Jeg var nok litt for snill med Alison Krauss i min forrige post, det merker jeg når jeg nå har fordypet meg i det nyeste albumet til Sera Cahoone fra Seattle, faktisk utgitt i går! Derfor er den anmeldelsen justert litt. Når det gjelder Cahoone så vil muligens fans av Band of Horses kjenne henne da hun bidro på trommer på deres debutalbum "Everything all the time".
Men Cahoone har også en solokarriere der hun kombinerer country, americana og indie rock. Dette er hennes 4. album, og dette er egenutgitt. Jeg må bare si at denne musikken slapper jeg veldig godt av til. Cahoone har en behagelig stemme som formidler historiene hun forteller på en fin måte. På noen sanger kan lydbildet minne om First Aid Kit, og det er slett ingen dårlig sammenligning. Jeg legger også merke til at en del av låtene avsluttes med et lengre instrumentalparti, litt uvanlig, men jeg synes det fungerer.
Skiva åpner med "Always Turn Around", som jeg vil kalle for småfengende visecountry. "Better Woman" er en roligere sak, men nydelige harmonier gjør dette til en liten perle. "Ladybug" er en av mine store favoritter på albumet og en av låtene der jeg får assosiasjoner til nevnte First Aid Kit. Steelgitaren duver behagelig i bakgrunnen i en sang som er en hyllest til Cahoones søskenbarn Tawnee Baird, som ble et offer for vold i nære relasjoner da hun ble drept av mannen hun var sammen med.
"Up To Me" har et mer minimalistisk lydbilde, og er (dessverre!) den eneste sangen fra dette albumet som jeg finner på YouTube:
"Time To Give" er en fengende sak der fela også kommer til sin rett. Og fele på fengende melodier er noe jeg setter pris på. Så kommer en annen av mine store favoritter, "Taken It's Toll", litt roligere i tempo, men en mektig sang som gir meg gåsehud. Handler om et forhold som går mot slutten fordi det tar for hardt på jeg-personen i teksten. Mulig at dette er Seras versjon av forholdet til fotballstjernen Megan Rapinoe, kjent fra det amerikanske kvinnelandslaget. Rapinoe gikk nemlig i januar ut med at bryllupsplanene deres var satt på vent.
"Only One" er mer lystigere, både i musikk og tekst. "Not Like I" er mer rolig igjen, og jeg synes at skiftinga mellom rolige og mer fengende låter fungerer bra på dette albumet. Tittelen på neste låt "Dusty Lungs" fikk meg til å tenke at dette var en antirøyklåt, men det er det ikke. Veldig fengende låt, der vi igjen har ei framtredende fele, samt en flott munnspillsolo.
På "Tables Turned" er vi igjen tilbake i visecountryland, kun Sera, gitaren og et piano. "House Our Own" avslutter skiva og her minner også lydbildet litt om First Aid Kit.
Jeg vil si at dette albumet til Sera Cahoone er en av de beste overraskelsene musikkåret 2017 til nå har gitt meg. Faktisk det største høydepunktet til nå! Jeg liker hver eneste sang, og min oppfordring til norske festivaler som Øya, Norwegian Wood, countryfestivaler osv., book denne artisten, hun kommer til å trollbinde publikum med sin vakre musikk!
Karakter: 6.
Siden det er bare en video fra dette albumet på YouTube poster jeg et par videoer med materiale fra Cahoones tidligere album. Hun var sammen med Jason Kardong fra bandet sitt den første som spilte live på taket av Space Needle i Seattle. Her er "Nervous Wreck":
Tittellåta fra hennes 3. album: "Deer Creek Canyon":
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar