Stine Bogsveen - Daggry

Oktober er blitt en skikkelig norsk måned for meg, jeg har faktisk bare omtalt norske utgivelser denne måneden! Det gis nemlig ut så mye bra norsk musikk om dagen, og slik kommer det også til å bli ut denne uka. For det er tre norske album som kom ut sist fredag som jeg har alternert på å høre på nå i helga vi nettopp har lagt bak oss. Tanken var å skrive en samleartikkel for alle tre, men jeg har kommet til at de skal få lov til å skinne hver seg.

Først ut er debutanten Stine Bogsveen, oppdaga ved en tilfeldighet, som ofte skjer for meg. Tilfeldigheten denne gang var en historie på Facebook der countrybandet The Northern Belle promoterte Stine Bogsveen og denne skiva. Det var nok for meg til å gå den en lytt.

Bogsveen er fra Trysiltraktene, men bor nå med familie på Vanvikan i Trøndelag. Hun synger på dialekt og beskriver sin musikk som visepop med islett av folkemusikk og country. Jeg vil vel også si at det er litt amerikana inne i bildet her, og sånn sett er det kjekt at hun synger på morsmål og dialekt.

Åpningslåten Hø du tenkjer på er en nydelig inngang på skiva, og er min favoritt blant de elleve sporene. Jeg blir med en gang slått av Bogsveens milde stemme som har en avslappende effekt. Parret med de vakre harmoniene denne låten bærer preg av så blir dette en nydelig lytteropplevelse.

Tittelsporet Daggry går i en langt roligere takt der Bogsveens stemme er den som bærer sangen, sjøl om musiseringa også her er av det vakre slaget. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg fikk denne under huden, sånn er det ofte for meg når det gjelder såpass rolige sanger som dette.

Skjeftskjølen er Bogsveens hyllest til naturreservatet med det navnet som ligger ikke langt fra hennes barndomshjem. Jeg har her valgt en akustisk versjon som hun har lagt ut på YouTube.

En sang som jeg synes er visepop av beste merke er Lufta tå vår. Den gjør at jeg ser for meg en nydelig blomstereng om våren og følelsen av at naturen våkner til liv igjen etter vinteren. Jeg ser for meg bekkene hun synger om og jeg kan høre sildringa fra de.

Til slutt tar jeg med Riv meg opp som har et litt fyldigere lydbilde, men det fungerer bra det også. For Bogsveen har en stemme som gjør at roen senker seg i meg og jeg kan bare ta til meg de gode følelsene som stemmen og den behagelige musikken gir meg. 

Så er det et par låter som blir vel neddempa for meg, men det er mer et spørsmål om smak og behag. For det rokker ikke ved hovedinntrykket, som er at dette er musikk til å roe ned til, noe som vi jammen meg trenger i en verden og et nyhetsbilde som ikke gir en stakkar mye positivt. Derfor er dette et velkomment album som setter meg i god stemning. At dette er en artist som viser at hun har solide røtter i vår norske folkemusikk er også et pluss.

Karakter: 4,5/6.

Even Martinsen - Poetically True

Da jeg trodde vi snart var nådd en grense for hvor mange meget dyktige amerikana-artister dette landet har fostra så dukka Even Martinsen opp med sitt debutalbum. Et album som mer eller mindre har blåst meg av banen med sin blanding av særs fengende og mer ettertenksomme låter.

Lifetime slår an tonen ettertrykkelig, og jeg skjønner tvert at dette er en artist som er å regne med. Dette er en drivende god låt og med en samspilt gjeng musikere er dette blitt en favoritt hos meg:

Waitin' On You er skåret over samme herlig fengende lest, om enn litt røffere i kantene, noe om bare er et ekstra pluss. Dette er en låt det er umulig å sitte stille til, her må en bare riste løs!

Så roer Martinsen det helt ned med vakre The Course Of His Relationship. Sammen med Hiding fungerer dette som en deilig oase å roe ned til etter den heftige reisen som flere av de andre låtene bringer meg med på. Det avsluttende instrumentalpartiet er muligens litt langt, men da er det flisespikkeri fra min side.

Så har vi et par spor, Long Way Home og On The Other Side Of The Street som er mer bluesy i kantene, men som også er sterke lytteropplevelser fordi Martinsen viser at han til fulle også behersker denne typen låter. Her vil jeg fronte sistnevnte, jeg hører ørlite grann Springsteen, og det blir aldri feil. Og nevnte jeg Martinsens stemme? Den kunne ikke passet bedre til musikk som dette. Han er tydelig og han har både den røffheten og den følsomheten som trengs når du skal gi deg i kast med slik musikk.

Til slutt må jeg ta med Favorite Game, som er en rett fram bønn om å bli elsket og å få elske. Og låten er etter en følsom start akkurat så drivende som en låt med en slik bønn skal være.

Villanova er også et spor med et herlig driv. Alaskan er mer dvelende og ettertenksom med inntrykk fra barske Alaska og mennesker som lever på livets skyggeside. Og en låt som beviser at ei fele også kan gjøre susen i en låt som har en del blues i seg. Avslutningssporet Stories Untold tar oss til land på en så vár og nennsom måte som bare en enkel gitar og en lengtende steel kan gjøre.

Så jeg er solgt, i Even Martinsen har vi en låtskriver og artist som beriker den allerede sterke faunaen av utsøkte amerikana-artister vi har her på berget. Men her må også det meget kompetente laget av musikere han har med seg få sitt velfortjente skryt. Hans backingband The Sly Spring Band består nemlig av Daniel Vidarsson Gullien (gitar), Miles Anderson (bass) og Svein Åge Lade Lillehamre (trommer). Og blant musikere som ellers har bidratt finner vi størrelser som Lars Beckstrøm fra De Lillos, Bendik Brænne, Jackie Anderson, Stian Jørgen Sveen og Michael Barrett Donovan. Vel blåst alle sammen for et fremragende produkt som har gitt meg stor lytterglede i høstmørket.

Karakter: 6/6.

OJ Stensland - Little Wonders

Ole Johnny Stensland, med artistnavnet OJ Stensland er også et nytt bekjentskap for meg. Hans debutalbum Dark Valley Blues fra -22 gikk meg hus forbi. Det var  slik jeg har sett det beskrevet et mollstemt album, mens oppfølgeren som nå er kommet viser en mer lysere side.

Og joda, jeg får en følelse når jeg hører på dette at det er musikk levert med et skjevt smil. For hva skal en egentlig si om en låt med tittelen Love And Theft, om han som vil imponere sin kravstore dame med å gi henne fine smykker, men som blir bura inn for tyveri av de før han får gitt de til henne? Er ikke det en låt med et skjevt smil så vet ikke jeg! En skranglete og herlig låt!

Det er en laidback atmosfære over dette albumet som tiltaler meg, og det virker som at Stensland og hans musikere har hatt det rimelig kjekt i studio mens de har spilt inn plata. Tittellåta har også den litt skranglete og slentrende atmosfæren som gjennomsyrer skiva.

Traveling Man er litt bluesy, noe som passer til en slik tittel og til en låt om en som liker å leve et hardt liv som også medfører enkelte sår på kjøpet. Og ja, det som skjer på veien, det forblir på veien!

En låt som også ser litt skjevt på livet er Share a Bottle of Wine (With Myself). Og vi får litt betraktninger om hvordan livet ble slik at en ikke har andre enn seg sjøl å dele vinflaska med.

Jeg digger lekenheten på dette albumet. Mulig at noen av tekstene er tenkt litt mer alvorlige enn jeg oppfatter de, men når musikken er så lystig som den er så er det det som er det viktigste for meg. Dette er rett og slett en ti låters humørpille som jeg ønsker hjertelig velkommen! F. eks. vil jeg tro dette passer rimelig bra på vorspiel.

Karakter: 5/6.

Erlend Ropstad - Like evig som oss

Erlend Ropstad har på en måte alltid vært der uten at jeg har satt meg så veldig inn i hans musikk, utenom enkeltlåter nå og da. Men da han kom med dette albumet her før helga bestemte jeg meg for å gi det en lytt, og for å si det sånn, det er blitt flere. For dette er et album som har satt sine spor hos meg, både musikalsk og tekstmessig.

For jeg har fått et klart inntrykk av at dette er et personlig album, og da føles enkelte av låtene ekstra sterke. Åpningslåten Jeg husker åssen du sang om en venninne fra oppveksten som helt tydelig gjorde et sterkt inntrykk på Ropstad. Musikken er også drivende intens og understreker de sterke minnene.

Kyrie Eleison er en duett med Lars Winnerbäck. En sugende låt med en litt monoton beat, men da mener jeg monoton i den mest positive betydninga av ordet. En lengtende gitar gir også låten en ekstra tyngde. 

Men låten som gjør sterkest inntrykk og som virkelig tar meg med hud og hår er Holde vakt. Med en oppbygning som gir meg høy gåsehudfaktor. Musikken er monumental rundt en tekst fylt av fortvilelse, mulig det er om et forhold og der en innser at en har sine mangler. Ropstad legger så mye følelse i vokalen at jeg får en klump i halsen, såpass at dette er noe av det aller sterkeste jeg har hørt på norsk i år.

Tittelsporet Like evig som oss, er også drivende intens, der Ropstad bl. a. forteller om det å ha tinnitus i sjelen, og jeg får bilder på hvordan det må føles. Mens Evigheten ender er mer neddempa, ja, nærmest sakral. Med et bakgrunnskor som gjør et mektig inntrykk.

Alt som var bra har også meget intens beat, og med en vokal fylt med sterke følelser. Ropstad har nettopp fylt 50 og det virker som det har gjort at han ser tilbake på det som har gjort han til den han er i dag, både som menneske og musiker. Og det er mange sterke personlige opplevelser han ser tilbake på her, på en måte som gjør at jeg blir revet med og blir fylt med følelser jeg også.

Endelig regn er mer dvelende og neddempa, og egentlig trengs det etter kraftpakka den forrige låten var. Men det øses litt på på tampen her også før låten siver rolig ut. Filmen om oss er det laget en video til, en video som det oser lengsel av der Ropstad vandrer på en strand en gråværsdag.

Til slutt er det Da kom hvalene som tar albumet inn mot land. En rolig låt som gir meg en litt Lars Winnerbäck-følelse, kanskje ikke så rart med tanke på at han altså er med på en låt her. Vokalen har en snakkende tendens, og det føles helt greit å avslutte et monumentalt album så rolig og dvelende som dette.

Men sjøl om avslutninga er rolig er det få album i år som har gitt meg en så intens lytteropplevelse som dette. Jeg har oppdaga Erlend Ropstad med dette albumet, og mange vil sikkert si at det endelig var på tide. Til det må jeg bare heise hvitt flagg. Uansett, dette albumet vil stå fjellstøtt når det norske musikkåret 2024 skal oppsummeres, ferdig snakka!

Karakter: 6/6.

Frank Hammersland - The Ocean Weeps Alone Tonight

Frank Hammersland er godt kjent som frontmann i Pogo Pops og Popium og var med det en fremtredende musiker og låtskriver som dessverre døde så altfor tidlig, bare 53 år gammel av kreft i januar ifjor. Han var da nesten ferdig med sitt fjerde studioalbum, og i tida etterpå har gode musikkvenner jobbet med å ferdigstille albumet. Da med Hammerslands ønsker for skiva som rettesnor, bl. a. når det gjaldt hvem som skulle synge de to låtene han ikke rakk å legge vokal på. Hans valg der var Sgt. Petter og Marte Wulff.

Det er sjølsagt med stor ærefrykt og respekt at jeg hører på dette albumet. Det er tross alt en stor artist og låtskrivers siste verk, en siste hilsen fra en som gledet mange med sin musikk. Her må også stor takk rettes til de som i halvannet år jobbet med å ferdigstille Hammerslands siste musikalske vilje. Sentrale her har vært produsentene Yngve Sætre, Bjarte Jørgensen og Vidar Ersfjord, samt David Aasheim som har mikset plata, med unntak av at Yngve Sætre mikset Shimmer From The Lighthouse.

Det begynner med Wheel Inside The Wheel. Dette er en nydelig låt som har en spennende effekt med et parti med det jeg vil kalle en stakkato framføring som jeg må innrømme var litt vanskelig å venne seg til, så uvant som det er. Men etterhvert føler jeg at det fungerer riktig så bra, og jeg vil også trekke fram plystresekvensene som bidrar til å gjøre denne låten så spennende som den er.

Must Have Been Yesterday er også popmusikk av høy klasse med mange elementer som jeg liker. Her er både historien om sjømannen som har havet i sitt hjerte og sitt sinn og historien om en kjærlighet som gikk galt. Musikken er av den litt lengtende typen som gjør at jeg ser for meg havet og denne sjømannen som sikkert lengter hjem til sine kjære og som tenker på en kjærlighet som ikke ble noe av.  Vel den låten som mest henspeiler på albumets tittel.

Some Kind Of Misunderstanding er låten som for meg var anonym de første gangene jeg hørte på albumet, men som etterhvert har vokst til å bli en aldri så liten perle. Det har nok noe med at jeg etterhvert ble oppmerksom på detaljene i låten. Som bakgrunnsvokalen og koringa som løfter låten samt noen klangfulle elementer i musikken som også bidrar til å forsterke lytteropplevelsen.

Så har vi lekne Steam Train som har en smak av country som jeg elsker. Også her besnærende koring og bakgrunnsvokal som støtter opp om Hammerslands følsomme og gode stemme. I det hele tatt så viser han på denne skiva at han var en formidler av format.

Sgt. Petter har vokalen på tittellåten, og slik låten er og slik jeg hører hans stemme skjønner jeg godt at Hammersland valgte han til å ta seg av det vokale her når det ikke ble mulig for han sjøl. Det er en sterk følsomhet i stemmen her som harmonerer godt med det musikalske. Jeg må innrømme at jeg har ikke satt meg så mye inn i teksten her, det er mer stemninga, vokalen, koringa, ja, hele totalpakka som gjør at låten blir rimelig mektig. 

Likevel har jeg til slutt valgt den andre låten der Hammersland måtte overlate vokalen til en annen, avslutningssporet Silver Submarine der altså Marte Wulff steppet inn. En kul låt der musikken og koringa får råde grunnen alene før vokalen kommer inn etter drøyt 1:20. Den er fengende og gjør meg glad, og om Hammerslands ønske var at vi som lyttere skulle føle glede etter å ha lytta til hans siste skive så var det en innertier fra hans side å plassere denne sist.

De andre låtene er også fine lytteropplevelser. Shimmer From The Lighthouse er en litt rolig låt med en besnærende blåser i lydbildet. Akkurat hvilket instrument det er klarer jeg ikke å finne ut av, men et kult element er det så absolutt. On Your Side har et litt drømmende preg, den virker å være et siste budskap til et menneske som stod Hammersland nær, en forsikring om at en hele tida gjennom deres relasjon har vært på den personens side. That Song er en hyllest til den gode countrysangen bestalta av George Jones. Jeg vet ikke hvilken av Jones' låter Hammersland tenker på her, men det er uansett en låt som har gitt han mange gode følelser. The Drive To Paris er en fengende, men også litt drømmende låt som ser tilbake på en ferietur tydeligvis fylt med mange gode opplevelser.

Dette er et album som det er vanskelig å sette en karakter på fordi jeg blir preget av at dette er musikk som ble spilt inn og framført av en artist som etterhvert visste at dette ville bli det aller siste av musikk som kom fra han. Men uansett så er dette et nydelig knippe låter som setter sine spor. At Hammersland ikke fikk mer tid til å gi verden mer av sitt unike musikalske talent er sjølsagt trist, men det er jo aller verst for de nærmeste som har mista et kjært familiemedlem så altfor tidlig. Okke som lever musikken hans videre, og det beste vi kan gjøre er å nyte den til fulle.

Karakter: 5,5/6.

Johanna Reine-Nilsen - Blue Circle

Johanna Reine-Nilsen er en albumdebuterende artist og låtskriver med bakgrunn fra jazzlinja på NTNU der hun har en bachelor i jazzvokal. Jeg har jo påpekt en del ganger at sjøl om jeg er fra Molde så er ikke jazz blant mine favorittsjangre. Men samtidig prøver jeg å være åpen og nysjerrig og når jeg leste at Reine-Nilsen ønsker å lage musikk uavhengig av sjanger og musikalske begrensinger så pirret det den nevnte nysjerrigheten mi

Og jeg fikk betalt for det allerede på første låt Heavy, som er en deilig folkinspirert låt. Den er litt forskjellig fra de andre låtene,, men jeg synes det er genialt å sette den først. Ihvertfall førte det til at skeptikeren i meg forsvant og det gjorde meg mye mer åpen for det som kom etterpå. 

Det er tydelig på resten av låtene at Reine-Nilsen har en jazzbakgrunn, men hun rører så mye mer inn i sin musikalske gryte som gjør at dette er besnærende å høre på. Som f. eks. She som har mange kule elementer og når vi har en vokal som er meget behagelig å høre på så blir denne låten en liten perle.

Help Me er også en nydelig, behagelig låt som duver godt i øregangene mine. En type låt som fyller meg med ro, ja et par ganger når jeg har lytta på skiva har den roen ført til at jeg har duppet av noen minutter. Ikke fordi musikken er kjedelig men pga. den roen jeg blir fylt med. Da er det bare å gå tilbake til hvor jeg var, ikke noe verre enn det, og nyte musikken videre.

Johanna Reine-Nilsen spiller sjøl piano og akustisk gitar på skiva, og det er vel verdt å nevne de andre musikerne som er med på å gjøre denne musikken behagelig og god å lytte til. Ola Erlien på gitarer og backingvokal, Eskil Andreas Foyn Bruntvedt på bass og fenomenet Veslemøy Narvesen ikke bare på trommer, men også akustisk gitar, piano og sag! Skikkelig kult at hun er med på musikk som er så neddempa som dette.

Albumet går inn for landing med tittelsporet Blue Circle som også er en låt fylt med mange spennende elementer.

Denne skiva er igjen et bevis på at jeg får igjen for å gi en sjanse til musikk som jeg har en anelse er litt utenfor det jeg vanligvis hører på. Johanna Reine-Nilsen og hennes medmusikere har her vist en særdeles fin evne til å lage vakker musikk som bryter sjangergrenser. En liten perle av et album disse ni låtene. Hun spilte på Moskus, mitt favoritt konsertsted i Trondheim sist helg, men da var jeg bortreist så jeg håper hun kommer tilbake til den scena om ikke lenge.

Karakter: 5/6.

The Gratitudes - Degenerates Are Back

The Gratitudes er et band som er resultat av en rekke tilfeldige hendelser som starta med at gitarist Atle Egil "Akke" Knoff Glomstad så en The Cure-konsert på TV i februar-21 og falt pladask for en helt spesiell gitar som Reeves Gabrels brukte under deler av konserten. modell Reverend Rick Vito i en sjøgrønn farge og med en helt spesiell design. Han la ut på Facebook en forespørsel om noen visste om hvor det var mulig å få tak i en slik. Sju mnd. senere satt han med en sådan i hendene etter en storstilt aksjon av kona og flere gode musikkvenner. Etter mange viderverdigheter på turen fra USA kom gitaren fram, og "Akke", gitarist i punkbandet Cockroach Clan gikk i studio for å spille inn en låt til sine venner for å vise sin takknemlighet under navnet The Gratitudes. Det skulle bare være denne ene låten, men ting ballet på seg og bandet The Gratitudes var født.

Bandets fire medlemmer har i tillegg til Cockroach Clan bakgrunn fra The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl og Kosmix Boogie Tribe og har gitt ut et par singler og en EP før albumdebuten nå foreligger. I tillegg til gitarist Akke består de av Ingvild Hammer (som jeg skrev om 5. mars i år) på vokal, Morten Lunde, bass og Magne Vannebo, trommer. 

Og dette er høyoktan punk eller poppunk, eller hva en nå vil kalle det. For meg er det uansett rock med høy energifaktor, og det er noe jeg setter stor pris på! Det åpner med at vi får to låter på et spor, Datin' The Donnas/Crank Shit Up, noe som funker fjell her:

Som man skjønner, dette er slik høyoktan-rock som jeg bare elsker og som er egna til å få utløp for all verdens agg jeg måtte sitte inne med. Helt herlig og rett og slett livsnødvendig når vi har en verden som gir oss så mye frustrasjon som den gjør nå om dagen. Og låten med det spesielle navnet My Toto Rosanna er perfekt for å få ut slik frustrasjon.

Hyllester av mødre er en gjenganger i musikken, men sjelden å høre i rock av denne typen. Det gjør The Gratitudes noe med i låten som ganske enkelt heter Mother. Som er Akkes brev til sin kjære mor som valgte å forlate livet da han var 13 år. Den berører langt inn i hjertet og er blitt en skikkelig favoritt hos meg som er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter 2024. 

Avslutningssporet Anxiety føles litt som to låter i én, men når jeg vente meg til den litt bråe overgangen i låten ble også den en favoritt:

Med dette har jeg presentert halvparten av de åtte låtene denne skiva består av. Og av de andre vil jeg framheve I'm A Sweet Polony og tittellåten Degenerates Are Back som heftig og herlig musikk. I det hele tatt så overbeviser The Gratitudes meg med en spilleglede, energi og lekenhet som gjør at jeg sender en varm tanke til de som satte opp denne The Cure-konserten på en eller annen TV-kanal i februar 2021!

Karakter: 5/6.