Johnny Blue Skies (Sturgill Simpson) - Passage Du Desir

Sommerens ferieaktiviteter er historie. Det har ikke vært tid til å blogge, men jeg har hørt mye musikk og har åtte album jeg gjerne vil skrive om. Meget mulig at jeg må ty til en samleartikkel eller to for å komme igjennom alle.

Uforlignelige Sturgill Simpson sa etter utgivelsen av The Ballad of Dood & Juanita i -21 at han var ferdig med å lage soloalbum. Måten hans å holde ord på er å lage seg et alter ego, Johnny Blue Skies, og vips så har vi et nytt soloalbum fra Sturgill.

Han slo igjennom som uavhengig artist med High Top Mountain i 2013 og Metamodern Sounds in Country Music i -14, fikk suksess tilknytta plateselskap med A Sailor's Guide to Earth i -16 og Sound & Fury i -19. Men han ble desillusjonert over det som møtte han i plate- og musikkindustrien og etter et par album med bluegrassversjoner av tidligere låter samt det ovennevnte albumet i -21 er Sturgill nå tilbake der han startet, som uavhengig artist der han har fullstendig styringen sjøl.

Og jeg må bare få sagt det, Sturgill leverer et mesterverk igjen. Igjen går han til sine musikalske røtter i Kentucky og Appalachene, det er nært opp til country men likevel Sturgills helt særegne lydbilde der han med sin følsomme stemme maler fram historier som gjør inntrykk og som jeg kan se for meg på netthinna.

Det er bare åtte låter, men det føles ikke sånn etter å ha hørt på musikken. Jeg har valgt meg ut tre av de for å vise hva du kan forvente på denne skiva. I åpningssporet Swamp of Sadness tar Sturgill oss med tilbake til den maritime atmosfæren fra A Sailors Guide to Earth. Han bruker metaforen om det å ro rundt på havet uten mål og mening for å beskrive den tomheten og meningsløsheten vi av og til kjenner på når vi føler at vi har mistet retning i livet. Dette er historien om å være på leting etter noe håndfast, som kan gi en et holdepunkt å navigere sin livsvei etter. 

Sturgill har blitt beskyldt for å være ateist, noe som er fy-fy i USA. Han har tilbakevist det bl. a. ved at han har en tatovering av Jesus. I Who I Am beskriver Sturgill hvordan det er å komme til himmelen og bli svar skyldig i forhold til hva og hvem en har vært i livet:

Avslutningssporet One For the Road er på nesten ni minutter, der de siste fire snaue minuttene er instrumentalt. Tekstmessig er det om dramaet der en innser at et forhold er over og at det er en sjøl som er å skylde for at det har gått slik. En tekst full av sjølbebreidelse og smerte, og som gjør inntrykk. Musikalsk er det enkelt og mektig på samme tid, og spesielt bidrar strykerne til å skape en helt spesiell stemning i denne komposisjonen. De instrumentale minuttene på slutten er av det ettertenksomme slaget, for liksom å la dramaet i teksten synke inn.

Jeg vil også trekke fram emosjonelle If the Sun Never Rises Again, om to skakkjørte mennesker som har funnet sammen og takknemligheten for at de har hverandre. Musikken er lengtende, litt retro 60-tall, og pakker den nydelige teksten fint inn. Right Kind of Dream er også en nydelig kjærlighetslåt der en bare ønsker å gjøre det godt for sin elskede. Taktmessig en litt rask låt der igjen strykerne bidrar godtt til den fine stemninga i låten.

Musikalsk er dette et variert album der Sturgill er innom mange stilarter. Det er av hans mange styrker som artist, han behersker alt hva han gir seg ut på stilmessig. Derfor ber dette blitt et helstøpt album som føyer seg perfekt inn i rekken av de etterhvert mange formidable albumene til dette fenomenet fra Kentucky.

Karakter: 6/6.

Karin Ann - through the telescope

Jeg er sikker på at jeg ikke har skrevet om artister fra Slovakia før, og grunnen til at jeg ble oppmerksom på Karin Ann er at jeg for en drøy uke siden var innom GLOW, en spilleliste på Spotify med aktuell musikk fra LGBTQIA+-artister. Der var Karin Ann med den første låten, i don't believe in God og med en så interessant tittel ble jeg nysjerrig. Det førte meg til dette albumet som hun slapp i mai, et album som jeg fant meget lyttervennlig for min del.

Det jeg vet om Karin Ann har jeg fra Spotify. Dette er hennes 3. album, etter lonely together fra 2021 og side effects of being human året etter. Som en skjønner er dette en artist som nesten konsekvent snakker i små bokstaver, og det gjenspeiler også vokalen hennes, som er mild og behagelig å høre på. Hun har dessuten en noe nær perfekt engelsk, noe som absolutt er et pluss. Hun er 21 år, og i presentasjonen på Spotify står det at hun er spesielt opptatt av kjærlighet, identitet, mental helse og opplevelser fra tidligere i livet i sine tekster. Musikken er det jeg vil kalle organisk pop, da det jeg hører er ekte instrumenter samt at strykere også spiller en vesentlig rolle i lydbildet på de fleste låtene. På enkelte låter er det er mer fyldig lydbilde, for å si det på den måten. Det høres litt rocka ut sjøl om det egentlig ikke er rock som spilles.

Det er 13 låter her, hvis vi ser bort fra en halvminutts intro til å begynne med. Deretter følger et knippe med vakre og stemningsfulle poplåter som setter meg i en litt drømmende stemning. Det betyr med pile of bones, en kassegitar-basert låt som setter nettopp denne litt drømmende stemninga for dette albumet. Karin Anns váre stemme lar meg slappe av og sveve inn i hennes myke musikalske atmosfære:

Både coverbildet og albumtittelen sier meg at Karin Ann på denne skiva inntar betrakterens rolle, den som ser hvordan livet og verden glider fram og at hun gjør sine betraktninger ut fra det hun ser. 

false gold bringer assosiasjoner til det norske ordtaket om at det er ikke gull alt som glimrer. Her er det et forhold det er snakk om, der en erkjenner at det ikke ble den store lykken som en så for seg. Interessant video med en slange i en av hovedrollene og en mann som stiger fram i de siste sekundene og sier med hard stemme til Karin Ann: Witch! Begge deler elementer vi blir ennå mer kjent med senere i albumet. Dessuten en låt med til tider det litt fyldige lydbildet som jeg nevnte tidligere.

last few minutes er også en låt som berører, da den handler om hva en vil bruke de siste minuttene til hvis en får vite at det bare er disse minuttene igjen til verden slik vi kjenner den går til grunne. Og at det da er viktig å være nær et menneske en er spesielt glad i. Igjen er det várt og så nært framført:

for you åpner med ordene You are the fire, I am the water og handler om den gode kjærligheten, om det å ha et menneske i sitt liv som en føler utfyller en og gir ens liv en større mening. En av de vakreste låtene på skiva synes jeg:

Så må jeg sjølsagt ta med låten som gjorde at jeg oppdaget Karin Ann, i don't believe in God. Med en video der vi igjen møter slangen og heksen, eller rettere beskyldninger om hekseri. Fra den tiden da kvinner med spesielle evner ble beskyldt for å stå i ledtog med onde krefter. En sang og en video med flere lag. Det konkrete som vi ser i videoen, det å leve som lesbisk i et middelaldersamfunn og bli beskyldt for å være heks bl. a. fordi en ikke vil gifte seg og å få barn. Noe som Karin Ann i teksten på en fin måte viderefører til den kampen mange skeive kjemper den dag i dag for å finne fotfeste i samfunnet. En kamp som er såpass tøff at en ender opp med å be sjøl om en ikke tror på Gud:.

OK, det er et par låter her som blir litt vel stillestående, men det rokker ikke ved at dette er et av de fineste popalbumene jeg har hørt i år. Jeg vil spesielt peke på det nesten totale fraværet av EDM-elementer i musikken. Det er rett og slett befriende med et popalbum der musikken er organisk med ekte instrumenter. Ingen regel uten unntak, det finnes god EDM-inspirert musikk. Men det er bare så deilig når unge artister i 2024 sverger til ekte instrumenter i musikken. Det gjør at denne skiva har en helt annen ekthet og nærhet enn det jeg hører i mye av dagens moderne pop.

Derfor retter jeg en stor takk til Karin Ann for å ha gitt verden denne oasen av drømmende, ekte og nær musikk i en vakker popinnpakning!

Karakter: 5,5/6.

The Golden Roses - Heartbreak Fixer Uppers

Nå ble jeg litt overraska, for jeg var sikker på at jeg i -21 skrev om det forrige albumet til  countrybandet The Golden Roses fra Austin, Texas, Devil's in the Details. Men det gjorde jeg altså ikke, og her står jeg med deres 3. og siste album. For etter utgivelsen sist onsdag 3. juli annonserte bandet at de etter noen show nå i juli legger inn årene. Det synes jeg er umåtelig trist, da jeg simpelthen elsker dette albumet her. Men jeg kan også forstå det. De har holdt på i ti år og har bare 2168 følgere på Spotify. Og når de på tampen av dette albumet serverer en låt som Easy Money, der musikkbransjen får sitt pass påskrevet, så er det egentlig ingen overraskelse at de nå føler at tida er inne for å gå hver til sitt. Og når en må ha to jobber i tillegg til å spille for å få det til å gå rundt så kan jeg skjønne at det er blitt vel stritt.

