Suzi Quatro & KT Tunstall - Face To Face

Et samarbeid mellom 70-tallsikonet Suzi Quatro og langt yngre KT Tunstall, som ikke en gang var født da Quatro fikk sine første hits så jeg ikke helt komme. Men strengt tatt er det bare 25 år mellom dem, og at artister finner hverandre musikalsk til tross for at de tilhører hver sin generasjon er jo ikke noe nytt.

Men uansett så er dette et spennende prosjekt, med to artister som utfordrer hverandre musikalsk og som tydeligvis har hatt det kjekt i studio. Åpningssporet Shine A Light bekrefter nettopp det, og beskriver utfordringen Suzie & KT har gitt hverandre ved å gå inn i dette prosjektet, og den inspirasjonen de har fått til å skinne for hverandre.

En låt som viser bredden i dette albumet er Scars, som begynner noe oppstykket etter min smak, men som raskt utvikler seg til en herlig låt. Om de arrene vi pådrar oss opp gjennom livet, og som gjør oss til den vi er i dag. At musikken til en slik tekst gjøres bluesaktig får den til å bli mer ekte i mine ører, den gir en følelse av levd liv.

Tittellåten Face To Face er også spennende der vi både i starten og underveis får et dvelende piano som gir låten en ekstra dimensjon. Mens Good Kinda Hot er den fete rockeren som dette albumet bare må ha. Og jeg digger rytmen her!

Mer akustiske Truth As My Weapon er min største favoritt her. Den er fengende, og den har et viktig budskap. Om at det eneste våpnet en trenger her i verden er sannheten. 

Ti låter på 32 minutter er det disse to damene hatr funnet plass til, og det er en drøy halvtime der jeg virkelig trives i deres selskap. Her er musikalitet, her er humør og her er også noen tekster til ettertanke. For jeg tror du også vil like If I Come Home, Damage, Overload, Illusion og The Ladies' Room. Trenger du å ta litt fri fra hverdagen er denne musikken et ypperlig middel!

Karakter: 5/6.

Sleep Kicks - The Afterdrop

En god venninne har anbefalt en side fra ingen ringere enn Deichmanske Bibliotek, som kommer med jevnlige musikkanbefalinger. Og da ofte med artister som ikke er akkurat allemanneseie. Jeg foretok et dykk inn i denne linken hun ga meg, og oppdaget der bandet Sleep Kicks, som kom med sitt debutalbum i mars.

Det som fascinerer meg her er mange fengende låter med et litt retropreg, men med en moderne og stilig produksjon. Skal jeg sammenligne de med noen er det The Cure som kommer opp i hjernebarken. Sleep Kicks er en tanke mørkere i musikken, og vokalist Terje Kleven er også en smule mørkere i sin stemme enn Robert Smith. Uansett så er det altså flere låter her som virkelig faller i smak.

Som f. eks. Neptune, en låt som både er fengende og som har et litt drømmende preg:

Exodus er min favorittlåt på denne skiva, også den meget fengende. En låt der jeg føler at jeg blir dratt inn i et musikalsk landskap jeg mer enn gjerne vil tilbringe tid i.

No Chains har et mer rocka uttrykk, men også et kor som hever låten, gir også den et ørlie drømmende preg, sammen med Terje Klevens vokal, som minner meg om flere band og artister fra 80-tallet. Litt småarrogant, men likevel med følelse.

Jeg vil også trekke fram Hall of Shame, første låten som ble gitt ut på dette albumet, så langt tilbake som snaue to uker før landet ble pandemistengt. Også det en låt som på samme tid er mørk og fengende. Det er et drama som ligger over musikken som jeg liker, og som passer teksten.

Jeg vil heller ikke glemme Words of Vain, som starter det hele etter en instrumentalintro. Også det en sterk låt som fører meg rett inn i et litt dystert, men fengende Cure-aktig landskap. Sånn sett er Sleep Kicks rimelig ulikt det jeg hører fra andre norske band for tida, og de har da absolutt funnet en god nisje. Så er det et par låter som blir litt anonyme, men hovedinntrykket er så absolutt positivt. Så for meg er Sleep Kicks et friskt pust på den norske bandhimmelen.

Karakter: 4,5/6.

Bethany Cosentino - Natural Disaster

Iflg. presentasjonen av amerikanske Bethany Cosentino på Spotify hadde hun for få år siden ingen planer om en soloplate, da hun trivdes godt som vokalist i poprockduen Best Coast. Men så kom en pandemi, framveksten av en patriarkalsk høyreside som går løs på demokratiet, menneskerettigheter og kvinnerettigheter, en klode som kjører på første klasse lukt inn i et klimahelvete, nasjonale tragedier som mange masseskytinger, og en generell følelse av håpløshet. Med det kom et sterkt ønske om å si fra og å få ut frustrasjonen. 

Det har ført til et album bestående av tolv låter som har gjort et dypt inntrykk på meg. Og det begynner med tittelsporet, som like gjerne kunne ha vært skrevet på bakgrunn av årets sommer med sterke hetebølger verden over, forsterket av menneskeskapte klimaendringer. 

Og det er ikke bare budskapet her, musikalsk så er dette en fet rockelåt med et lydbilde som jeg bare elsker. 

Outta Time er en av de fineste låtene jeg har hørt i år, rytmen er så herlig, musikken er så sjukt fengende og teksten er god. Den kan tolkes som en frustrasjon over verden, I'm crying at the news again (
'Cause the world is slowly drowning. Men den kan også tolkes som en frustrasjon over å være alene, over ikke å ha en partner som en kan dele alt med. Det at en tekst kan tolkes på så vidt forskjellige måter synes jeg bare gjør låten ennå mer spennende. Inn på min Årets sanger 2023-spilleliste.

Videre så er det faktisk ikke lett å velge andre låter, rett og slett fordi alle er så fine, både musikalsk og tekstmessig. Men jeg føler at neddempede Easy må med. Den er en sang nettopp til den partneren som er der og redder en fra apati når verden går av hengslene. En låt som jeg ikke festet meg ved på de par første lyttene, men som har vokst seg til å bli en stor perle på denne skiva.

Men altså, det er en god del frsutrasjon her, som i For A Moment, om framtidsfrykt. For hva er vitsen med å elske hvis naturen utenfor huset brenner opp? Men der konklusjonen er at når framtiden er så uviss så må en bare nyte øyeblikkene, som f. eks. et kyss.

Jeg føler at dette er det frustrasjonsalbumet jeg trengte. Det er som at Bethany Cosentino gjennom disse sangene målbærer den frustrasjonen jeg har over den veien verden har tatt de siste årene. Jeg husker at jeg på slutten av 2000-tiåret var rimelig optimistisk med tanke på verdens framtid. Bl. a. hadde USA valgt en farget president og demokratiene i den vestlige verden stod sterke. Nå er det meste forandret, demokratiet er truet i land etter land fordi destruktive krefter er på frammarsj. Vi opplever en tsunami av hat og hets på sosiale medier, vi har et klima som menneskeheten mer eller mindre holder på å kjøre i grøfta, og rettighetene til skeive og andre minoriteter, samt de generelle menneskerettighetene er kommet under sterkt press mange steder i verden. Da er det godt at det finnes noen som gjennom musikk gir frustrasjonen over hvor verden står et ansikt. Det gjør Bethany Cosentino til musikk som virkelig fenger meg. Det blir på en måte som hun snakker for meg. Som i Real Life:

Calling on Angels, A Single Day, My Own City, It's Fine, Hope You're Happy Now, It's A Journey og avslutningssporet I've Got News For You er alle nydelige sanger med sterke budskap. Så alt i alt er dette et album jeg trengte nå. Jeg trengte noen til å målbære min frustrashjon over tingenes tilstand på kloden vår, og den jobben har Bethany Cosentino tatt på en aldeles fremragende måte.

Karakter: 6/6.

Lori McKenna - 1988

                               

Sommerferie medfører for meg mindre anledning til å skrive, men jeg har hørt på mye musikk disse ukene. Og et av albumene jeg har hørt mest på er det nyeste fra Lori McKenna. Jeg omtalte hennes forrige album Balladeer i 2020 i positive ordelag. Hun er en anerkjent låtskriver som har vunnet grammies for sine låter skrevet til andre artister, men hun er i høyeste grad også en artist det er verdt å lytte til.

Igjen er det låter med personlige og mellommenneskelige tema som er essensen i Lori McKennas musikk. Vi får det allerede i åpningslåten The Old Woman In Me. Hun  er gift med mannen hun giftet seg med som 19-åring, de har fem barn sammen og i denne låten ser vi en kvinne som er glad for det livet hun har fått. Som tar det som en positiv utfordring å gjøre 50-årene til de beste i livet.

Happy Children handler også om det nære i livet, om håpet om at den som lytter til sangen har et godt liv uten altfor mange nederlag. Men om det er bare én ting en får oppfylt så er Loris håp for lytteren at det er at hen har lykkelige barn.

Tittellåten 1988 er til ektemannen som McKenna giftet seg med det året. Om tøffe år i starten der de måtte kjempe for å få betalt sine regninger, men at de likevel klarte å holde sammen, for som hun sier: I've been your biggest fan / Since 1988, 1988. Det må i sannhet være den fineste attesten en kan få etter 35 års ekteskap.

The Town In Your Heart er låten på dette albumet som har fått plass i min Årets sanger-spilleliste, men det kunne like gjerne vært en annen låt, for det er mange fine spor her. Denne her tolket jeg først som McKennas anerkjennelse av hva fødebyen betyr for hennes mann, men i videoen ser vi en far som viser sin sønn landsbyen og stedet der han vokste opp. Og på slutten ser vi at faren kjører ensom tilbake.

Til slutt Letting People Down, om det å ikke bestanding klare å strekke til overfor andre, spesielt overfor de som står en nærmest. Det er en følelse vi alle har kjent på noen ganger i livet, og som vi derfor kan nikke gjenkjennende til:

Dette er et jevnt, solid album med mange låter som jeg liker og som jeg kan kjenne meg igjen i. Det er også det eneste jeg har å utsette, det kan bli for jevnt. Men samtidig er det fint med et album med bare gode låter. Uansett så er dette et album med ti låter som jeg er blitt glad i!

Karakter: 5/6.

Cowboy Junkies - Such Ferocious Beauty

 

Cowboy Junkies er bandet fra Toronto, Canada som helt siden det store gjennombruddet i 1988 med deres andre album The Trinity Session har holdt sammen med akkurat den samme besetninga. Søsknene Margo, Michael og Peter Timmins og Alan Anton. Dessuten har multiinstrumentalisten Jeff Bird vært med på alle platene siden de slo igjennom. Kjent for en noe neddempa musikkstil der de forener blues, country, rock, folk og jazz har de holdt stand i en stadig skiftende musikkverden.

Med dette som bakteppe bestemte jeg meg for å gi deres nye album en sjanse, og etter første lytt satt jeg egentlig litt fjetret tilbake. Ja, musikken går som regel i en rolig toneart, og det er noe suggererende over den. Så er det tekster med mye alvor og en vokalist i Margo Timmins som formidler de på største alvor.

Åpningssporet What I Lost fant jeg ikke ut av tekstmessig før jeg så videoen, da ble alt klart for meg. Den handler om å eldes, å våkne opp og oppdage at kroppen og også ens kognitive evner ikke er som tidligere, gjerne pga. begynnende demens. Som en som i år har fylt 60 og kjenner at kroppsmaskineriet er stivere enn før så er det lett å relatere til denne frykten for hva økt alder kan gi. Når vi også har å gjøre med et band der medlemmene alle er pluss/minus 60, så forstår jeg godt den bekymringen. For videoen viser Timmins-søsknenes far, og vi ser bilder av foreldrene i yngre år. Da gjør en slik sang uutslettelig inntrykk:

Så kommer Flood, også det et utrolig sterkt stykke musikk. Musikken i seg selv er den mest dramatiske på hele albumet, og når jeg skjønner grunnen, at det handler om de menneskeskapte klimaendringene som holder på å rasere planeten vår, så skjønner jeg så innmari godt dramatikken i musikken. Det er som å høre vår planet skrike i smerte og fortvilelse over hvordan vi mennesker behandler den. Og spesielt dette verset gjør et dypt inntrykk:

He had a large house, big dreams
And he filled them one by one
He watched the numbers adding up
And crushed his urge to run
Now he's watching the water rise
While he denies and denies and denies

 

Og det er i siste verset at låttittelen kommer:

Nowhere left to hide
Guess, I'll follow it down
To where the river meets the sea
And let the current carry me
Through such ferocious beauty
And just let the water rise

 

Hard to Build. Easy to Break har en tekst med mange lag. Jeg har ikke fått 100% tak på den, men jeg tar med meg disse verselinjene:

 

Tend the flame that lit your way
Stop worshiping the ash
Sweep up all those broken things
And throw them all, in the trash

 

Et budskap om å ta vare på lysene i livet og ikke dvele ved de tapte slag, og det som har gått i stykker. For det vil holde deg nede. Og med ett blir også dette et vakkert og betydningsfullt stykke musikk.

 

Shadows 2 er også en sang som virkelig tar meg når jeg får se videoen. Dette er en akustisk versjon, men å oppleve den, musikken og Margo Timmins både milde og intense vokal gjør at jeg får frysninger. Om frykten for å bli ensom som gammel, frykten for å dø alene. Det blir bare så sterkt at jeg har vansker med å beskrive følelsene mine. For det Margo Timmins synger om er i bunn og grunn min egen frykt for alderdommen ...

 

Til slutt tar jeg med Mike Tyson (Here it Comes). Den gamle boksemesteren nevnes bare i tittelen, og teksten? Vel, igjen har den mange lag, det er en tekst som du bare må stoppe opp og dvele ved. Dette er verset som står ut her:

 

And in the end, you will make amends
Or simply stand your ground
Worn and rugged
In the clothes that you have found

 

Altså, at enten vil du til slutt gjøre ting godt igjen, eller du vil stå på ditt. Og underforstått, det er hver og en av oss sitt valg. I bunn og grunn kan jeg se for meg at denne teksten handler om selve livet.

 

 

Utover disse så har jeg også grunnet mye på Hell is Real. Om at helvete er virkelig, at Jesus kommer, enten man er forberedt eller ikke. Men om teksten er ment religiøst, eller om den er en metafor, det aner jeg ikke. Og det får være opp til hver enkelt å tolke.

Det er fire låter til her, alle er sterke på sitt vis. Circe and Penelope, Knives, Throw a Match og avslutningslåten Blue Skies.

For meg er dette like mye et skjellsettende som et rystende album. Ja, det ryster meg i grunnvollene mine rett og slett. Det gjør meg engstelig og redd, det nører opp under frykter og redsler jeg går med. Samtidig så er det jo håp her. Som budskapet i Hard to Build. Easy to Break, om at jeg må følge lysene i livet mitt, det som er positivt. Dvele ved det jeg har fått til og som jeg er stolt over, ikke dvele ved det som har gått skeis og blitt ødelagt. På en måte er det den låten, og det budskapet jeg klamrer meg til når mye av det andre på skiva er dystopisk.

Enten jeg vil eller ikke, så blir det:

Karakter: 6/6.

Melody Moko - Suburban Dream

Dette er et album som kom ut i mars, men som jeg oppdaget nå i juni. Med den australske countryartisten Melody Moko, og dette er hennes 3. album. Hun er etterhvert blitt godt anerkjent i hjemlandet, har både vært nominert og har vunnet priser for sin musikk.

Albumet er laget etter at hun fikk sitt 3. barn og da gjennomgikk en fødslesdepresjon. Mange av tekstene er åpenhjertige, det handler en del om å være langt nede og føle på fortvilelse, hun synger om at hun burde slutte å røyke, og hun synger åpent om å ta en joint eller en weed, noe som du vel bare kan hete Willie Nelson for å synge om hadde du vært amerikaner. Og nettopp det, videoen til åpningssporet Jesus Year er faktisk bannlyst i USA! I seg selv så feirer sangen det faktum at ut i fra motgang så kan du seire.

I artikkelen jeg linket til over forteller Melody Moko at denne plata er historien om å være i det absolutte mørket og kampen for å komme seg opp på overflaten og se lyset igjen. Låtene er som en dagbok som dokumenterer fallet, men også veien tilbake til livet. Og med det som perspektiv er dette albumet blitt en sterk opplevelse.

Derfor er det også litt vanskelig å velge ut låter, for hver og en av de har sin sterke historie. Som The Outskirts, om følelsen av å leve på siden av samfunnet:

Tittellåten Suburban Dream er en historie om tomhet og frustrasjon og det å føle seg på bunn. Det er forsåvidt et typisk tema for en countrylåt, og det kan lett bli at slike låter derfor går inn det ene øret og det andre. Men Melody Moko klarer å holde meg interessert. Musikken i låten føles moderne selv om det egentlig er tidløs country. Og lengselen i Mokos stemme gjør noe med meg, og det hele blir bare så innmari troverdig.

'Till I Die, en duett med Michael Moko, som jeg antar er Melodys ektemann er om å holde sammen til tross for de feil og mangler de begge har, men at det i bunn er denne kjærligheten som gjør at en klarer å se forbi de feilene og manglene.

Vi vet alle om "The American Dream", men i Auistralia har de sin egen "Australian Dream" som i bunn og grunn inneholder det samme. Om å kjempe seg opp til toppen av samfunnspyramiden og ha et vellykket liv - utad. I avslutningslåten på dette albumet tar Melody Moko på mange måter et oppgjør med denne drømmen, og setter den opp mot livet slik det er i virkeligheten for de aller, aller fleste av oss. Uansett hvor vi bor egentlig. Og hun bruker et sterkt språk.

Det er flere andre sterke låter her, som Every Second Year, som jeg tolker som historien til et skilsmissebarn som feirer jul annethvert år hos hver av foreldrene. Sweet Magnolia, Child of Mine, Not a Child og Last Good Man forteller alle gode og troverdige historier som er verdt å høre på.

Til sammen så er dette blitt et album som gjør inntrykk. Kanskje er jeg den eneste her i Norge som har hørt på Melody Moko i år, men jeg håper at denne artikkelen kan føre til at noen til her på berget åpner ørene sine for henne. Her er ingen glamour og styling, dette er historier om livet slik det er, verken mer eller mindre. Og musikken føles også frisk og ekte.

Karakter: 6/6.

Ola Børke - Memories From The Past

 

Hamarsingen Ola Børke er aktuell med sitt 3. album, og jeg likte meget godt det jeg hørte på hans forrige fullengder for drøye to år siden.

Det er fortsatt musikk vi fint kan kalle amerikana. Forrige gang var det elementer av country, her tenderer Børke mer mot rocken. Og som en skjønner av albumtittelen så er det å se tilbake en rød tråd gjennom denne skiva. 

Det åpner med en nydelig låt om det som altså er albumets tema, det å se tilbake, bl. a. på de stedene en har besøkt gjennom livet. Noe jeg legger merke til med musikken er det fine mellomspillet. Og så synes jeg Børke har en stemme som formidler dette budskapet om å minnes gode ting en har opplevd sammen på en måte som gjør at jeg tror på historien.

Også på denne skiva har Børke med en låt som er om de sangene som har satt sine spor i sinnet, de som har formet både vår musikksmak, men som også forteller noe om hvem vi er. Radioholics er en hyllest til radioen som ga oss disse sangene. En rocka låt som forteller noe om hvor Børke har hentet sin inspirasjon til musikken vi får servert her:

Det er i all hovedsak fengende låter her, og jeg må bare innrømme at det gleder meg ekstra. En av disse låtene er Far Away From That Old Country House, om hun som så seg nødt til å bryte opp fra et liv på bygda som opplevdes som trykkende. En fin historie om frigjøring, og her også synes jeg at vi får en innertier av et mellomspill med en gitar i sentrum som jeg liker. I det hele tatt så vitner denne låten om et album med et fyldig og tett lydbilde:

Det er ni låter, og den største favoritten min er faktisk avslutningssporet Higher Goals. En litt slentrende låt med en nostalgisk atmosfære der Børke ser tilbake på stedet der han vokste opp, og der minnene derfra brukes til å sette seg nye mål i livet. Ihvertfall er det slik jeg tolker det bare ved å høre på teksten.

Det litt ironiske er at det er tittellåten som er den ene låten som jeg ikke helt har fått under huden. Den er mer rolig og neddempet, og er da også en type låt som jeg må bruke mer tid på å bli kjent med. Men uansett så er dette et ypperlig album der jeg synes at Ola Børke har tatt gode steg fra sitt forrige album. Jeg er ihvertfall begeistret, og jeg synes derfor at han fortjener all den oppmerksomhet han kan få!

Karakter: 5,5/6.