Kenneth Norum har hatt en høy stjerne på den norske amerikanahimmelen siden albumdebuten i 2017. Dette er hans tredje fullengder og det er nå jeg har oppdaga han for å si det sånn. Plata er spilt inn i hans hjemmestudio, og det er mye pandemien som har sin årsak i det. Han fant da ut at det å spille inn musikk i sitt eget studio fungerte utmerket.
Jeg liker en god del av det som er på denne skiva. Det er mye melankoli, noe som nødvendigvis ikke betyr noe negativt. Og jeg vil trekke fram fire låter der jeg synes at Norum får det til å fungere spesielt bra.
Åpningslåten Love Will Come Along har et oppmuntrende budskap om at sjøl om en har hatt uflaks og ting i livet har gått i knas så kan kjærligheten komme din vei og gjøre livet bedre. Og på tampen er det en nydelig detalj med bakgrunnsvokal fra Martine Haugen som jeg falt helt for.
Road Song er en behagelig låt rent musikalsk, liker bl. a. steelen i lydbildet. Også her en tekst om ting som er vanskelige i livet, men musikken gjør at jeg likevel får en følelse av optimisme når jeg hører på den. Og kanskje det er nettopp det som er meninga?
Så har vi I'll be Alright (Just Wait And See), om det å være pakket inn i en melankoli såpass at en faktisk liker det litt. Men der en forsikrer om at en skal komme seg gjennom det og tilbake på overflaten igjen.
Til slutt avslutningslåten Train Song. som musikalsk er enklere i snittet men med en rytme som jeg liker. Som en skjønner er det om å reise med toget og å la tankene fly mens en ser på naturen som farer forbi. Tanker om å begynne på nytt igjen og ha et liv der en er på rett kjøl.
På ei skive med mye melankoli synes jeg disse fire låtene er med på å gi et håp og en optimisme sjøl om en føler seg nedstemt. Og den optimismen klarer Norum å formidle både tekstlig, musikalsk og mellom linjene.
Ellers er det også gode låter med tekster vel verdt å lytte til. Så må jeg innrømme at det på et par låter kan bli vel melankolsk, men samtidig har jeg respekt for at det var en slik plate Norum følte for denne gangen. Uansett så gjør dette albumet at jeg har fått han på radaren og derfor vil følge med på hva han kommer med framover.
Atle Oen er en kar med røtter både på Nordfjordeid og Øygarden som jeg oppdaga nå da han er ute med sitt tredje album. Litt usikker nå på hvor jeg fant han og plata kom ut 18. oktober, så den har vært på blokka mi en liten stund. Men jeg er skikkelig glad for at jeg ble oppmerksom på den, for dette er musikk helt etter mitt hjerte.
Det er stort sett fengende amerikanalåter der han på noen av de mer "nedpå" låtene har med en medvokalist i Hege Naustdal som gjør en meget god jobb. Denne musikken løfter humøret mitt, noe som sårt trengs etter det elendige valgresultatet over dammen bl. a. Så når Oen åpner med en låt som Leave It By The Door blir det en oppkvikker.
Det jeg liker her utenom at det er fengende er det fyldige lydbildet, det er med på å gjøre låten til en meget god lytteropplevelse, og jeg blir spent og opprømt for hva som venter videre. Og ja, her er mye grom musikk, som When She's Around. Den går litt i samme leia, men jeg liker det.
En låt som kommer fram i hjernebarken når jeg hører på mange av låtene på dettt albumet er Linedancebølgen går med det trønderske dansebandet Holmsve, forøvrig en av de beste dansebandlåtene som er lagd her til lands. Det er rytmen i Oens musikk som minner meg om den, og det synes jeg er litt kult å legge merke til. Dessuten er ikke vokalisten i Holmsve så ulik Oen av utseende!
Jeg nevnte Hege Naustdal, hun er med på fire låter og jeg vil trekke fram et par av de. Trouble in Paradise er en stemningsfull låt der Oen og Naustdal utfyller hverandre på en fin måte som løfter låten.
That's Just Crazy er også en stemningsfull låt, og her er jeg så heldig og ha funnet en liveopptreden fra Nordfjordeid som ble lagt ut for under et døgn siden! Litt bakgrunnsstøy er det, men jeg synes likevel det er kjekt å legge ved dette liveopptaket:
Avslutter med Crash and Burn som også er en fengende godlåt, som det er mange av på dette albumet:
Dette er så bra laget at det er bare én ting som skiller denne skiva fra toppkarakter. og det er språket. Ofte bryr jeg meg ikke om norske artister velger engelsk, men her føler jeg at engelsken, til tross for at det er et språk jeg synes jeg behersker godt gjør at jeg ikke 100% klarer å leve meg inn i tekstene. Jeg får en følelse av at hadde låtene vært sunget på nynorsk/dialekt så hadde jeg kjent en enda større nærhet til de. For musikalsk sett er dette en innertier som jeg altså trengte i en traurig tid.
Devin Townsend er en produktiv kar. Jeg omtalte han først for to år siden, og nå er han ute med nytt album. Ser fortsatt mer ut som en tørr byråkrat enn som en metalmusiker av stort format, for det er det han er. Og på en videosnutt jeg har sett på Spotifysida hans forklarer han at dette albumet er om sorg og tap og de forskjellige fasene i det som en sorg/tapsprosess er. Faktisk det andre albumet jeg omtaler i høst med det temaet, norske Birri har også gitt ut et knakende godt konseptalbum rundt sorg og tap.
Og da skjønner jeg hvorfor åpningssporet, som også er tittellåten er så brutalt som det faktisk er. Det er nærmest powermetal, og det var noe jeg egentlig ikke hadde venta fra Townsend. Men hvis du som metalmusiker skal beskrive den plutselige sorgen, den akutte følelsen av smerte og tap så passer jo den aggressive powermetalen aldeles utmerket. For da får du ut de sterke følelsene som den akutte sorgen er.
I en egen video på YouTube forklarer
Townsend at PowerNerd er den typen som til vanlig ikke liker å sosialisere så
mye, snakke i forsamlinger osv., men som likevel klarer det fordi en må. Og at
en da viser superkrefter som egentlig bør hylles. Mulig jeg bomma litt i
forståelsen der, men det var slik jeg oppfatta det.
Falling Apart er om fasen etter den akutte
sorgopplevelsen, der tapet begynner å sige inn og du føler du holder på å bryte
helt sammen. Der du kjemper for å holde følelsene dine under kontroll.
Townsend beskriver gjennom musikken og teksten dette både på en mektig og storslagen
måte og på en vár måte. Slikt er ikke lett å kombindere i én komposisjon, men
det synes jeg Townsend makter til fulle her:
En komposisjon, for jeg føler at det er et mer korrekt ord enn låter her, som jeg virkelig har falt for er Gratitude. Om takknemligheten for at en tross alt er i live og for at en klarer å komme seg gjennom tøffe perioder i livet med liv og helse intakt. Og her blir jeg litt personlig, for min hovedkarakter Mona i min roman 11:59 - Jeg vil være i livet skrev en låt med samme navn for å beskrive sin takknemlighet for at hun hadde kommet seg gjennom flere kriser og fortsatt var et helt menneske.
Jeg har nevnt at det å mikse det váre med det harde er noe Townsend gjør nærmest til perfeksjon. Det kommer også godt fram i Ubelia, og det er en egenskap som gjør opplevelsen ekstra mektig. Her beskrives en tilstand der en er på vei til å finne fred ift til tapet en har gjennomgått, en begynner å forsone seg med det.
Townsend bruker ti spor for å beskrive de forskjellige stadiene i en sorgprosess. Men det er et ellevte spor, Ruby Quaker som nærmest tar pusten fra meg. For dette er noe så sjeldent som en metalkomposisjon som refrengmessig har satt seg fullstendig på hjernen i sin lovprisning av kaffe! Townsend beskriver det sjøl i en videosnutt at denne komposisjonen er et resultat av det å våkne om morgenen og vite at det store prosjektet du har jobba så lenge med nå er fullført. Og at du bare kan ta deg en kopp kaffe, kose deg med den og nyte at du er i mål. Og som Townsend nyter det, dette er faktisk en hysterisk deilig og morsom metalsak som jeg ikke visste at jeg trengte! At låten heter Ruby Quaker, som iflg. Wikipedia er en kuttorm eller pilemøll som finnes i Nord-Amerika og ikke Coffee skjønner jeg ikke. Men jeg lar være og filosofere over det og nyter istedet dette herlige infernoet!
