Omar Østli - Tilfeldig trøst / Yesterday's Rain - Yesterday's Rain

Dette innlegget inneholder to album som begge er kommet i år. Grunnen til at jeg kjører de sammen er at Omar Østli, som ga ut soloalbumet Tilfeldig trøst i april, også er musiker og vokalist i bandet Yesterday's Rain som slapp album for en uke siden. 

Haldenseren Omar Østli oppdaga jeg i 2007 da jeg kjøpte albumet Ingens Mann som var hans solodebut. Et aldeles herlig litt skranglete amerikana-album med en del minneverdige sanger som tittellåten, Ville Veier, Alt Jeg Vil Ha, Gatelangs og Gangster. Han har opp igjennom årene gitt ut flere album, men det er kun 10 sanger fra 2017 jeg har omtalt tidligere her på bloggen. 

Dette albumet her er akustisk, spilt inn i Kai Andersens studio Athletic Sound, sjølsagt da med den samme Andersen som produsent. Det er slik jeg oppfatter det en blanding av nye og tidligere utgitte låter. Wiels plass er også på to tidligere album, bl. a. det foran nevnte 10 sanger. Svinesund, Bli hos meg, Bein i en boks og låten om mestertyven Ole Høiland har også vært utgitt før. Her er de i ny, akustisk drakt og det er tydelig å høre forskjellene. Ole Høiland er f. eks. i en mye roligere takt, noe som er naturlig når det er akustisk.

Tematisk har Østli alltid beskrevet et liv på siden av samfunnet. Det er outsiderne, gjerne de som er på feil side av loven som får oppmerksomhet. Det får vi også på dette albumet med den mest rocka låten, Bandittenes julebord. Og menyen er ikke forskjellig fra det folk ellers har på bordet julekvelden. Den ene låten som ikke er helt akustisk:

Åpningslåten Tjuvlånt bil er rett og slett en nydelig sang som kjennetegner Østli som artist og låtskriver. Igjen er det outsiderens historie vi hører, og det er en ekthet over det hele som gjennomsyrer både denne skiva og Østlis musikk i stort.

Til slutt Bein i en boks som altså er en av de låtene som har fått et nytt akustisk lydbilde. Her vil jeg peke på den gode lyrikken som innleder sangen: Tida har tatt oss til fange / vist sitt sanne jeg / tida er en venn / som forråder deg. Dette er bare utrolig godt skrevet, et nydelig bilde på hva tida er og hva den gjør med oss.

Mulig det er flere låter her som har vært utgitt før og at dette muligens er et album der Østli gir tidligere utgitte låter et nytt lydbilde. Men uansett så er dette ei vakker skive. Jeg føler at jeg er intenst med fra start til slutt, det er historier som fortelles som jeg kan kjenne meg igjen i eller lett sette meg inn i. Det er en ekthet her som tar meg. Et album til å bli skikkelig glad i.

Karakter: 6/6.

Så over til bandet Yesterday's Rain som foruten Omar Østli består av Chris Nilsen, Jon Terje Rovedal og Lars Ivar Borg. Dette er et band som har røtter helt tilbake til 80-tallet, da det på Spotify finnes et album med demoopptak fra 1986 til 1996. Men det er først de siste årene at ny musikk er gitt ut, et livealbum fra 2021 og studioalbumet The Easy Way Out fra 2023. Fire av låtene på livealbumet Live in Halden er også med på denne skiva.

Åpningssporet må nesten sies å være bandets signaturlåt da det har samme tittel som nettopp bandet. Dette er melodiøs amerikana etter mitt hjerte, også her kan jeg spore denne ektheten som jeg er så glad i:

A Little Bit Of Life er litt mer rocka og er en herlig fengende låt som jeg nå har lagt inn på min Årets låter-spilleliste som jeg på slutten av året har som utgangpunkt når jeg skal kåre de beste sangene fra 2025.

One By One er også en favoritt som gir meg gode feelgood-vibber, en låt det virkelig svinger av:

Også dette er et album det er lett å bli glad i. Det er bare avslutningssporet I'll Come Creeping Back To You som jeg ikke helt får under huden. Likefullt et solid album med mye trøkk og energi og som får meg i godt humør.

Karakter: 5/6.

