Svenske Henric Hammarbäck med artistnavnet H. Self er en produktiv artist. Han begynte med to engelskspråklige album i -21 og -23, men debuterte på svensk ifjor med Skälva og oppfølgeren Efterskalvkom i vår. Det var da jeg ble kjent med hans musikk, men etter div. singelutgivelser gjennom sommeren og høsten slår han nå til med et album på hele 21 låter! Det er ambisiøst, men han har beholdt det outsiderinntrykket jeg fikk av vårens skive.
At dette er en artist som vil si noe med musikken og være noe mer enn bare en underholder kommer til uttrykk i åpningslåten Fråga Barnen, som er et bidrag i debatten om en i det hele tatt bør smake alkohol med barn til stede. H. Self ber ihvertfall folk om å tenke seg om. Men det er også et budskap om det å lytte til barna og deres tanker om fremtiden og om livet i stort.
Det er så mycket som så många inte förstår er også en tekst til ettertanke. Om at mange er så skråsikre på det de mener uten at de egentlig har peiling på hva de snakker om. Og det er verdt å legge seg på minnte det han sier om at rettigheten til å stemme i frie valg er på retur.
Dissident er også en viktig låt, som stiller spørsmålet om en virkelig vil sende sitt barn ut i krig. Svaret til H. Self er nei og hans konklusjon på det er at han derfor er en sint dissident:
Musikalsk er H. Self nær country, men han varierer en god del. Jevnt over vil jeg si at det er noe naivistisk i måten hans å synge på, og det er fortsatt passe smålåtent som jeg kom inn på i vår. Og sjøl om det bare er én låt jeg ikke klarer å like så kunne det kanskje vært skåret det litt på antall sanger. Men samtidig har jeg respekt for at det er dette artisten sjøl ville dele med verden nå. Ingrid vill det er den ene låten jeg ikke klarer å like, den er så treg og trøttende at jeg nesten må skippe videre til neste spor. I en annen av de roligste låtene tar han en svipp innom Norge og Torbjørn Egner, da den heter Casper, Jesper, Jonatan (och jag). Også den treg og langtekkelig ved første lytt, men etterhvert oppdaget jeg de fine nyansene i den.
Et par låter er også tilegna kjærligheten, som Lett mig til det här og her på Tills hon älskar sig själv der en ønsker å holde fast ved den en elsker selv om hun har sine store problemer, bl. a. med rus:
Jag vill bli nykter er som en skjønner en rusavhengigs ønske om et rusfritt liv, der angsten er større enn Stockholm men at en må ha hjelp for å komme seg ut av det helvetet en er i:
Til slutt Så kan det gå er bl. a. om et forhold som tar slutt og den smellen en går på som følge av bruddet:
I stort så er dette et album som gjør inntrykk. Musikken er til tider enkel, og budskapene er rett fram og enkle de også, men viktige. Det er igjen mye om et liv som outsider, der en ikke helt passer inn A¤-kravene som stilles til hvordan en skal leve livet. Jeg er svak for slikt, kanskje fordi jeg høler meg som en outsider sjøl, ihvertfall på enkelte områder. Og da føler jeg en nærhet til denne musikken og disse tekstene, jeg føler at H. Self kommuniserer direkte med meg og treffer en nerve i meg med de aller fleste låtene på dette albumet. Så får jeg bære over med at enkelte låter føles litt langtekkelige.
Brandi Carlile er ute med sitt første soloalbum siden uhørt vakre In These Silent Days fra 2021. I vår var hun aktuell med duettalbumet Who Believes in Angels? med Elton John, men nå for en måned siden kom altså denne skiva her. Som lå på lista mi, men som så mange andre i år blitt trykket mer nedover av enda nyere musikk som jeg også ville lytte til og skrive om. Men nå fikk jeg lyst til å høre hva Brandi Carlile hadde å gi denne gangen, og jeg angrer ikke!
Det starter med tittelsporet Returning To Myself, og i utgivelsen der hun kommenterer hver låt sier Carlile om denne at hun sjøl ikke er personen hun ville ha vært sammen med. Det handler om det å kunne være stille sammen, at sjøl om en ikke sier noe så er en der for de rundt seg likevel. Igjen viser Carlile at hun er en ordkunstner når hun forteller at å vende tilbake til seg sjøl er noe av det mest ensomme du kan gjøre. Og jeg oppfatter også denne neddempa låten som en hyllest til kona og døtrene, for at de holder ut med henne. En låt jeg syntes var kjedelig ved første lytt, men som andre gang åpenbarte seg som en vakker perle. Så fort kan altså inntrykket av en sang endre seg!
Human er det jeg vil kalle albumets anthem. Carlile sier at låten er en erkjennelse av at hver generasjon på sin måte føler at de lever i en apokalypse, en endetid der man er blant de siste menneskene på kloden. Og at det å være menneskelig er å være der for de en er glad i i den korte tida vi har til disposisjon før vi returnerer til stjernene. Og så er det en oppfordring om å være menneskelig og empatisk i en verden med stadig mer hat.
A War With Time er også en nydelig låt. Om det å være på reise, men også det å være der en er. Og som tittelen sier er det også om en kamp mot tida, det at vi blir eldre og at vi er forgjengelige.
Church & State er en aldeles rå rocker av en låt der Carlile forteller oss at sjøl de som styrer USA mot avgrunnen nå ikke kommer til å leve evig, at det er håp og at vi bare må stå sammen. Om at vi skal komme ut av denne tida med hodene våre høyt hevet mens de som nå undertrykker og bygger ned demokratiet ligger igjen på historiens skraphaug. Og som tittelen antyder er det også en advarsel mot å blande religion og politikk, at det at religionen blir en del av staten. For da vil vi som ikke tror bli fremmedgjorte og føle at vi ikke er en del av dette landet, denne nasjonen. En av de råeste låtene jeg har hørt i år. Ikke bare inn på min Årets låter-spilleliste, men også inn på Anti 45/47, min spilleliste med låter der amerikanske artister synger ut mot Trump, men også mot det kalde udemokratiske samfunnet som han og MAGA vil ha.
Til slutt No One Knows Us, en vár og vakker låt. Mer er egentlig ikke å si.
Jeg vil også trekke fram Joni, Carliles hyllest til en av hennes største inspirasjonskilder Joni Mitchell. Og You Without Me, som er om å se sine barn vokse til, bli mer og mer sjølstendige til de til slutt forlater redet. Som Carlile i kommentarutgaven beskriver som noe av det fineste, men også noe av det vondeste foreldre kan oppleve.
A Woman Oversees er den eneste låten her som jeg ikke får under huden da den føles rimelig stillestående. Men ellers er dette et nytt sterkt album fra Brandi Carlile, en artist som igjen gir oss sanger som berører langt der inne.
Etter mange singler over noen år kom Synne Sørgjerd med sitt første album 31. oktober. Jeg har hørt på det en del i det siste og jeg synes dette er et forfriskende popalbum med mange låter med mye trøkk. Som i tittellåten, som også åpner skiva:
Denne låten og sju andre er skåret over samme lest, der versene er mer nedpå enn refrengene ,der det er fullt øs. Derfor er det også refrengene som bærer låtene, de er fengende og er vanskelige å sitte stille til. Tekstmessig er det slik jeg opplever det om det å leve som ung kvinne i dagens samfunn. Se & hør er om å være av den oppmerksomtssøkende typen, der det å komme på trykk i ukebladet med samme navn er et mål:
I Store åpne sår er det mye frustrasjon som må ut og de kommer også her mest ut i refrenget:
For noen dager siden så jeg et nyhetsinnslag på NRK om kåringa av kjøpesenteret med best handlemusikk, og da var det et senter som bl. a. spilte Synne Sørgjerds Hun du venter på og vi fikk også et lite glimt av en liten konsert hun hadde der. Låten var den første jeg hørte med henne og dette er en fengende og glad låt:
Når åtte av ti låter er skåret over samme lest blir det også litt skivas svakhet fordi oppbygninga blir forutsigbar. Men det hjelper på at det er fengende fine refreng det er lett å synge med på. Av de to rolige sporene liker jeg best avslutningslåten Høye hus da Aldri så vondt blir vel stillestående etter min smak.
Men for all del, Synne Sørgjerd er et friskt pust på den norske pophimmelen med flere låter som vi trygt kan kalle bangers. Derfor er dette et album vel verdt å låne ørene til!
Svenske Albin Lee Meldau har jeg visst om en stund og i 2021 var han med på min liste over Årets låter med Josefin, Utover det har jeg dog ikke snust på hans musikk. Men når han nå i høst kom med et par låter sammen med for meg ukjente Arvid Nero ble jeg nysjerrig. Jeg skjønte at det var et album på gang og nå på fredag kom det. Et album der de tonesetter dikt av svenske poeter. Det er rett og slett en hyllest av svensk poesi.
Og hva skal jeg si? Ja, jeg er glad i fengende musikk, men noen ganger er det det stillferdige og neddempa som treffer meg. Og det disse to karene serverer er akkurat hva jeg trenger nå. Noe stillferdig og ettertenksomt som kan få meg til å roe ned og glemme all f...skapen i verden.
Åpningssporet Här (Furorna svara) med tekst av Helmer Grundström gir meg akkurat den roen som jeg behøver og den bærer bud om at dette er ei skive som vil gi meg ro i sinnet. Det minner meg litt om et album Björn Afzelius og Mikael Wiehe kom med i sin tid, sjøl om det der var mer sanger med politisk brodd og der de sang annenhver sang. Her er det duettene som står i fokus.
Tittellåten med tekst av Carl Snoilsky og denne videoen fra studio forteller meg om to artister som bokstavelig talt har funnet tonen sammen og som trives med å lage musikk sammen. Det er vakkert rett og slett:
Barfotabarn, med tekst av poeten Nils Ferlin var låten som gjorde meg oppmerksom på dette prosjektet. En tekst som har aktualitet den dag i dag og som går rett til hjertet mitt. Med et budskap om at vi må ta vare på barna våre og gi de en ballast som gjør at de får et godt liv. Det er noe mektig over denne her:
Julbudskap skrevet av Stig Dagerman er en annen låt som gjør et dypt inntrykk. Og videoen fra et studio med vegger og gulv av tre gir en så ekte og nær atmosfære. Det er musikk som dette vi trenger nå når kunstig intelligens er inne for fullt og vil ta over for menneskene i det å skape musikk. Det denne låten viser er at ekte musikk laget og framført av ekte mennesker er uslåelig.
Tag mig håll mig viser at de også kan ta det litt opp. Det handler om en som vet en skal dø i natt og atmosfæren med den mørke koringa gjør et sterkt inntrykk og understreker budskapet i sangen.
Elleve låter på en drøy halvtime og hver sang har noe vakkert og nært over seg. C-dur er også vakkert neddempa der fortellingen er om han som kommer ut på vintergaten etter en natt fylt med elskov med en kvinne. I dina ögon er en liten perle på 1:17 som viser at sjøl en så kort låt kan berøre. Svarta rosor er også bare vakker og jeg merker en klump i halsen av lykke over at jeg er så heldig å få oppleve en så nydelig sangkunst. Og så må avslutningssporet Vore jag Gud skrevet av Astrid Lindgren nevnes. Vakker poesi her også.
Dette er et album som bare er til å elske og som er viser den store lyrikkskatten også svenskene har. Og jeg kommer definitivt til å følge Albin Lee Meldau, men også Arvid Nero tett framover.
Trine Harbak er en visesanger som nå er ute med sitt debutalbum. Det er spilt inn i Trondheim og blant de som har bidratt er Sambandet-gitarist Skjalg Raaen. Velkjente Alexander Pettersen, bl. a. kjent for sitt samarbeid med Ida Jenshus gjør sammen med Pål Brekkås en meget god jobb som platas produsent.
Dette er rolig musikk og egentlig i et landskap jeg (for) sjelden hører på. Derfor har jeg måttet bruke tid på å bli kjent med låtene og så bli vant til de. Det har vært en lærerik prosess å lytte på en litt annen måte, for det er det jeg må gjøre når jeg lytter til musikk jeg sjelden eksponerer meg for.
Tittelsangen innleder albumet Jeg synes den føyer seg fint i den norske visetradisjonen, som det at det er et ettertenksomt preg på lydbildet og her er det tydelig at teksten er viktig. Den skal høres og forstås godt og musikkens funksjon blir å pakke inn teksten. Det synes jeg fungerer bra her, bl. a. gjennom den dvelende elgitaren. Teksten har fått meg til å reflektere over hva som vil stå igjen etter meg. Og ja, det blir en del esker og papirer, esker som ikke har vært rørt på mange år.
En blås og en bønn er et meget særegent spor der Harbak har med den svenske vise- og rockepoeten Stefan Sundström, som har vært musikalsk aktiv siden 1980 med mange utgivelser. Særegenheten her er at det er en sang der duettpartnerne synger på hvert sitt språk og de synger ikke i sync. Det er uvant og en tanke rotete, men det har også sin sjarm. Også her er ettertenksomheten framtredende.
En sang om lyng er den beste låten på skiva i mine ører der Harbak bekjentgjør at hun ikke er av de mange som vil synge om roser, istedet er det lyngen som hun vil vie sangen til. Eneste lille ankepunktet jeg har er bruken av ordet jævlig i setninga Det fins så jævlig mang sanga om rosa. Nå er jeg ikke noen pietist og jeg både bruker og tåler kraftuttrykk sjøl når behovet er der. Men akkurat i denne musikken blir dette ordet litt maplassert når musikken er så vakker og nær. Uansett så er det småpirk, for dette er som sagt vakkert. Gitaren gir også låten et visst countrypreg, noe jeg setter stor pris på.
Dette er ei skive med fin variasjon i det musikalske uttrykket. F. eks. så har Kunstig lys et kabaretpreg som er uventa, men spennende. Siste sporet jeg tar med er Stjerne som er den låten der tempoet skrus en tanke opp. Men uten at den fine várheten som preger plata forsvinner. Og en morsom tekst om kjærlighet er det, om det å være en stjerne for den en elsker.
Hist og her kan det bli vel rolig og melankolsk, men det rokker ikke ved at dette er et vakkert og nært visealbum som jeg håper får mange lyttere. Det er neimen ikke lett for nye artister å skape seg et navn i Norge, og spesielt ikke hvis man er litt smal sjangermessig. Så sånne som Trine Harbak som tør å gi ut musikk som ikke er mainstream og ikke blir en del av radiostasjonenes spillelister fortjener all mulig ros og respekt for at de er tro mot musikalske kall og gir ut den musikken som de føler seg mest hjemme i.
Kristi Brud er et band fra Bergen som ble dannet etter at den forrige besetninga av Hjerteslag sprakk og vokalist Robert Eidevik fikk rettighetene til å bruke bandnavnet videre. Litt spesielt navn, den henspeiler jo på en sentral skikkelse i den såkalte Knutby-saken i Sverige for en del år siden, en pikant drapssak i et religiøst miljø der en av de fremste i den menigheten ble kalt Kristi Brud.
Kristi Brud vant Spellemann i rockeklassen for sitt debutalbum Alt er nytt fra 2023. Og at dette bandet er et barn av Hjerteslag kan jeg høre på musikken, det er en del de har tatt med seg over for å si det sånn. Samtidig er det forskjeller, f. eks. er vokalen langt mer laidback, jeg får en følelse av at den på en måte ligger bak musikken.
Uansett så er flere av de ni låtene av det fengende, raske slaget, som åpningssporet Nærmere og fjernere.
Jeg liker det suggererende preget denne låten og de fleste sporene her har. Jeg liker også hvordan synthen bidrar, det er noe av det som er tatt med over fra Hjerteslag. Og sjøl om vokalen er mer laidback er den tydelig nesten hele tiden.
Tittellåten Et fall er preget av det samme og igjen liker jeg det jeg hører. Tekstmessig virker det som det hintes til konflikten med Eidevik, noe det skal sies også han har gjort i låter med nye Hjerteslag. Her tar jeg ikke stilling siden jeg liker musikken til begge band. Dette her er en deilig fengende låt der den duvende vokalen passer godt inn. Dessuten er det interessant at coveret tydelig hinter til skapelsesberetningen fra Det Gamle Testamentet og syndefallet da Adam og Eva spiste av eplet.
Blindveier er en låt som jeg føler bikker over ei t mer heseblesende landskap og her klarer jeg for en gangs skyld ikke å få med meg hele teksten da vokalen blir for sped i forhold til musikken. Men det er det eneste sporet der jeg har den innvendinga. Derimot er Tenk om de venter på oss albumets beste låt etter min mening. Den varer i over fem minutter og åpner med et nydelig og suggererende instrumentalparti og vokalen kommer først inn etter 1:40. Likefullt synes jeg det fungerer meget bra, og jeg elsker synthen her, den bringer en varme inn i musikken som jeg setter pris på.
Men Kristi Brud viser at de også kan ta det litt ned, og sånn sett er Noe levende en vakker låt der det bygges rolig opp til et fengende instrumentalparti på slutten.
Besetningen må nevnes og er som følger: Nikolas John Aarland, Torjus Raknes og Petter Sætre, alle gitar/vokal, Ole André Hjelmås, bass/vokal, Robert Jønnum, synth og Per Elling Kobberstad, trommer. Jeg synes de fungerer som en meget samspilt enhet som her har gitt meg en meget god lytteopplevelse. Som nevnt tar jeg ikke stilling i konflikten som førte til at vi nå sitter med to band som jeg begge liker. Det viktigste er at det i enden kommer ut god musikk som vi lyttere kan kose oss med.
Denne gjengen her hadde jeg ikke hørt om inntil sist fredag, og så er det den som har vært soundtracket til helga og så og si det eneste jeg har hørt når jeg har hatt ledige stunder. Og hva er nå dette da? lurer du sikkert på. Og svaret er skeiv bygdecountry på nynorsk! Det skeive elementet tok jeg rimelig kjapt basert på noen av tekstene, som Børsa og Dei ti Boda. Men uansett så er dette glad country som jeg bare elsker, denne foreninga her har rett og slett tatt meg med storm!
Jeg skjønte egentlig hvor det bar hen når de åpna med denne herlige saken her. Det er bare så fengende og deilig om et av- og på-forhold som bare måtte gå skeis til slutt. Teksten henger jo helt ikke ihop med den godlynte musikken, men slikt er bærre lekkert etter min mening:
Så kommer Finskebukta (ja, du leste riktig!) som etter lang tids overveielse ble denne skivas bidrag til lista der jeg nominerer til Årets låter. Det mest rocka sporet, og igjen er det bare helt herlig å høre på, merk den deilige koringa f. eks.:
Bandnavnet henspeiler på den første homoorganiseringa i Norge og bandet skriver i presseskrivet at de som en hyllest til de norske pionerene på området utforsker hvordan en kjønnsstereotyp sjanger som country blir når en snur opp ned på hva som er det sjølsagte. Og det gjør de altså på en måte som gjør at dette er det beste countryalbumet jeg har hørt på lange tider. For ikke er det bare underfundige og gode tekster, musikalsk er dette en skikkelig humørbombe som burde få mange til å se litt lysere på tilværelsen.
Bandet består av: Jens Kihl (vokal), Helene Nilsen (vokal/akustisk gitar), May Frida Bosch (trommer), Lars Korff Lofthus (vokal/bass, både akustisk og elektronisk) og Endre Aasebø (vokal/elgitar).
I Børsa finner vi det gamle skillingsvisemotivet med en far som sover med børsa ved siden av seg i den hensikt å ha den klar hvis det kommer en frier han ikke liker til gards og vil ha ... sønnen. Argumentet er at menn er vonde!
Helene Nilsen har hovedvokal på tre av de elleve låtene, og Ho Frå Hardanger er en av em:
Dei Ti Boda er en morsom veileder i å bryte alle de ti budene fra Bibelen, i kronologisk rekkefølge. Skivas største humorbombe for å si det sånn. Men som siste låt må jeg ha med det kombinerte avslutnings- og tittelsporet, og enda en fengende og deilig låt. Mellom oss er ferga lagt ned / Og det vart ikkje noko bru er et bittersøtt og genialt bilde på enda et forhold som ikke ble som en håpte, noe countrysjangeren er full av:
Jeg kunne like gjerne valgt de fem andre låtene, såpass bra er dette albumet. Elektrisk Ål, Tenkje På Deg, Han Som Treng Deg, Jul På Mars og Kryptonitt er alle knallfine countrylåter. Hvem skulle trodd at denne gjengen her er oppe og nikker mot sjølveste Achille Lauro når jeg skal kåre Årets album? For det er det som er kjensgjerninga! Musikkens veier er uransakelige og den som er lykkelig over det er undertegnede! Denne gjengen kan ikke Vestlandet ha for seg sjøl, de må til alle byer og alle bygder i landet for å lage skikkelig countrystemning!