Bandet har bestått av John Mutchler (gitar, vokal), Heather Rae Johnson (fele, vokal), Troy Wilson (bass, backing vokal), Shawnee Rose (trommer) og Tony Rincon (pedal steel). Og de avslutter på topp synes jeg, for dette albumet er bredfullt med humørfylte, fengende og tvers igjennom gode countrylåter. Som tittelsporet Heartbreak Fixer Uppers: Dette er melodiøst og nydelig, og en tekst som er så country som det kan bli:

Jamie's Sweet Revenge er en heftig honkytonk-låt som det er plent umulig å sitte stille til. Her må en bare ut på golvet og ta en svingom:

Five Years Too Long er om et par som går fra hverandre, men kan også være en metafor på at bandet gjør det samme:

Egentlig er det hipp som happ hvilke av de tolv låtene jeg presenterer, for de er alle like bra. Spesielt liker jeg et sett midt i med denne trioen: Midnights in New Orleans, Dallas Never Happened og Guy Clark Kind of Night. Jeg velger den midterste:

John Hutchler skrev på bandets Facebookside da skiva ble sluppet: Here it is, a year in the making: our third and final album, “Heartbreak Fixer Uppers.” I set out to write an album about real life—getting older, appreciating the present, love and loss, seeking justice, and the current state of the music industry. I believe I achieved that. For the past ten years, I’ve been running the GR’s, or perhaps the GR’s have been running me. Either way, I wouldn’t trade those ten years of making music with my best friends for a million dollars. We hope you take a listen, and thank you for always being there and supporting us.

I mine ører har Hutchler og bandet virkelig lyktes med det de satte seg fore for sitt avskjedsalbum. Det har blitt slik country som jeg er glad i, enkelt, melodiøst og likevel en følelse av at dette er country av 2024. Det er trist at The Golden Roses nå skiller lag, men de gjør det ihvertfall med flagget til topps!

Karakter: 6/6.ter: 6/6. men likfullt med følelse av at det også er slik country skal være i 2024.

The Hollywood Stars - Starstruck

The Hollywood Stars har jammen meg en interessant historie som starta så langt tilbake som 1973 da produsenten Kim Fowley ønsket å starte en vestkyst-variant av New York Dolls. Bandet fikk raskt en hengiven fanbase i Los Angeles, og de headlinet kjente rockeklubber som "The Whisky A Go Go" og "The Troubadour". Men de ble droppet av plateselskapet før et album ble spilt inn, en delvis ny besetning tok opp tråden og de fikk gitt ut et album i 1977. Men det var overprodusert og fikk liten oppmerksomhet.

Men etterhvert som årene gikk ble The Hollywood Stars et kultband blant powerpopfans i  LA-distriktet, og i 2013 og 2019 kom det ut album med låter innspilt så tidlig som 1974, men ikke utgitt. Bandet gjennoppstod med Scott Phares (vokal), Mark Anthony (gitar/vokal), Terry Rae (trommer) og Ruben De Fuentes (gitar) fra originalbandet og Michael Rummans (bass) fra den andre besetninga pluss ny gitarist i Chezz Monroe. I 2023 ble Monroe og De Fuentes erstattet med lead gitarist George Keller og gitarist Jeff Jourad. Med den besetninga gikk bandet i studio, og nå foreligger altså The Hollywiood Stars andre ordentlige studioalbum, 47 år etter det første!

Så som man forstår er dette en delvis tilårskommen gjeng som har gitt ut skive, men jeg synes de kommer ganske bra fra det.

Can't Do It Right er en catchy åpningslåt, med mye energi:

Favorittlåten min på skiva kommer som nr. 2, Taxi Driver, med et hook og et refreng som er meget iørefallende. En herlig powerpoplåt som sitter som ei kule hos meg.

Bad, Bad Man er røffere i kantene og kompletterer tre sterke åpningslåter på dette albumet. Også her et hook som sitter, kombinert med kult gitarspill.

Så synes jeg det blir litt ujevnt utover i albumet, bl. a. blir noen låter vel repeterende på slutten, som Am I Right or Wrong? og Shortage of Love. De kunne altså med fordel vært avslutta tidligere. En låt som jeg synes skiller seg positivt ut rent musikalsk er Total Control, men jeg stusser litt over teksten på tampen av låten. I sell my soul for total control - over you. Det virker litt rart, men jeg tar forbehold om at det her er elementer ved teksten som jeg ikke har fått med meg.

Til slutt tar jeg med Walking With an Angel, som er en trivelig låt:

Og det er nettopp det jeg synes The Hollywood Stars er, et trivelig bekjentskap. De finner ikke opp kruttet, men jeg kan forstå interessen som har vært for bandet, om en enn fra en smal skare på den amerikanske vestkysten. Dette er erfarne musikere som kan det de driver med, og som gir meg en jevnt over hyggelig lytteropplevelse.

Karakter: 4,5/6.