Hva mer kan jeg si? Jo, at Devin Townsend som vanlig trakterer gitaren nærmest til perfeksjon, men med følelse. Det er en storslagen opplevelse høre på dette albumet fra start til slutt. Jeg har ærlig talt ikke noe å åutsette.
Jeg oppdaga Chuck Prophet i 2017 da han kom med albumet Bobby Fuller Died For Your Sins, men var ikke oppmerksom på 2020-albumet The Land That Time Forgot. Nå i slutten av oktober kom han med ny fullengder, og den fikk jeg heldigvis på radaren.
Tittellåten Wake The Dead åpner det hele og er en skikkelig kul låt. Og fra første låt implementerer Prophet det vi kan kalle sydlandske rytmer i musikken sin. Det er fengende og det er en livsglede her som smitter over på meg. Så hvorfor ikke vekke opp de døde?
På ni av låtene har da Prophet også med seg bandet Qiensave fra Salinas, California,. som har sine røtter i meksikansk musikkultur. De er fullt tilstede på Betty's Song der Prophet igjen viser sitt solidariske sinnelag. If you ever are in trouble honey I'm in trouble too:
Det er mye musikalsk lekenhet på denne skiva, og det får vi også i Give the Boy a Kiss. En oppfordring om å gi kjæresten et kyss for å minne han om hva han kan miste hvis han ikke holder seg til sin kjære.
De fem første låtene her er alle innertiere, så også First Came the Thunder, som egentlig er en fin oppsummering av opp- og nedturene en opplever i et forhold. Torden, regn, sol, du får alt.
Men ikke et album fra Chuck Prophet uten at han viser sitt sosiale og politiske engasjement. Den låten som treffer sterkest tekstmessig er nemlig Sally Was a Cop. Det er om henne som har gått fra å være politi til soldat, men også om tretti døde mennesker i gatene og om barn som er tvunget til å grave sine fedres grav. Denne er det litt vondt å høre på, men absolutt en låt og en tekst som verden behøver.
Men det er sjølsagt flere andre låter her som jeg vil anbefale. In the Shadows (for Elon) er akkurat det tittelen antyder, et spark til Elon Musk som nettopp har hjulpet Trump tilbake til makten i USA. Og der Prophet også kommer inn på at det er visse personer som splitter verden. Og jeg regner med valgresultatet ikke begeistret den sosialt engasjerte Prophet. One Lie for Me, One for You er en neddempa liten perle mens Sugar into Water er en livat meksikansk-inspirert rocker der det også er vel verdt å få med seg teksten. Og så er det godt at Prophet avslutter med feelgood-låten It's a Good Day to Be Alive
Prophet er mye mer inspirert av meksikanske rytmer her enn på det forrige albumet jeg har omtalt med han. Men det går likevel hjem hos meg, for det er en rytme og en lekenhet her som jeg virkelig elsker. Og jeg er også glad for at han i enkelte av låtene fortsatt viser at han har evnen til å si fra om det han mener er feil i samfunnet og politikken som føres av enkelte. Noe vi sikkert vil se mye av de neste fire årene. For Trumps første presidentperiode førte til mye musikk med brodd mot han.
Jeg kan takke mine barn for at jeg oppdaga Beth Hart. For de ga meg en CD med henne i julegave i sin tid, og siden har jeg vært fascinert av henne og den råe stemmen hennes. Hun har levert flere gode album opp gjennom årene, noen sammen med Joe Bonamassa, men dette hun har kommet med nå er kanskje det beste jeg har hørt av henne. Dette er hva jeg vil kalle et skikkelig Badass-album, og da tenker jeg både musikalsk/vokalt og tekstmessig på noen av låtene.
Åpningslåten Savior With A Razor er hva jeg vil kalle skikkelig rå. Vokalt gir hun absolutt alt så det er en red fryd å høre og musikalsk har hun med seg Slash som sjølsagt bestalter gitaren på en aldeles ypperlig måte. Dette er Beth Hart på sitt aller beste der hun presser stemmen til det ytterste. Låten er en av de mest intense jeg har hørt på en stund:, og hårene mine reiser seg over denne enorme vokalprestasjonen.
Never Underestimate A Gal er en leken og herlig swingjazzlåt, og som en skjønner er det om en verdensvant kar som tror at han kan tvinne enhver kvinne rundt lillefingeren ...
Så viser Beth Hart sin beundring for Johnny Cash i Wanna Be Big Bad Johnny Cash. Dette er også en herlig leken låt som også ligger nært opp til "The Man in Black" rent musikalsk.
På flere av låtene står Beth Hart opp for kvinner som i utgangspunktet kan tolkes som underlegne. På Little Heartbreak Girl er hennes budskap til kvinner som er i slike situasjoner at de klarer seg fint alene, og at de ikke trenger noen mann ved sin side for å erobre verden. Og igjen overbeviser Hart med sin vokal:
Tittellåten Still Got Me er en rå kjærlighetssang, og en av de mest intense sådanne som jeg har hørt på lang tid. En varm og sterk hyllest til Harts ektemann Scott Guetzkow, som også er hennes Road Manager. Det er få kjærlighetslåter som er så overbevisende som denne, noe også videoen understreker.
Jeg vil dernest trekke fram Wonderful World, som også er en nydelig kjærlighetslåt. Mer nedpå og sart enn tittellåten, men likevel sterk og overbevisende. Mens Don't Call The Police er en sterk låt om svarte som blir utsatt for overgrep men som ikke blir tatt på alvor av de som skal beskytte oss, politiet. Don't call the police if you want to live another day er en setning som taler sitt tydelige språk. Pimp Like That er historien om en hensynsløs hallik, mens avslutningssporet Machine Gun Vibrato er en sugende låt der Harts hviskende vokal bringer en helt egen mystikk inn i den.
I det hele tatt er det kun den mest nedstrippa låten, Drunk On Valentine som ikke går helt hjem hos meg. Den blir litt for jazzete og stillestående. Men ellers er dette et fenomenalt album der Beth Hart på flere av låtene er helt herlig bad ass!
Sistemann ut, i det som er blitt en oktobermåned med fokus kun på norske artister er Knut Roppestad fra Horten. En kar som nå er ute med sitt 11. album med originalmusikk, og det 6. studioalbumet. Albumet er spilt inn i Oklahoma, en delstat i USA som Roppestad musikalsk er nært knytta til. Han har spilt der mye og i 2010 åpna han for ingen ringere enn ZZ Top.
Og her er det mye variert musikk. Etter et kort, litt smålåtent åpningsspor blir det reinspikka country i My Hearts In It, som er en låt om det å skrive musikk. Iflg. Roppestad ble den ferdig på ti min, og forteller mye om at skal man lage gode sanger må en skrive med hjertet. Musikalsk er det herlig skranglete, noe som bare gjør låten ennå mer sjarmerende.
Under the Influence er noe helt annet, her er det fet og lit bluesy rock som gjelder og det gjorde meg litt perpleks ved første lytt, før jeg ble kjent med Roppestads fulle musikalske univers. Han er nemlig inspirert av "Red Dirt-scenen" i Oklahoma, en musikkstil der vi får en god blanding av rock, country, folk og blues. Og med fete gitarriff vil jeg legge til, for det går igjen på flere låter her.
What I Got er en litt dvelende låt som forteller meg at Roppestad er flink til å variere sitt musikalske uttrykk. Her får vi et lite instrumentalparti med det jeg vil kalle en smektende gitar som setter en fin spiss på låten:
Før jeg satte meg nærmere inn i Roppestads musikalske landskap hadde jeg et litt komplisert forhold til at han bruker engelsk. For sjøl om jeg mener jeg er bra til å snakke og forstå engelsk følte jeg at jeg ikke helt fikk med meg alt det tekstlige. Men når jeg ser at dette er en artist som har opptrådt mye i USA og som også har spilt inn denne plata der med amerikansk produsent i unge Kyle Reid får jeg en mye bedre forståelse for at engelsk er det mest naturlige for Roppestad å bruke i sine tekster.
Nothing To Say er en skikkelig fet og tøff låt, her simpelthen elsker jeg den råe gitarlyden:
Drifting er favorittlåten min på skiva, og her viser Roppestad at han også kan kunsten og lage fengende låter som sitter tvert i øret. Og det uten at det går ut over det fyldige lydbildet som kjennetegner musikken på dette albumet. Han har også en råskap i stemmen sin som kommer godt til uttrykk her.
Clete Purcell and The Ladies er en spennende låt som Roppestad først ga ut på sin debut-EP i 2009. Med en hovedperson som har brent sine bruer i livet. Her kommer Roppestads litt grove stemme til sin fulle rett da det ikke er en lys historie han forteller, sjøl om Clete er en kar med et varmt hjerte. Og avslutningslåten Appendix - God Help Us All er det jeg vil kalle gladcountry med høy allsangsfaktor.
Det er ikke absolutt alt her som kommer helt inn under huden på meg, men dette er et ærlig og realt album med mye hjerte. Og ikke bare har Roppestad og produsent Reid gjort en god jobb, her er et knippe av musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en trivelig opplevelse. Blant de som bidrar er Ken Pomeroy, en ung kvinnelig artist og låtskriver som jeg har bokmerka og vil følge med på framover.
Olav Risan er et nytt navn for meg, men han har bakgrunn som vokalist og gitarist i bandet Drolsum Stasjon. Der har norsk vært språket, men nå når han går solo er det engelsk som gjelder.
Og sjøl om jeg ikke har hørt Risan før så føltes det litt fremmed ved første lytt at han synger på engelsk. Men han har overvunnet meg, for mye av musikken er så fengende og humørfylt at skepsisen til engelsken har forduftet.
Han starter med den litt over 2 min. korte humørpillen Slowly swinking in, som bærer bud om at dette er gode nyheter for en som er glad i musikk som fengeropg som det er litt fart og energi i.
I Life is what you get tar Risan en sving innom countryen gjennom at en steel er en del av lydbildet, og det er alltid kjekt for en som er glad i god country.
Fall er også en fengende godlåt der Risan fastslår i starten at gode ting manifesterer seg på mange merkelige måter, og det kan jeg relatere til bl. a. når det gjelder å oppdage ny musikk. Der har jeg mange ganger oppdaga nye gode artister på ren slump, som at mobilen i lomma har reagert på en tilfeldig berøring slik at når jeg åpna den kom jeg rett inn på en ukjent artist på Spotify som viste seg å være bra. Så dette er en hyllest til de små tilfeldighetene i livet som gjør at vi får gode opplevelser.
Musikeres lodd her i livet er å være mye borte fra sine kjære mens en utøver sin lidenskap og sitt yrke. Mange er de låtene som er skrevet til ære for de hjemme, og Risan viser sin takknemlighet til sin kone og sine døtre i Grateful, og også takknemligheten for at han har de i livet sitt.
Så må jeg ta med den heftige rockeren Jesus & Joe, som også har en hysterisk morsom tekst om hvordan det kan oppleves å henge med Jesus når man er ute på byen.
I det hele tatt så er det flere fengende og humørfylte låter på denne skiva og det er egentlig bare på tittelsporet at Risan tar det helt ned. Såpass mye at den blir vel neddempa for meg i dette selskapet, men i det store og hele så er dette et album som jeg trykker til mitt bryst. Dette er musikalitet, humør og spilleglede på høyt nivå. Has Been (Wannabe) er f. eks. en solid countrylåt, mens Waiting for the world to come around er fengende herlig. Lost er en liten dose religionskritikk til ettertanke, og at den kommer rett før ovennevnte Jesus & Joe er egentlig litt genialt.
I sum så er dette blitt et av flere norske album som jeg har omfavnet denne måneden!
