Jeg må innrømme at jeg kjenner lite til det franske bandet Krasseville, som debuterte med dette albumet i november ifjor. På avantgardemusic.com leser jeg at de kaller musikken sin for “western suicidal fashionable rock music”. Flere av medlemmene er med i death metalprosjekter, men dette er musikk som er langt fra death metal.
Skal jeg sammenligne de med noen så er det norske Fra Lippo Lippi på 80- og 90-tallet som renner meg i hu. Det hele begynner med en orgelbasert intro, før vi kommer over til "Nihil Time Funeral Process". En vokal som først minner om en radiostemme, før vi får en nærmest knirkende stemme som duver over musikken. Jeg kan fint lite fransk, så teksten får jeg ikke med meg.
Det er mye instrumental her, for vi får så tre melodier uten tekst. Men det er fortsatt meget fengende og jeg får følelsen av å bli sugd inn i musikken. Jeg vil nesten si at det er disse tre instrumentalmelodiene som er skivas høydepunkt. Det er variasjon i musikken, det er spennende harmonier og de forskjellige musikerne får briljere. På "De sangre y Mugre" har vi bl. a. en eggende gitarsolo.
"Love sucks and hurts" åpner drømmende med et bakgrunnskor som bidrar til at melodien får et litt storslagent preg før den glir over i et roligere parti. Det er nesten som starten er oppgjørets time i et forhold som ikke fungerer lenger og at den mollstemte videreføringa er hvordan en har det etterpå, når kjærligheten en trodde fullt og fast på er over. Også her kommer bakgrunnskoret inn og og forsterker stemninga mot melodiens slutt.
"Tete cruse" er det mer spenst over og med noen rocktendenser. En melodi du kan lene deg tilbake og drømme til.
"In Krasseville everything's fine" er veldig spesiell. Begynner med lyden av et eller annet apparat, et strømaggregat er det jeg mest tenker på. Så en stemme som kommer med en monolog akkompagnert av en enkel gitar. Siden jeg ikke forstår teksten så blir denne litt intetsigende for meg, den avsluttes med sirener og en kakofoni av stemmer i en hall før vi får en ny monolog innmot slutten.
Tittelkuttet "Nous sommes feux" er en fin liten sak med vokal som svever delikat over musikken før den blir en tanke heftig uten at det virker enerverende.. Så glir albumet over i en outro der saksofon og så et bakgrunnskor får hovedrollene og en orgelpreget avslutning.
Bonussporet "K.G.B." kunne med fordel vært utelatt, men det forhindrer ikke at Krasseville for meg er et hyggelig bekjentskap som jeg trygt kan anbefale. Det er behagelig musikk som gir meg innvendig ro og det skal bli spennende å følge Krasseville framover.
På den første torsdagen i 2016 er det vel på tide å ønske et Godt Nytt Musikkår! Men jeg dveler ennå litt ved året som var, for det er noen artister jeg har dårlig samvittighet overfor hva angår lista over 2015's beste album for min del.
Når det gjelder Ida Jenshus og a-ha var de tiltenkt en plass på lista, men så kom jeg i store problemer når El Cuero og Marius Danielsen kom inn fra venstre. Dermed havna de utenfor lista, noe som ikke var helt meninga, ihvertfall ikke hva Ida angår. Når det gjelder Roy Lønhøiden og Åshild Mundal så var det glemselens slør som har mesteparten av skylda. Platene kom tidlig på året og det var så mye nytt som kom etter det at de på utilgivelig vis havna i bakleksa. Dessuten var jeg i førsten litt skuffa over Lønhøidens album, men når jeg nå har hørt på det flere ganger så vokser det og vokser det og det er også utilgivelig at den ikke er med.
Derfor må jeg ofre disse artistene og deres 2015-album noen ord.
Ida Jenshus - "Starting Over Again"
Ida har vært en stor favoritt hos meg siden hun slo gjennom med seier i NRK og Tore Strømøys engangsforeteelse "Lyden av lørdag" i 2006. Hun ble fort sett på som Norges nye countrydronning og vant Spellemann for sine to første album, begge helstøpt og god country. Countryspellemann ble det også på album nr. 3, "Someone to Love" sjøl om hun der bevega seg vekk fra ren country. Ifjor var hun nominert som popsolist for den esperimentelle EP-en "Let it Go" mens hun i år igjen er nominert i countryklassen for "Starting Over Again", et album med bare 6 spor. Med et unntak spor på drøye 5 minutter eller mer. Og jeg vil si at en skal legge mye godvilje til for å si at dette er country. Skiva fortjener en nominasjon, men ikke i countryklassen. Da burde heller The Northern Belle vært nominert for sitt utsøkte debutalbum.
Ida er modig på denne skiva, og hun viser i gjerning og utførelse det hun sjøl har sagt i intervjuer at det ikke er sjangre hun er opptatt av. Det som er viktig for henne er å lage god musikk som hun kan stå inne for, og å utvikle seg som artist, låtskriver og musiker. Og det gjør hun på dette albumet. Det er modig, ettertenksom musikk med dvelende tekster. Det er et introvert preg over musikken, den er svevende og drømmende.
Det er solid og som sagt verdig en Spelemannominasjon, men kanskje ikke i countryklassen.
Ikke overraskende at a-ha gjorde comeback og jeg synes de til tider gjør det med stil (!) på "Cast In Steel". De 6-7 første sporene er nemlig eminent popmusikk av ypperste klasse. Så synes jeg at de resterende sangene glir litt mer over i hverandre, blir noe anonyme. Jeg kan derfor for en gangs skyld si meg rimelig enig i VG's anmeldelse.
Og derfor er den dårlige samvittigheta litt mindre når det gjelder a-ha enn hva angår Ida Jenshus. "Forest Fire" er en favoritt hos meg:
Roy Lønhøiden - "Du Spør Meg Om Sannhet"
Roy Lønhøiden er kanskje Norges mest undervurderte singer/songwriter, og samtidig en av våre aller ypperste artister innen folk/americana. I mine, og en del andres ører, har vi ingen bedre tekstforfatter. Han leverer musikk og tekster med en sjel få andre gjør her på berget. Han er det nærmeste vi kommer en Townes Van Zandt, både i musikalsk uttrykk og i tekstmessig uttrykk. Og Roy legger heller ikke skjul på at Townes er en stor inspirasjonskilde. Han nevner da også legenden i "Sånn Ble Dagene Korte": "Så synger Townes på radioen - Living on the road again". "Sjumilsko" er forøvrig en norsk versjon av Townes' "Flyin' Shoes".
Jeg syntes i førsten at denne plata var i treigeste laget, det var nok grunnen til at jeg glemte Roy da jeg satte opp lista mi. Men dess mer jeg hører på den dess mer får jeg ørene opp for at dette er et nytt perlealbum fra Lønhøiden. Og videoen til "I Øyet Av Stormen" er enkel, men sterk, den sier veldig mye:
Roy har spilt inn plata i Texas, der han tidligere har bodd og der han har henta sin inspirasjon fra. Det er mye realisme i tekstene, det er mye som er mollstemt, men det framføres med en slik inderlighet og en slik kjærlighet til materialet at jeg som egentlig ikke liker alt for mange trauste sanger på ei skive etterhvert blir overvunnet. Finnskogens store sønn fortjener så inderlig en Spellemann og han er nominert i countryklassen for denne skiva i år. Måtte han vinne sier jeg bare!
Sognejenta Åshild Mundal, nærmere bestemt fra Hafslo i Luster ga i februar ut sitt andre album, "Hotell". Også denne gang produsert av Jostein Ansnes, som også medvirker på musikersida på albumet. Forøvrig ektemannen til Liverpools norske og offisielle klubbforfatter Ragnhild Lund Ansnes. Og en liten digresjon, 12. februar 2015, da Ragnhild Lund Ansnes var i Førde og snakka om fotball og litteratur sammen med Arild Stavrum hadde Åshild Mundal konsert i Førdehuset sammen med Jostein Ansnes. Jeg måtte velge og valgte kona, som sa at denne "kollisjonen" gjorde at hun fikk et ekstra stevnemøte med sin mann i Førde:)
Over til musikken: Det er sjelden å høre sanger framført på bredt sognemaol, og da mener jeg bredt. Eneste sammenligninga er Olav Stedje, men han synger ikke så bredt. Noe Åshild også viser i sin versjon av "Vi Vandrar Saman" eller "Vandra Saman" som hun kaller den. Resten av sangene har Mundal skrevet selv, litt sammen med Ansnes. Mundal viser at hun har vokst som artist siden den gode debuten "Fritt Fall". Dette er god og behagelig visepop, men der tekstene krever en del av deg som lytter. Ta tittellåta "Hotell" f, eks. Jeg skjønte først ikke tittelen, og hva ordet "Hotell" hadde å gjøre i denne teksten:
Men når Åshild forklarer det skjønner jeg med ett hva som er meninga og teksten får da en dypere mening: "Hotellet er et bilde på hjertet som inneholder hvert sitt lille rom til
de man er glad i og som betyr, eller har betydd noe, i livet vårt."
Rett og slett en skam at jeg ikke hadde med denne skiva på lista mi, men sånn er det bare desverre. Plata er forøvrig spilt inn i Trondheim og Liverpool, kanskje ikke så rart med produsent Ansnes' forballpreferanser. Men så er også Liverpool en musikkby av rang. Den fikk 5 på terningen da den var under lupen i "Norsk på norsk" i NRK P1.
Nr. 1 for meg var det liten tvil om etter at jeg hørte denne skiva. Jeg har vært fan av Bjølsen helt siden de debuterte på plate i 1980 og frontmann og låtskriver Trond Ingebretsen er en mann, artist og låtskriver jeg har den største respekt for. Han er mester i å lage ordspill og han går heller ikke av veien for å ta opp kontroversielle og viktige tema. Ingebretsen er godt planta på venstresida og det skinner igjennom i mange av tekstene. Han er ungdomsskolelærer og blitt 67 år nå, men det skulle en ikke tro basert på denne skiva her.
Den begynner sterkt med tittellåta "Tider Skal Komme". Hovedpersonen der er barnebarnet Trygve Storm, som bor med sine foreldre i Qatar fordi hans arabiske far ikke fikk oppholdstillatelse etter avsluttede studier og valgte å forlate landet frivillig etter å ha oppholdt seg ulovlig i Norge ei tid. Det har gjort at Ingebretsen har engasjert seg i foreningen "Kjærlighet uten grenser", foreningen som jobber for en innvandringspolitikk som ikke skal frata barn deres rett til god kontakt med begge sine foreldre.
"Erik, Jim Morrison og Jeg" er om et møte på en festival i Paris i 1969:
"Israel, Det Räcker Nu" trenger en ikke være rakettforsker for å skjønne hva dreier seg om, og når Trond og Bjølsen har fått med seg ingen ringere enn Mikael Wiehe så får den sangen en ekstra snert. Et kupp å få med Wiehe på denne, det må sies.
"Tjuvholmen" er en hyllest til fordums tids Tjuvholmen der bryggesjauerne hadde hovedrollen. Her er en av de fremste i den radikale visebølgen på 70-tallet, Jon Arne Corell duettpartner.
"En Helt Vanlig Mann" er tematisk identisk med Björn Afzelius' "Skyll Inte På Mig" fra "Nära Dej"-albumet (1994). Mens Affe skjøt på Bofors er det norsk våpenproduksjon på Raufoss og Kongsberg som her får gjennomgå på en bitende måte.
"Ekte Mannfolk Skyter Ikke Ulv" er et litt humoristisk innlegg i rovdyrdebatten. Ikke ei Bjølsenskive uten en tur innom idretten, denne gang er det Marit Bjørgen som blir hyllet i "Marit fra Rognes". Til slutt får vi "Menn i Mørket", en hyllest til Osvaldgruppa, den kommunistiske sabotørgruppa som gjorde en stor innsats under 2. verdenskrig, men som ikke fikk sitt velfortjente monument før for 2 år siden. Unødvendig å nevne at Trond opptrådte under avdukinga av minnesmerket. "Da Regnet Kom" og Wyoming" kompletterer skiva.
Bjølsen Valsemølle og Trond Ingebretsen har aldri vært mer politiske enn de er nå på denne plata. Og det er en befrielse i disse tider med enerverende partylåter som dominerer, ei tid der veldig få artister tør å ta standpunkt og ta opp kontroversielle temaer. Jeg kommer vel bare på Karpe Diem og Honningbarna ellers. Og sjølsagt, for en gammel raddis som meg er dette ei høyst velkommen skive. Aftenposten skriver da også i sin anmeldelse at "I dagens urolige tider trenger vi folk og musikk som får oss til å tenke". Jeg kan ikke være mer enig! VG kaller Bjølsen for "de siste punkerne".
Bjølsen har fått mange strålende anmeldelser for "Tider Skal Komme", og det er ikke mer enn hva Trond og bandet fortjener. For igjen å sitere Aftenposten så er de "et ufortjent glemt band", men jeg håper inderlig at mange flere enn bare Bjølsenmenigheta nå får øyne og ører opp for at vi i Oslo har et band, aldrende, men dog, som aldri har vært mer aktuelle enn de er nå.
Sjølve musikken er i god gammel Bjølsenånd, ikke noe revolusjonerende der, men det trengs ikke. For Bjølsenmusikk er befriende god og fengende musikk. Det er hele pakka, den gode musikken krydra med de gode tekstene om viktige tema i tiden som gjør "Tider skal komme" og Bjølsen Valsemølle til Årets album for meg.
Kos deg med "Tider skal komme", du vil garantert ikke angre at du låner tid til dette albumet:
Tyske Michael Kiske er kanskje mest kjent som vokalist i powermetalbandet Helloween fra 1986 til -93. Han har siden hatt en lang solokarriere, deltatt i flere prosjekter og har de siste årene vært frontfigur i metalbandet Unisonic.
Amerikanske Amanda Somerville har med base i Tyskland skapt seg et navn i sentral-Europa. Siden 2010 har hun hatt suksess innen den tøffere formen av rocken og jeg har hennes metaldebut med sitt band Trillium det året, "Alloy" heter det albumet. Ei eminent skive der Jørn Lande er duettpartner på et av sporene. Somerville er en metalvokalist som jeg virkelig har sansen for med en sterk stemme som bærer musikken godt, hun klarer å sette sitt eget personlige stempel på låtene hun framfører.
Kiske og Somerville ga ut sitt første album i 2010 og ifjor tok de opp igjen samarbeidet og ga ut albumet "City of Heroes" tidlig i år. Det er kanskje album som kommer høyere opp hos musikkfeinschmekere lenger ned på min liste, men det er noe med opplevelsen denne musikken gir meg.
Åpningssporet, tittelåta "City of Heroes" gir meg en følelse av det amerikanerne kaller å bli "blown away". Dette er en sang og en video det er til å få ståpels av, og de gjentagne ordene "Don't give up noe" er gode å ta med seg videre i livet. Jeg har noen ganger tydd til denne låten for å få meg opp fra en bølgedal. Og når jeg får en slik opplevelse av musikken, da kommer den også høyt på min liste. Dessuten, det er pompøst, det er heftig og fullt av energi, det er rått. De andre musikerne på låta og skiva er Mat Sinner, bass, Magnus Karlsson, gitar og keyboard og Veronika Lukesova på trommer. Sinner er også produsent for skiva og har også skrevet mange av sangene sammen med Karlsson. Amanda Somerville og ektemannen Sander Gommans har også bidratt i låtskrivinga.
Og det har ikke bare vært ny skive for Amanda Somerville i år, 17. juli fødte hun sitt og Gommans første barn, Lana Elise.
Her er heftige "City of Heroes":
"Walk on Water":
Enda en heftig sak, "Salvation" Her må en fokusere på musikken, da bildene er en blanding av de to foregående videoene.
Siste smakebit: "After The Night is Over":
Jeg simpelthen elsker denne plata! Den gir meg noe helt eget, det er en stor opplevelse hver gang jeg hører på denne msuikken. Jeg får følelsen av å bli sugd inn i Amanda Somerville og Michael Kiskes univers, og det er et univers jeg liker meg meget godt i. Det er så jeg får en ny giv, et spark oppover av å høre denne musikken, det røsker skikkelig i kroppen for å si det sånn! Derfor en meget velfortjent 2. plass!
Jørn Lande er nok av hvermansen kjent som vokalisten på "Alt for Norge", fotballandslagets sang til VM i 1994. Men fakta er at vi har å gjøre med en kar som i mange kretser er regna som en av verdens fremste metalvokalister. Ifjor slo han seg sammen med Wig Wamgitarist Trond Holter og lagde en rockeopera basert på Bram Stokers historie om Dracula, med utgivelse i år. Hele rockeoperaen ble framført live 1. mai med alle musikerne på Karmøygeddonfestivalen.
Lande og Holter har skrevet all musikken og alle tekstene. Foruten Lande på vokal og Holter på gitar og piano er følgende med på prosjektet: Bernt Jansen (Wig Wam), bass, Per Morten Bergseth, trommer og Lena Fløitmoen Børresen på vokal på fire sanger og backingvokal på én.
Musikalsk er dette meget solide saker. For å ta musikken først, Trond Holter får mye mer spillerom enn han får i Wig Wam. Han får briljere mye mer og får vist hvilken eminent gitarist han er. Jørn Lande på sin side får vist hvorfor han regnes som en av verdens fremste vokalister i sin sjanger. Han har en stemme med et voldsomt register og hvem passer egentlig bedre til å bestalte Dracula enn nettopp Lande?
Jeg er rett ut imponert over hva denne duoen har fått til på denne skiva.. Ikke bare viser de sine musikalske kvaliteter, melodiene er også sterke. Solid trøkk, de er fengende og vokalen er så bra at ihvertfall jeg ikke har problem med å få med meg handlinga. Lena Fløitmoen Børresen leverer også så det holder og vi har her et stort sangtalent i metalsjangeren.
Det kan synes klisjéaktig å lage en rockeopera av Dracula, men dette er såpass solid at den tanken forsvinner.
Her er "Walking on Water", på denne videoen beviser Lande at han er perfekt i rollen som Dracula:
Tittelkuttet:
"Save Me":
Til slutt "Queen of the Dead":
Og her er hele rockeoperaen som altså får pallplass på min liste over årets album:
Romsdalingen Marius Danielsen var helt ukjent for meg inntil Romsdals Budstikke skrev om han og hans rockeopera forleden. Og da han fikk en meget god anmeldelse (5 av 6) i SCREAM! Magazine skjønte jeg at dette var noe jeg måtte sjekke ut.
Danielsen forteller i et intervju i samme utgave av SCREAM! at han har jobbet med "Legend of Valley Doom" i ti år og at han har med seg 44 musikere og sangere på skiva, og det er ingen smågutter det er snakk om: Tim “Ripper Owens” (ex-Judas Priest), Timo Tolkki (ex-Stratovarius), Edu
Falaschi (ex-Angra), Mark Boals (Dokken), Chris Caffery (Savatage),
Ross the Boss (ex-Manowar), Mike LePond (Symphony X), Alex Holzwarth
(Rhapsody of Fire) for å nevne noen. Lillebror Peter er også en bidragsyter. Og for å si det enkelt og greit: Dette er musikk som jeg liker! Det er power metal, det er et driv og et trøkk i musikken som gjør at du blir revet med. Det er ikke et dødt øyeblikk og at vi her har å gjøre med et låtskriver/komponisttalent av de sjeldne er jeg overbevist om.
Handlinga er henta rett ut av Fantasysjangeren, det er slag, det er krig, det er kamp for frihet. Jeg har ikke fått tak på hele handlinga ennå, men det kommer. Både som helhet og sang for sang så fungerer dette meget bra. Du skjønner dramatikken og spenninga sjøl om det bare er en låt du hører.
Danielen har et helt knippe av vokaliuster å ta av og de gjør alle en fremragende jobb i å holde oppe trøkk og driv i musikk og handling.
Først ut: Prophecy of the Warrior King:
Her er "Chamber of Wisdon", som etter det jeg kan se var 1. singel fra prosjektet:
Så, det 14 minutter lange hovedsporet. Med følgende vokalister: Artur Almeida, Marius Danielsen John
Yelland (Disforia), Simon Byron (Sunset) og Alessio Garavello
(Power Quest).
The Gentle Storm er et samarbeidsprosjekt mellom de to nederlandske artistene Arjen Lucassen og Anneke van Giersbergen. Lucassen er i sitt hjemland og internasjonalt kjent som låtskriver, sanger, multiinstrumentalist og produsent innen progessiv metal/rock. Han er mest kjent for sitt seiglivede rockeoperaprosjekt Ayreon. Mange av hans prosjekt har fått strålende kritikker.
Anneke van Giersbergen ble kjent som vokalist og låtskriver i det nederlandske prog/alt. rockbandet The Gathering fra 1995 til 2007. Etter det har hun hatt en suksessfylt solokarriere, men har også turnert med de norske metalvokalistene Kari Rueslåtten og Liv Kristine Espenæs Krull der de har kalt seg The Sirens.
van Giersbergen har tidligere samarbeidet med Lucassen på Ayreonalbumene "Into The Electric Castle" og "01011001". I 2014 startet de så The Gentle Storm. Lucassen beskriver "The Diary" som et episk konseptalbum der klassisk musikk møter metal og akustisk folk. Genialiteten med albumet, slik jeg ser det er at du får sangene, eller handlingen i to versjoner: En klassisk/akustisk folk versjon og en metalversjon. Det er et unikt opplegg som jeg synes fungerer meget bra. Å få de samme sangene i så to kontrastfylte sjangre er meget spennende og noe som tiltaler meg.
Lucassen har skrevet musikken, van Giersbergen står for tekstene i dette prosjektet. Og her er det utrolig mye bra, og det er faktisk vanskelig å velge hvilke versjoner jeg skal presentere av sangene.
Her er Gentleversjonen av åpningssporet "Endless Sea":
Stormversjon av "Heart of Amsterdam":
Stormversjon av "Shores of India":
Akustisk versjon av "New Horizons":
Sangen med en verselinje jeg finner oppløftende i tunge stunder: "My task on earth is not yet done":
Og til slutt, et konsertopptak fra Polen med hele "The Diary":
Anneke van Giersbergen er en strålende sanger, med en stemme som virkelig bærer musikken. Og at Arjen Lucassen er en eminent låtskriver og komponist er det ingen tvil om. Dette er vakker musikk fullt og helt!
