Med unntak av når jeg blir kjent med artister gjennom en plateanmeldelse prøver jeg å unngå å lese andre anmeldelser før jeg skriver om skiva sjøl. Det var også meningen her, men så klikka jeg inn på en anmeldelse i VG med overskrifta "Mørkt og regntungt" og da var det til min overraskelse dette albumet her med Trond Svendsen & Tuxedo fra Brumunddal som jeg da var i full gang med å høre på. Jeg er enig i konklusjonen til VG's anmelder, dette er nemlig norsk americana av ypperste merke. Men at det er så mørkt og regntungt kjenner jeg meg ikke igjen i etter å ha hørt på denne musikken jevnlig den siste uka.
Mulig at VG's anmelder tenker på den første sangen (etter et drøyt minutts åpningsserenade) Drive In The Rain, men jeg synes heller ikke den er så mørk av seg. Denne akustiske liveversjonen er i sin natur annerledes enn den er på skiva, men er den eneste jeg har funnet:
Jeg opplevde dette bandet da jeg var på Interstate 19 - Norsk Americana Weekend siste helga i januar og jeg likte veldig godt det jeg hørte. De spilte både låter fra debutskiva "Palomino Motel" fra -17 og fra denne skiva her, som da var på beddingen.
Jeg finner ikke flere låter på YouTube så jeg kan ikke gi dere videoeksempler på det jeg synes er ei helt ypperlig skive. Nobody Works on Fridays Anymore er en fengende sang om livet i en småby der en har vært avhengig av ei hjørnesteinsbedrift, men der tidene forandrer seg og industriarbeidsplasser forsvinner. This Is What We Do er en mangeslungen låt med bl. a. fele i lydbildet. En tekst om å leve i et forhold med en kvinne som egentlig ikke aner hvilke utfordringer partneren har hatt her i livet, men at han nå ønsker å kjøre alene hjem til jul med en fin gave til henne. En litt Driving Home For Christmas-følelse, bare at dette her er en låt med mye mer sjel og følelse. Skivas største høydepunkt. En noe røffere, men meget fengende sang er This Town, også et høydepunkt.
Fuel My Fire er en roligere og mer naken, litt bluesaktig låt, med en herlig klagende gitar. Water In The Well er nært opp til countryen, framført på en vár måte av en Trond Svendsen som har mye følelse i stemma si og som dermed gir sangene en ekstra dimensjon. Not My War er musikalsk sett noe stillestående synes jeg, men med en mektig tekst om en soldat som ser på sitt virke som en jobb der man utfører ordre, men der han til slutt kommer til et punkt der han innser at dette ikke er hans krig.
I Can Hear The River er det noe mektig over med en kvinnelig backingvokalist som gir låten en ekstra nerve. Så avsluttes det hele med over seks min. lange Cold House og dette er kanskje det nærmeste jeg kommer overskrifta til VG-anmelderen. Men likefullt er dette en drivende god låt som tittelen til tross ikke overøser meg med melankoli. Jeg forstår teksten slik at det er om et samliv som holder på å gå til grunne, men likevel er det noe fengende over sangen som skikkelig tar meg. Det følsomme i Trond Svendsens stemme kommer virkelig til sin rett her, samtidig som en deilig og lang gitarsolo som tar låten inn for landing sjølsagt ikke er feil.
Så konklusjonen min er at dette er ei skikkelig god skive som gir meg mange fine musikkopplevelser. Norsk americana blomstrer for tida, og Trond Svendsen & Tuxedo er virkelig et godt bevis på det.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar