Jeg oppdaga trønderske Spidergawd på Trondheim Rocks ifjor og koste meg skikkelig under settet deres. De er produktive og lik The Dogs serverer de folket et album i året. Bandets frontmann Per Borten leder en tett og samspilt kvartett i motsetning til navnebroren som på begynnelsen av 70-tallet sammenligna det å lede en 4-partiregjering med å bære staur.
Skiva åpnes meget utradisjonelt til et rockealbum å være med en 40 sekunders barytonsaxsolo fra Rolf Martin Snustad, akkurat sånn at jeg begynner å lure på om det er rett plate jeg har satt på. Men etter denne stilfulle starten braker så All and Everything løs, og vi er i gang med ei skive bredfull med solid norsk rock:
Jeg nevnte at dette er et samspilt band, og dette er både rått, melodiøst og fengende. "Bare" åtte låter, men det har ikke så mye å si når kvaliteten er så god som den er. På Twentyfourseven får også gitarsoloelskerne blant oss vårt. Per Borten briljerer virkelig her:
Inspirasjonen fra 70- og 80-tallet er tydelig og når Knights of C.G.R. sparker i gang etter en tung intro så får vi noen riff som får undertegnende til å tenke Status Quo:
Jeg må si at jeg koser meg med denne musikken. Spidergawd er et tydelig bevis på at ryktene om rockens død er sterkt overdrevet. Dette er et potent band som oser av spilleglede og jeg lar meg enkelt rive med. Som siste eksempel tar jeg avslutningssporet Do I Need a Doctor...? der også trommis Kenneth Kapstad briljerer:
Bassist Hallvard Gaardløs må også nevnes med solide bidrag og konklusjonen er at dette er et glimrende rockealbum uten plett og lyte. Rett og slett en innertier i mine ører.
Karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar