Jeg har aldri vært særlig fan av talentshow, første sesong av Idol med Kurt Nilsen så jeg fordi det var noe nytt. Jeg fulgte med på Førdekunstneren Oddvar Torsheims ustyrtelig morsomme reise i Norske Talenter og ble bergtatt av Erlend Bratland i det samme konseptet. Og jeg så Chand Torsvik vinne X-Faktor, og det er vel det. Så at Martin Halla vant The Voice i 2012 registrerte jeg knapt nok med et skuldertrekk, jeg registrerte at det kom ei plate, men det var det. Jeg hørte ikke på den.
Og som med de fleste talentshowvinnere og deltakere så forsvant han fra rampelyset. Inntil nå som han er tilbake med sitt andre album, og denne gangen på norsk. Mye har skjedd siden 2013, Halla har tatt utdannelse, er i jobb og har familie med tre barn. Altså et helt annet liv og et helt annet perspektiv enn da han kom ut med debuten. Musikken her har han skrevet sammen med sin nære musikalske partner Roar Nilsen, som har stått for innspilling, produksjon og arrangementer for strykere og treblåsere. Halla har skrevet tekstene, og mye handler om det å prøve og feile som voksen, om mismot, lav sjøltillt, følelsen av å stå utenfor seg sjøl og ikke helt vite hva en vil med livet og hvor livet tar en hen. Følelsen av at uansett hva en gjør så vil en ende opp med tap i en eller annen form. Derfor albumtittelen slik jeg har skjønt det.
Musikken er således nesten utelukkende mollstemt, og da overrasker det meg at dette albumet likevel lander på den positive siden av skalaen for meg. Jeg skriver jo bare om musikk jeg liker og som regel liker jeg aller best fengende musikk og musikk som det er litt driv og trøkk i. Det får jeg ikke her, likevel liker jeg mye av det jeg hører. Det kan ha noe å gjøre med at jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene som kommer til uttrykk i tekstene, og så er det mange metaforer her som jeg liker. Som f. eks. når han forteller om ord fylt av glasskår. Du skjønner jo at det ikke er gode ord, men det er samtidig en vanvittig bra måte å beskrive det på.
Det åpner med Nå ser jeg deg og det er noe med harmoniene her som jeg faller for og Hallas litt drømmende vokal som ligger over musikken på en måte. Drømmende, sjøl om det er viktige ting i relasjoner mellom mennesker som er tema her, samt prosessen for å bli voksen som jeg også oppfatter at det henspeiles på.
Hvis dette går veien er en nydelig sang om det som vi sikkert er mange har kjent på, at sjøl om det går bra for øyeblikket så er følelsen der om at motgangen er rett rundt hjørnet. Noe som gjør at vi ikke klarer å nyte og sette pris på at livet er bra akkurat nå. Man knyter en knute i seg sjøl som han sier i teksten, og det er en av disse metaforene Halla tar i bruk som jeg synes er rett ut geniale. Så denne låten har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låtene som skal være med når jeg skal kåre det som jeg synes er årets låter for 2024.
Høstfolk begynner med fine smådramatiske strykere. Også her en knallgod metafor om å være malt inn i hjørnet på tredje strøket, og å være bundet i en tynn tråd, men at man nyter utsikten. På en måte er det sjølsagt, på en annen måte er det meget godt gjort å forme disse sjølsagte ordene sammen til noe som jeg føler at jeg ikke har hørt før.
På Ropet har Halla med Ingrid Døssland med artistnavnet Døssi på vokal. Eg pønsker ut kem eg e er også en meget besnærende måte å beskrive hvordan en ønsker å framstå overfor et nytt bekjentskap. En låt som overrasker med sin bråe slutt, men som likevel er verdt å ta med seg fra denne skiva.
Til slutt tar jeg med Bra, en musikalsk vakker låt, og også her en reflekterende tekst om hvordan angripe livet framover.
Så er det ikke til å legge skjul på at det er noen låter her som er vel melankolske og litt tunge for meg. Men at et slikt gjennomgående mollstemt album ramler ned på plussida hos meg sier noe om en artist som har klart å berøre meg tilstrekkelig til at jeg klarer å sette pris på mye av det jeg hører. Det er ikke ei skive du setter på på på et vorspiel, dette er musikk og tekster for en rolig kveld alene der en sammen med Martin Halla kan reflektere over hvordan livet har blitt og hvordan en ønsker at det skal bli framover. Og noen ganger er det akkurat slik musikk og slike tekster vi trenger.
Karakter: 4,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar