Oppsamlingsheat: Fra KT Tunstall til Longfield & Super Skeleton

September har vært en spesiell måned der jeg har hatt liten tid til å blogge. Det skyldes at jeg har lansert min debutroman "11:59 - Jeg vil være i livet" og alt det fører med seg. Mesteparten av min fritid har gått med til arbeid i forbindelse med lanseringen. Og ja, det er mye musikk i den romanen!

Det betyr ikke at jeg ikke har hørt på musikk. Flere album har hatt god rotasjon, men jeg har ikke funnet tid til å skrive om dem. Nå er det blitt såpass mange at jeg velger å skrive et innlegg der jeg kort kommer inn på åtte album og poster den låten jeg liker best på den enkelte skiva. Så vil jeg etterhvert komme tilbake til normalen der jeg omtaler et og et album, men for at god musikk ikke bare skulle forsvinne uten at jeg skrev om den så må jeg gjøre det på denne måten nå.

KT Tunstall - NUT

Engelske KT Tunstall har jeg hatt sansen for lenge, og de siste dagene har jeg spilt mye dette albumet som kom for tre uker siden. Ti låter med en stor spennvidde av lydbilder. Men hovedinntrykket er at dette er spennende musikk. Tunstall utfordrer smaksløkene mine på noen av låtene, spesielt de to første, Out Of Touch og I Am The Pilot. Der eksperimenterer hun, og jeg liker det! 

Dette er et knakende godt album, og her er en av mange favoritter: Demigod:

Karakter: 5,5/6.

 

Mariel Buckley - Everywhere I Used To Be

Canadiske Mariel Buckley er en spennende artist som er ute med sitt andre album. Tekstene er rett på og i biografien hennes på Spotify beskrives hun som en som skriver for outsiderne. Musikken er i grenselandet mellom pop, country og amerikana, noe hun behersker meget godt. Låten som gjør størst inntrykk er Hate This Town. En låt om å være desillusjonert, ha et lavt selvbilde, ikke føle tilhørighet og rett og slett ruse seg.

Karakter: 5/6.

 

Odd-Erik Lothe & Mighty Magnolias - Jaguar

Rett og slett et nydelig stykke musikk fra Odd-Erik Lothe og Mighty Magnolias. Dette er amerikana av høy klasse, med flere sterke låter sunget på nordfjorddialekt. Og for en som har bodd 18 år i Sogn og Fjordane er det bestandig kjekt å høre god musikk fra det som ble kalt Trivselsfylket. Mighty Magnolias backer opp Lothe på en fortreffelig måte, bl. a. liker jeg at de også benytter seg av blåsere. 

Her har jeg valgt åpningslåten Endelig Ute. Deilig at Gram Parsons blir namedroppet!

Karakter: 5/6.

 

The HU - Rumble of Thunder

Mongolias store musikalske eksportvare The HU er tilbake med nytt album, og i kjent stil blander de mongolsk folkemusikk og heavy metal. Det kan av og til bli litt monotont, og spesielt den andre låten på skiva YUT Hövende strever jeg skikkelig med. Men jeg er så fascinert av denne musikalske kombinasjonen at det bærer jeg over med. Jeg var så heldig å oppleve de live på Tons of Rock i 2019, og i år fikk jeg flere anerkjennende kommentarer for min The HU T-skjorte på årets festival.

Her er Triangle, eller Uchirtai Gurav:

Karakter: 5/6.

Malene Markussen - Some Kind of Rescue

Malene Markussens forrige album Under Vann kom inn på min Topp 20-liste over Årets album i 2019. Nå har hun gått over til engelsk, fortsatt er det sju låter som gjelder, og med bare 22 minutter er det nesten som en EP å regne. 

Jeg savner at Markussen synger på norsk, for på Under Vann var det noen aldeles glitrende tekster som hun formidlet på en måte som berørte. Derfor trekker det ned at hun her synger på engelsk. Men når det er sagt så er musikken godt pophåndverk, der spesielt de to første låtene Desert og Midnight skiller seg ut. Jeg velger meg Desert her, selv om jeg ikke er enig i hennes påstand om at ingen vil være alene. For jeg er nå i en fase av livet der jeg trives godt med å bo alene.

Karakter: 4,5/6.

 

Tor Arve Barøy - Bedre enn ingenting

Sørlendingen Tor Arve Bårøy oppdaga jeg forleden ved en tilfeldighet, og det er et trivelig album han har laget sammen med gode musikkvenner. Litt skranglete her og der, men det er bare sjarmerende. Og det er gode betraktninger om store og små ting i livet. Som f. eks. Presedens, om maktsyke statsledere, som vi dessverre i den senere tid har hatt og har en del av i verden.

