Jeg oppdaga Chuck Prophet i 2017 da han kom med albumet Bobby Fuller Died For Your Sins, men var ikke oppmerksom på 2020-albumet The Land That Time Forgot. Nå i slutten av oktober kom han med ny fullengder, og den fikk jeg heldigvis på radaren.
Tittellåten Wake The Dead åpner det hele og er en skikkelig kul låt. Og fra første låt implementerer Prophet det vi kan kalle sydlandske rytmer i musikken sin. Det er fengende og det er en livsglede her som smitter over på meg. Så hvorfor ikke vekke opp de døde?
På ni av låtene har da Prophet også med seg bandet Qiensave fra Salinas, California,. som har sine røtter i meksikansk musikkultur. De er fullt tilstede på Betty's Song der Prophet igjen viser sitt solidariske sinnelag. If you ever are in trouble honey I'm in trouble too:
Det er mye musikalsk lekenhet på denne skiva, og det får vi også i Give the Boy a Kiss. En oppfordring om å gi kjæresten et kyss for å minne han om hva han kan miste hvis han ikke holder seg til sin kjære.
De fem første låtene her er alle innertiere, så også First Came the Thunder, som egentlig er en fin oppsummering av opp- og nedturene en opplever i et forhold. Torden, regn, sol, du får alt.
Men ikke et album fra Chuck Prophet uten at han viser sitt sosiale og politiske engasjement. Den låten som treffer sterkest tekstmessig er nemlig Sally Was a Cop. Det er om henne som har gått fra å være politi til soldat, men også om tretti døde mennesker i gatene og om barn som er tvunget til å grave sine fedres grav. Denne er det litt vondt å høre på, men absolutt en låt og en tekst som verden behøver.
Men det er sjølsagt flere andre låter her som jeg vil anbefale. In the Shadows (for Elon) er akkurat det tittelen antyder, et spark til Elon Musk som nettopp har hjulpet Trump tilbake til makten i USA. Og der Prophet også kommer inn på at det er visse personer som splitter verden. Og jeg regner med valgresultatet ikke begeistret den sosialt engasjerte Prophet. One Lie for Me, One for You er en neddempa liten perle mens Sugar into Water er en livat meksikansk-inspirert rocker der det også er vel verdt å få med seg teksten. Og så er det godt at Prophet avslutter med feelgood-låten It's a Good Day to Be Alive
Prophet er mye mer inspirert av meksikanske rytmer her enn på det forrige albumet jeg har omtalt med han. Men det går likevel hjem hos meg, for det er en rytme og en lekenhet her som jeg virkelig elsker. Og jeg er også glad for at han i enkelte av låtene fortsatt viser at han har evnen til å si fra om det han mener er feil i samfunnet og politikken som føres av enkelte. Noe vi sikkert vil se mye av de neste fire årene. For Trumps første presidentperiode førte til mye musikk med brodd mot han.
Jeg kan takke mine barn for at jeg oppdaga Beth Hart. For de ga meg en CD med henne i julegave i sin tid, og siden har jeg vært fascinert av henne og den råe stemmen hennes. Hun har levert flere gode album opp gjennom årene, noen sammen med Joe Bonamassa, men dette hun har kommet med nå er kanskje det beste jeg har hørt av henne. Dette er hva jeg vil kalle et skikkelig Badass-album, og da tenker jeg både musikalsk/vokalt og tekstmessig på noen av låtene.
Åpningslåten Savior With A Razor er hva jeg vil kalle skikkelig rå. Vokalt gir hun absolutt alt så det er en red fryd å høre og musikalsk har hun med seg Slash som sjølsagt bestalter gitaren på en aldeles ypperlig måte. Dette er Beth Hart på sitt aller beste der hun presser stemmen til det ytterste. Låten er en av de mest intense jeg har hørt på en stund:, og hårene mine reiser seg over denne enorme vokalprestasjonen.
Never Underestimate A Gal er en leken og herlig swingjazzlåt, og som en skjønner er det om en verdensvant kar som tror at han kan tvinne enhver kvinne rundt lillefingeren ...
Så viser Beth Hart sin beundring for Johnny Cash i Wanna Be Big Bad Johnny Cash. Dette er også en herlig leken låt som også ligger nært opp til "The Man in Black" rent musikalsk.
På flere av låtene står Beth Hart opp for kvinner som i utgangspunktet kan tolkes som underlegne. På Little Heartbreak Girl er hennes budskap til kvinner som er i slike situasjoner at de klarer seg fint alene, og at de ikke trenger noen mann ved sin side for å erobre verden. Og igjen overbeviser Hart med sin vokal:
Tittellåten Still Got Me er en rå kjærlighetssang, og en av de mest intense sådanne som jeg har hørt på lang tid. En varm og sterk hyllest til Harts ektemann Scott Guetzkow, som også er hennes Road Manager. Det er få kjærlighetslåter som er så overbevisende som denne, noe også videoen understreker.
Jeg vil dernest trekke fram Wonderful World, som også er en nydelig kjærlighetslåt. Mer nedpå og sart enn tittellåten, men likevel sterk og overbevisende. Mens Don't Call The Police er en sterk låt om svarte som blir utsatt for overgrep men som ikke blir tatt på alvor av de som skal beskytte oss, politiet. Don't call the police if you want to live another day er en setning som taler sitt tydelige språk. Pimp Like That er historien om en hensynsløs hallik, mens avslutningssporet Machine Gun Vibrato er en sugende låt der Harts hviskende vokal bringer en helt egen mystikk inn i den.
I det hele tatt er det kun den mest nedstrippa låten, Drunk On Valentine som ikke går helt hjem hos meg. Den blir litt for jazzete og stillestående. Men ellers er dette et fenomenalt album der Beth Hart på flere av låtene er helt herlig bad ass!
Sistemann ut, i det som er blitt en oktobermåned med fokus kun på norske artister er Knut Roppestad fra Horten. En kar som nå er ute med sitt 11. album med originalmusikk, og det 6. studioalbumet. Albumet er spilt inn i Oklahoma, en delstat i USA som Roppestad musikalsk er nært knytta til. Han har spilt der mye og i 2010 åpna han for ingen ringere enn ZZ Top.
Og her er det mye variert musikk. Etter et kort, litt smålåtent åpningsspor blir det reinspikka country i My Hearts In It, som er en låt om det å skrive musikk. Iflg. Roppestad ble den ferdig på ti min, og forteller mye om at skal man lage gode sanger må en skrive med hjertet. Musikalsk er det herlig skranglete, noe som bare gjør låten ennå mer sjarmerende.
Under the Influence er noe helt annet, her er det fet og lit bluesy rock som gjelder og det gjorde meg litt perpleks ved første lytt, før jeg ble kjent med Roppestads fulle musikalske univers. Han er nemlig inspirert av "Red Dirt-scenen" i Oklahoma, en musikkstil der vi får en god blanding av rock, country, folk og blues. Og med fete gitarriff vil jeg legge til, for det går igjen på flere låter her.
What I Got er en litt dvelende låt som forteller meg at Roppestad er flink til å variere sitt musikalske uttrykk. Her får vi et lite instrumentalparti med det jeg vil kalle en smektende gitar som setter en fin spiss på låten:
Før jeg satte meg nærmere inn i Roppestads musikalske landskap hadde jeg et litt komplisert forhold til at han bruker engelsk. For sjøl om jeg mener jeg er bra til å snakke og forstå engelsk følte jeg at jeg ikke helt fikk med meg alt det tekstlige. Men når jeg ser at dette er en artist som har opptrådt mye i USA og som også har spilt inn denne plata der med amerikansk produsent i unge Kyle Reid får jeg en mye bedre forståelse for at engelsk er det mest naturlige for Roppestad å bruke i sine tekster.
Nothing To Say er en skikkelig fet og tøff låt, her simpelthen elsker jeg den råe gitarlyden:
Drifting er favorittlåten min på skiva, og her viser Roppestad at han også kan kunsten og lage fengende låter som sitter tvert i øret. Og det uten at det går ut over det fyldige lydbildet som kjennetegner musikken på dette albumet. Han har også en råskap i stemmen sin som kommer godt til uttrykk her.
Clete Purcell and The Ladies er en spennende låt som Roppestad først ga ut på sin debut-EP i 2009. Med en hovedperson som har brent sine bruer i livet. Her kommer Roppestads litt grove stemme til sin fulle rett da det ikke er en lys historie han forteller, sjøl om Clete er en kar med et varmt hjerte. Og avslutningslåten Appendix - God Help Us All er det jeg vil kalle gladcountry med høy allsangsfaktor.
Det er ikke absolutt alt her som kommer helt inn under huden på meg, men dette er et ærlig og realt album med mye hjerte. Og ikke bare har Roppestad og produsent Reid gjort en god jobb, her er et knippe av musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en trivelig opplevelse. Blant de som bidrar er Ken Pomeroy, en ung kvinnelig artist og låtskriver som jeg har bokmerka og vil følge med på framover.
Olav Risan er et nytt navn for meg, men han har bakgrunn som vokalist og gitarist i bandet Drolsum Stasjon. Der har norsk vært språket, men nå når han går solo er det engelsk som gjelder.
Og sjøl om jeg ikke har hørt Risan før så føltes det litt fremmed ved første lytt at han synger på engelsk. Men han har overvunnet meg, for mye av musikken er så fengende og humørfylt at skepsisen til engelsken har forduftet.
Han starter med den litt over 2 min. korte humørpillen Slowly swinking in, som bærer bud om at dette er gode nyheter for en som er glad i musikk som fengeropg som det er litt fart og energi i.
I Life is what you get tar Risan en sving innom countryen gjennom at en steel er en del av lydbildet, og det er alltid kjekt for en som er glad i god country.
Fall er også en fengende godlåt der Risan fastslår i starten at gode ting manifesterer seg på mange merkelige måter, og det kan jeg relatere til bl. a. når det gjelder å oppdage ny musikk. Der har jeg mange ganger oppdaga nye gode artister på ren slump, som at mobilen i lomma har reagert på en tilfeldig berøring slik at når jeg åpna den kom jeg rett inn på en ukjent artist på Spotify som viste seg å være bra. Så dette er en hyllest til de små tilfeldighetene i livet som gjør at vi får gode opplevelser.
Musikeres lodd her i livet er å være mye borte fra sine kjære mens en utøver sin lidenskap og sitt yrke. Mange er de låtene som er skrevet til ære for de hjemme, og Risan viser sin takknemlighet til sin kone og sine døtre i Grateful, og også takknemligheten for at han har de i livet sitt.
Så må jeg ta med den heftige rockeren Jesus & Joe, som også har en hysterisk morsom tekst om hvordan det kan oppleves å henge med Jesus når man er ute på byen.
I det hele tatt så er det flere fengende og humørfylte låter på denne skiva og det er egentlig bare på tittelsporet at Risan tar det helt ned. Såpass mye at den blir vel neddempa for meg i dette selskapet, men i det store og hele så er dette et album som jeg trykker til mitt bryst. Dette er musikalitet, humør og spilleglede på høyt nivå. Has Been (Wannabe) er f. eks. en solid countrylåt, mens Waiting for the world to come around er fengende herlig. Lost er en liten dose religionskritikk til ettertanke, og at den kommer rett før ovennevnte Jesus & Joe er egentlig litt genialt.
I sum så er dette blitt et av flere norske album som jeg har omfavnet denne måneden!
Dette er Terje Espenes' andre album på norsk på litt over et år. I fjorårets Røtter tok han grovt sett for seg hva det er som gjør oss til den vi er i dag. Dette albumet her er en hyllest til arbeidsfolk gjennom historier om deres opplevelser og drømmer i hverdagen. Espenes forteller i presseskrivet at han nordpå vokste opp med arbeidsfolk rundt seg, bønder, fiskere, snekkere, ja, i det hele tatt alle typer håndverkere. Mennesker som levde av det de fikk til og skapte med sine hender. Og som jeg kan kjenne meg igjen i som oppvokst i en familie der min far var sveiser på et skipsverft i Molde og klubbformann da de på noe merkelig vis gikk konken på begynnelsen av 80-tallet.
På fritida er bilen en kjær eiendel, noe du har arbeidet og slitt for. Som en svart Mustang. Jeg husker fra min barndom og de 2-3 årene jeg hadde bildilla. Da var jeg fascinert av Ford Mustang. Mest av alt grunnet navnet, jeg syntes ordet Mustang var så kult. Så det var mer navnet enn utseendet som fascinerte meg, sjøl om bilen også visuelt var stilig. Og i låten Svart Mustang får vi nettopp historien om hvor stort det er å slippe ut denne praktbilen om våren, og å kunne frakte sin kjære i den. Kan i parentes nevne at Espenes ikke er den eneste som har prist Mustangen i år. Det har også det finske bandet Younghearted med sin Mustangi II, en oppfølger til åpningslåten Mustangi henta fra albumet jeg kåret til Årets album i 2022. Men her altså, Terje Espenes' hyllest til Mustangen:
Som på forrige album er det en del melankoli over mange av låtene. Og stort sett klarer Espenes også her å løfte de melankolske låtene til noe som sitter inne i meg. For melankolske låter trenger jeg mer tid for at de skal sitte hos meg, og da må artisten gjøre en jobb for å overbevise meg om at dette er noe jeg må ta med meg videre. Men når det er sagt, det trengtes ikke på Mor di ska danse på enga. Da jeg hørte den første gang traff den meg tvert. Om han som beroliger sitt barn med at han i morgen skal skaffe penger, og da skal hun få se sin mor danse på engen igjen. Men så kommer slutten på låten, og det viser seg at pengene ikke skal hentes som lønn for hardt arbeid. Og da skjønner du at sjansene for at lovnaden holder er langt mindre ... Dette er den av de melankolske låtene som gjør størst inntrykk på meg.
Kniven er en annen låt som gjør inntrykk, og er den mest dramatiske låten på denne skiva. Om familiefaren som reiser ut mange måneder på båten og som ber eldstemann av ungeflokken om å passe på sine søsken og hjelpe sin mor. I skjulet er en skarp kniv som nærmest er en hellig gjenstand. Da en vandrer kommer til gården og ber om husly en dag eller to blir gutten mistenksom, finner kniven i skjulet og legger den under puta. Her vil jeg spesielt trekke fram den mørke, spenstige gitaren som på en effektiv måte bygger opp under dramaet i teksten. Samt et lengtende instrumentalparti før siste verset for å understreke ennå mer drama. Utsøkt laget!
Tittellåten Bondesønn er en verdig avslutning på plata, om det å vokse opp på gård med en hardtarbeidende far og de spor det setter i en gutt som vokser opp og ser farens harde innsats for å gi ikke bare sin egen familie mat på bordet.
Men det er flere låter her som setter sine spor. Åpninga med Arbeidshender setter en fin standard for platas tematikk. Det stille mørke vannet får meg til å se for meg en legendarisk scene fra filmen De dødes tjern når Espenes beskriver en person som forsvinner i skogen og der sporene peker mot det mørke vannet. Bryllupsdagen, som du får et hint om kanskje ikke endte så bra.
Kanskje er det vel mye melankoli her, men samtidig er det et alvor over mange av tekstene som gjør det helt naturlig at det blir sånn. Et stort ankepunkt er det uansett ikke fordi igjen klarer Espenes å formidle de sterke følelsene som ligger i mange av tekstene på en måte som gjør inntrykk, som gjør at du husker låtene og hva de dreier seg om. Dessuten ligger det mye håp her. Håp om at alt det harde arbeidet skal få en god belønning der framme. Og uten håpet kan ikke et menneske overleve i lengden.
Oktober er blitt en skikkelig norsk måned for meg, jeg har faktisk bare omtalt norske utgivelser denne måneden! Det gis nemlig ut så mye bra norsk musikk om dagen, og slik kommer det også til å bli ut denne uka. For det er tre norske album som kom ut sist fredag som jeg har alternert på å høre på nå i helga vi nettopp har lagt bak oss. Tanken var å skrive en samleartikkel for alle tre, men jeg har kommet til at de skal få lov til å skinne hver seg.
Først ut er debutanten Stine Bogsveen, oppdaga ved en tilfeldighet, som ofte skjer for meg. Tilfeldigheten denne gang var en historie på Facebook der countrybandet The Northern Belle promoterte Stine Bogsveen og denne skiva. Det var nok for meg til å gå den en lytt.
Bogsveen er fra Trysiltraktene, men bor nå med familie på Vanvikan i Trøndelag. Hun synger på dialekt og beskriver sin musikk som visepop med islett av folkemusikk og country. Jeg vil vel også si at det er litt amerikana inne i bildet her, og sånn sett er det kjekt at hun synger på morsmål og dialekt.
Åpningslåten Hø du tenkjer på er en nydelig inngang på skiva, og er min favoritt blant de elleve sporene. Jeg blir med en gang slått av Bogsveens milde stemme som har en avslappende effekt. Parret med de vakre harmoniene denne låten bærer preg av så blir dette en nydelig lytteropplevelse.
Tittelsporet Daggry går i en langt roligere takt der Bogsveens stemme er den som bærer sangen, sjøl om musiseringa også her er av det vakre slaget. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg fikk denne under huden, sånn er det ofte for meg når det gjelder såpass rolige sanger som dette.
Skjeftskjølen er Bogsveens hyllest til naturreservatet med det navnet som ligger ikke langt fra hennes barndomshjem. Jeg har her valgt en akustisk versjon som hun har lagt ut på YouTube.
En sang som jeg synes er visepop av beste merke er Lufta tå vår. Den gjør at jeg ser for meg en nydelig blomstereng om våren og følelsen av at naturen våkner til liv igjen etter vinteren. Jeg ser for meg bekkene hun synger om og jeg kan høre sildringa fra de.
Til slutt tar jeg med Riv meg opp som har et litt fyldigere lydbilde, men det fungerer bra det også. For Bogsveen har en stemme som gjør at roen senker seg i meg og jeg kan bare ta til meg de gode følelsene som stemmen og den behagelige musikken gir meg.
Så er det et par låter som blir vel neddempa for meg, men det er mer et spørsmål om smak og behag. For det rokker ikke ved hovedinntrykket, som er at dette er musikk til å roe ned til, noe som vi jammen meg trenger i en verden og et nyhetsbilde som ikke gir en stakkar mye positivt. Derfor er dette et velkomment album som setter meg i god stemning. At dette er en artist som viser at hun har solide røtter i vår norske folkemusikk er også et pluss.
Da jeg trodde vi snart var nådd en grense for hvor mange meget dyktige amerikana-artister dette landet har fostra så dukka Even Martinsen opp med sitt debutalbum. Et album som mer eller mindre har blåst meg av banen med sin blanding av særs fengende og mer ettertenksomme låter.
Lifetime slår an tonen ettertrykkelig, og jeg skjønner tvert at dette er en artist som er å regne med. Dette er en drivende god låt og med en samspilt gjeng musikere er dette blitt en favoritt hos meg:
Waitin' On You er skåret over samme herlig fengende lest, om enn litt røffere i kantene, noe om bare er et ekstra pluss. Dette er en låt det er umulig å sitte stille til, her må en bare riste løs!
Så roer Martinsen det helt ned med vakre The Course Of His Relationship. Sammen med Hiding fungerer dette som en deilig oase å roe ned til etter den heftige reisen som flere av de andre låtene bringer meg med på. Det avsluttende instrumentalpartiet er muligens litt langt, men da er det flisespikkeri fra min side.
Så har vi et par spor, Long Way Home og On The Other Side Of The Street som er mer bluesy i kantene, men som også er sterke lytteropplevelser fordi Martinsen viser at han til fulle også behersker denne typen låter. Her vil jeg fronte sistnevnte, jeg hører ørlite grann Springsteen, og det blir aldri feil. Og nevnte jeg Martinsens stemme? Den kunne ikke passet bedre til musikk som dette. Han er tydelig og han har både den røffheten og den følsomheten som trengs når du skal gi deg i kast med slik musikk.
Til slutt må jeg ta med Favorite Game, som er en rett fram bønn om å bli elsket og å få elske. Og låten er etter en følsom start akkurat så drivende som en låt med en slik bønn skal være.
Villanova er også et spor med et herlig driv. Alaskan er mer dvelende og ettertenksom med inntrykk fra barske Alaska og mennesker som lever på livets skyggeside. Og en låt som beviser at ei fele også kan gjøre susen i en låt som har en del blues i seg. Avslutningssporet Stories Untold tar oss til land på en så vár og nennsom måte som bare en enkel gitar og en lengtende steel kan gjøre.
Så jeg er solgt, i Even Martinsen har vi en låtskriver og artist som beriker den allerede sterke faunaen av utsøkte amerikana-artister vi har her på berget. Men her må også det meget kompetente laget av musikere han har med seg få sitt velfortjente skryt. Hans backingband The Sly Spring Band består nemlig av Daniel Vidarsson Gullien (gitar), Miles Anderson (bass) og Svein Åge Lade Lillehamre (trommer). Og blant musikere som ellers har bidratt finner vi størrelser som Lars Beckstrøm fra De Lillos, Bendik Brænne, Jackie Anderson, Stian Jørgen Sveen og Michael Barrett Donovan. Vel blåst alle sammen for et fremragende produkt som har gitt meg stor lytterglede i høstmørket.