Norsk Råkk - Firkantverden

Da jeg fikk tilsendt info om albumet til Norsk Råkk trodde jeg det var et samlealbum med flere norske band, men der tok jeg grundig feil. Det er faktisk et band som heter Norsk Råkk, og når jeg sjekka de på Spotify fant jeg hele fem album med dem, helt siden 2011. Pluss et samlealbum fra -23. Så dette er et skikkelig etablert band som jeg ikke har fått på radaren før nå. Bedre seint enn aldri osv,

Og for å si det sånn, jeg lar meg underholde av dette albumet med ni låter fordelt på drøye 25 minutter. Det svinger nor ordentlig av dette bandet, de har attpåtil full blåserekke på et par låter, og det er mye humor og fantasifulle og gode ordspill i tekstene. 

Første godbiten jeg har valgt meg er Energi, som like gjerne kunne ha hett La oss danse. For energien her skal brukes til å danse, og det er ikke det verste en kan bruke oppspart energi på!

For å forstå låten Kaleidoskopisk måtte jeg finne ut hva et kaleidoskop er. Jeg har jo hørt ordet, men hele tida tenkt at det er en del av utstyret ombord på en båt! Igjen tok jeg grundig feil, og Norsk Råkk bidrar altså med denne låten til at jeg fikk ny kunnskap, slett ikke verst! Digger forøvrig koringa på denne låten her.

Låten med den filosofiske tittelen Livet er kun en evig omvei viser seg å være utgitt som singel tilbake i 2018, men er først med på dette albumet. Her har vi den blåserekka jeg nevnte i innledninga, og den gjør dette til en skaaktig gladlåt.

Blåserekke er det også i en småkul versjon av Jokkes Sola skinner, men jeg velger til slutt det siste sporet Magnetisme. Den kom ut på singel ifjor og serveres her i en albumversjon der litt instrumental jamming er lagt til etter at den opprinnelige låten er ferdig.

Jeg liker alle låtene her, jeg liker energien og humoren og ironien som ligger i tekstene. Det er et par låter jeg liker ørlite mindre enn de andre, men da er jeg streng. Jeg er glad for å endelig ha oppdaga dette bandet og håper det kommer mer spenstig rock fra dem framover.

Karakter: 5,5/6.

Mary Chapin Carpenter - Personal History

I januar kom Mary Chapin Carpenter med et album der hun samarbeidet med irske Julie Fowlis og skotske Karina Polwart. Et nydelig stykke musikk som jeg ga toppkarakter.

Nå er Carpenter ute med nytt soloalbum, det første på fem år. og som det framgår av tittelen er dette ei personlig skive. Og hun klarer det uten å gjøre det privat. Det er en tynn linje mellom det å være personlig og privat, men Carpenter klarer den balansegangen med glans synes jeg. Hun forteller bl. a. om ekteskapet sitt som gikk over ende da det kom ord ut av hans munn som ikke var sannferdige.

Det er nesten utelukkende rolige og ettertenksomme sanger her, og noen ganger blir det vel stillestående, det må jeg innrømme. Men likefullt er dette et album vel verdt å låne øret til, for her er mye balsam for ens indre.

Det begynner med What Did You Miss. tenker på pandemien når jeg hører teksten, det å ha mye tid til overs når en er alene, dagene blir formløse. Og siste verset gir for meg et hint om en artist som prøver å finne svar på livets gåter gjennom sin låtskriving: 

I've been walking in circles for so long
Unwinding the mystery
I've been writing it down song by song
As a personal history
A personal history
A personal history

The Saving Things er om alle de tingene og alle de lydene i livet vi tar for gitt og som vi først blir oppmerksomme på når de er borte, når vi ikke ser de eller hører de lenger. Et mildt råd om ikke å ta noe som en selvfølge her i livet. Låten bygger seg sakte opp der flere og flere instrumenter blir lagt på, liksom for at vi skal bli oppmerksomme på de gode lydene som omgir oss og som vi ofte tar for gitt.

Bitter Ender kom som singel tre uker før albumslippet for en uke siden. Om den trassen vi alle har fått føle på, at vi håper lenger enn vi bør på at ting skal rette seg til det bedre. Eller som Carpenter åpner låten med, at hun er den som alltid har gått ned med skipet. En strålende metafor.

Home Is A Song er en aldeles nydelig låt med en bakgrunnsvokal av en for meg ny artist ved navn Anaïs Mitchell som gjør låten enda bedre. Og når jeg sjekker ut Mitchell ser jeg jo at hun er en etablert artist med over 1 million følgere på Spotify. Absolutt en jeg vil følge framover. Teksten er også vakker, spesielt det i refrenget om at uansett hvor en er i livet så undrer man seg over hvor man går og hvem man vil bli.

Avslutningssporet Coda er også bare vakkert. Her tar Carpenter for seg sondringen mellom det at et menneske er så lite og uanseelig i det store kosmos, men likefullt er et stort under hvis liv er verdifullt mens det er der. Spesielt dette verset griper meg: 

We're all just cosmic dust from outer space

And we'll be gone one day without a trace
But in between we may divine
In the fullness of time
The fine line between a gift and a mistake

Jeg vil også trekke fram The Night We Never Met som er om alle møtene som ikke skjedde, alle menneskene vi kunne ha møtt som kunne ha beriket oss men som ikke krysset vår livsvei. Det er noe filosofisk vakkert over en slik tekst, en tekst som beviser at Carpenter er en unik låtskriver og tekstforfatter som gir oss lyttere sterke lyriske opplevelser.

Så igjen et stillferdig men likefullt kraftfullt album av Mary Chapin Carpenter. En musikalsk og lyrisk oase som gir lytteren en indre ro som vi alle trenger i dagens verden.

Karakter: 5/6.

The Shootouts - Switchback

The Shootouts er ute med nytt album, siden debuten i 2019 har de gitt ut et album i hvert oddetallsår. 2021-skiva Bullseye var jeg heftig begeistra over, og Stampede fra -23 var ikke stort dårligere. Som vanlig er tittellåten en instrumental som kommer midt i. Musikken er småheftig country med islett av bluegrass, honkytonk og western swing. Gjestevokalister eller -musikanter er med på flere av låtene, også det i beste Shootouts-tradisjon. Og så er det vokaløist Ryan Humbert da, som jeg skrev i omtalen av Bullseye, når jeg hører den stemmen bare vet jeg at det er The Shootouts jeg hører på.

Åpningssporet Trampoline kom tidligere i år på singel, og der er bluegrassartisten Lindsay Lou med samtidig som Emily Bates' bakgrunnsvokal er bare vakker der den er med på å løfte låten til å bli en stor opplevelse. Ikke rart at den fant veien til min spilleliste over Årets låter:

The Other Side of My Life er skivas mest rocka låt med et driv som jeg elsker. En låt det er umulig å sitte stille til, her bare MÅ kroppen bevege seg!

På Half a World Away er ingen ringere enn Rodney Crowell med på vokal. Også dette en låt som er behagelig og høre på og som setter meg i god stemning. Det er slik musikk som gjør at jeg kan ta litt fri fra verden ellers. Jeg er klar over at nettopp det nevner jeg både titt og ofte, men det er fordi slik musikk er som terapi mot verdens harde realiteter. Vakker instrumentering på denne låten, det må også nevnes:

Men på Just Another Sunday viser The Shootouts at de også kan ta den helt ned og bli nokså melankolske i uttrykket. En låt som har tatt mer tid å like, men samtidig setter jeg pris på det å måtte jobbe litt for å like enkelte låter. Det gjør at jeg blir mer oppmerksomme på fine detaljer i de låtene det gjelder, som her hvor en nydelig rytmegitar i et instrumentalparti er bare å nyte:

Til slutt tar jeg med Your Love (I'm Afraid Of) der en for meg ukjent artist ved navn Logan Ledger er Humberts duettpartner. En spenstig sak dette:

Andre som bidrar her er Vince Gill (I'll Be Damned), instrumentalisten Mickey Rourke og bluegrasslegenden Sam Bush. De to sistnevnte er med på flere låter. En uventa låt er en countrycover av engelske Yazoos store hit Only You fra 1982. Et spenstig valg av coverlåt, men her foretrekker jeg originalen, denne versjonen blir litt tam.

Men bortsett fra det er dette enda et album fra The Shootouts som smører øregangene mine med vellyd. Jeg er rett og slett blitt skikkelig glad i denne gjengen fra Ohio, og som jeg skrev ved omtalen av forrige album hadde det vært fint om noen konsert og festivalarrangører forhører seg om muligheten for å få de over dammen. For dette er et band som vil skape stemning og liv, det er jeg overbevist om.

Karakter: 5/6.

Younghearted - X

I 2022 kåret jeg et finskspråklig album som Årets album. Den unge trioen i Younghearted bergtok meg med sin låt Sun numero i det årets utgave av UMK, den finske uttakinga til Eurovision. Og de fulgte opp med et album med organisk pop som lot meg synke inn i musikken og bare nyte. Og ikke minst glemme den til tider fæle verdenen vi lever i.

Og de følger opp med dette albumet her, igjen får jeg en halvtimes fri fra verden der jeg finner ro i sinnet, der jeg slipper å tenke på alt som er vondt her på kloden. For skal en prøve å kjempe mot de negative og onde kreftene må en ha pusterom. Og det gir Younghearted meg til gagns, på hver eneste låt. Ja, igjen er det vanskelig å velge.

Forrige gang oversatte jeg bare albumtittelen, resten føltes ikke nødvendig siden tittelen henspeila på at kjærlighet er alt vi trenger. Denne gangen oversetter jeg i tillegg låttitlene, og de to første sier jeg meg noe om at biler står sentralt. Takavalot betyr Baklykter:

På forrige album het åpningslåten Mustangi, det følges opp med Mustangi II her. Den kom som singel i august ifjor og er nok den fineste poplåten jeg har hørt på en god stund. Da jeg var barn og et par år var helt oppslukt av biler var Ford Mustang en favoritt, og denne musikken gir meg følelsen av å sitte i baksetet på en Mustang og bare kruse avgårde på landeveien. Jeg elsker det laidbacke lydbildet her som minner meg litt om Chris Isaak. Og måten bandet bruker blåseinstrumenter på i musikken sin bare elsker jeg! Det er så duvende og deilig rett og slett.

Rio er i all hovedsak en instrumental, og jeg er vanligvis ikke så begeistret for slike låter. Men det som gjør den til et unntak er bl. a. Reeta Huotainens bakgrunnskoring som setter en ekstra spiss på låten. Men musikken er også helt nydelig, og jeg må bare berømme de to andre bandmedlemmene Atte Ranta  og Emil Korkiakoski for deres musikalitet og deres evne til å lage noe vakkert ut av hvert eneste spor. 

Jos oisin tienny (Hvis jeg hadde visst) viser et band som tør å variere sitt lydbilde. Denne er litt raskere i takten, men jeg blir likefullt fylt med det velværet jeg får av all musikken til dette bandet. Det er bare å lene seg tilbake og nyte:

Dette albumet er som dere skjønner ren nytelse fra begynnelse til slutt. Det er sjelden jeg finner et band eller en artist der jeg bare vet at jeg kommer til å bli henført av all musikken de kommer med. Som den jeg tar til slutt, Daniela. Her også blåsere som tilfører en ekstra dybde i låten:

Dette varer bare i snaut en halvtime, men er en halvtime der jeg slapper helt av og finner nye krefter. Det er akkurat slik musikk verden trenger nå. Så jeg sier Paljon kiitoksia Younghearted! (Tusen takk)

Karakter: 6/6.

Sol Heilo - Indigo Star

Det er mange rare måter å oppdage artister på, men måten jeg oppdaga Sol Heilo som soloartist tar muligens kaka. Det var da tyveriet av hengeren med alle hennes instrumenter sist vinter ble en nasjonal mediesak at jeg ble oppmerksom på henne. Det at hun har laget mange instrumenter sjøl og dessuten hadde et meget vidt spekter av instrumenter gjorde meg nysjerrig. Jeg fant låten You Rock My Soul som kom som singel i november, og da var interessen tent.

Så kan nok noen innvende at hun ikke burde vært så ukjent for meg gitt at hun er medlem av Katzenjammer og har vært med i Hver Gang Vi Møtes. Til mitt forsvar er det bare å si at HGVM har jeg sett veldig lite på da det har konkurrert med andre programmer jeg har prioritert, som Stjernekamp. Men aldri for seint, og jeg må si at jeg liker mye av det jeg hører her. Flere av låtene er fengende, og det er en lekenhet her som jeg setter pris på. Dessuten hører vi flere instrumenter som ikke er så vanlige.

Sånn med en gang reagerte jeg på at Sol Heilo kun synger på engelsk, men når jeg innså at musikken er mye inspirert av engelsk og irsk folkemusikk så falt egentlig den innvendinga pladask til jorda. Åpningssporet Further Down The Road inneholder da også alt det jeg har nevnt over av lekenhet, samt kreativitet og fine harmonier.

Hanging On My Wall utmerker seg bl. a. med flott koring som setter en ekstra spiss på låten. Måten de i versene svarer Helos vokal er en innertier hos meg. Og igjen er det mange spennende instrumenter i lydbildet.

Friend of Mine har også et fyldig og mangeslungent lydbilde som jeg liker, i tillegg til at den er fengende som fy. En kombinasjon som sitter som bare det i mine ører.

Så er det enkelte låter jeg har brukt mer tid på å få under huden, som Let's Make Love som er mer stakkato enn de jeg har presntert her. Men etterhvert som jeg har lyttet på den har jeg begynt å like den også. Lock Stock and Barrel som er platas lengste spor med sine drøye 6 minutter er om å pakke sammen alt en har og komme seg ut av et forhold som en ser ikke er godt for en. Men der måtte jeg bare tenke på den engelske filmen Lock, stock and two smoking barrels der fotballhardhausen Vinny Jones spilte en torpedo som når han hadde samvær med sin 12 år gamle sønn tok han med på jobb. Jeg tviler på at den har vært inspirasjonen her. Uansett en låt som også har vokst på meg.

Albumet er dessuten spilt inn kun over tre dager,og det forklarer nok lekenheten og spontaniteten som preger musikken. Også litt snakking underveis er med, som etter avslutningssporet Climb the Ladder.

Aldri så galt at det ikke for noe. Sol Heilo ville helt sikkert vært foruten det som skjedde med instrumenthengeren hennes i vinter, men det gikk godt og instrumenter og henger fikk hun tilbake i god behold. Men uten det hadde mulighetene for å oppdage henne som artist og til å kose meg med denne skiva vært mye mindre ...

Karakter: 5/6.

Restore To Past - Fred & Jenny

Jeg må innrømme at Restore To Past er et nytt bekjentskap for meg, sjøl om de har holdt på siden 2004. Dette er et Osloband som iflg. seg sjøl spiller tidløs rock inspirert av bl. a. The Byrds, The Beatles, Teenage Fanclub og Posies. Og av en eller annen grunn så er temaet på albumet aspekter ved Oslos uteliv anno 2001. Bl. a. om han som har tapt 25 mill. i Holmenkollen og lurer på hvordan han skal fortelle det til kona.

Det morsomme er at jeg har hørt på albumet noen ganger nå uten å ha tilegna meg den ovennevnte kunnskapen før nå når satte meg ned for å skrive. Og det er egentlig litt greit, for jeg har uten den pekt meg ut fem låter som jeg vil framheve fra denne skiva. Så får det heller være at jeg ikke har snøring på hvilken låt som handler om han som har tapt disse 25 millene ... Eller hvilken låt som handler om to som prøver å gjøre ferdig et musikkalbum mens de hver på sin kant strever med sitt.

OK, jeg begynner med tittellåten, for erfaringa mi er at et albums åpningsspor er viktig. Det forteller meg noe om hvilken musikk det er og ikke minst skjønner jeg litt hva jeg kan forvente utover. The Forever Young Ones er i så måte en spennende låt som overrasker. 3:30 ut i den 5:15 lange låten overlater Kristian Romsøe vokalen til Solgunn Ivana Valstad, og låten skifter med det litt karakter. Ikke ofte at jeg opplever slikt, men jeg synes det er spenstig gjort og jeg merker at jeg liker å bli overraska på denne måten:

Bare for å ha nevnt resten av bandet så er det Simon Malm, Jo Schumann og Bjørn Einar Hanstveit. Alle ukjente navn for meg, men jeg merker fort at dette er kompetente musikere som serverer fengende låter med godt driv. Og det kan man trygt også kalle Consider Me In. En behagelig låt som glir godt inn i øregangene:

Your Song Again kom ut som singel en stund før albumslippet, og er blitt en favoritt. Allerede da den kom fant jeg den verdig en plass i spillelista som jeg skal kåre Årets låter ut i fra. Den begynner med en sykehusinnleggelse, men låten er så fengende og nynnbar at jeg automatisk konsentrerer meg mer om musikken enn om teksten utover i låten. Og det gjør meg ikke noe, for meg er dette en feelgoodlåt mer enn noe anna.

Så digger jeg Support Beams (Støttebjelker), en låt som er litt ulik de andre med et jazzete lydbilde med piano og sax. Og sjøl om jazz ikke er helt min sjanger enda jeg er fra Molde, så er dette ved siden av åpningssporet den mest spennende på skiva.

Så må sjølsagt tittelsporet Fred & Jenny med. Det kommer som nestsiste låt og er litt småkjedelig de par første minuttene, men så bygger den seg kraftig opp til å bli et  nesten sju minutters mektig epos av en låt. Om et forhold som har kommet til en korsvei der hun vurderer veier ut mens han vurderer hva som taler for å bli i forholdet kontra det å gå. Med et slikt utgangspunkt er det egentlig dømt til å gå bare en vei, og det bærer musikken preg av der den blir mer og mer dramatisk. Vi får også en spenstig gitarsolo midt oppe i det hele. En Zareptas krukke av en låt.

Når jeg tenker meg er det mulig at The Accountant's Appeal er om den foran nevnte stakkaren som ble 25 miller fattigere, men jeg er åpen for at det er et bomskudd ... Musikalsk er det en behagelig og fengende låt. Og ellers er dette et melodiøst og godt album og ta med seg inn i den lyseste tida av året, sjøl om gradestokken i skrivende stund minner om alt anna enn mai.

Karakter: 5/6.