Rockeren Klart Som Glass, som åpner skiva er min største favoritt, men er ikke på YouTube. Men Gamle Hus er ikke så verst den heller!

Karakter: 4,5/6.

 

Nikki Lane - Denim & Diamonds

Nikki Lane leverer countryrock av høy klasse, noe som hun også gjør på flere av låtene på denne skiva. Det er ikke alle låtene her som helt tar meg, men så har vi også en del perler av godt Nikki Lane-merke, og da koser jeg meg!

Best av de er Good Enough:

Karakter: 4,5/6.

 

Longfield & Super Skeleton -  Daylight, The Devil

At det fantes et norsk rockeband med det fantasifulle navnet Longfield & Super Skeleton visste jeg ikke før et presseskriv fra de om deres nye album dumpet ned i innboksen min. Dette er faktisk deres 3. fullengder, uten at jeg har visst om deres eksistens. Og det er et varierende album. Noen låter digger jeg rått, de sparker skikkelig godt fra seg. Mens noen er monotone og nesten dørgende kjedelige. Men jeg lar meg sjarmere av de låtene det er fres i, og best av de er åpningssporet Whatever:

Karakter: 4/6.

Nick Nace - The Harder Stuff

 

Bortsett fra at han er fra Canada er ikke Nick Nace en countryartist jeg vet mye om, men det jeg vet er at jeg liker musikken på dette albumet som han ga ut 29. juli. Iflg. biografien hans på Spotify er dette hans 2. album, debuten Wrestling with the Mystery kom i 2019. Det er en fin blanding av rolige låter og mer up tempo, og jeg liker begge deler.

Han starter med tre låter av den litt rolige sorten, men likefullt merker jeg et moderne lydbilde. Det er heller ikke svulstig, og det er ikke platt slik det ofte blir når det blir mer pop enn country. Jeg hører at det er country i bunn, og det liker jeg. There's No Music In Music City er en beskrivelse av Nashville under pandemien. En musikkby som plutselig stod stille. Og da skal vi også huske på at bare få dager før verden stengte ned så ble Nashville rammet av et fryktelig uvær som tok flere liv og som la flere bygninger, deriblant en del konsertlokaler i grus. Derfor var det en by som ble dobbelt rammet i mars 2020.

The Rio Grande on Christmas Eve gir oss som tittelen antyder et litt sydlandsk drag over musikken. En trivelig låt dette.

The Piece That Fits er en nydelig, melodiøs sak med en sterk historie som jeg synes Nace formidler på en fortreffelig måte. Dette er musikk som gir meg en indre ro, rett og slett.

Låten som er blitt min største favoritt, og som har fått plassen på min spilleliste over Årets sanger er The Skin of Our Teeth. En livat, deilig låt om det å klare seg ... såvidt. Vi har nok alle opplevd perioder i livet der vi har det stramt, men at vi likevel opplever at vi klarer oss. Det er på hekta, men vi kommer oss igjennom. Det er det denne sangen handler om, og det er skikkelig gladcountry som jeg bare elsker.

Tittellåten The Harder Stuff må også med, om når vi møter motgang og livet oppleves tøft. Igjen nydelig formidlet av Nace:

Kun en av de ti låtene jeg ikke får helt under huden, så alt i alt et solid og moderne countryalbum av en for meg helt ukjent artist. Skal bli spennende å høre hva denne Nick Nace kommer med framover!

Karakter: 5,5/6.

Roy Lønhøiden - Fra hånd til munn

 

Jeg vil med styrke påstå at vi i Roy Lønhøiden har en godt skjult nasjonalskatt. I mange år har han nå på sitt stillferdige vis gitt oss vakre viser om det enkle livet i de dype skoger ved svenskegresa, viser om lengsel, om smerte, om kjærlighet, men også om det gode liv langt fra byenes asfaltjungel. Han er som en norsk Townes Van Zandt, som tilfeldigvis er et av hans store musikalske forbilder, en motvekt mot det stressende livet på evig jakt etter status og et perfekt ytre.

Derfor er ei plate med Lønhøiden en anledning til å ta en pust i bakken og roe ned, ta en pause fra en verden som går mer og mer av hengslene. Rammet inn av to små, nydelige instrumentaler der pedal steelviruosen Tore Blestrud spiller hovedrollen kommer Lønhøiden nå igjen med et slikt album. Et album som er sårt tiltrengt i den verden vi nå lever i.

I Jeg hører toget i natta tar Lønhøiden oss med tilbake til barndommen, der lyden av toget var en lyd av høytid, og som gjorde at drømmen om det frie liv langs veien ble født.

Det er få som kan beskrive tapt kjærlighet så godt som Lønhøiden. Det er stillferdig, det er ingen fakter eller store ord når han beskriver det smått naive håpet om å vinne hennes hjerte tilbake. Men et håp som føles nødvendig for å holde seg selv i gang.

Så har vi de rolige sangene, som er så stemningsfulle at jeg bare blir sittende og lytte og ta til meg den atmosfæren Lønhøiden vil la meg bli innhyllet i. Som denne perlen om Billy, han som sier nei til å bo under kommunalt tak og ta imot omsorg, som heller vil bo i koia ute i skogen helt til han drar sitt siste åndedrag. En sang som får meg til å reflektere over hva som ligger i begrepet frihet.

Under coronaen var jeg en av 20 heldige som fikk oppleve Roy Lønhøiden og hans musikalske partner fra de dype skoger, Johan Berggren på Moskus i Trondheim. Selv om jeg tok feil av tida og kom en halvtime ut i konserten så ble det en høytidsstund jeg aldri vil glemme med to jordnære trubadurer og deres gitarer. En kveld som spredte varme i en tung tid.

Og det er nettopp det Lønhøiden gjør med sin musikk, han sprer varme, han sprer godhet. Derfor er han en nasjonalskatt, en sanger og låtskriver som vi sårt trenger. Han viser det også i Holder støtt i rattet. 

Dette er også en artist som har sin religiøse tro. Og for meg som ikke-troende blir det ikke påtrengende når han på sitt vante stillferdige vis forteller om sin tro på platas siste sang, Fallne engler. Istedet kjenner jeg på en stor respekt for hans tro,den virker helt naturlig. Og jeg kjenner på en stor respekt for en artist og låtskriver og et menneske som gir oss den roen og varmen vi så sårt trenger.

Takk Roy, takk for et nytt mesterverk! Og takk til medmusikantene og backingvokalist Elin Moen Rusten som med sin milde, vakre stemme gir sangene en ekstra god atmosfære.

Karakter: 6/6.

Embla and the Karidotters - Hello, I'm Embla

Det er bare å få sagt det tvert, dette er en sann fryd av ei plate! I skjæringspunktet mellom country og amerikana serverer Embla and the Karidotters musikk som jeg falt pladask for med en eneste gang. Åtte herlige låter framført på en fremragende måte. Og så er det også mer enn habile musikere vi har med å gjøre her.

Embla Karidotter kjenner vi fra Razika, og derfra har hun også med seg Marie Moe, som trakterer bassen. Nils Jørgen Nilsen er ingen ringere enn trommisen til Honningbarna, og ellers er det Tor Arne Vikingstad fra Sløtface på gitar og på pedal steel har vi Simen Følstad Nilsen.

Det begynner med stemningsfulle Wolf Totem, før vi får min aller største favoritt av disse låtene, Home. På en besnærende måte forteller Embla oss alt om hva som er godt med det å være hjemme, i sin egen bolig, i sitt eget univers. Fengende som bare fy! Og for en stemme Embla har, den passer jo bare helt perfekt til denne musikken.

Så får vi den kule historien om hvordan Embla traff kjæresten sin. Og hun forteller den historien med vidd og humør. Bare elsker denne her også.

Og så har vi Why Fall Asleep, When You Can Fall in Love?. Også denne betagende nydelig, dette er rett og slett country på sitt beste!

You Don't Deserve Me er den siste sviende meldinga til ex-en, og hadde det vært jeg som hadde blitt servert denne hadde jeg bare måttet akseptere uten å mukke, når det blir gjort til så melodiøs og deilig musikk!

Jeg synes jo egentlig åtte låter er vel lite for et album, men når musikken er så bra som her så ser jeg gladelig mellom fingrene på det. Jeg blir glad, jeg får lyst til å danse og jeg ser rett og slett lysere på livet av å høre på denne skiva her. Wild Hearts, Moonshine og You Were Wrong er de tre andre låtene, og de er også créme de la créme!

Tusen hjertelig takk Embla & co, denne her trengte gubben!

Karakter: 6/6.

Amanda Shires - Take It Like A Man

Amanda Shires ter ute med sitt første album på fire år. Og hun gjør det på en sterk måte på flere av låtene. Musikalsk sett er hun i balladeland, og det kler henne. 

Åpningssporet Hawk For The Dove er både en mektig og en litt mørk låt. Den er herlig bygd opp, jeg elsker dramaet i den, og på slutten får vi også en ilter fele som Shires selvsagt trakterer selv. Fela er jo hennes instrument. Dessuten, medvokalisten som kommer inn med trouble, trouble, trouble har en nesten magisk virkning på låten.

Tittellåten Take It Like A Man er også en mystisk og litt mørk låt der Shires briljerer vokalt. Hun har en stemme som fortryller og som leverer på sitt aller beste her. Dessuten er Shires mann Jason Isbell aldeles briljant på gitar, og sammen med de andre musikerne gjør de denne låten til en sann nytelse.

Empty Cups fullbyrder en perfekt trio med åpningslåter. Her har Shires med seg Maren Morris, og dette er bare så nydelig. Vakre harmonier, to skjønne stemmer som gjør denne låten til en frydefull opplevelse som har gått inn på lista mi over Årets sanger 2022.

Don't Be Alarmed og Fault Lines er også mektige låter, og det er en stemning på disse fem låtene som minner meg om Reba McEntires magiske, mystiske og ja, mektige versjon av The Night The Lights Went Out in Georgia (først gitt ut av Vicki Lawrence). Skulle ikke forundre meg om Amanda Shires har hatt den versjonen litt i tankene når hun har arbeidet med dette albumet.

Here He Comes er den musikalsk sett mest "lettbeinte" låten, jeg elsker hvor fengende den er, samtidig som Shires igjen leverer en uovertruffen vokal.

Bad Behavior er litt stillestående, men er på den annen side en meget stemningsfull låt, og jeg liker koringa her, den løfter låten. Og etter å ha hørt på den noen ganger, så har den vokst hos meg. Stupid Love er en av to låter som skiller seg ut med tilstedeværelsen av blåsere, og igjen er det Shires vokal som er førsteklasses, selv om låten ikke går 100% hjem hos meg. På Lonely At Night flørter Shires med jazzen, og jeg får litt storbandsvibber. Det er ikke helt musikken som jeg føler for, derfor blir ikke den en høydare hos meg.

Så avsluttes det hele med break-uplåten Everything Has It's Time. Den er vakker og den er sår, slik en god break-up låt skal være.

Alt i alt så er dette et nytt solid album fra Amanda Shires. Hun stråler med sin blendende og allsidige vokal gjennom hele albumet, og dette er musikk som gir ihvertfall meg en sårt tiltrengt indre ro.

Karakter: 5,5/6.

Demi Lovato - HOLY FVCK

Jeg må ærlig innrømme at Demi Lovato for meg har vært et navn knytta til dop og skandaler mer enn musikk. Så leser jeg en artikkel i VG knytta til hennes nye album og hennes overdose i 2018 der hun iflg. henne selv bare var 5 - 10 minutter fra å dø. Det får meg til å høre på albumet, og hva er det jeg får høre?

Jeg får rett og slett høre en ung artist (fylte 30 nå i august) som for åpen scene blottlegger sine indre demoner og sin kamp mot rusen. Jeg blir berørt, for jeg får høre tankene og følelsene til mennesket bak skandalene. Vel er noen få av de 16 låtene mer bråk enn musikk, men likevel er det de følelsene og den kampen som ligger bak som skinner igjennom nesten hver eneste låt. Hun sa i den artikkelen at fremdeles klarer hennes nærmeste ikke å stole på henne, og at den eneste måten hun kan få de til å gjøre det er å vise at hun er til å stole på, at hun mener det hun sier. Samtidig leser jeg mellom linjene mens jeg hører på albumet at en rusbrukers liv ofte er å falle for så og reise seg igjen, og at det også gjelder for Demi Lovato. Og det er spesielt sitatet "Jeg klarer aldri å slippe det som skjedde, alt som jeg utsatte mine nærmeste for. Det endte opp med at de også led" som gjør et dypt inntrykk.

Så over til musikken, og det er de tre låtene som går rett på rusproblemene som sitter sterkest tilbake. Ingen av de er så konkret som SKIN OF MY TEETH som henspeiler på hvor tett hun var på døden, og på at kampen mot rusen er en krig hun må kjempe hele tiden. 

Det å høre denne låten gir meg assosiasjoner til Kris Kristofferson-låtene Sunday Mornin' Comin' Down og To Beat the Devil, og jeg føler at dette er den sterkeste musikalske beskrivelsen av hvordan det er å leve et liv med rus siden de to låtene. Forøvrig låter vår egen K.M. Myrland gjorde like sterke norske versjoner av, AA's Søndagsmorgen og Bleika Sannhet. Det er på det planet denne låten er, så sterk er den.

Så får vi DEAD FRIENDS, også det en virkelighet mange rusmisbrukere må forholde seg til. Hvorfor lever jeg, når flere av mine venner er døde? 

HELP ME er slik jeg tolker den om den kampen Lovato hver dag må kjempe mot sine indre demoner. Artisten ved navn Dead Sara er med på å gi låten og budskapet en ekstra tyngde.

HAPPY ENDING er en litt sår låt om det å ikke passe inn og frykten for å dø mens hun leter etter en lykkelig slutt. Også dette en sterk låt som mange vil kjenne seg igjen i:

Rent musikalsk er SUBSTANCE en av mine største favoritter her. En tekst med flere lag. Substance, eller substans er et ord som kan brukes på narkotiske stoff, men kan også brukes i forhold til det å lete etter innhold i livet. For Lovato ble stoff en måte å lete etter innhold i livet, en leting som hun beskriver ga henne et liv fylt av ensomhet og uten kjærlighet.

.Til slutt tar jeg med 29, også det en låt og en tekst med flere lag.

Musikalsk sett er ikke dette et perfekt album, det er som nevnt noen få låter her som er mer bråk i mine ører. Men musikk skal ikke være perfekt bestandig. Musikk skal også være følelser, og musikk skal også fortelle en historie som du kan relatere til, som du kan leve deg inn i og kjenne deg igjen i. Og der vinner Demi Lovato stort med denne skiva. For hun tar sin kamp mot sine indre demoner, mot rusen og for livet ut til verden, eller ihvertfall til oss som vil høre på. Hun vet at fallhøyden er stor, at reaksjonene vil bli mange hvis hun havner på kjøret igjen. Likevel tar hun den kampen med flomlyset rettet mot seg. Det får meg til å føle en stor RESPEKT for henne, og jeg heier på henne i den kampen hun fører hver dag. En kamp også mange mennesker rundt oss kjemper hver bidige dag, mot indre demoner, mot rusen og for livet.

Karakter: 5/6.

MUNA - MUNA

MUNA er også et eksempel på artister jeg har oppdaga ved en ren tilfeldighet. Nå som artister som Spotify listet opp som lignet på en annen artist jeg hørte på nylig. Dette er en trio bestående av vokalist/låtskriver Katie Gavin, gitarist og produsent Naomi McPherson og gitarist Josette Maskin. De er nå ute med sitt tredje album, denne gang selvtitulert, og de leverer en type pop som behager meg skikkelig.

De åpner denne skiva med livsbejaende Silk Chiffon, som allerede har over 29 mill. avspillinger på Spotify. Livsbejaende fordi det er så deilig å høre de synge Life's so fun, life's so fun. Det er noe vi virkelig trenger å høre så trist som verden har blitt de siste årene med pandemi, krig, gale statsledere og en eksplosjon av hat og hets i og utenfor sosiale medier. På en låt der de har med seg Phoebe Bridgers.

What I Want har en fet beat som jeg digger. En skikkelig kul låt som viser at vi har med solide låtsnekkere å gjøre. Dette er en låt som fester seg på hjernen.

Det samme gjelder egentlig for Home By Now. Også her en eggende beat i bunn som driver låten framover. Igjen solid pophåndverk!

Min største favoritt er Kind Of Girl, der det i videoen lekes med kjønnslige uttrykk. Låten handler iflg. bandet selv om å akseptere seg selv som den er og å se at en kan vokse som menneske uansett hvem en er. Musikken er også nydelig, derfor er dette blitt gåsehudlåten på dette albumet. Soleklart inn på min spilleliste over Årets sanger.

Dette er et gjennomført sterkt popalbum der det er bare én låt som ikke kommer helt under huden på meg. Jeg har ikke lagt merke til MUNA før, men basert på strømmetallene, spesielt Silk Chiffon, så er dette en trio som har et stort navn allerede. Derfor hadde det vært kjekt å få de over til Europa og Norge. Jeg tror f. eks. at dette er musikk som hadde passet perfekt inn på Øya.

Jeg avslutter med Shooting Star, som også er siste sporet. En ny behagelig låt som befester at dette er et album som er en av mine store positive overraskelser dette musikkåret.

Karakter: 5,5/6.