Ryan Adams har kjærlighetssorg, han ble skilt fra Mandy Smith i 2015, og som så mange andre musikere før seg så klarer han å lage stor musikk av en vond periode i livet.
Skiva begynner med storslåtte "Do You Still Love Me?" som oser sterk desperasjon i form av et fåfengt håp om å fortsatt bli elsket. En dramatisk og sterk låt.
På tittelsporet "Prisoner" viser Adams at han har evnen til å lage fengende musikk til tekster som er litt nedpå. Dette er en låt som forteller at han er i et kjærlighetens fengsel, han klarer ikke å slippe fri fra kjærligheten han føler til sin ex. Dette er en akustisk versjon:
"Doomsday" er tittelen til tross en av de mest fengende låtene på skiva. Likevel så klarer jeg å leve meg inn i smerten som Adams her formidler. Han har på denne skiva akkurat den klagende stemma som slike tekster trenger.
"Haunted House" er en roligere sak, "I don't want to live in this haunted house anymore", og det er lett å forstå han. Å leve alene i et hus der en har opplevd så mye fint, men til slutt også en del trist med en person en fortsatt har følelser for er ikke godt.
"Shiver and Shake er også en rolig låt, "Reach out for your hand, but you aren't there". Den står litt på stedet hvil denne sangen,.men med den tematikken på et album så trengs også en slik låt for å underbygge stemninga. Her er det det store savnet som er gjennomgangsmelodien, og harmoniene er vakre sjøl om låten altså er litt stillestående. Vakkert stillestående vil jeg kaller den. I "To Be Without You" kjenner jeg også på smerten til Ryan Adams når han synger: "Nothing really matters anymore".
"Anything I Say To You Now" er også en flott låt med et fengende refreng:
"Breakdown" er kanskje den mest klagende låten på albumet en nedstrippa åpning, fortsetter en smule dramatisk, og et sammenbrudd er jo alltid dramatisk.
Når tematikken på skiva er så ensidig så kan det ofte bli et albums akilleshæl. Men det blir det ikke her fordi Ryan Adamas varierer lydbildet og varierer musikken. Han tråkker seg ikke fast i et musikalsk spor, noe som også er helt nødvendig når alle sangene spinner rundt det samme temaet.
"Outbound Train" er en ny fengende låt som for meg er et av mange høydepunkter på dette albumet:
"Broken Anyway" fenger også før vi får den mest akustiske låten i "Tightrope". Skiva avsluttes med "We Disappear" som også er overraskende fengende, tematikken tatt i betraktning:
Jeg unner sjølsagt ikke Ryan Adams den smerten dette bruddet har voldt han, men som mange musikere før han så lager han stor kunst og stor musikk som egenterapi. En egenterapi som vi kan nyte,for dette er et kanonalbum der han rått og brutalt utleverer sin store smerte. Og kanskje er dette albumet hans måte å få satt punktum og komme seg videre i livet på.
Takk Ryan Adamas og fra meg får du karakter: 6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar