Trine Rein har mer og mer blitt en rockeartist med årene, noe hun bekrefter på sitt nye album "The Well". Bare åtte låter, noe som er i minste laget for et album synes nå jeg. Da trekker en "så där"-låt helhetsinntrykket mer ned enn hvis en har f. eks. 10-12 låter. Sjølsagt spiller lengden på sangene inn, det skal sies, men likevel så mener jeg det har noe å si.
Og på dette albumet synes jeg det er de to siste låtene, "The Line" og "The World Goes 'Round" som trekker ned, de blir litt retningsløse etter min mening. Men det åpner veldig bra med tittellåta, en kraftballade som har vokst på meg. Ikke så iørefallende de par første gangene, men etterhvert en låt jeg har fått mer og mer sansen for. Her fra finalen i Stjernekamp- 15:
"Hello It's Me" er også i balladesjangeren, men med litt mer trøkk og et lydbilde som jeg liker. Enkelte strofer minner meg om en låt jeg har hørt før, uten at jeg klarer å bli enig med meg sjøl hvilken det er, men det betyr egentlig ikke så mye.
"How About Us" er et høydepunkt, mer driv, mer fengende og Trine Rein får brukt stemma si meget bra. Et spennende lydbilde og bra trøkk i denne låten, noe som kanskje skyldes at rockeveteranen Tony Carey er en viktig bidragsyter på skiva som produsent, musiker og medlåtskriver.
"Don't Say It's Over" er albumets roligste spor, ikke så verst den heller siden Trine Rein lar stemma si bære låten.
"Dream It" er et nytt høydepunkt som starter rolig med innslag av strengeinstrumenter, en duett med nevnte Carey som de to turnerer meget bra. Allsangsfaktor over denne, og her trekker ikke det ned.
Så avsluttes altså albumet med to låter som jeg ikke føler henger helt sammen, og med bare åtte låter trekker det helhetsinntrykket litt ned. Men når det er sagt så er ikke dette noe dårlig album.
Karakter: 4,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar