John Mellencamp begynner å dra på årene han også, men er en ung og vital 66-åring (65 da dette albumet kom i vår). Konseptuelt er dette et album i beste Mellencamp-ånd med et kritisk blikk på samfunnet i flere av tekstene, samt om de utfordringene vanlige folk har i sine liv. Carlene Carter har dessuten en viktig rolle på dette albumet som duettpartner på fem sanger og som backingvokalist. Mer om henne etterhvert.
Musikalsk er det til rider skranglete, det kan virke som enkelte låter er spilt rett inn. Men jeg liker det, det gjør musikken mer autentisk, ekte og nær. 13 låter og Martina McBride er også med på én av de. En av låtene Carter er med på, "My Soul's Got Wings" er reinhekla gospel, noe jeg ikke helt hadde venta fra Mellencamps side. Men musikalsk sett så duger den veldig godt på denne skiva.
Det første eksemplet jeg tar fra albumet er sporet der Martina McBride er med, "Grandview", en sugende og sterk sang med mye soul:
En av de sangene jeg er mest glad i på dette albumet er "Early Bird Cafe", om det å holde til på et slitent serveringssted der ikke akkurat samfunnets vinnere frekventerer. Det er Mellencamp på sitt beste, der han bruker fengende musikk til å fortelle historiene til samfunnets slitere.
"All Night Talk Radio" er en ærlig Appalachianstyle-låt som jeg også liker meget godt:
Tekstmessig er Mellencamp på sitt mest sylskarpe i avslutningssporet "Easy Target" som er et oppgjør med alle drapene på svarte mennesker begått av hvite politimenn, og han trekker linjene til de som brenner kors, Ku Klux Klan. "Easy targets, our countrys broken hearts" er sterke avslutningsord på skiva, og dette er en sang og et problem Mellencamp ikke ønsker at vi som lyttere skal stille oss likegyldige til.
Jeg nevnte Carlene Carters bidrag, og hun er en artist jeg har stor sans for, og stor respekt for. Hun leverte noen sterke skiver på 90-tallet med "Every Little Thing" som en stor hit. Som sin stefar fikk hun etterhvert føle pillenes og rusens mørke sider, men hun har kjempa seg tilbake og blitt en moden artist. Det kan også høres i stemma hennes.
Det er et sterkt og godt samspill mellom Mellencamp og Carter på denne skiva, som på "Indigo Sound":
"Damascus Road", skrevet av Carter er også en sterk låt:
Av andre låter jeg vil framheve på skiva er "Sugar Hill Mountain" der Carter er hovedsanger, en sang der jeg får Dixielandvibber og "Sad Clowns" som er en slentrende jazzete sang som passer den rue, voksne stemma Mellencamp har fått med årene. "What Kind Of Man Am I" er en sjølransakende tekst, "a better man I would liked to be" er en verselinje som forteller nettopp det. En sang som begynner rolig og som utvikler seg til å bli albumets mektigste spor. Fengende "Battle of Angels" fortjener også å bli nevnt, en sang som er blant mine største favoritter her. MickeyNewburys "Mobil Blue" som appetittvekkende åpningsspor må også nevnes.
John Mellencamp er fortsatt en viktig artist, og han har fortsatt viktige budskap i mange av sine sanger. Han er heller ikke redd for å synge ut hva han mener om det han ser i det amerikanske samfunnet, i et land som blir stadig mer polarisert. Trumps sinte hvite menn er nok ikke hans beste venner for å si det sånn..... Musikalsk duger det også, vi hører fortsatt at det er en rocker vi har med å gjøre, men en rocker som aldri har vært redd for å dra andre elementer inn i musikken sin. Til sammen så gjør dette "Sad Clowns & Hillbilles" til ei viktig skive i USA anno 2017.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar