Anne Fagermo ble kjent for alvor kjent for hele landet da hun deltok i MGP ifjor med !"Judge Tenderly Of Me" sammen med Dag Erik Oksvold, den nydeligste countrylåten i MGP's historie etter min mening. Nå er hun endelig ute med sitt debutalbum som soloartist, og til min store glede er det på norsk. Jeg har hørt flere norske album i høst, og musikalsk sett har de vært meget bra. Men jeg har savna morsmålet vårt opp i all engelsken, og der er denne skiva til Anne Fagermo et hardt tiltrengt pusterom.
Hun har funnet plass til åtte sanger, og de fleste tekstene virker både personlige og gjennomtenkte. Åpningssporet Bruk og kast handler både om det å bli fryst ut i skolegården og om det å føle at en er blitt utnyttet i et forhold en gikk med gode intensjoner inn i.
Hele byen er om det å bli utsatt for svik. At det en betror til i fortrolighet til en person en stolte på likevel kommer ut blant folk, på jobb og "på byen". Det er utrolig vondt og oppleve og Fagermo beskriver dette på en meget god måte:
Femåring tar opp det og se et barn som ikke har det bra, og den hjelpesløsheten en kjenner på når en føler at en ikke klarer å gjøre noe med den situasjonen. Og om undringa når man blir voksen og en ser at denne gutten har tatt over huset som beskrives som hjemsøkt, og der en stiller seg spørsmålet om hvordan han har det nå. En gripende tekst akkompagnert av stemningsfull musikk og med det inn på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter for i år.
En liten detalj jeg liker er at Fagermo på albumomslaget og også på alle singelomslagene tar med navnet på sitt backingband, Akerhaugen Band. Og det er vel fortjent, for dette er musikere som lager den rette stemninga til låtene og som skal ha sin del av æren for at dette albumet har falt såpass i smak hos meg.
Se på deg nå er en kraftfull og fengende låt som er en refleksjon tilbake til skoletida og medeleven som lo av ens valg for hva en ville satse på, og der en nå ser at den som er mest lykkelig over sitt valg for livet er en sjøl. Kanskje litt skadefryd, men også en historie om å tro på den magefølelsen en har om hva som er rett vei å gå i livet, rett og slett det å følge sine drømmer.
Dronninga av hjerte mitt, som avslutter det hele er også et fengende og sterkt spor, og skivas kjærlighetslåt. En herlig sak å avslutte albumet med, der den oser av glede og frihet.
Slekters gang, tittelsporet Spillet er i gang og Han som ville bli prest er også gode låter med innsiktsfulle tekster. Det er tydelig at Anne Fagermo ikke bare vil gi oss god musikk men også tekster vi kan fundere på og ta til oss. Det gir plata en ekthet og nærhet som jeg setter stor pris på. Så min konklusjon er at dette er en solid albumdebut!
Enkelte ganger havner det i innboksen eposter fra artistene sjøl om ny musikk de har utgitt, altså ikke fra et management. Jeg vil bare understreke at jeg setter stor pris på de sistnevnte henvendelsene også, for det gir meg uansett varsel om musikk som ki mange tilfeller er verdt å høre på. Men det føles ekstra nært når det er artistene sjøl som står 100% bak eposten.
Som bandet The Catsharks med base i Bamble i Telemark som i slutten av september slapp sitt debutalbum. Dette er en gjeng erfarne musikere som nå etter at avkommene er blitt såpass store at de klarer seg sjøl har mer tid til å satse på musikken. Bandets besetning er Marianne Walle (vokal), Mishan Karsböck (keyboard/vokal), Erik Høines (trommer), Holger Lockertsen (bass/vokal) og Erik Goberg (gitar/vokal). Bassist Lockertsen var initiavtaker til bandet, en nordlending som altså har gjort telemarking av seg, men med fartstid i en del Osloband på 90- og 2000-tallet.
Musikken er litt vanskelig å beskrive da den er i skjæringspunktet mellom pop og rock. Det er på en måte soft rock kombinert med det jeg vil kalle lekker og intelligent pop med en umiskjennelig groove. Det gir bandet deres egen distinkte stil, og derfor vil jeg nok fort kjenne dem igjen når de kommer med mer musikk.
Åpningslåten Elevator er et kult spor som det svinger godt av. Jeg liker rytmen, og det er fengende nok til at jeg får godfoten i bevegelse.
Black Cat henspeiler på albumtittelen og på det å slippe katta ut av sekken, noe som kan føre til oppstandelse og omveltninger, alt ettersom hva det dreier seg om.
Pink Balloon har med seg en stilig synth som gir låten en ekstra spiss sammen med til tider herlig gitartraktering. Ja, dette er en såpass stilig låt at den er blitt min største favoritt på skiva og den som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste der jeg nominerer til min kåring av det jeg synes er de beste nye låtene jeg har hørt i år.
Avslutningssporet Memories Made er et av skivas mest rocka og derfor setter jeg ekstra pris på denne også. Den er krydra med et herlig instrumentalparti med en ditto herlig gitarsolo. Dessuten en kul video med informasjon om hvordan de spilte inn albumet, med en del gammelt men likefullt solid utstyr. Eller vintage om man vil.
Med Careless Reality viser The Catsharks at de også kan ta ned tempoet og likevel lage en smakfull låt. Den andre av de rolige sporene, Fire er den eneste jeg ikke får helt under huden, men det har mye med smak og behag å gjøre.
Jevnt over er dette et meget solid album, og jeg merker godt at dette er musikere som er såpass erfarne at de også tør å være musikalsk lekne. Jeg liker det jeg hører og koser meg med groovy musikk i skjæringspunktet mellom rock og pop.
Ida Maria er ute med sitt første album på ni år og hun har tar for seg de sju dødssyndene fra katolisismen. De syndene som fører til evig fordømmelse og fortapelse hvis en ikke angrer og skrifter.
Det begynner med misunnelse, eller Envy. Faktisk en låt som har klare islett av country, og det er kult å oppleve at Ida Maria tør å være sjangeroverskridende.
Når begjær (Lust) er temaet tar Ida Maria vinklinga til en kvinne som blir begjært av en mann som allerede har kjæreste, og det ubehaget det medfører. Jeg synes det er kult at hun tar den vrien, for det er nok ikke det mange forventer av en låt med det temaet.
Lazy er en skikkelig banger der alle rockemytene blir nevnt, som sex, drugs & rock'n roll, sammen med det å ikke gidde å stå opp eller å ta seg en utdannelse. En rett ut herlig rockelåt dette.
Jeg gjenkjente lett hva som var dødssyndene i fem av låtene og etter litt fundering har jeg kommet fram til at More må være grådighet og at I Pushed Too Hard handler om fråtseri. Men jeg kan også se argumentene for at det er omvendt og det er kjekt at Ida Maria overlater litt til meg som lytter hvordan jeg tolker de låtene.
Men som albumtittelen antyder så er det tre låter til her, og de slår hardt de også. Pussy and Money er streit rett fram rock'n roll og jeg lurer på om temaet her er en sexarbeiders hverdag. Uansett så er dette et spor med det energiske drivet som jeg vil ha i en rockelåt:
Jeg vil også trekke fram avslutningssporet der Ida Marie spør: Who Will Save Rock'n Roll. Musikalsk er dette også en drivende sterk låt som jeg bare digger.
Det er godt å ha Ida Maria tilbake som hardtslående rocker, og dette albumet gjør at jeg gleder meg til konserten jeg har billett til på Byscenen i Trondheim om to uker og å få oppleve energien fra disse låtene live.
Rebekka Lundstrøm er også en ny artist for meg. Hennes to første album har jeg ikke fått med meg, Carousel fra 2020 og Silent Storms fra -22. Hun er på en måte en late bloomer, da hun skriver i sin bio på Spotify at det var som 37-åring i 2017 at hun begynte å skrive sanger. Inntil da beskriver hun et liv der hun prøvde å passe inn i den vante A4-malen med stadige skiftinger av jobb, bolig og tilmed land for å prøve å komme vekk fra seg sjøl. Men at det var da hun fant musikken at hun fant seg sjøl.
Dette tredje albumet beskrives som på langt nær så melankolsk som de to første. Og det er tydelig med mange glade og lette låter musikalsk sett. Dette er musikk til å bli i godt humør av, men samtidig merker jeg at det også er noen tekster med dybde og flere lag her. Musikken er i skjæringspunktet mellom amerikana og country, og jeg merker spesielt at steelen er framtredende på flere låter.
Det begynner med litt rolige Otherwise Engaged, som for meg høres ut som å handle om sosial angst. Om det å stadig utsette avtaler. En gir beskjed om at det bare er å finne en dato så kommer hun, men avtalen blir stadig utsatt. Det begynner i november og ender med at en håper og tror at en kan være klar i slutten av mai. Her en liveversjon fra ifjor:
The Right Mister Wrong er en sjarmerende småskranglete låt som minner meg litt om Jenny Jenssens Mr. Hello fra MGP for noen år tilbake, sjøl om den var mer tradjazz. Men jeg får samme viben som av den. Winter Found Me There er også musikalsk sett en gladlåt før vi får tittelsporet Accidentally Happy som jeg har forståelsen av er låten som satte malen for denne skiva. Tekstmessig beskriver den veien fram mot det å oppdage musikken som den forløsende kraften i livet.
Når det gjelder Anymore føler jeg meg veldig på gyngende grunn i tolkinga av teksten. Jeg begynner å tenke på demens når jeg hører den, men det er godt mulig at jeg her er helt på viddene. Så her får en bare tolke den slik en føler for, og det er som regel det som kjennetegner god kunst, at tolkningsrommet er vidt.
Lilies On The Radio er også en glad låt med en oppmuntrende tekst.
Dette er et album helt etter mitt hjerte. Jeg er blitt skikkelig glad i alle ti låtene og sånn sett har det ikke vært lett å velge eksempler. Jeg setter pris den musikalske lekenheten jeg opplever her og på det humøret og den gleden som preger låtene. For meg er dette blitt den humørpillen jeg virkelig trengte i en syk verden. Og slik er også avslutningssporet When The Gold Is Gone:
Jeg blir glad av å høre musikken her, og det er absolutt ingen nedsider med denne utgivelsen. Rett og slett en innertier!
Forrige gang jeg omtalte Malin Pettersen var da hun ga ut albumet Wildhorsei 2020. Trouble Finding Words fra -23 fikk jeg dessverre ikke på radaren, men etter det var jeg ifjor på en uforglemmelig konsert med henne på Moskus i Trondheim der jeg endte opp med å kjøpe en nydelig liten bolle hun hadde kjøpt i en bruktbutikk og som en kunstnervenninne hadde dekorert. Sånn type resirulert merch liker jeg, og av alle steder står den på databordet slik at øynene kan hvile på den nå når jeg sitter i sofaen. For databordet er kun i bruk når jeg har møter på Teams o.l. og når jeg har poden på sommerferie.
Uansett, Malin Pettersen skuffer aldri og igjen er dette et solid album i amerikana/countryspekteret. Pettersen har en myk stemme som passer nydelig inn i denne typen musikk, for å si det litt klisjéaktig, den er som fløyel.
Åpningslåten Carolina har både en mykhet og en røffhet over seg. Mykheten er Pettersens stemme og musikken som følger vokalen, røffheten er i gitaren i mellomspillet som gir en flott kontrast til låten ellers.
Tittelen Blue bærer bud om en litt nedpå låt, men musikalsk er den stikk motsatt der den er den mest spenstige og fengende låten på skiva. Og da bare får jeg godfoten tvert, såpass at dette er albumets humørpille for meg. Og uten å ha satt meg altfor mye inn i teksten tolker jeg den som et forsøk på å muntre opp en venn/venninne som er litt nedstemt.
Så vil jeg trekke fram Free som har et lignende tema, om å frigjøre seg fra de stramme rammene A4-livet så lett setter oss i. Pettersen symboliserer det i videoen med å sette seg på sykkelen og nyte friheten det gir. Den mest rocka låten her, og der den røffe gitaren får skikkelig med spillerom:
Number and a Street er en nydelig amerikanalåt der Malin Pettersen i videoen tar oss med på en vandring rundt på Oslo Øst. For meg var det kjekt å se skiltet med Ingeborgs gate, det minner meg om min mor som døde for ti mnd. siden og som het Ingeborg. Tekstmessig er dette en refleksjon om et tidligere bekjentskap som er ute av livet nå, der linken er gata og husnummeret der denne personen bodde da. Om hen bor der nå vites ikke kommer det fram av teksten.
Til slutt det litt bluespregede avslutningssporet Death by Space som har en spennende tekst som Pettersen fortalte om på den ovennevnte konserten på Moskus der hun delte sin fascinasjon for kvantefysikk og det at utrolige i at vi får de menneskene vi får inn i livene våre. Og at når vi er borte så svever våre atomer videre i verdensrommet. Å lage en låt rundt et så fascinerende tema synes jeg er skikkelig kult!
Ellers vil jeg trekke fram den lettbeinte countrylåten Fold Out Chair, som rett og slett er om det å være artist, skrive låter og framføre de for sitt publikum. Det nedpå tittelsporet Wildflower er bare så vakkert sunget, en låt jeg kan slappe fullstendig av til. Den lengtende steelen er bare magisk i låter som det her.
Så dette er et vakkert album fra en av de aller fineste artistene vi har på norsk amerikanahimmel, ja, jeg vil påstå på den norske artisthimmelen totalt sett. Dette føles ekte og nært og det er slik musikk vi trenger nå der vi må stå imot sjelløs KI-laget boksmusikk.
Thea Glenton Raknes er hovedpersonen i det musikalske prosjektet Thea & The Wild. En låtskriver og artist som er arvelig belastet med kunstneriske foreldre, bl. a. med inspirasjon fra svensk progrock. Dette er faktsik hennes femte album siden debuten i 2014, det seneste et album der hun ifjor tolket Lillebjørn Nilsen. Men det er altså nå jeg har fått henne på radaren.
De to åpningslåtene I Need Your Love og On The Horizon minner meg mye om Enya både musikalsk og vokalteknisk. Jeg er fan av Enya, men dessverre får jeg ikke helt tak på disse to låtene. Imidlertid tar det seg for meg skikkelig opp med Have You Ever Lost Your Mind, en drivende god og mangefasettert låt med et tema som mange vil kjenne seg igjen i. Det er noe suggererende ved låten som jeg bare elsker:
Så kommer vi til Rebel River som er min favorittlåt på denne skiva, såpass at den har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låter til min kåring av de beste låtene i år. Her må jeg innrømme at jeg ikke har satt meg så mye inn i teksten fordi musikken bare er så herlig, med et fengende refreng som bare tar meg. Men jeg får en følelse nå av at det er litt om det å være i kontakt med sitt indre og kjenne på sine følelser i forbindelse med et forhold. Rett ut en kremlåt!
Get Your Body Back er i en litt lysere tonesetting og er mer neddempa, en kontrast som jeg liker godt. Det gjør at også den blir en likandes låt der den smyger seg fram. Jeg biter dessuten meg merke i en koring på både denne og flere andre låter som jeg blir betatt av. Her er det også plystring som setter en ekstra spiss på det hele.
Who Is She er igjen en riktig fengende låt som jeg får en skikkelig godfølelse av, og med noen ørsmå hint til country, noe som aldri blir feil hos meg.
Avslutningslåten Listening To Men Talking er skåret litt over samme lest, men her har jeg funnet en fin akustisk framføring:
Så alt i alt er dette blitt et fortreffelig album som jeg har hatt mye på øret den siste uka. Såpass at jeg er glad for at jeg endelig har oppdaga Thea Glenton Raknes og derfor gleder meg til det som måtte komme framover.
Tor Johan Haugland med etternavnet som artistnavn er ute med sitt andre soloalbum etter den sterke debuten med På vei for to år siden. Åtte låter er to mindre enn på debuten og den tikker inn på snaue halvtimen. Med mindre å velge mellom har jeg valgt ut de tre sangene jeg liker best.
Videre er en låt med nydelige harmonier om drømmen og lengselen etter å komme fram til noe bedre:
Musikken er som i debuten solid amerikana på norsk, og som jeg påpekte da er det forfriskende med amerikana på morsmålet. Trumf er også en låt med tett og godt lydbilde med en litt filosofisk tekst.
Brente jords taktikk er albumets brudd-låt, og er da sjølsagt den mest countrypregede låten på skiva. En litt sprek beskrivelse av et brudd, for det virker ikke som det er et særlig pent brudd. Men låten handler også om å komme på rett kjøl igjen etter en slik skjellsettende opplevelse.
Dette er blitt et behagelig album å lytte til, men litt mer lavmælt enn debuten. Det merkes bl. a. på åpningslåten Ventetid som går i en mer mollstemt takt enn de tre jeg har postet her. En mer ettertenksom låt der refrenget er det som bærer låten. Fineste kjolen er også en liten perle om hun som har kledd seg i sin fineste stas før hun kaster seg ut i noe som enten bærer eller brister. Også her et lite countrydrag og historien er várt fortalt.
Som sagt er det behagelig å høre på denne skiva, ankepunktet er at jeg skulle ønske at det var et par låter til. Men jeg synes å merke en tendens nå til at album er blitt kortere, nå er det ofte slik at det varer kun en halvtime og mindre. For en tradisjonalist som meg er det litt trist, men det er nok uungåelig i en verden der vi er blitt stadig travlere og tida er blitt et mer dyrebart gode.
