Her forleden datt det inn en anbefaling på Messenger fra en kamerat fra tida mi i Førde som gjerne ville se at jeg skrev om svenske Stiko Per Larsson. Det var en artist jeg aldri hadde hørt om, men jeg fulgte anbefalingen og dessuten leste jeg meg opp på han.
Karen er fra Leksand i Dalarna, mest kjent for sitt ishockeylag og Stiko prøvde seg også på hockeyisen som barn og ungdom, men fant etterhvert ut at det ikke var der hans talent lå. Istedet ble det musikken og etter albumdebuten i 2008 med "Flyktsagor" har han bygd seg opp en hengiven tilhengerskare i hjemlandet. Og fra 2007 har han blitt et fenomen i Sverige med sine vandrerturneer. Han går til sine konserter med gitaren på ryggen og på veien samler han inn penger til gode formål. Først til Redd Barnas barnebyer og de seneste årene til det svenske Barncancerfonden. Og nå i coronatiden har han holdt over 2 timer lange nettkonserter hver fredag kl. 21:00. Jeg fikk med meg mye av den 48. i rekken av disse konsertene sist fredag og det var rett og slett en fornøyelse. En trivelig artist som spiller sanger fra sin katalog som fansen sender inn ønsker om i forkant, samt at han tar en del coverlåter også. Sist bl. a. fra et av hans favorittband Pearl Jam. Og han har en lun og fin dialog med de som bidrar i chatten.
I 2017 vant Stiko konkurransen "P4 Nästa" der premien var en plass i Melodifestivalen 2018. Der deltok han med Titta vi flygar og sjøl om han ikke kom seg videre fra delfinalen så er det kult at en så folkelig artist fikk mulighet til å delta i MF. For Stiko er folkelig og han franmstår for meg som en slags landsbygdas Ulf Lundell, med musikk som minner en del om Uffe og med tekster om de hverdagslige og nære tingene i livet.
Stikos 7. studioalbum kom ut nå siste fredag i januar og er en samling med behagelige og nære låter som har en sterk aura av autentisitet over seg. Tittelsporet kommer først og slår an tonen for hvilken musikk du har i vente de neste 51 minuttene:
I Jim & jag forteller han på en vár og fin måte om et ungdomsvennskap. Jim har han ikke så mye kontakt med lenger, men han fortalte på onlinekonserten sin sist at han nylig gikk seg på moren hans i en dagligvarebutikk.
Det er en fin blanding av låter som de to første her og litt mer roligere sanger. En av de beste av den typen er låten min kompis spesielt anbefalte, nemlig Pappas Saab:
Favorittsangen min på denne skiva er Vi som finns & de som försvann, en duett med Peter Lemarc som er en hyllest til alle som har vært med å forme og bygge opp landet Sverige og alle de som er en del av landet i dag. Med en video der Stiko og Lemarc gir stemmene sine til helt vanlige mennesker, en video som gir meg gåsehud:
Denne låten ble gitt ut som singel i august ifjor, men jeg har likevel satt den inn på min spilleliste over Årets låter 2021 fordi jeg ikke oppdaget den før nå på dette albumet som er altså nytt av året.
Spel utan boll er det jeg vil kalle et herlig stykke landsbygdrock, mens Moln ovan mig er en av de låtene som gjør at Stiko for meg blir en landsbygdas Lundell, både hva musikk og tematikk angår. Men Stiko er ikke så politisk som Uffe til tider er. Mens Liten grabb från byen er en stemningsfull avslutning på en nydelig liten reise gjennom musikken til en artist som helt tydelig er noe for seg sjøl til tross for at det er lett å høre hvor han henter sine musikalske inspirasjoner fra.
Så jeg er skikkelig glad for den anbefalingen jeg fikk fra min kompis i Førde. Det er noe unikt og folkelig over Stiko, spesielt det at han tar beina fatt når han skal ut til folket med musikken sin. Siden 2007 har han hatt sine årlige vandrerturneer, og da er det sannelig ikke rart at han har bygd seg opp en så hengiven fanbase som han har. Og jammen er jeg blitt en del av den, for f.k. fredag skal jeg logge meg inn på hans 49. strake online fredagskonsert. Stiko har vært innom Norge på et par av turneerne sine, så jeg håper at han gjør det også når grensene blir åpne igjen.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar