Margo Price - Hardheaded Woman

Endelig, rebellen Margo Price er tilbake med sitt første countryalbum på sju år, etter at hun i mellomtida har vært mer popete og rocka. Ikke for det, hun har levert på hvert eneste album, men at hun nå er tilbake på countrysporet etter suksessen med debuten Midwest Farmers Daughter i 2016 og All American Made året etter er bare herlig.

Jeg skrev rebell, og det er det hun er. Hun har vært og er tydelig i opposisjon til det nåværende reginet i USA og hun er i opposisjon til flesteparten av den konservative countryfansen. At hun er bannlyst på countryradiostasjonene er derfor ingen overraskelse, og Margo kommenterer da også det aldeles ypperlig på Don't Let The Bastards Get You Down:

Margo Price viser også at hun er en meget smart artist og låtskriver. I den nydelige kjærlighetslåten Close To You fletter hun inn setninga We played the jukebox while democracy falls, noe som jeg er sikker på får Trumpfansen til å sette kaffen i vrangstrupen. Dette er enkelt og greit et av de smarteste trekkene jeg har opplevd fra en artist og låtskriver på lang tid!

I en kommentar til denne videoen på YT skriver da også Margo: I hope this album inspires you to be fearless and unbashedly yourself in a culture that tries to beat us into all being the same.

Losing Streak er også en herlig låt. Om å våkne opp etter en tre dagers fest du husker lite av og å føle at livet er en oppoverbakke. Så ypperlig formidla at jeg fint kan sette meg inn i de følelsene når du kjenner at du går fra tap til tap.

En nydelig kjærlighetslåt til må med, og på Love Me Like You Used To har hun med en annen rebell, Tyler Childers, Appalachenes store musikalske sønn for tida.

Låter som I Just Don't Give A Damn og Wild At Heart forteller også om en uredd artist som tør å gå sine egne veier og som ikke er redd for å gå på tvers av det som forventes av amerikanske countryartister. Hun er nok farget av en fortid med dårlige menn, rus, et fengselsopphold, og det å miste et barn kort tid etter fødselen, men det har også gitt henne en helt egen livserfaring som hun tar med seg i sin musikk og i sin væremåte. Ektemann Jeremy Ivey er en solid støttespiller og han skriver følgende på sin egen artistside på Facebook: 

This is Margo’s 3rd country album. It’s her third album with @monsieurmatt. She made it with her band of almost a decade, The Pricetags at RCA studio A in Nashville. It’s hard to say what impact with be. It doesn’t matter really matter to me. We wrote these songs, and I’m proud of them. People seem to put so much emphasis in the current authentic no bullshit country revival, but don’t remember how it started. She was one of the ones to put up two middle fingers and definitely the first woman since people like @lorettalynnofficial to take a swing at the behind the times male centric universe of country music filled with bigotry and backwards thinking. The Nashville system that for so long has only used women as lustful objects and vapid ornaments. F*ck them! Here’s your villain you weak ass bitches! She’s a hard headed woman and she don’t owe you shit

Til slutt tar jeg med avslutningssporet, Waylon Jenningscoveren Kissing You Goodbye, her fra Farm Aid ifjor, et arrangement hun er med på hvert år siden hun som barn opplevde at farens gårdsbruk gikk konkurs.

Fy flate som vi, og ikke minst amerikanerne trenger nå, artister som Margo Price som ikke er redd for å si fra, som ikke er redd for å stå opp mot det autoritære og antidemokratiske Trumpregimet. Men musikalsk er dette albumet også en innertier. Dette er country på sitt beste, framført av en av de beste i sjangeren for tida.

Karakter: 6/6.

The Beths - Straight Line Was A Lie

Jeg oppdaget det newzealandske bandet The Beths med Elizabeth Stokes i spissen i -23, året etter at de ga ut sitt tredje album Expert In A Dying Field, der jeg forelsket meg i flere spor. Som tittellåten og Knees Deep, med denne kule videoen:

Jeg har således ikke fått skrevet om dem før nå når de har gitt ut sitt fjerde studioalbum. Og ikke bare det, nå i september legger de ut på en 3 mnd. Europa- og Nord-Amerika turné som også tar de til Oslo! Ja, The Beths skal spille på Parkteatret onsdag 8. oktober og jeg kjøpte billett tvert da jeg oppdaga det. 

The Beths er fra Auckland og består i tillegg til Elizabeth Stokes (vokal og gitar) av hennes partner og samboer Jonathan Pearce (gitar), Tristan Deck (trommer) og Benjamin Sinclair (bass). 

Tittellåten Straight Line Was A Line åpner skiva, og det er en energisk låt som lover meget godt for fortsettelsen. En låt der Stokes reflekterer over at hun egentlig er tilbake der alt startet for henne.

Mosquitos begynner akustisk før den bygger seg fint opp til en skikkelig kul rockelåt. Likevel, her er et rent akustisk opptak med Elizabeth Stokes:

Stokes har fortalt at dette for hennes del er det mest personlige albumet tekstmessig sett. Noe en kan forstå med låten No Joy der det er en fin kontrast i at hun ser nedstemt ut i videoen mens de andre i bandet ser glade ut:

Men den mest åpenbart personlige låten er den helt nedstrippa Mother, Pray For Me. Stokes har i et intervju fortalt at låten bunner i at forholdet til hennes indonesiske mor har vært komplisert siden moren ikke kan engelsk. Musikalsk synes jeg låten er vel stillestårende, men det veies opp ved at det er en tekst som berører og går rett til hjertet mitt. Jeg kan kjenne på den smerten hun føler over den trøblete relasjonen til moren.

Ark Of The Covenant (Paktens ark) er også en sterk låt der igjen Stokes følsomme og introvert ladede stemme skinner igjennom. Samtidig en låt som viser at The Beths er et allsidig band som ikke er låst til et bestemt lydbilde. De varierer, og det setter jeg stor pris på.

Jeg kan trygt si at jeg er blitt glad i alle ti låtene. Metal var en av singlene før albumslippet og er om at vi alle trenger vårt innvendige metall for å holde oss i live. And I know I'm a collaboration/ Bacteria, carbon and light / A florid of orchestration / A recipe of fortune and time. Jeg elsker det tekstlige partiet og jeg anbefaler alle å smake på det.

The Beths har tydeligvis klart å skaffe seg et navn internasjonalt, såpass at de tilmed kommer til Norge. Det bare elsker jeg som trodde at jeg måtte reise til andre siden av kloden hvis jeg ville oppleve dem. Nå får jeg det istedet i Oslo 8. oktober, og jeg gleder meg noe skikkelig! Ja, det er noe melankolsk over musikken, men likevel, jeg blir forført og The Beths gir meg en oase av vellyd, en hardt tiltrengt oase midt i en sprø verden.

Karakter: 6/6.

Lord Of The Lost - OPVS NORI Vol. 1

Jeg skjønte lite da tyske Lord Of The Lost ble sist i Eurovisionfinalen i -23 med min største favoritt det året, Blood & Glitter. Men jeg kan vel si at jeg forstår det bedre nå når jeg har hørt en del på deres nylig utgitte første album etter ESC-23. Låten da var nok mer "pusete" enn de egentlig er, for på dette albumet er det stort sett knallhardt. Og det sitter, spesielt de fire første låtene er gromme metalspor i mine ører. Dessuten, dette er det første i en albumtrilogi, så her er mye spennende musikk i vente!

Åpningssporet ... Bazaar Bizarre er både hardt og mektig, og gir et kraftig signal om at Chris Harms & co nok ønsker å distansere seg litt fra inntrykket mange fikk av bandet under ESC-deltakelsen. Jeg lurer på om dette er en kommentar til tida vi lever i nå der mange har sine liv på sosiale medier som TikTok som er nevnt i teksten. Og jeg vil påstå at videoen er et kunstverk i seg sjøl.

My Sanctuary er en mer rett fram metallåt, om det å finne noe godt og hellig sjøl om en opplever mørke i livet. Her får rockefoten bevegd seg for å si det sånn.

LOTL har med andre artister på seks av de elleve låtene og på Light Can Only Shine In The Darkness er ingen ringere enn Within Temptation og deres vokalist Sharon den Adel med. Låten er et strålende eksempel på at det går an å lage gode metallåter der kjærligheten er temaet. Det er ikke det eneste sporet at jeg opplever det på denne skiva, og det er litt godt at vi også på ei metalskive kan oppleve tekster som framhever den gode kjærligheten og dens evne til å bringe lys inn i tilværelsen. Det være seg kjærligheten til en partner eller mellom foreldre og barn.

I Will Die In It var en låt der jeg følte at jeg måtte dykke ned i teksten og forstå den. Og jeg må si det er mektig når Harms gir uttrykk for en følelse av å ikke bli født i kjærlighet, men at en vet at en kommer til å dø med kjærligheten i seg. Og her bidrar musikken virkelig til å understøtte det mektige i teksten.

Den siste låten jeg tar med er et samarbeid med Feuerschwanz, et band som var med i den tyske Eurovisionutvelgelsen i år uten å nå helt opp. Lords Of Fyre er en heftig låt der Feuerschwanz får være med og skinne da den beveger seg inn i deres musikalske univers. 

Et annet samarbeid jeg vil trekke fram er med den Grammy- og Brit Female Artist of The Year nominerte cellisten Tina Guo på Ghosts. Slektskapet mellom metal og klassisk musikk er større enn mange aner. Det ser vi ved at symfonisk metal er en omfattende sjanger med mange store band og at flere metalmusikere er klassisk skolerte. Og Tina Guos bidrag på Ghosts er med på å heve den låten. The Sadness Is Everything har gjort at jeg har begynt å følge det engelske symfometal-bandet Tales of Time med sopranen Anna Maria Rose i spissen.

OK, det er et par låter som ikke helt når opp, men det forhindrer ikke at dette er et gjennomført sterkt metalalbum. Det var Eurovision som gjorde meg kjent med LOTL og jeg ble vel litt farga av det. Nå hører jeg virkelig hvorfor Iron Maiden har tatt de med på turné.

Karakter: 5/6.

Molly Tuttle - Little Miss Sunshine

Molly Tuttle fra California er en artist jeg har oppdaga nå. Hun har bakgrunn fra bluegrass med en Grammynominasjon og to Grammies med sitt band Golden Highway. En av hennes musikalske inspirasjonskilder er bluegrassdronninga Alison Krauss. Dette albumet, som kom ut nå sist fredag er ei skive der hun sprenger en del musikalske grenser. Her flørter hun både med pop, country og rock og hun viser hvilken eminent gitarist hun er. 

Åpningssporet Everything Burns der hun beskriver en pyroman som bl. a. går løs på Stars and Stripes, altså det amerikanske flagget. Hun beskriver han også som en first page pyro, og da er det åpenbart for meg at dette er et bitende angrep på Trump. Musikalsk elsker jeg bare hennes rytmegitar, den gjør dette til en utsøkt opplevelse.

Men det er den andre halvdelen av dette 12-låters albumet som jeg finner de fleste av låtene jeg er blitt skikkelig glad i her. Easy er en melodiøs perle som igjen preges av Tuttles emninente behandling av rytmegitaren.

Coveret viser ni bilder av Tuttle, åtte med forskjellige parykker og bildet i midten av henne uten hår. Hun har nemlig ikke hatt hår siden hun var tre år grunnet hårsyksommen Alopecia areata, og hun er en nasjonal talsperson for den amerikanske organisasjonen for de som har den diagnosen. Og dette er også temaet for det korteste, og mest rocka sporet. Det er også her at albumtittelen Little Miss Sunshine kommer inn. En skikkelig heftig og kul låt dette:

Oasis er også en vakker og rett ut smektende kjærlighetslåt, og igjen elsker jeg Tuttles gitarspill. Pur klasse!

Iflg. bioen på Spotify har Tuttle bygd dette albumet sakte men sikkert opp gjennom fem med ekstensiv turnévirksomhet og utgivelse av annen musikk. Og jeg merker en artist som viser ekte spilleglede over å sprenge sine musikalske grenser og over å utforske sin egen musikalitet. 

Avslutningssporet Story Of My So-Called Life er den låten der vi mest hører Tuttles bakgrunn fra bluegrass. En herlig fengende avslutning av albumet der hun bl. a. kommer inn på pandemiåret 2020.

Jeg vil si at dette er et av de vakreste albumene jeg har hørt i år. Jeg blir forført av musikken og Tuttles behandling av rytmegitaren. Produksjonen er også helstøpt, signert Jay Joyce. Av de andre låtene vil jeg trekke fram coveren av svenske Icona Pop og Charli XCX's I Love It, en låt der Tuttles behagelige og nydelige stemme får skinne. Hun tar låten nesten helt ned og for å si det litt floskelaktig så gjør hun den til sin egen.

Kort og godt et klassealbum dette, jeg elsker det!

Karakter: 6/6.

Sunny Sweeney - Rhinestone Requiem

Det er åtte år siden sist jeg omtalte et album fra Sunny Sweeney, og det er to utgivelser jeg da ikke har hatt på radaren.

Det litt morsomme denne gangen er at hun starter med en cover av en låt som jeg husker med Gary Holton og Casino Steel på 80-tallet, ... Find It Where I Can, originalen er med Waylon Jennings. Jeg synes Holton/Steel har en råere versjon enn Sweeney, men det er egentlig ikke så rart.

Uansett så utvikler dette seg til å bli et herlig countryalbum der jeg synes Sweeney holder på den ektheten jeg følte hun hadde en del av på Trophy i -17. Diamonds and Divorce Decrees er en fengende herlig countrylåt fra start til slutt:

Tekstmessig er det rimelig tradisjonelt med hovedvekt på trøblete forhold, som på Traveling On som også er en deilig låt der steelen flyter som fløyel gjennom låten:

Sweeney er fra Texas og Houston Belongs To Me henspeiler på det. Igjen er det om forhold går i oppløsning, og musikken er country som føles ekte og meget passende til en slik tekst:

Skal jeg ha et ankepunkt er vel at det er lite variasjon hva tekstinnhold angår, men det veies opp ved at musikken er så nydelig. Det er rett og slett befriende å høre et countryalbum som dette, og det er tydelig at Sweeney med dette albumet har gått litt tilbake til røttene. Siste låt ut her er Waiting for a Reason to Stay.

De fem resterende låtene er også godt countryhåndverk, som f. eks. I Drink with Others og Half Lit in 3/4 Time. 

Totalt sett er dette noe nær en innertier av et countryalbum. Det er slik jeg vil ha det, jeg vil egentlig ikke ha det pålessa som det ofte blir når countryen skal popes opp. Det slipper jeg å forholde meg til her, og da blir det som jeg sa et befriende album å høre på. Takk Sunny Sweeney!

Karakter: 5,5/6.

Ukjent Hest - 9.9 Hestekrefter

Kan ikke huske at jeg har omtalt humorutgivelser her før, og ikke vet jeg hvordan jeg fikk Ukjent Hest på radaren. Okke som fikk jeg varsel om deres nye album for to uker siden, og faktisk er dette deres fjerde i rekken siden debuten i -22. Et album i året der altså!

Medlemmene i det de sjøl kaller som Norges verste, men mest allsidige boyband er Vebjørn Christie, Jone Sutterud Warland og Jørgen Moen. Fanget i et kjøleskap åpner det hele etter en snakkeintro, og det er faktisk en catchy låt sjøl om teksten er, som de fleste på denne skiva av den absurde sorten. Om å ha et så stort kjøleskap at en blir fanget i det, intet mindre ...

Jorda Rundt På ClassyWalk er om 14-åringen som vil erobre verden med den elektriske sparkesykkelen han har fått fra bestefaren i bursdagsgave. Også denne utmerker seg med at musikken slett ikke er så verst. 

Det som fortelles i Thea, nei jeg heter Nikolai bygger på en sann historie. At det er faktisk en stakkars gutt som sa dette da han ble spurt om navnet sitt på TV2 etter et sykkelritt, og at han da bl. a. stod sammen med en jente som het Thea. Og det har altså denne gjengen her laget en låt om. Kul den også synes jeg.

Er fu våken? (ja, fu er ordet i tittelen og som synges!) er også en helt absurd tekst som bare må høres, det er ikke måte på hvor fæl mennesket som truer låtens jeg-person er.

Så skal det sies at alt er ikke like bra her, og avslutningssporet Utenomjordisk Spa som mer er en helsprø radiosketsj kunne de nesten ha spart seg. For det blir mer ekkelt enn morsomt. Men når alt kommer til alt så er dette ei skive som såvidt ramler ned på den positive sida hos meg. For de gode låtene er både catchy og består av god humor. Landets verste boyband? Kanskje, men innen humorsjangeren er dette slett ikke verst.

Karakter: 4/6.

Amy Macdonald / Tami Neilson

Juli betyr mindre tid til blogging grunnet ferie, så også i år. Jeg har derfor valgt å omtale to album i én artikkel, da dette er to utgivelser jeg har hørt en del på i ferien.

Amy Macdonald - Is This What You've Been Waiting For?

Jeg har likt Amy Macdonald og hennes musikk helt siden This Is The Life, hennes albumdebut og store gjennombrudd. Hun har sin distinkte stil med fengende låter som ikke skjuler hennes skotske opphav. Perlen Your Time Will Come fra album nr. 2 A Curious Thing er min favorittlåt med Amy, et sterkt budskap til unge på terskelen av voksenlivet om at deres tid vil komme bare en kommer seg ut mens en ennå er ung. 

Dette er hennes sjette studioalbum og så og si alle låtene er det jeg vil kalle fengende. Såpass at jeg faktisk kunne ønsket meg en viss variasjon, men på den annen side er dette musikk som går rett hjem hos meg. Men det er som med alt annet, litt variasjon skader ikke. Samtidig så merker jeg en mer reflekterende Amy i tekstene, og det er kanskje ikke så rart når en har holdt på i drøye femten år som hun har gjort.

Tittellåten åpner skiva og er dette hva jeg har venta på? Musikalsk er dette ikke noe nytt, men det er en sterkt fengende låt med et hook som jeg liker. Tekstmessig er det en reflekson over hva livet har gitt til nå og de kravene en møter i dagens musikkindustri. Tydelig at Amy nå føler seg moden nok til å si fra hva hun mener om det som ikke er helt bra i bransjen.

Can You Hear Me? har litt rockeelementer og refrenget er blant de sterkeste på skiva. Forward er også en fengende låt jeg liker godt med en tekst om å bevege seg vekk fra det mørke en har hatt i livet sitt. Og så er det de tre avslutningslåtene som jeg har lagt min elsk på. One More Shot er også fengende, men skiller seg ut ved at den ikke er så dramatisk i formen som mange av de andre låtene. Det gjør at den faktisk er en liten variasjon som er godt er med her:

Physical har en 80-tallsvibe som jeg virkelig elsker, men jeg vil her presentere avslutningssporet It's All So Lang Ago. En litt nedstrippet låt der Amy reflekterer over sin tid som en ung og fremadstormende artist med de drømmene hun hadde da:

Så ja, det er et par låter som er en tanke nedstrippet, som ikke har den sterke dramaturgien som er i de fleste sporene. Likevel, det jeg savner er at Amy tar det ennå litt mer ned, det trenger bare å være én slik låt. Men når musikken er så til de grader fengende så hadde en helt nedstrippa låt vært et fint avbrekk som hadde heva sluttproduktet.

Karakter: 4,5/6.

Tami Neilson - Neon Cowgirl

Tami Neilson er en canadisk artist som har stifta familie på New Zealand og som derfra har bygd seg opp en karriere som en av de fremste artistene i spennet mellom rockabilly, bluegrass og country. På denne skiva her samarbeider hun med en superstjerne som Ashley McBryde på Borrow My Boots og med nydelige The Secret Sisters på Keep On.

Åpningssporet Foolish Heart er en mektig og dramatisk låt som får fram minner om både Patsy Cline og Roy Orbison. Tekstmessig er dette en låt som hadde passet som hånd i hanske for Orbison, og framføringa på denne videoen gir meg gåsehud. Om det å innrømme at en har vært dum nok til å tro på et forhold og at når en innser at det ikke går i lengden så kvitter en seg med staffasjen og sminken en trodde var nødvendig for å holde på partneren.

På tittelsporet Neon Cowgirl har Neilson med Neil Finn, mest kjent som vokalist i Crowded House, et av de fremste bandene New Zealand har fostra, samt medlem av Fleetwood Mac fra 2018 til -22. Dette er en låt som flyter nydelig avgårde og der to store artister harmonerer sammen på en måte som får meg til å slappe helt av. Dette er balsam for øregangene!

Det er god variasjon på dette albumet, noe som vises i den herlige rockabillysaken Heartbreak City, USA. En deiig fengende låt!

Den nevnte låten med Ashley McBryde Borrow My Boots er akkurat så herlig badass som en kan forvente når to kraftfulle damer slår sine musikalske pjalter sammen. Love Someone er også en låt der Neilson viser hvilken sterk vokalist hun er. Og det å ha med The Secret Sisters på Keep On gjør den låten ekstra vakker.

Skiva varer i bare 31 minutter, men det er en halvtime med mange høydepunkter hvis du liker litt retro musikk med sterk 60-tallsinspirasjon i en tapning som gjør musikken relevant også i 2025.

Karakter: 5/6.