Da har jeg endelig landa etter årets store musikkfest for meg, Tons of Rock på Ekebergsletta i Oslo for ei uke siden. Var det Kiss eller Def Leppard jeg ville se hadde jeg bare kunnet reise til Trondheim Rocks som gikk to av de samme dagene, da de også spilte der. Men det var noe med hele pakka, den mektige lineupen av spennende band som gjorde at jeg gikk for tre dager i Tigerstaden.
Mine forventninger ble oppfylt. Ikke bare av de jeg reiste dit for, jeg gjorde også noen nye musikalske oppdagelser. Noen band rakk jeg ikke over, band jeg etterpå har skjønt også leverte glimrende sett. Men en kan bare ikke komme over alt når en er på festival. Noen band spiller samtidig, og noen ganger må kroppens forskjellige behov tilfredsstilles. Det er f. eks. ikke bare bare å stå og høre på musikk en hel dag, det merkes i kroppen og noen ganger måtte jeg bare forlate musikk jeg likte å høre på fordi kroppen streika og jeg bare måtte finne meg en benk og sette meg ned.
Det var spesielt fem band som imponerte meg og jeg tar de i den rekkefølgen de spilte.
Først ut er Dropkick Murphys som laga FEST fra hovedscena første dagen. Du verden som det svinger av denne gjengen fra Boston, og hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd de var irer. For det er skikkelig irsk stemning over musikken til dette bandet, som i sterke Paying My Way som handler om å komme ut av narkohelvetet.
Så var det første band ut på dag to, YouTubesensasjonen The HU fra Moingolia av alle steder. De har foreløbig bare gitt ut tre låter, og debutalbumet skal komme 13. september står det å lese på deres Wikipediaartikkel. De leverte et sett som det lukta svidd av. Tradisjonsmusikk fra Mongolia blanda med rock, spilt ikke bare med vanlige rockinstrumenter, men også særegne instrumenter fra hjemlandet. Jeg har fått meg et nytt favorittband og kan bare ikke vente på at fullengderdebuten deres blir sluppet. Dette her er bare helt rått! Og denne band T-skjorta bare måtte jeg ha!
Så var det Slayer, ja, du leste riktig. Thrash metal har aldri vært min greie, før nå. Men nå når Slayer er ute på sin avskjedsturné og spiller for siste gang i Norge da er jeg der og blir rett og slett fascinert. Ikke bare av musikken og den åpenbare energien som ligger i den, men rett og slett utførelsen. 4 middeladrende menn som øser på i et vanvittig tempo i godt over en time. Jeg ble bare stående å studere teknikken til gitarist Kerry King når han var i nærbilde på storskjermen ved siden av scena.
Og trommis Paul Bostaph da, han bare må ha en anseelig mengde timer i gymmen bak seg for å makte det kjøret som er å være trommis i et trashmetalband. Det er vel fortsatt ikke musikk jeg kommer til å høre på hver dag, men du verden, disse musikerne her imponerte meg virkelig! Og da regner jeg sjølsagt også med vokalist og bassist Tom Araya og den andre gitaristen Gary Holt.
Så var det siste dag og The Dogs med Kristoffer Schau på hovedscena. Den mannen og det bandet må bare oppleves! Snakk om å gi alt og å levere skikkelig tøff og streit rock'n roll. Det var bare et aldeles herlig sett, intet mindre!
Gluecifer gjorde comeback sist høst og jeg var derfor nysjerrig. Og fy flate, jeg måtte bare spørre meg sjøl hvor i all verden jeg var musikalsk da de var på topp for 18-20 år siden. For dette var jo melodiøs rock rett i min gate. De leverte rett og slett et fenomenalt sett!
Men altså, her var det flere band som gjorde inntrykk på meg. Raga Rockers og Oslo Ess var det rett og slett dritkult å få oppleve. In Flames leverte skikkelig og polske Behemoth fascinerte meg også voldsomt. Norske Black Viper hadde en halvtime med rett fram tøff rock som var helt i min gate. Satyricon var skikkelig gode og Mayhem var steinhardt, vel de hardeste jeg hørte disse dagene. Amaranthe, med et av de få kvinnelige innslagene på festivalen var også veldig bra. Og sjølsagt var det kult å oppleve Kiss på deres siste konsert i Norge, de karene kan det å lage show.
Men det som er "feil" med meg er at den hardere typen rock begynte jeg ikke å venne meg til å høre på før jeg var over 40. Så de gamle store banda som Kiss, Def Leppard, Judas Priest, Slayer, Black Sabbath, Iron Maiden og Deep Purple hadde jeg aldri noe forhold til i ungdommen. Men hva Maiden angår så sitter deres sett på Trondheim Rocks ifjor fortsatt i, det var rocketeater av ypperste merke. Det er mer de nyere bandene innen metalsjangeren jeg har et forhold til, og der har jeg et håp og en bønn til neste års Tons of Rock: Epica! Det vet jeg kommer til å bli mektig som bare fy.
Inntil da: KEEP ON ROCKIN'!!!!!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar