Mitt første innlegg om ei ny skive denne måneden, og vi skriver allerede den attende dagen av mai. En måned som har vært rar rent musikalsk. Det mest urolige Eurovision noengang ble også for meg som fan det mest utmattende. Heldigvis unngikk vi israelsk seier, noe som kunne ha ødelagt hele konkurransen i overskuelig framtid. Så etter at Sveits vant foran Kroatia og Ukraina følte jeg mest av alt lettelse. Og da velger jeg å ikke skrive noe mer om det, annet enn at det tok sin tid å fordøye alt.
Jeg har jo hørt på annen musikk også denne måneden, og jeg har noen album jeg håper å kunne skrive om de to siste ukene av den siste vårmåneden. Først ute er Ledfoot, eller Tim Scott McConnell som han egentlig heter. Han har vært aktiv siden slutten av 70-tallet og har bodd tre tiår i Norge. Både i 2019 og -22 vant han Spellemann i bluesklassen. Ellers har han bl. a. gitt ut to album med TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Og han har laget musikk til TV-serien Exit, musikk som kom ut på et eget album ifjor. Musikken sin kaller han ganske enkelt gothic blues.
Nå for to uker siden kom han så ut med Outsiders, et album som på langt nær er så mye blues som jeg hadde trodd. Og er som tittelen tilsier en hyllest til outsiderne her i verden, de som har alle odds mot seg, men som kjemper på og som på en eller annen måte klarer å skape seg et liv, gjerne på siden av samfunnet. Eller som ikke klarer, men som uansett ikke ga seg uten kamp. Dette er første albumet der McConnell har med seg et helt band, og det er spilt inn på tre dager.
Åpningslåten Thunder and Rain beskriver en sønn som dagen før han skal få dødssprøyten beklager overfor sin mor at han ble den sønnen han ble, men som heller ikke legger skjul på at oppdragelsen han fikk, eller mangelen på sådan har sin del av skylda for at han ble en person med hat i sine årer. Musikalsk er det en en fengende countryaktig sak som jeg liker godt. Munnspillet på slutten synes jeg setter en ekstra spiss på det hele.
Dead Is Dead er også fengende, men er likevel den mørkeste låten på skiva. Ikke rart med den tittelen, og Ledfoot åpner da direkte med budskapet om at han ikke tror på himmelen sjøl om han har vært i helvete. Som en konsekvens av det er budskapet at når en er død så er en død, da er det punktum. Han forteller da også at han er like overrasket hver gang han våkner til en ny dag. Denne teksten er reine ord for pengene, intet mindre.
I Do Believe er også direkte fra en som synger at han tror, og at det han tror på er helvete. Men det er et høyst jordisk helvete, all motgangen, all dritten en har måttet kjempe seg gjennom i løpet av livet. Og som på alle låtene fortelles historien med en skarp og tydelig stemme, dette er klar tale der ingen ord mumles. Og det er en herlig sarkasme som hele tida ligger i vokalen og låtenes budskap.
Det er ni skarpe låter her, og den siste jeg tar med er Old Brown Bar, der det fortelles en ny dyster historie med narkotika som et element, nærmere bestemt metamfetain.
Det er et alvor over denne skiva her, og jeg får en dyp respekt for de sterke historiene som fortelles om mennesker som lever og kjemper sine liv på siden av og på bunnen av samfunnet. McConnell klarer å holde på interessen min helt til slutt med sin intense og insisterende stemme. Musikken har også en råskap over seg som på en måte manifesterer de sterke historiene som fortelles. Og det er en kvartett musiukere her som gjør en kanonjobb: Bjørn Holm (bass), Tobby Johansen (trommer), Markus O. Klyve (keyboards) og Kjartan Hesthagen som styrte spakene. Glemmes må sjølsagt ikke McConnells tykke 12-strengers akustiske gitar spilt med messing slide og stompbox. Det blir et lydbilde som ihveretfall tar meg med hud og hår.
Da skal jeg ta for meg semifinale 2, som går av stabelen f.k. torsdag kl. 21:00. Som nevnt i forrige innlegg vurderer jeg ikke Israels låt, Eden Golan skal opptre med sin Hurricane som nr. 14 av de 16 semifinalistene, foran Norge. Og så skal altså de tre store som skal stemme i denne semien, Frankrike, Spania og Italia få framføre sine sanger i sin helhet, noe som er nytt av året.
Beklager igjen at to skrifttyper går litt om hverandre i disse to Eurovision-innleggene.
Malta - Sarah Bonnici - Loop
Årets Eurovision er til en viss grad preget av land som tror at å etterligne Eleni Foureira og Chanel er veien til suksess. Som oftest er originalen best, også hva gjelder Malta i år. Men det skal de ha, en helt grei og god poplåt er det, og vokalprestasjonen her er ikke så verst. Men den første seieren som Eurovisiongale Malta så sårt lengter etter, den kommer ikke i år heller.
Karakter: 4/6. Ranking: 22.
Albanis - Besa - TiTAN
Jeg likte denne låten såpass på albansk at den lå an til en 4-er og en anstendig plassering på min ranking. Dessverre har revampen og overgangen til engelsk ødelagt mye av det jeg likte ved låten, bl. a. dramaet som lå i den og innlevelsen fra Besas side under framføringene i Festivali i Këngës før jul. Hun vant ikke festivalen, men vant folket. Og jeg lurer på om folket som sendte henne til Malmø kjenner seg igjen her.
Karakter: 3/6. Ranking: 30.
Martina Satti - Zari
Pluss i boka til Hellas for å satse på noe etnisk som er deres. Men der stopper det for meg, for dette blir både rotete og usammenhengende i mine ører. Jeg får ikke tak på låten i det hele tatt. Jeg ser at denne låten har mange fans, men uansett er dette ikke min tekopp, for å si det mildt.
Karakter: 2,5/6. Ranking: 34.
Sveits - Nemo - The Code
Denne sangen er jo rotete, men det er genialt rot. Vanligvis liker jeg ikke slike låter som kaster inn sjanger etter sjanger i sin 3 minutters-gryte. Men her gjøres det på en så leken og genial måte, og så har den faktisk et refreng oppi det hele, som sitter. Dessuten skal jo "rotet" symbolisere alle følelsene Nemo stod i mens hen var på vei til å knekke koden som ikke-binær, så da må det bli sånn. Er p.t. oddsfavoritt, og vinner ikke Gåte eller Baby Lasagna så kan Nemo gjerne vinne for min del!
Karakter: 5,5/6. Ranking: 5.
Tsjekkia - Aiko - Pedestal
Her velger jeg å se helt bort fra opptredenen i den nasjonale finalen tidlig i desember, som ikke var bra. Men med fem mnd. å rette opp det så regner jeg med at dette har Aiko og tsjekkerne kontroll på. Og da er dette en streit og fin rockelåt. med den energien som jeg forventer av en slik låt. Men med alle tre rockelåter i samme semi er jeg redd denne faller litt igjennom sammenligna med Gåte og Megara.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 13.
Østerrike - Kaleen - We Will Rave
Det er jo en fengende låt Kaleen og Østerrike kommer med. Men den er fengende på en EDM-irriterende måte, og for en musikkpurist som meg så er ikke EDM høyt på lista. Men med en låt som er sånn i tida vil Østerrike ha null problemer med å nå finalen. For 90-åra er jo tilbake!
Karakter: 3,5/6. Ranking: 28.Danmark - Saba - Sand
Danskene, representert ved Saba kommer med en standard poplåt, men den svinger bra og er slett ikke så verst. Kruttet finnes definitivt ikke opp her, men likefullt kan dette være låten som endelig tar Danmark til finale igjen.
Karakter: 4/6. Ranking: 21.
Armenia - Ladaniva - Jako
Til å begynne syntes jeg dette var altfor heseblesende og rotete, men den har kommet seg en del. Jeg synes fortsatt at det kan bli vel heseblesende til tider, men jeg blir også sjarmert av gleden og humøret som vises, og så setter jeg pris på det etniske preget i låten. Armenia viser fram noe som er deres helt eget, og det skal de ha kred for!
Poeng: 3,5/6. Ranking: 27.
Latvia - Dons - Hollow
Igjen en låt der det synges bra, men der sjølve låten er rimelig kjedelig og intetsigende. Jeg blir ikke grepet, og jeg frykter for Latvias del at deres lange rekke med stopp i semifinalene fortsetter. Hvis da ikke de tjener på at dette er en av få ballader i årets felt.
Karakter: 2,5/6. Ranking: 32.
San Marino - Megara - 11:11
Megara imponerte meg i fjorårets Benidorm Fest, nå bytter de med årets Benidormvinner som var med i San Marino ifjor. Legenden Loredana Berté ble nr. 2, og de fleste regna nok med hun skulle vinne når det var hun og Megara igjen. Og jeg hadde hatt henne høyt oppe også, så for meg var det vinn-vinn.
Jeg elsker alt ved dette bidraget. Trøkket, energien, det etniske partiet, karismatisk og sterk vokalist. Rock av ypperste merke, og dette blir helt rått på scena fra et meget proft band som også tar promoteringsjobben på alvor med å være særs aktive på SoMe. Synes det er flott at San Marino gikk for en låt som dette, og jeg har troa på finaleplass.
Håper inderlig Megara & San Marino virkelig går til finalen, jeg vil ihvertfall gjøre mitt med å sende 15 av mine 20 stemmer i semien i deres retning ❤️ (Sveits får de fem siste).
Og for å sitere en kompis som også digger låten: "Litt i underkant av 3 minutter med post punk galskap, hva er ikke å elske?"
Karakter: 6/6. Ranking: 3.
Georgia - Nutsa Buzaladze - Firefighter
Georgia og Nutsa er blant de beste i den store klassen for unge kvinnelige popvokalister i årets Eurovision. For dette er i mine ører kompetent og meget godt pophåndverk. Det er en melodi og et drama i låten som jeg liker og Nutsa har en sterk stemme som bærer låten godt. Samlet sett blir dette en pakke som jeg liker, og jeg tror dette kan bli en bra scenisk opplevelse.
Karakter: 5/6. Ranking: 9.
Belgia - Mustii - Before The Party's Over
Dette er også en meget sterk poplåt. Eneste innvendinga er at den kommer litt seint i gang, men det er egentlig bare pirk. For det ender opp med å være en mektig låt med det koret på tampen. Meget solid av Belgia dette!
Karakter: 5,5/6. Ranking: 6.
Estland - 5MIINUST x Puuluup - (Nendest) narkootikumidest ei tea me (küll) midagi
Fun Fact: Dette er låten med den lengste tittelen i Eurovision-historien! For andre år på rad stod rockeren Ollie igjen som en av to mulige vinnere av Eesti Laul med en kanonlåt, og for andre år på rad måtte han gi tapt. Denne gang for en partylåt om å bli stoppa av politiet under mistanke av å ha inntatt narkotika, og med en unnskyldning om at en ikke har anelse om hva en har fått i seg. En greit fengende låt og ikke den verste partylåten i år. Men likefullt føler jeg at det vil drukne litt sammen med andre partylåter som har fått mer hype. Men en kul gjeng er de!
Karakter: 3,5/6. Ranking: 25.
Israel - Eden Golan - Hurricane
Ikke vurdert.
Norge - Gåte - Ulveham
Dette kan synes sjåvinistisk, det å plassere eget land først. Men dere som kjenner meg i ESC-sammenheng vet at jeg alltid plasserer Norge utifra musikalsk smak, for i ESC kommer alltid musikken før det nasjonale hos meg.
Men i år er det faktisk slik at utifra min musikksmak så synes jeg vi har den beste låten i årets Eurovision. Det jeg opplevde i Trondheim Spektrum under Gåtes framføring av "Ulveham", der jeg, en voksen mann på 60 begynte å grine fordi det berørte meg slik, det sitter i ennå. Jeg føler en slik tilhørighet til dette bidraget. Jeg føler at det er vårt, det er mitt, og det er så ekte. Det er musikk fra vår musikalske nasjonale arv og skattekiste kombinert med drivende rock og en helt enorm vokalprestasjon av Gunnhild Sundli. Jeg ser noen kaller det hyl og skrik, jeg må bare respektere det, men for meg er dette noe helt unikt og ekte. Jeg har aldri, aldri, vært så stolt av vårt bidrag som i år. Jeg var stolt av TIX i 2021, men dette er på et helt annet nivå.
Låten er blitt så godt mottatt internasjonalt at jeg må klype meg i armen når jeg ser alle de overstrømmende reaksjonsvideoene og kommentarene. Ja, vi har fått skryt før også, men også her er det på et helt annet nivå.
Hvordan det går i Malmö er spennende, Eurovision er ofte uforutsigbart. Men vi sender et av våre aller beste liveband, et band som er høyt respektert hos både folk og musikkeksperter/anmeldere. Jeg drømmer om at vi gjør som Måneskin, som lå litt bak de største forhåndsfavorittene på oddsen før det hele starta, men suste oppover etter at prøvene starta og folk så hvilken kvalitet som lå i bandet og nummeret. Jeg tipper 3. plass, da Kroatia og Sveits virker veldig sterke. Men drømmen om Oslo eller Trondheim 2025, den lever inne i meg ❤️
Karakter: 6/6. Ranking: 1.
Nederland - Joost Klein - Europapa
Altså, det er en del jeg liker ved denne låten. Budskapet om at vi må stå sammen som europeere, og det at Joost Klein med denne låten hedrer sin avdøde far som innprenta i han dette budskapet om europeisk samhold berører meg. Det han sier til faren på slutten av videoen er da også rørende. Men musikalsk er dette ei EDM-smørje som skjærer i ørene mine, og derfor klarer jeg ikke å ha den høyere, de gode intensjonene til tross.
Karakter: 2,5/6. Karakter: 33.
Så da er det følgende land jeg vil ha i finalen herfra: Norge, San Marino, Sveits, Belgia, Georgia, Tsjekkia, Danmark, Malta, Estland og Armenia.
Men her blir det endringer fra det jeg vil ha. Israel går nok til finalen, det gjør også Nederland, Østerrike og Hellas, sammen med Norge, Sveits, Belgia, Estland, Armenia og San Marino. Ja, for sjøl om San Marino ligger lavt på oddsen så tror jeg de har gode muligheter til finaleplass. Fordi Megara som Gåte er et proft band som kommer til å lage et fyrverkeri av en opptreden. Danmark er nærmest til å utfordre tenker jeg.
Og endelig kan jeg stemme på San Marino. Det var et sorgens kapittel da min numero uno artist på kloden Achille Lauro ikke kom til finalen i -22. Da ble jeg sittende på en pub i Torino og grine mine modige tårer. Piqued Jacks hadde også fått noen velfortjente stemmer ifjor. San Marino fortjener nå en finaleplass for at de er så modige i sine låtvalg som de har vært de siste årene. Så jeg håper virkelig at Erik Solbakken ikke får oppfylt sitt store ønske for finalen, nemlig at San Marino ikke er med. Jfr. siste program av Adresse Malmø.
De tre store i denne semifinalen:
Frankrike - Slimane - Mon Amour
Frankrike lanserte låten sin allerede i november, og de kommer med en av sine største artister og stemmer. Men dessverre blir dette nesten litt for mye franskt for meg, såpass at det blir litt klisjé. Jeg kan ikke komme bort ifra at Slimane er en av årets beste vokalister, om ikke den beste. Men det hjelper ikke helt, for det blir en smule for kjedelig for meg.
Plassering: 3/6. Ranking: 29.
Spania - Nebulossa - Zorra
Jeg liker det spanjolene gjør for tida, de sender noe de liker og som er absolutt deres. Ifjor gikk det bra hjem hos juryene, men elendig hos seerne, i år kan det godt bli omvendt. Dette er lettlivet og humørfylt framfor noe annet, og du hører at dette er meget populært. Vokalmessig kan det diskuteres fra tid til annen, men dette er først og fremst en humørpille.
Karakter: 4/6. Ranking: 20.
Italia - Angelina Mango - La Noia
Stort pluss at en kvinne endelig vant Sanremo! Og det er en fengende og humørfylt låt. Men jeg føler at den blir litt lettvekter, og jeg er ikke helt med på hypen som gjør at dette er en stor favoritt. Uansett er dette en låt som det svinger godt av og som er en skikkelig humørpille. Men jeg ville heller hatt Annalisa, som ble nr. 3, hun også med en humørpille av dimensjoner som hadde gjort seg godt i Eurovision. Og så var det egentlig godt at rapperen Geolier, som Napoli og Sør-Italia stemte en bloc opp til 2. plass ikke vant. Der grep juryene inn og satte skapet på plass, for å si det på den måten. Sjøl om Geolier på en måte var en søt underdoghistorie og et genuint forsøk fra fattige sør på å gi rike nord en kilevink på deres hjemmebane, så var ikke låten hans ESC-materiale.
Da er Eurovision her igjen, og for meg som har vært fan siden moren min satte 8-åringen sin foran TV-en til finalen i 1971 så har dette vært en rar sesong. På den ene sida er jeg veldig entusiastisk på vegne av det norske bidraget, på den andre sida er det rett og slett sørgelig at Israel er med med tanke på det som skjer på Gaza. I år burde de hatt vett til å holde seg borte, men når sjøl landets president griper inn i prosessen med å få godkjent teksten til bidraget, da skjønner en at for de er dette politikk på høyt nivå. Jeg har valgt å ignorere låten. Jeg har ikke noe imot artisten, tvert imot synes jeg synd på henne, en 20-åring som blir en brikke i et kynisk politisk spill. Jeg har ikke hørt låten, kommer ikke til å gjøre det, jeg skrudde ned lyden under låten da jeg nettopp nå så Adresse Malmø, og kommer også til å gjøre det videre. Det redder ingen at jeg gjør det slik, men samvittigheten min tillater ikke at jeg hører på denne låten. Samvittigheten overfor de over 34000 drepte, mange av de barn, og alle de som har blitt lemlesta og/eller fått lagt sine liv i ruiner. Men når jeg skriver om semifinale 2 må jeg nødvendigvis si om jeg tror de går videre eller ikke, og da basert på det jeg har observert rører seg ute i Europa og her på berget.
Men i dag altså, semifinale 1, tirsdag 7. mai. Nytt av året er at de fem store og arrangørlandet får framføre låtene i sin helhet i semifinalene, slik at de stiller på lik linje med de andre finalelåtene. De er fordelt slik de er trukket ut til å stemme i semfinalene. Jeg tar først for meg landene som skal konkurrere om finaleplassene, i den rekkefølgen de skal framføre låtene sine i semifinalen.
Beklager annen skrifttype videre i innlegget, det skyldes at jeg bruker omtaler jeg har brukt i et annet forum.
Kypros - Silia Kapsis - Liar
Enda en helt grei poplåt fra Kypros, som sitter fast i "Fuego"-syndromet, med en stadig tro på at låter lik den de fikk 2. plass med i 2018 skal gi de seieren de lengter etter. Den kommer nok heller ikke før de frir seg fra dette syndromet. Men når det er sagt, en grei og fengende poplåt som er grei å ha med.
Karakter: 4/6. Ranking: 19.
Serbia - Teya Dora - Ramonda
Dette er en låt som bare har vært i miksen uten at jeg har klart å ense den noe særlig. Ballader med mørk tekst er da heller ikke min greie så ofte. Jeg hører og ser en inderlighet i framføringa og i låten, men ikke nok til at jeg blir helt berørt. Men det er noe der, noe udefinerbart og uforløst.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 26
Litauen - Silvester Belt - Luktelk
En fin og fengende poplåt fra Litauen i år, moderne i snittet. Litt enkel, men god å ha med i årets felt, og vil nok gjøre det bra med å være en låt i tiden.
Karakter: 4/6. Ranking: 18.
Irland - Bambie Thug - Doomsday Blue
Først syntes jeg dette var bare noe forferdelig bråk og en klar sisteplass. Nå ser jeg på den som et lite mesterverk, og kanskje det mest kunstneriske bidraget vi har hatt i ESC på en stund. Det er bare helt rått at irene etter å ha gått på nederlag etter nederlag med mainstreampop bare tar den helt ut og sender dette. Det er så flott at de tør! Dessuten er artisten Bambie Thug hel ved, bl. a. ved at de som ikke-binær fronter at ikke-binære også er synlige.
Karakter: 5/6. Ranking: 11.
Ukraina - alonya alonya & Jerry Heil - Teresa & Maria
Så har jeg kommet fram til låtene jeg gir toppkarakter. Og grunnen til at jeg gjør det med Ukraina er at den har vers, et refreng og et kor som er bare himmelsk nydelig. Jeg er ingen rapfan, men på en merkelig måte så føler jeg at rapdelen til alonya alonya passer perfekt midt i. Det blir en helhet som går rett hjem hos meg. Jeg har pekt på Sveits som en vinner jeg vil omfavne, det vil jeg så absolutt gjøre med Ukraina og de tre andre jeg gir toppkarakterer også ❤️
Karakter: 6/6. Ranking: 4.
Polen - Luna - The Tower
Jeg er jo en enkel musikalsk sjel egentlig, så fengende poplåter som dette går rett hjem hos meg. Spesielt refrenget synes jeg er helt nydelig fengende, og resten av låten er også i en rytme som jeg er helt med på. Da blir det Topp 10 på Luna og Polen hos meg!
Karakter: 5/6. Ranking: 8.
Kroatia - Baby Lasagna- Rim Tim Tagi Dim
For en solskinnshistorie og underdoghistorie dette er! Den uerfarne artisten som ikke skulle vært med i Dora, Kroatias utvelgelse, men som kom inn som reserve da en artist måtte trekke seg. Og ble en fanfavoritt og en hit umiddelbart. I Dora-finalen fikk han flere tlf. stemmer enn de 13 andre tilsammen, og han vant også juryen. I Kroatia flommer folk over av stolthet, låtens dans danses av alle og sjelden har vel et land stilt seg så 100% bak sin låt. Er også blant de største favorittene i Malmø, og slik det ser ut nå står det mellom Kroatia og Sveits.
Og jeg elsker dette med hud og hår. Musikken, rytmen, energien, gleden, fyren og hele bakgrunnshistorien og tekstens budskap. Om kroater som rømmer bygda eller tilmed landet sitt for å komme ut og jobbe. Et viktig budskap fra et land med færre innbyggere enn Norge. Jeg har ingenting imot Zagreb 2025, og jeg kommer til å sende brorparten av mine stemmer til Kroatia 11. mai.
Karakter: 6/6. Ranking: 2.
Island - Hera Björk - Scared of Heights
At Hera Björk kan synge vet vi, men det er det eneste positive å si om denne låten. Det er så platt og uinteressant dusinvarepop som du kan få det. Låten går ingen steder, og er egentlig et stort 3 minutters gjesp. Denne låten skal ikke ha noen som helst sjanse til å nå finalen, i så fall vil jeg bli meget overrasket.
Karakter: 1,5/6. Ranking: 35.
Slovenia - Raiven - Veronika
Dette er en låt jeg ikke helt forstår meg på, fordi jeg opplever den både mektig og rotete. Mektig fordi den har et storslått preg, rotete fordi jeg sliter med å finne melodien og helheten i låten. Det trekker derimot opp at Raiven synger bra. Men altså, dette finner jeg ikke ut av.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 24.
Finland - Windows95man - No Rules
Käärijä ifjor var episk og skulle sjølsagt ha vunnet hele Eurovision. Og så følger Finland opp med dette, som ikke når Käärija til stortåa en gang ... Og når de hadde en episk ballade av Sara Sippola, som hadde grepet Europa. Men når juryen bare teller 25% så kan sisteplassen der vinne. Dette er bare så pinlig platt og så harry 90-tall som det kan gå an. Altså, låter med 90-tallspreg har jeg ikke noe imot, musikk er tidløst, men dette her! Ossi Runne, Finlands legendariske Eurovisiondirigent roterer nok i grava i vemmelse .... Sjølsagt går den til finalen, men der blir den drept av juryene.
Karakter: 1/6. Ranking: 36.
Moldova - Natalia Barbu - In The Middle
Moldova har gjort det til en vane å gjenbruke sine tidl. Eurovisionartister, og Natalia Barbu som var med i 2007 med "Fight" skal forsvare deres ære i år, Jeg håper at hun endrer på sceneshowet til Malmø, for dette er veldig statisk og egentlig uinteressant. Låten er også helt på det jevne, så sånn sett passer tittelen aldeles utmerket. Det er noe der som jeg liker, noe etnisk noe, men det er ikke nok til å heve den opp fra anonymitetens rekker. NB! Sceneshowet er endra, i Malmø stiller Natalia Barbu alene på scena, fiolinen har hun med.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 23.
Aserbajdsjan - Fahree feat. Ilkin Dovlatov - Özünlə Apar
Dette var siste låten som ble offentliggjort, og dette liker jeg. Det er en drømmende og svevende atmosfære over låten som er besnærende, og jeg føler at jeg er med på en 3 minutters reise inn i mystikken. Også et pluss at det synges på eget språk. Er spent på hvordan dette blir scenisk.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 14.
Australia - Electric Fields - One Milkali (One Blood)
Dette må være en av de minst omtalte låtene i årets felt. På meg har den vokst såpass at jeg nå liker den veldig godt. Både det etniske preget og rytmen i låten synes jeg er likandes. Dette kan bli bra på scena, og da blir det fort finale på Australia i år også.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 15.
Portugal - Iolanda - Grito
Det er mye lyd i årets Eurovision og isolert sett har jeg ikke noe imot det. Men da vil uansett mer rolige låter, som Portugal kommer med være en deilig oase i all lyden. Slik fungerer Iolanda med sin låt for meg. Vakkert og rent er dette, det er bare å nyte.
Karakter: 5/6. Ranking: 10.
Luxembourg - Tali - Fighter
Etter over 30 år vekke er Luxembourg endelig tilbake, et av mine favorittland fra de første årene jeg fulgte Eurovision på 70-tallet. Mye pga. "Aprés Toi" og Vicky Leandros i 1972, vinneren som forblir min nr. 1 Eurovisionlåt livet ut. Det var da også et flott arrangement da Luxembourg arrangerte sin nasjonale finale, og sjølsagt var Vicky der. Musikalsk var den en liten skuffelse med unntak av vinneren her som jeg likte fra første lytt. Godt at en del av teksten er på fransk, og jeg liker godt rytmen og stemningen i låten.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 12.
Så utifra min ranking er dette de landene jeg ønsker til finale fra denne semifinalen: Kroatia, Ukraina, Polen, Portugal, Irland, Luxembourg, Aserbajdsjan, Australia, Litauen og Kypros. Men siden det kun er TV-seerne som bestemmer i semifinalene ligger det i kortene at Finland går til finalen. Og jeg tror de gjør det på bekostning av Australia. Så må man ta i betraktning at alle tre Balkanlandene er i denne semien, og at det kan hjelpe Slovenia og Serbia videre. Hvem som da ligger i faresonen er vanskelig å forutse, men kanskje Kypros og Portugal. Moldova og Island tror jeg har få sjanser til avansement.
Så til de tre finaleklare som skal opptre og med det vise fram sine låter i denne semifinalen:
Storbritannia - Olly Alexander - Dizzy
Jeg tenkte vinnermateriale da denne kom. Er kanskje ikke helt der nå, men likefullt er dette en knakende god og fengende poplåt. Det er profesjonalitet over hele linja, og det er så godt at britene nå virkelig satser i Eurovision. Olly Alexander er en av de største kommersielle stjernene som deltar i år, bare det viser at de satser på øya. Håper dette blir bra på scena, da har vi fort en Topp 5-plassering.
Karakter: 5,5/6. Ranking: 7.
Sverige - Marcus & Martinus - Unforgettable
Sveriges suksess er også deres forbannelse. Tre seiere på elleve år med sitt velkjente popformular gjør det mye vanskeligere for de å eksperimentere, som de fleste land gjør fra tid til annen. Så derfor blir det sjøl nå, når de arrangerer og kunne ha senket skuldrene en poplåt fra samme lest. Det er sjølsagt kjekt at de måtte ha norskehjelp denne gangen, men det er dessverre blitt en elektropoplåt av typen vi har hørt så mange ganger før. Det er showet som trekker opp her, for der er svenskene i den ypperste eliten. Men for meg hjelper det ikke når låten er det motsatte av tittelen ...
Karakter: 3/6. Ranking: 31.
Tyskland - Isaak - Always On The Run
Tyskland har hatt en grusom rekke de siste årene, og jeg er redd det fortsetter i år. Sjøl om jeg personlig liker låten er jeg redd den vil drukne blant mange låter med mye mere lyd og hype. Isaak har en prima stemme og versene er jeg helt med på, det er midt i gata av hva jeg liker. Refrenget er det som trekker ned, det synes jeg er litt småharry.
Stian Borgen er en ny artist, ihvertfall på platefronten, der han nå sist fredag kom ut med sitt debutalbum som soloartist. Han har både skrevet, produsert og arrangert dette albumet sjøl, og det har vært en behagelig opplevelse å bli kjent med hans musikalske univers de siste dagene. Dette er pop i singer/songwriter-stil, men med mange besøk innom andre sjangre, som rock og country/amerikana. Blant musikerne som har bidratt finner vi trompetistene Hayden Powell, som er mest kjent for sin deltakelse i ulike prosjekt innen jazz og Frank Brodahl. De er med på og gi låtene de spiller på ytterligere bredde og fylde.
Borgen har en distinkt stemme som kommer til sin fulle rett i en låt som The Painter, som også har fått internasjonal oppmerksomhet, bl. a. hos det amerikanske musikktidsskriftet Melomani. En låt full av lekenhet og minner meg en del om det vi ofte får fra vestkysten av USA.
De ti låtene er skrevet over en tidsperiode på femten år, og er på en måte en oppsummering av hvordan livet har vært og er nå. Her er fine refleksjoner rundt det livet har gitt, og vi finner betraktninger rundt religion, forhold, det å bli far og samfunnsliv for å nevne noe. Borgen forteller historiene på en måte som gjør at jeg tror på han, og som på Mary Claw bidrar trompetene på slutten tril å gjøre dette til en spennende sak.
Singles And Socks er blitt en favorittlåt her der igjen trompetene bringer fylde til den. Også her en lekenhet som er som en rød tråd gjennom denne skiva. Jeg får en følelse av at sjøl om Borgen her solodebuterer så er han en artist som er trygg på sin musikalske retning:
En sang jeg også er blitt glad i er Silver And Precious Gold:
Jeg vil også trekke fram mer neddempa Caroline, som gir meg litt countryvibber. En låt som viser bredden i Borgens musikk:
Alt i alt er dette blitt et spennende og lekent debutalbum fra Stian Borgen. Jeg liker at han tekstmessig er litt reflekterende, og han har med seg særs dyktige musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en helstøpt skive som er behagelig å høre på.
Det er ikke mye jeg vet om Arne Thelin, annet enn den infoen jeg har fått i et presseskriv. Han er tidligere vokalist i en del band som jeg ikke har hørt om, som Cosmic Dropouts, Lust-O-Rama og Kwyet Kings og har tydeligvis en tilknytning til Montenegro og hovedstaden Podgorica. Albumet er så og si i sin helhet laget der i 2023, i et år der Thelin knapt nok bevegde seg utenfor bygrensa grunnet depresjon og mørke tanker. Og at musikken her nærmest er terapien for å komme seg gjennom og ut av denne mørke tida.
Musikalsk vil jeg kalle dette garasjerock, det er en mørkhet over musikken, men jeg synes egentlig ikke den er så framtredende. For dette er stort sett melodiøse låter med god rytme og god framdrift. Så musikalsk synes jeg ikke dette er har et så veldig dystert preg. men sjølsagt, tittelen på åpningssporet, Fucked Up and Stupid er jo et signal om at temaet ikke er av det lystige slaget.
Dette er drivende god rock med mye energi, og det er det som gjør at skiva rent musikalsk ikke framstår som spesielt mørk i mine ører. Men jeg hører jo på tekstene at her er det snakk om et menneske som strever med å finne lyspunktene i livet. Noe også Can't Take It Anymore er et tydelig signal om. Det kan jeg høre ikke bare i teksten, men også i måten Thelin synger på. Den stemma er det mye desperasjon i.
Losing My Cool har også denne gode kombinasjonen av drivende, energisk rock med en tekst og vokal preget av desperasjon:
No Satisfaction (Jos ne Svice) er en interessant låt med en barnestemme som synger på det lokale språket mens Thelin bidrar med engelsk vokal. Også dette en desperat låt, og jeg merker den desperasjonen mest hos dette barnet (gutt?) som synger. Det er denne sangen som river mest i meg, for det er litt hjerteskjærende å høre barnets sang, sjøl om jeg ikke forstår det som synges.
Så ja, dette er et album som gjør inntrykk. Med et driv i musikken som jeg elsker, men med dystre tekster om det å leve i depresjonsmørket. Heldigvis har ikke Thelin falt for fristelsen til å gjøre musikken depressiv. Det hardtslående drivet i musikken er nok også et tegn på desperasjon, men jeg kan tenke meg at det å gjøre musikken så hardtslående er god terapi.
Ti låter er det her, bare én av de får jeg ikke helt tak på. Men det rokker ikke ved inntrykket av at dette er et drivende godt, energisk og hardtslående rockealbum som fortjener å bli hørt. Og ikke minst, dette opplever jeg som særs ekte og ærlig. Kanskje kan vi også kalle det terapirock?
Jeg var begeistra for girl in red's debutalbum i -21, og jeg kan likegodt avsløre at jeg har den begeistringa i behold etter å ha hørt en del på oppfølgeren, som kom for ti dager siden. Dagens moderne pop fenger meg ikke i særlig grad, ihvertfall ikke det som topper listene. Men Marie Ulven, aka. girl in red er i høyeste grad unntaket som bekrefter regelen, fordi det hun kommer med er organisk og spennende pop som jeg nyter å høre på. Her er ikke en eneste låt som jeg ikke kan like, bedre kan det ikke bli.
Livsbejaende I'm Back åpner ballet, en låt og video som oser av livsglede, samt det å si nei til all negativitet som måtte komme ens vei. En låt som vi trenger akkurat nå!
Igjen vises det en spennvidde i musikalsk uttrykk som jeg digger. Tittelsporet DOING IT AGAIN BABY er musikalsk sett røffere i kantene enn åpningssporet, men er likefullt en knallgod låt. Mye lyd, men det fungerer godt. Med et positivt budskap i teksten også her.
Too Much er kanskje den nydeligste låten på denne skiva, om frustrasjonene en kan oppleve i et forhold, og om usikkerheten som har begynt å bre seg inni en om dette er det rette å satse på. Jeg elsker alt ved denne låten, som f. eks. skiftene i toneart som jeg synes fungerer meget godt for å understreke de motstridende følelsene vi finner i teksten.
Den siste jeg tar med er New Love, som jeg vil kalle en god gammeldags popbanger. Den er litt retro i snittet og viser den lekenheten som preger girl in red, og som gjør at hennes pop er så interessant. Denne låten her gir meg bare gode vibrasjoner.
Ti låter er samla på snaue 28 minutter, noe som er et tegn i tiden, låter kan fint være korte (dvs. under tre minutter) og likevel være meget godt musikalsk håndverk. Det viser girl in red på denne skiva, det er vellyd fra start til slutt. Og et bevis på at sjøl vi som er i moden alder kan like en del av dagens pop. For de seks låtene jeg ikke har nevnt her er også de popmusikk fra øverste hylle.
Svenske Smash Into Pieces ble jeg for alvor oppmerksom på i anledning deres deltakelse i Melodifestivalen ifjor med Six Feet Under, som ble min store favoritt der. De endte opp på 3. plass, noe de også gjorde i år med Heroes Are Calling. Også det en sterk låt, men svenskene er så bundet av sin Eurovisionsuksess med mainstreampop at det gjør at artister fra andre sjangre ikke har sjanse til å vinne. Trist, for også Sverige kunne hatt godt av å prøve noe helt annet av og til.
Nok om det, jeg kan ihvertfall si at jeg liker det jeg hører på denne skiva. Men der mange metalband ofte har lange låter kjører SIP stort sett med 3 - 4 minutters låter. Kjennemerket deres er at det er melodiøst, og at de så og si fra start går rett inn i essensen i låtene, og vi kommer fort til refrenget. Som her i åpningssporet Trigger:
Noen vil kanskje peke på at det blir for lettvint, men hvert band har sin stil og at SIP velger å kjøre med såpass kompakte låter synes jeg fungerer godt. Likeså som jeg kan like andre band som har lengre låter, gjerne med omfattende instrumentalpartier. For meg fungerer begge deler.
Afterglow har en litt sår tekst som kretser rundt det faktum at vi alle bak det ytre vi viser har ulike sår som vi bærer på. En litt saktere oppbygging her, men det må til med en slik tekst, det underbygger de følelsene som ligger i den:
Jeg tar ikke med de to MF-låtene her. Vil presisere at jeg digger de også, men de er nok kjente for det store publikummet.
Flow er en intens låt som er en av mine største favoritter her. Jeg liker intensiteten og energien, samt den herlige rytmen som ligger i denne låten her:
Vokalist Chris Adam Hedman Sörbye har en intens og insisterende vokalstil som passer meget godt til SIP's muaikk. Han er også en perfeksjonist, venner fra ESC Norge som var og dekket finalen i MF ifjor kunne fortelle at han benytta enhver anledning til å terpe på sin vokal. Som f. eks. mens han gikk i gangene, eller til og fra scenen i forbindelse med prøver og opptredener.
Let It All Out er også en intens låt, og viser at man kan få til god rock sjøl med låter på godt under tre minutter:
Apocalypse DJ sin inntreden i bandet i 2015 førte til at bandet fikk et mer elektronisk drag over musikken. Jeg er stort sett ingen fan av EDM, men jeg synes det funker bra her fordi det alltid er rocken som er i førersetet musikalsk. At man da tilfører litt synth eller annen EDM er da mer for å krydre gryta for å si det sånn.
Jeg kunne egentlig valgt hvilke som helst låter, for jeg synes alle er skikkelig gode, som f. eks. Venom, Out Of Here og Sleepwalking. Men jeg ender opp med avslutningssporet Bleed, som jeg også synes er en kremlåt:
Jeg har fint lite å utsette på denne skiva. Smash Into Pieces tar meg med på en 38 minutters reise som jeg får lyst til å bli med på mange ganger. Nevnte jeg at jeg digger at det er melodiøst? Vel, da er også det tatt med!
