Dette er faktisk det femte Hjerteslag-albumet jeg omtaler, og det tredje siden splittelsen under covid der frontmann og vokalist Robert Eldevik fikk rettighetene til bandnavnet mens de resterende dannet Kristi Brud. Et band som sjøl kom med et knallgodt album ifjor.
Igjen er det fengende synthbasert rock med Eldeviks følsomme stemme som er essensen i bandet Hjerteslag, og denne skiva er sånn sett intet unntak. Jeg liker alle låtene fra det spenstige åpningssporet Aldri dra herfra Vadmyra til den roligere avslutningslåten Noen som ser. Og igjen er det tekster som forteller om en oppvekst og et liv i Bergens drabantbyjungel. Albumtittelen er rimelig spesiell, den skal jeg komme tilbake til.
Jeg begynner med Noe Å Tro På, som er en bønn om å få noe å leve for eller tro på. Jeg kjenner meg igjen i strofen om at destruktive tanker kan komme når ting egentlig går bra og en føler at en er på et godt sted i livet. Musikken er fengende og er slik jeg er blitt glad i dette bandet.
De syv hav er skåret over samme lest musikalsk og handler om en far som hadde de sju verdenshavene som sin arbeidsplass, og som derfor ble en fremmed. Her er det mange følelser rundt det å mangle en farsfigur og igjen klarer Eldevik å formidle disse følelsene på en så god måte at jeg får litt gåsehud.
Virvelvind er den dypt tragiske historien om 14-åringen, et løvetannbarn som tok sitt liv ved å kaste seg ut fra 5. etasje. Musikalsk sett en rolig låt der Eldeviks noe klagende stemme passer så fint inn i det triste budskapet.
Så til Under Kirsebærtreet der albumtittelen er framtredende. Om det å bli henta av barnevernet og sjøl om jeg har jobba litt i barnevernet og har sett at det ikke er slik det er i virkeligheten så skjønner jeg inderlig godt at foreldre kan føle det sånn i en slik situasjon. Det er jo noe av det mest inngripende som kan skje både i foreldres, men også i deres barns liv. Og jeg kan ikke huske at dette tidligere har blitt tematisert i en norsk sangtekst. At det er blitt tittelen til albumet er nok ment som et statement fra Eldevik og Hjerteslags side. Dette er slik jeg-personen i teksten opplevde det, og det skal vi ha all respekt for. Musikken er sjukt fengende. En skulle tro at en slik tekst krevde en rolig låt, men her klarer bandet å gjøre historien levende sjøl med fengende musikk som det nesten er umulig å sitte stille til.
Det suggererende avslutningssporet Noen som ser må også med. Dette er en låt der jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken og historien, som er om hun som fikk et stoff i drinken sin som slo henne helt ut. Og om skammen over at man kunne ha håndtert situasjonen bedre enn man gjorde.
Igjen har Hjerteslag gitt meg et album der jeg klarer å leve meg inn i historiene som fortelles, der er ikke bare musikken viktig men også følsomheten i Robert Eldeviks stemme. Dette er musikk til å elske og til å få klump i halsen av. Kort sagt, Hjerteslag leverer til laud igjen!
Da er det på tide å ønske dere alle gode musikkvenner et riktig Godt Nytt Musikkår! Innledninga på 2026 har ikke vært god og jeg føler meg langt mer utrygg nå enn under atomkappløpet på 70- og 80-tallet. Og da blir musikk så uendelig mye mer viktig, for å få trøst og håp om at det finnes en vei ut. Men også for å adressere de maktpersonene som står ansvarlig for denne utryggheten.
Michael McDermott er en artist som har sagt fra om faenskapen som råder i hans hjemland USA, spesielt gjennom singelen No Kings ifjor. Derfor ble jeg litt overraska over at jeg ikke fant noe av det i albumet han innledet året med for nesten en uke siden. Men så viser det seg at dette er innspillinger fra 1992 som han nå har funnet og som er gitt ut på denne skiva. Og tittelen Lost City Seattle peker på den store bybrannen i Seattle i 1889. Byen ble gjenoppbygd, men under de nye gatene lå det et nettverk av gjemte gater som fikk navnet "Lost City". En ung McDermott gikk gjennom Seattles gater på begynnelsen av 90-tallet uten å vite hva han hadde under føttene sine. Kombinert med at dette er en innspilling han aldri fikk gitt ut grunnet overgang mellom to plateselskap så har funnet av opptakene gjort at artisten sjøl også har funnet tilbake til noe som var tapt.
Uansett så er dette et knakende godt rockealbum og det er godt å kunne høre McDermott fra tidlig i hans karriere. Han er jo blitt sammenligna med Bruce Springsteen, men som en artist som har fått langt mindre gjennomslagskraft enn The Boss. Men McDermott har sine trofaste fans som jeg tror er glade og fornøyde med dette albumet.
Åpningslåten Pullin' Me Down starter rolig før det øses på midt i, en bra start. Så får vi Fallen Rainbow. en av tre låter der gitaristen Dave Navarro, kjent fra Jane's Addiction og Red Hot Chilli Peppers er med.
Her er den energiske rocken som jeg forbinder med McDermott og som jeg nå skjønner at han har vært tro mot hele sin karriere. Visst forstår jeg sammenligninga med The Boss, men hallo, det er musikk rett til hjertet mitt. Leave It Up To The Angels er også en slik låt, med et drama i seg som jeg liker. Men også en følsomhet i versene som gjør dette til en helhetlig låt:
Burning At The Stake, også med Dave Navarroer også en låt som sitter godt. Om å brenne opp de negative erfaringene en har hatt tidligere i livet og å starte på nytt er min tolkning av teksten:
Abandoned In-Between er en tittel jeg kan kjenne meg igjen i, og da i forhold til at en står på godfot med to som er uvenner og at de begge kommer til en for å klage på den andre. Jeg har følt meg rimelig alene og forlatt i slike situasjoner, du skal være skikkelig diplomat når slikt oppstår. Og det er slitsomt.
Og ja, jeg har opprettet 2026-utgaven av spillelista Årets låter, og fra denne skiva er det Things Are Gonna Get Better som har fått den æren. Teksten tolker jeg som et forhold som har støtt på skjær i sjøen, men der en har tro på at ting skal bli bedre. Og overfører vi dette til verden i dag så blir det en meget viktig tittel for at vi ikke skal miste håpet om at ting skal bli bedre og at vi slipper å leve i frykt.
Med 12 låter og en lengde på 53 minutter er dette et velvoksent album. Og godbitene er mange utover de jeg har presentert her. Need Some Surrender, Around Again, Anything og Just Get Through The Night er alle solide kremlåter. Jeg er ihvertfall meget glad over at Michael McDermott fant tilbake til disse innspillingene og fikk de utgitt.
I år har jeg bare omtalt rundt 50 album, så tenkte det var lite vits i å ta denne kåringa. Men ved opptelling ser jeg at jeg har gitt hele 16 av dem toppkarakter. Det er en grunn til det, og det er at jeg lar være å skrive om musikk jeg ikke liker. Livet er for kort til å bruke energi på slik musikk. Dessuten har jeg respekt for at musikk jeg ikke liker kan være akkurat den musikken som gjør underverker for andres livskvalitet.
Nåvel, jeg tar de 16 albumene i kronologisk rekkefølge, med noen ord om hver av dem og med én låt fra hver skive. Link til omtalen i overskrifta. Noen kåring i tradisjonell forstand blir det ikke, men disse 16 utgivelsene fortjener noen godord på tampen av året.
Denne skiva lyste opp rundt de dagene den gale oransje mannen gjeninntok det hvite huset på Pennsylvania Avenue. Som et vitnesbyrd om at samarbeid over landegrensene og over verdenshavene faktisk er et gode. Mary Chapin Carpenter sammen med skotske Julie Fowlis og Karine Polwart ga ut et aldeles nydelig og nedstressende album i en vanskelig måned for verden, januar 2025.
Hold Everything der Carpenter er backingvokal for Fowlis og Polwart:
Sørafrikanske Jeremy Loops ga i februar ut et album som også gjorde at jeg senket skuldrene og lot meg gli inn i en glideflukt av livsbejaende musikk. Og så godt å se en artist som omfavner hele musikkulturen landet hans har å by på i dette samarbeidet med Ladysmith Black Mambasa som selveste Nelson Mandela hadde som musikalske favoritter.
I februar kom veteranen Trond Granlund med et neddempa men likevel sterkt album med flere viktige budskap i forhold til tida vi lever i. Et album som vokste såpass på meg at det ble toppkarakter til slutt.
Her har jeg valgt tittellåten, som handler om selve livet.
Et album på bare sju låter som tok meg på senga i vår for meg inntil da ukjente Camilla Rosenlund. Men dette er mektige saker der de store endringene i livet er tema. Fra en hard fødsel til en mild død. Her har jeg valgt Don't Let The Sun Go Down On Your Anger, om det å ikke gli inn i søvnen med fullt av sinne innabords.
24. mars 2026 har jeg og to venner billetter til konsert med Achille Lauro i Torino, og jeg gleder meg som en liten unge. Hans album som kom i påska er en vidunderlig opplevelse fra start til slutt fra min nr. 1 artist på kloden for tida. Her er Amor, Lauros vakre hyllest til Roma:
Willie Nelson feiret sin 92-årsdag med å gi ut dette albumet, og det var bare det første av to album i år. Mannen er et unikum og er fortsatt på veien. Albumtittelen kan synes malplassert gitt verden slik den er nå, men når det kommer fra Good Ol' Willie så er det ren terapi. Det må bli tittellåten, sammen med en annen legende Rodney Crowell.
Younghearted - X
Finske Younghearted ga meg Årets album i -22, og årets utgivelse fikk også en 6-er. Dette er fløyelsmyk og nydelig pop med ekte instrumenter. At de synger på finsk spiller ingen rolle, dette er bare vakkert. På forrige album het åpningslåten Mustangi, her kom oppfølgeren.
Haldenseren Omar Østli ga i sommer ut et album med akustiske versjoner av tidligere utgitte låter, noen var kanskje nye, jeg er ærlig talt ikke helt sikker. Men uansett, dette var et album jeg trengte. Det er historier stort sett fra livets skyggeside, og de berører. Som Bandittenes julebord. Ikke 100% akustisk, men det får så være.
2025 var også året der jeg oppdaga folkartisten Molly Tuttle. Hun er et unikum på gitar og med Everything Burns plasserte hun ansvaret for miseren USA er oppe i nå. Hennes mer enn eminente traktering av gitaren skinner også igjennom på Easy:
8. oktober fikk jeg en opplevelse jeg ikke trodde var mulig, nemlig en konsert med mine indieyndlinger fra New Zealand, The Beths. En opplevelse jeg vil bære med meg livet ut. The Beths er et av mine fineste musikalske oppdagelser nå på 20-tallet og her er tittellåten, som de åpna konserten med:
Margo Price er også en av mine største favoritter og i år fant hun lykkeligvis tilbake til countryrøttene sine. Hardtslående og uten filter, men det er slik jeg elsker musikken hennes. Geniale Close To You er nr. 3 på min Årets låter-liste, men her er Don't Let The Bastards Get You Down, som heldigvis ikke ble siste låten fra Jimmy Kimmels show. Han kan nok gjøre Margos ord til sine:
Bonnie And The Jets er også norske, de spiller soulrock og det så gnistrende godt at jeg har gitt toppkarakter til begge albumene deres. Gleder meg vilt til de legger turen opp til Trondheim eller omegn! Breaking News er bare en helt rå og nydelig låt!
Skeiv bygdecountry på nynorsk tok meg med storm i høst! Oppdaga dette bandet ved en tilfeldighet, og det er som regel de oppdagelsene som er de beste. Dette er bare så bra country at jeg kan bli helt lyrisk i beskrivelsen. Åpningssporet Usynleg Mann er et av mange fengende gullkorn på denne skiva:
Albin Lee Meldau og Arvid Neros album der de tonesatte elleve dikt av noen av Sveriges fremste lyrikere er rett og slett et nydelig album. Det kan ikke bli bedre når stor lyrikk også blir stor musikk. Julbudskap med tekst av Stig Dagerman er en av mange høydepunkter.
Så kom Amanda Shires inn helt på tampen med sitt breaku-album etter skilsmissen med Jason Isbell, også det en artist jeg er fan av. Tre måneder etter utgivelsen åpna jeg ørene mine for denne musikken. Uansett så berører disse låtene meg, ikke minst Piece of Mind:
Så dette er altså min oppsummering av de albumene jeg har omtalt i år. Det er mange utgivelser jeg dessverre ikke fikk hørt på. Jeg håper at det bedrer seg i 2026.
Jeg ønsker dere alle et riktig Godt Musikkår 2026!
Dette er et album som så ut til å havne på den lange lista av utgivelser fra solide artister som jeg ikke rakk å skrive om i år. Utgivelsen var for tre måneder siden, men noe gjorde at jeg fant fram til den her om dagen. Og den berører, da dette ikke er noe anna enn et breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell. Med et kraftig unntak, som jeg skal komme tilbake til. Det var Isbell som søkte skilsmisse høsten-23 og den ble formalisert på seinvinteren i år.
Isbell kom også ut med et album i år, og bare tidvis fant jeg tonen der da det var strengt akustisk. Jeg har hørt på det igjen nå og innser at jeg kunne ha skrevet om det. men bortsett fra Good While It Lasted så var det ikke så mye som hintet om brudd, det lå nok dypere ned i tekstene.
Amanda Shires derimot sier det som det er allerede på første låten etter introen, A Way It Goes som er om kjærligheten som forsvant og om følelsene over at han gikk. Det berører noe innmari, og alle vi som har vært gjennom samlivsbrudd skjønner så inderlig vel hva hun synger om.
Det er mye musikalsk melankoli på de første låtene her, så også på Maybe I der Shires kommer inn på at hun prøvde å få ekteskapet til å fungere. For du vil jo at det skal gå bra, spesielt når en har barn sammen. Her er det også en lengtende steel som underbygger følelsene som beskrives. Maybe I didn't know you er en setning som sier så mye.
Så har vi et par låter som er veldig direkte. Spesielt The Details går i dybden på hvordan Shires ser på bruddet. Med flere verselinjer som gjør inntrykk:
No matter how clear I keep the memories / You rewrite them/ So you can sleep
I got him help, and then he bailed / What were all those promises for
Her går det jo på at Shires var en viktig person for Isbell i det å komme i behandling og bli rusfri og at han i flere låter beskrev sin kjærlighet til henne.
He scared me then, he still scares me now / Never will hear me out
The thing is he justifies me, using me / And cashing in on our marriage
Det er sterke ord, og sjøl om et samlivsbrudd har minst to sider og minst to versjoner som jeg har den største respekt for så får jeg en umiddelbar sympati for en artist og et menneske som uttrykker seg slik. For dette er hennes virkelighet, slik hun opplevde det.
Så på Piece Of Mind kommer aggresjonen og sinnet ut, og når en gjennomgår noe sånt så må det bare ut. Musikken er da også av det røffere slaget.
Jeg nevnte et unntak i forhold til albumets tema, det finner vi i Can't Hold Your Breath som høres ut som et sterkt angrep på hvordan vi mennesker behandler jorden og klimaet og presidentens neglisjering av det åpenbare. Men jeg har sett en reaksjonsvideo der tolkninga er at det like gjerne kan være om det å være fanget i en giftig situasjon. Begge tolkninger har noe for seg, og det er det som er det fine med musikktekster, det blir opp til hver enkelt lytter å tolke.
Det er også mange flere låter her som berører, som Streetlight and Stars, Lately og avslutningssporet Can't Feel Anything. Samtidig så er det optimisme her, budskap om å legge vonde ting bak seg og se framover mot det livet kan ha å gi videre.
Jeg er fan av både Amanda Shires og Jason Ibsell. Begge har sin historie om hvordan og hvorfor dette ekseskapet sprakk, og jeg skal ikke her ta standpunkt. Men musikalsk sett så er det Amandas musikalske vitnesbyrd om dette bruddets bestanddeler som gjør dypest inntrykk på meg. For musikalsk er dette noe nær et mesterverk, med haunting (jeg klarer ikke å finne et passende norsk ord her) musikk som understreker sterkt hva dette handler om.
Så er jeg altså kommet til de tjuefem låtene jeg har satt på topp i år. Mange av de har klare kommentarer til hvordan verden ser ut nå, det er en del smerte her, men her er også musikk som bare er vakker.
25. Douwe Bob - Angel Child
Nederlandske Douwe Bob om foreldres verste mareritt, å miste et barn før livet knapt nok har begynt. Det er så mye smerte her som berører langt inn i hjertet, men det er også et håp, om å sees igjen.
24. Amanda Shires - Can't Hold Your Breath
På det som ellers er et smertefullt breakup-album etter skilsmissen med Jason Isbell har Amanda Shires denne ursterke låten der hun ikke holder noe tilbake om sin bekymring for klima, miljø og kloden vi lever på. Og hva hun mener om nåværende presidents ignoranse på området kommer også tydelig fram mellom linjene.
23. Trond Granlund - Holde seg skjerpa
Trond Granlund hyller sin far og hans motto om å holde seg skjerpa. Noe som er meget viktig slik verden er nå, for å alltid kjempe for den friheten og det demokratiet vi har i Norge og mye av Europa.
22. Jesse Welles - No Kings
Jesse Welles henger seg på de mange amerikanske artistene som synger ut mot Trump og MAGA-bevegelsen. Faktisk en av fire låter på min Topp 100 som tar for seg at USA ikke er landet for å være konge.
21. Tobias Rahim - Elsker når du smiler
Danske Tobias Rahim begynner også å få seg et publikum her i Norge, og denne låten gjør et dypt inntrykk. Om den gode vennen som han har tapt til alkoholen. Det er helt tydelig at dette kommer fra det innerste av hjertet.
20. Benny Borg - Duen og dronen
Benny Borg med en nydelig sang om det vakre med duens flukt over land, byer og hav, men som blir skutt ned av den militære dronen som bare er ute etter å ødelegge og sette de samme land og byer i brann.
19. The Beths - Mother, Pray For Me
Et av mine beste musikalske minner for i år er konserten med mine newzealandske yndlinger The Beths på Parkteatret i Oslo 8. oktober. Og denne enkle sangen gjør et dypt inntrykk. Vokalist og gitarist Elizabeth Stokes forteller nemlig om det trøblete forholdet til sin indonesiske mor grunnet i at hun ikke kan engelsk.
18. Cosby - I'm Still Here
I Tysklands utvelgelse til Eurovision stilte bandet Cosby opp med denne vakre låten om en datters kompliserte forhold til sin far. Som at han bare trakk på skuldrene når han tok henne for smugrøyking som 13-åring, rett og slett at han ikke var tydelig og satte grenser. Det er nok noe mange av oss fedre kan kjenne seg litt igjen i.
17. Anne Fagermo - Femåring
Anne Fagermo albumdebuterte i år, og at hun gjorde det på norsk er jeg glad for. Det gjorde at budskapet i denne låten ble både sterkere og nærmere. Om nabogutten som vokste opp i et hjem som ikke var godt og undringen over hvordan han har det nå som han som voksen har overtatt huset.
16. Tami Neilson - Foolish Heart
Med base på New Zealand har canadiske Tami Neilson skapt seg en solid karriere. Og i denne låten imponerer hun voldsomt med sin fenomenale stemme der hun henter det beste fra både Patsy Cline og Roy Orbison. En stemme til å få gåsehud av!
15. Katie Pruitt - Risk
Katie Pruitt er en artist jeg har fått stor respekt for. Hun er skeiv, noe som ikke er enkelt i Trumps USA. Men hun vil stå imot, hun vil elske sjøl om det medfører risiko.
14. SYMRE - Kimen del 2
Helt ærlig er det ikke mye jeg vet om den norske artisten Symre. Men hun treffer meg her med en skarp tekst som viser forbannelse over at vi som nasjon gjennom våpenproduksjon bidrar til at barn blir drept rundt om i verden. Musikken er litt anstrengende, men det må den kanskje være med dette budskapet. Da kan det ikke være fløyelsmykt.
13. Sigrun Loe Sparboe - Mørkest før det snur
Sigrun Loe Sparboe viser her sin solidaritet med sivilbefolkninga, og da spesielt barna på Gaza. Musikken er nydelig og teksten er til ettertanke, dette skjer her og nå.
12. Zoe FitzGerald Carter - Breathe Again
Amerikanske Zoe FitzGerald Carter ser i denne nydelige laidbacke og jazzinspirerte låten fram til at folk kan puste igjen etter at det nåværende styret i USA, med antivakserne inkludert er borte.
11. Low Cut Connie - Livin in the USA
En tankevekkende låt om hvordan det er å leve under Trumps antidemokratiske styre, og en følelse av at dette ikke er ens land lenger og at den amerikanske drømmen er borte.
10. Mickey Guyton - Remember Her Name
I dagens USA er det det maskuline som gjelder, kvinnene skal helst tilbake til kjøkkenbenken. Mickey Guyton minner oss derfor om alle kvinnene som ethvert samfunn trenger for at ting skal bli gjort og for at samfunnet skal fungere.
9. Suzanne Vega - Last Train From Mariupol
Suzanne Vega leverte et sterkt album i år der spesielt denne låten stod fram. Om det siste toget som gikk fra Mariupol før byen ble lagt øde av russiske bomber. Et tog der sjøl Gud var med for å slippe unna det helvetet ...
8. Albin Lee Meldau - På andra sidan havet (Folkmord)
Albin Lee Meldau kaller en spade for en spade når det gjelder det som skjer på Gaza. Og mer er egentlig ikke å si.
7. Henning Kvitnes - Den lange natta
Henning Kvitnes har proklamert at han har lagt opp som artist, om så er tilfelle så er denne låten en vakker avskjed. Om det å ha en i sin nærhet som kan gå sammen med den når det som er som mørkest.
6. Molly Tuttle - Everything Burns
Når jeg hører på denne teksten er jeg i liten tvil om hvem Molly Tuttle beskriver som den som får alt til å brenne. Men musikalsk er også dette en perle, Tuttle er helt fenomenal på gitaren og låten har derfor en atmosfære som jeg bare elsker.
Trond Granlund og Lotte Torgeirsen forteller det som det er vedr. Israels krigføring på Gaza. Det blir ikke mer rått enn dette.
4. Brandi Carlile - Church & State
Jeg ser jo nå at mange låter på lista er med amerikanske artister som har en brodd mot Trump og MAGA-fascismen. Men galskapen som skjer over dammen er noe som opptar meg sterkt, og da blir slike låter viktige for meg. Og Brandi Carlile er en av dem som sier sterkest ifra på dette fyrverkeriet av en låt. Jeg har aldri hørt henne så rocka, og så har hun et kraftig budskap.
3. Margo Price - Close To You
Med albumet Hardheaded Woman er rebellen Margo Price tilbake til sine countryrøtter. Dette er en vakker kjærlighetserklæring som blir genial med denne ene setninga: We played the jukebox while democracy fell. Margo vinner ikke nye venner blant den jevnt over konservative countryfansen, men hun står fjellstøtt som en person og artist med integritet. Denne liveversjonen er noe nedstrippa fra albumversjonen. Men like nydelig.
2. Mya Byrne feat. Sandy Stone - Keep Me Warm
Gjennom en YT-video som presenterte skeive kvinnelige countryartister oppdaga jeg bl. a. Brooke Eden, Jay Oladokun og ikke minst Mya Byrne. Hun er transkvinne og er forfulgt av Trump og Maga som ikke aksepterer transpersoner for den de er. Det er så vondt og fortvilende at slikt skjer i det som skal være Land of the Free ... Jeg har enorm respekt for Mya Byrne og det hun står i, spesielt når det er countrymusikken som ligger hennes musikalske hjerte nærmest, en sjanger der ihvertfall i USA majoriteten av fansen er rimelig konservative. Dette er en låt til å få en klump i halsen av!
1. Achille Lauro - Cristina
Men det måtte bli Achille Lauro på topp, min nr. 1-artist på kloden om dagen. Som den fan jeg er kjørte jeg alle låtene fra hans album som kom i påska gjennom Google Translate. Og denne hyllesten av moren som oppdro Lauro og broren som alenemor er noe av det vakreste jeg har hørt. Han sier bl. a.: Det er ikke lett å oppdra en mann, men du klarte det mamma, du klarte det mamma. Faren levnes liten ære, og han beskriver også hvordan moren åpnet hjemmet for venner av sønnene som ikke hadde det greit hjemme, de kunne bo hos dem en periode. Og han beskriver hvordan de levde på lite en stund for at moren skulle få råd til å gi sønnene en uke i Paris. Og musikken, det er så intenst vakkert.
Om tre måneder reiser jeg og to venner for å oppleve Achille Lauro på konsert i Torino. Jeg gleder meg enormt!
Så til slutt vil jeg ønske alle som leser dette en riktig God og fredfull Jul og alt godt for det nye året 2026!
Da er tida inne for del 2 av min kåring av årets låter. Her blir det altså én setning for å beskrive hver enkelt låt. Og nå teller jeg ned fra 50. Velbekomme!
50. Rune Rudberg Band - Befri dine ord
Rune Rudberg viser en ny side av seg sjøl når han covrer Fredrikstadartisten Steffen Hissingbys låt på en måte som har fått opphavsmannen til å skryte uhemmet av at han har skjønt nerven i låten.
49. Chris Pellnat - No Kings For Me
Chris Pellnat er ikke den mest kjente artisten, men han føyer seg fint inn i rekka av amerikanske artister som står opp mot fascisten i det hvite huset.
48. Mäbe - På andra sidan midnatt
Svenske Mäbe med en aldeles nydelig oppfordring om å utgjøre en forskjell i livet.
47. Michael McDermott - No Kings
Michael McDermott er også en artist som reagerer kraftig på hva Trump gjør med landet hans
46. Hatari - Quantity Control
Mathias Haraldsson er ikke lenger vokalist i Hatari, det forhindrer ikke at de leverer en ny kvalitetslåt.
45. Ledfoot - Somebody's Heart
Norskbaserte Ledfoot aka. Tim Scott McConnell med en annerledes julelåt der fokuset er dem som sitter nederst ved samfunnets bord.
44. Epica - Cross the Divide
Nederlandske Epica med uforflignelige Simone Simons i spissen viser hvorfor jeg bare måtte kjøpe billett til neste års Trondheim Rocks!
43. Dropkick Murphys - Who'll Stand With Us
Dropkick Murphys fra New Jersey har alltid stått på vanlige folks side, så også nå i skjebnetida USA er inne i.
42. Achille Lauro - Incosienti Giovani
Achille Lauros vakre Sanremolåt er den jeg har spilt mest i år iflg. Spotify.
41. Magazin - AaAaA
At Magazin ikke vant Kroatias utvelgelse til Eurovision skjønner jeg fremdeles ikke ...
40. Jay Oladokun - War Games
Jay Oladokun setter søkelys på at det er vanlige mennesker som ofres når krigerske statsledere skal gjennomføre sine planer:
39. Tora Daa - Run Faggot Run
Vår internasjonalt anerkjente gitarist Tora Daa taler skeives sak i denne enkle, men råe låten.
38. Brooke Eden - Rainbow Rodeo
Brooke Eden viser at country også er for skeive.
37. Edvards Strazdins - I ain't got the guts
Den første låten jeg hørte fra Eurovisions 2026-sesong var altså denne countryperlen fra Latvia!
36. Ledfoot - The Ways of Man
Ledfoot formidler en samtale med en mann som vet han skal dø av kreft.
35. H. SELF - Det är så mycket som så många inte förstår
Den svenske trubaduren H. SELF er en av mine store oppdagelser i år, og her problematiserer han det faktum at mange kommentarfeltkrigere er så skråsikre på at deres oppfatning av virkeligheten er den riktige.
34. Jordan Allen Dean - Time to Surrender
Jordan Allen Dean ber gode amerikanere ikke gi opp sjøl om landet styres i aldeles gal retning.
33. Lord of the Lost - The Fall From Grace
Er det Eurovision Song Contest eller de vestlige demokratier Lord Of The Lost har i tankene her?
32. Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - A Heart That Never Closes
Mary Chapin Carpenter ga i år ut en skive sammen med to skotske artistkolleger, og denne sangen her er bare så nydelig!
31. Div. artister - No Kings In The USA
Den tredje låten på lista som viser amerikanske artisters misnøye med at de har en president som opphøyer seg til noe mer enn det.
30. Allison Russell feat. Annie Lennox - Superlover
Allison Russell og Annie Lennox synger ikke om en superelsker, men om menneskene som kan dra verden i riktig retning og bare ta gode avgjørelser for verden.
29. Bashar Murad & Apo Sahagian - On The Run
Palestinske Bashar Murad og armenske Apo Sahagian tar for seg det å være på flukt.
28. Dolly Parton - If You Hadn't Been There
Dolly Parton med en rørende hyllest til sin ektemann som døde for et år siden.
27. Katarsis - Tavo akys
Et indieband fra Litauen ble mine store favoritter i årets Eurovision med denne litt mørke, men nydelige låten.
26. H. SELF - Dissident
Svenske H. Self igjen, i en låt der han sier nei til å sende sine barn ut i krig.
Dette har vært et annerledesår her på bloggen. Jeg har ikke fått omtalt så mange album som jeg hadde ønska, kun drøyt 50. Mange album jeg skulle ønske å skrive om har ikke blitt noe av, som Lily Hiatt, Tyler Childers, Neko Case og Amanda Shires for å nevne noen få. Så jeg synes det blir litt for lite til å kåre noe Årets album. Så jeg kommer nok heller til å skrive en artikkel om de albumene jeg har gitt 6 uten å rangere.
Derimot har jeg samla på låter. 138 nye låter har havna på min Årets låter-spilleliste. Mange av de er låter med viktige budskap i forhold til den usikre verden vi lever i om dagen. I slike tider blir musikk ekstra viktig for å søke trøst eller for å få nytt mot til å kjempe mot urett og negative krefter. Men også låter som bare er fine er også viktige for å komme seg litt bort fra virkeligheten.
Presentasjonen av Topp 100 blir tredelt. 51 - 100 blir bare å poste låtene, med lenke til videoen i overskrifta og uten kommentarer. 26 - 50 blir med én setning for å beskrive det fine i låten. Mens 1 - 25 vil ha mer utfyllende om hvorfor de låtene er mine topp 25 i år.
