinuerer ikke at de går på syre altså! Heller at dette er intelligent lagd.

Uansett, åpningslåten Veien og støvet bærer bud om at du må være forberedt på det uventede, hele tida! Og det er ikke bare musikken som byr på overraskelser, tekstmessig er det også mange gullkorn å merke seg. Som f. eks: De rike er blinde og de salige døve. Musikalsk er det verdt å legge merke til en periode i låten med herlig kaotisk sampling.

Av meg skal du arve er også bare herlig. Blant det en får gleden av å arve er Mitt gode humør og mitt eksplosive sinne! Så får vi et langt instrumentalt sett med blåsere og en drivende beat i bånn som jeg bare elsker. En del av det er bare rent kaos, men det jeg vil kalle genialt kaos. Et genialt kaos som preger det meste av denne skiva. Det bare viser at dette er en gjeng med meget kompetente og intelligente musikere. Så avsluttes det med stadig gjentakende: Vi trenger det tunge, vi trenger regn, vi trenger vekten av en stein. Hva som er meningen med det aner jeg ikke, men jeg digger det uansett!

Så har vi intenst herlige Nedrustning er oppussing av jorda, som helt i starten gir meg assosiasjoner til Popcorn, den sprøe elektroniske låten som ble en monsterhit på begynnelsen 70-tallet. Også her en utrolig spennende låt med flere tekstlige gullkorn midt inne i det som er et alvorlig tema. Som f. eks.  Er du tilstede på internett /Har du planer for fremtiden? /Liker du å lukte på blomster? ... Da kan du gå nedover gata og late som du er en sopp / I symbiose med hele verden. For en kreativitet sier jeg bare! Ingen bombe at jeg har sendt denne inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låt.

91 Svelvik - Berger er en absurd liten instrumental på drøye to minutter som også er spennende å høre på. I det hele tatt så er det så mange musikalske absurditeteter og lekenhet på denne skiva at jeg må si at den står ut fra alt annet jeg har hørt til nå i år, enn si på veldig lenge. I Skandinaviatrilogien hører vi at folk ikke vil bli begravd levende lenger og at alle i Oslo har flytta til Bergen der de svømmer rundt i gatene med føttene i lommene!

Kort sagt, dette er et album som er meget vanskelig å beskrive, det må oppleves!

Karakter: 6/6.   

Gabrielle - Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet

Gabrielle er vel som en dronning å regne når det gjelder pop på morsmålet. Helt siden Ring meg i 2011 har hun gitt ut låter som har blitt store hits, og det fine er at hun konsekvent har holdt seg til norsk. Så når hun nå for en uke siden slapp sitt 5. album ble jeg fristet til å gi det en sjanse.

Og det angrer jeg ikke på. Vel er dette den lengste albumtittelen jeg kan huske, ihvertfall på norsk, men det er ikke det vesentlige her. For denne skiva har åtte låter med iørefallende og godt laget pop. Dette er en artist som har opparbeidet seg mye erfaring i det å lage solide låter som står seg. Tittellåten åpner det hele, etter en symfonisk start før vi får en stilig poplåt. Ordspillet Kor e Jesus når eg e Judas synes jeg er kult:

Synd synd synd er min største favoritt her, den er umiddelbar og har potensial til å bli en ny stor hit fra Gabrielle. Et nynnbart refreng som setter seg i hodet gjør sitt til i så henseende.

På Så easy har Gabrielle med seg en annen bergensk storhet i Lars Vaular, og de leverer her en lekker låt der det eneste jeg har å kikke på er at det engelske ordet easy er brukt i tittelen. Mulig jeg er vel mye språkpurist her, men jeg føler at det ikke hadde vært vanskelig å bruke ordet lett istedet. Men det ødelegger altså ikke det gode hovedinntrykket jeg har av låten:

Operahuset er også pop etter min smak. Litt stakkato refreng, men det fungerer bra her. 

Åkei åkei åkei, Ellemelle (Babbas bar), Vit at eg e svak og Så sårbar og farget av i fjor er alle godt pophåndverk som viser at Gabrielle er en artist sjelden lager mindre gode låter. Hun klarer å holde min interesse oppe fra begynnelse til slutt, og det er det ikke alle samtidige popalbum som klarer. Så jeg vil ikke bli overrasket om dette blir en ny suksess for ikke bare Bergens, men hele Norges popdronning hva norskspråklige låter angår.

Jeg har skrevet om åtte låter her, men det er ni spor, da det er den 40 sekunder lange instrumentalen Alle følelsene på en gang som ror dette albumet i land.

Karakter: 5,5/6.

Willie Nelson - The Border

                               

I 2014 kåret jeg Willie Nelsons Band of Brothers til det årets album. Da var han 81 år, nå er han 91 og fortsatt gir han ut musikk som har brodd og som berører. Jeg har en følelse av at det kommer noe fra han hele tida, han dukker opp som duettpartner på flere andre artisters album, og i år har han også talt de skeives sak med en cover av Cowboys Are Frequently Secretly Fond Of Each Other sammen med den maskerte homofile countryartisten Orville Peck. Jeg bare må ta den med her:

I år har han også sammen med kona Annie gitt ut en kokebok om hvordan lage gode hasjkaker. Good Ol' Willie er på en måte untouchable, han har en slik status at han kan gjøre akkurat hva han vil og ikke bry seg med hva som måtte komme av reaksjoner.

Så også med tittel- og åpningssporet på denne skiva, The Border, skrevet og først utgitt av Rodney Crowell på hans album Texas i 2019. Det er ikke først og fremst de som kommer fra Latin- og Sør-Amerika han befatter seg med her, men andre sider ved å jobbe som grensekontrollør, som f. eks. smugling. Det er et vepsebol å stikke hånda si inni, men Willie gjør det med største selvfølgelighet fordi han mener det som skjer der må fram i lyset. Hva smuglere og korrumperte grenseansatte måtte si om det gir han blanke f... i.

Once Upon A Yesterday er så gåsehudvakkert som bare en nydelig countrylåt kan bli. Om det å se tilbake på et levd liv, og det er vel ingen som kan gjøre det med større autoritet og patos enn nettopp Willie:

Hank's Guitar er fortellingen om en natts drøm der Willie så seg sjøl som gitaren til Hank Williams. Den som var der da han skrev Your Cheatin' Heart, og som var der i giarkassa da Hank sovnet inn i baksetet på en Cadillac nyttårsaften 1952/1. nyttårsdag 1953. Fortalt med dyp respekt i stemmen:

Den nydelige countryballaden Nobody Knows Me Like You må med, Willies hyllest til Annie, sin ektefelle siden 1991:

Mannen er altså 91 år, men har kalenderen full med konserter i hele år. Det er egentlig ikke til å tro, og han er en inspirasjon til oss som begynner å føle oss tilårskomne om at livet kan ha mye å gi uansett hva som står på fødselsattesten. Ordet RESPEKT passer sjelden bedre enn på denne mannen.

Til slutt avslutningssporet How Much Does It Cost, der Willie stiller spørsmålet om hvor mye det egentlig koster å være fri. Virkelig en tekst til ettertanke.

Igjen viser Willie Nelson hvor skapet skal stå, både musikalsk og tekstmessig. Igjen et album som berører fra begynnelse til slutt fra Good Ol' Willie!

Karakter: 6/6.