Siste innlegg omfatter de fem store og arrangørlandet Sveits, som er direkte kvalifisert i finalen. Spania, Italia og Sveits skal opptre med sine låter for å vise de fram i semi 1, mens Storbritannia, Frankrike og Tyskland skal gjøre det samme i semi 2.
Spania - Melody - Esa Diva
Og her har vi låten som jeg mener tapte seg på en revamp. Den mista rett
og slett noe av energien den hadde i Benidorm Fest. Dermed så havna den
på nedre halvdel istedet for den øvre. Ellers er det typisk spansk
dette og de må nok fortsatt vente på sin første seier siden 1969.
6 poeng. Ranking: 20.
Italia - Lucio Corsi - Volevo essere un duro
Den overraskende Sanremo-vinneren Olly takket nei, noe som banet vei for
indieartisten Lucio Corsi som før Sanremo var et ubeskrevet blad for de
fleste italienere. Med en perle av en låt om gutten som ville være
tøff, men som ikke helt klarte det og som fant ut at det beste er å være
den en er. En låt som har vokst og vokst på meg, og som da til slutt
endte med en tosifra poengsum. Sanremo sørger for at Italia alltid
serverer kvalitet til Eurovision.
10 poeng. Ranking: 7.
Sveits - Zoë Më - Voyage
Arrangør og tittelforsvarer Sveits med en litt søt ballade kommer
akkurat midt i haugen hos meg. Den vekker ikke så store følelser i meg
utenom at den er gulle fin å høre på mens jeg gjør det. Etterpå er den
litt glemt.
7 poeng. Ranking: 19.
Storbritannia - Remember Monday - What The Hell Just Happened?
Britene tålte ikke et lite ord i Maltas tekst, men helvete er tydeligvis
helt greit. Så med det vinner de årets dobbeltmoralpris i ESC.
Musikalsk er det et sammensurium av flere låter satt sammen til en
rotete miks som ikke går noen steder.
4 poeng. Ranking: 26.
Frankrike - Louane - mama
Frankrike gjør det igjen med en låt som bare kan være fra Frankrike. En
vakker hyllest til en mamma som ikke er mer, fra en datter som sjøl er
blitt mamma. Frankrike har ikke vunnet siden 1977, det begynner å bli på
tide med en ny seier. Og jeg vil ikke gremmes om det blir resultatet i
Basel.
8 poeng. Ranking: 10.
Tyskland - Abor & Tynna - Baller
Endelig et bidrag fra Tyskland på tysk igjen, det er en stund siden!
Låten er småfengende og har absolutt sine kvaliteter. Og når jeg hører
den nå innser jeg nok at jeg burde hatt den høyere. Men lista er satt
...
6 poeng. Ranking: 24.
I dag var den offisielle åpninga av Eurovision i Basel og om en uke vet vi vinneren. Iflg. bookmakerne står det mellom Sverige og Østerrike. Jeg har tro på et annet land enn de to som vinner, men røper ikke det her.
Jeg har fått en reaksjon på min artikkel om semifinale 1 som går på at enten får jeg omtale alle eller ingen, da i forhold til at jeg ikke omtaler Israels låt. Hvis en tenker kun ESC har jeg forståelse for et slikt synspunkt. Men ESC foregår ikke i et vakuum, den foregår i en verden der et av deltakerlandene dessverre gjør seg skyldig i krigsforbrgtelser og i tillegg drev deres delegasjon ifjor ren mobbing av enkelte artister og deres delegasjoner ved bl. a. å filme de uten tillatelse. Og enkelte artister ble meget negativt omtalt av deres kommentatorer. Jeg mener det er fullstendig galt at et land som oppfører seg slik skal delta. Samtidig vil jeg ikke at det landet skal ta fra meg det lille jeg har igjen av Eurovision-glede. Og i det ligger å omtale og rangere låtene, det er noe de fleste ESC-fans gjør.
Dessuten vil jeg ikke gi slipp på sjølve fanmiljøet. Å være en aktiv del av det miljøet i snart ti år har gitt meg utrolig mye på det sosiale og mellommenskelige plan, jeg har kjent på mestringsfølelse ved mitt engasjement i ESC Norge der jeg er med i skribentteamet. Det gir livskvalitet og sjøl om fjorårets ESC føltes meget traumatisk så var det samholdet med mine ESC-venner som gjorde at jeg holdt ut og klarte å komme meg gjennom det.
Nok om det, over til musikken og deltakerne i semifinale 2 torsdag 15. mai.
1.Australia - Go-Jo - Milkshake Man
Det har gått jevnt nedover med Australia de siste årene og i år er noe
nær bunnen nådd. Dette her er en kvalm og ekkel sak som fortjener å
strande i semien. Fatter ikke at et land som elsker Eurovision sånn som
Australia gjør kan ende opp med å servere oss noe sånt som dette?! Det
ekstra poenget er for at låten tross alt har litt melodi.
2 poeng. Ranking: 33.
2. Montenegro - Nina Žižić - Dobrodošli
Montenegro er tilbake etter to års fravær, og allerede 27. november var det nasjonal finale. Rockebandet NeonoeN vant, men trakk seg etter
en ukes tid fordi låten skal ha blitt spilt offentlig ved et tilfelle
før 1. september. Dermed rykka nr. 2 inn, forhåndsfavoritten Nina Žižić
med en rimelig kjedelig ballade. Den er blitt noe bedre etter en revamp
og har fått litt mer liv over seg. Men ikke mer enn at de fortsatt er
midt i haugen blant for meg litt uinteressante låter.
6 poeng. Ranking: 21.
3. Irland - Emmy - Laika Party
Emmy er både blid, søt og entusiastisk og det er alltid litt kjekt med
norske artister som representerer andre land. Men beklager, dette blir
en lettvekter av en låt. Helt grei å tralle med på, men utover det så er
den bare der.
3 poeng. Ranking: 30.
4. Latvia - Tautumeitas - Bur man laimi
Dette er låten jeg har prøvd hardest for å like. Bl. a. fordi de synger på latvisk og at låten har klare røtter i latvisk folkemusikk. Men jeg klarer det ikke helt, det blir for masete rett og slett.
5 poeng. Ranking: 25.
5. Armenia - Parg - Survivor
Jeg liker dramaet, trøkket og energien i denne låten. Det er også en
positiv tekst om å kjempe og stå igjen som en som klarer seg. Så alt i
alt en positiv opplevelse dette her. Dessuten, i den armenske finalen satt Parg helt alene i sofaen sin i Green Room, mens de andre artistene hadde flere med seg. Da han skjønte at han hadde vunnet og gikk ned på kne hadde han ingen å dele øyeblikket med. Det ga meg automatisk sympati for fyren.
7 poeng. Ranking: 14.
6. Østerrike - JJ - Wasted Love
Hvorfor dette er blitt den store fanfavoritten og nr. 2 på oddsen
begriper jeg ikke. Ja, han er operasanger og han kan synge og får
plusspoeng for det. Men låten er i beste fall meh, og den operascattinga
han bedriver på slutten går meg på nervene. Vinner denne blir det en av
de mest forglemmelige vinnerne i min bok!
3 poeng. Ranking: 29.
7. Hellas - Klavdia - Asteromáta
Vi er nå i de låtene midt i haugen og under som ikke gir meg så mye den
ene eller andre i veien, bortsett fra det faktum at jeg hører at det er
noe der, noe som for meg blir litt uforløst. Men Hellas skal ha ros for
at de går til sine musikalske røtter, det synges på eget språk og
vokalist Klavdia synger nydelig. Hun ser da også ut som en moderne Nana
Mouskouri.
6 poeng. Ranking: 22.
8. Litauen - Katarsis - Tavo Akys
Dette er et mesterverk fra et ungt litauisk indieband! 99,99% av slike
band vurderer ikke engang Eurovision, Katarsis sa "hvorfor ikke" og kan
sammen med ukrainske Ziferblat stå får en liten indierevolusjon i ESC.
Jeg blir dratt inn i den melankolske musikken og stemninga, vokalistens
stemme er det de i England kaller "haunting" og låten oser rett og slett
kvalitet fra A til Å. Jeg ❤️denne låten herfra og til evigheten!
12 poeng. Ranking: 1.
9. Malta - Miriana Conte - Serving (Kant)
Skikkelig girlpower fra Malta og at BBC/EBU klarte å sensurere et
uttrykk som i en del skeive miljø betyr det å ha attitude eller baller
bare styrker låtens sjanser. Musikalsk en låt i tida, og jeg elsker
budskapet i teksten om å ikke la seg kue til å være en i mengden.
8 poeng. Ranking: 8.
10. Georgia - Mariam Shemgelia - Freedom
Når musikken er en elendig, kjedelig og utdatert ballade og det i
tillegg er en artist som støtter den prorussiske regjeringa som juksa
seg til valgseier i høst og låten attpåtil har den patetiske tittelen
"Freedom", da ber man om en bunnplassering.
Karakter: 1. Ranking: 36.
11. Danmark - Sissal - Hallucination
Danskene forblir i den samme suppa med mainstreampop som ikke kommer til
finalen. Nå skal jeg ikke si at Sissal ikke kommer dit, for de er i den
svake semifinale 2. Låten er fengende, men EDM-preget blir for
påtrengende etter min smak og da blir det inn det ene øret og ut det
andre.
3 poeng. Ranking: 31.
12. Tsjekkia - Adonxs - Kiss Kiss Goodbye
Dette er en god og litt undervurdert poplåt i årets felt. Meget god
stemme på Adonxs og koret på slutten er bare mektig. Får han det til på
scena i Basel kan dette bli meget bra for Tsjekkia.
7 poeng. Ranking: 16.
13. Luxembourg - Laura Thorn - La poupée monte le son
Litt morsomt at Luxembourg sender en låt som nikker litt mot deres
legendariske vinner fra 1966, "Poupée De Cire, Poupée De Son" med France
Gall. Derfor er det da også blitt en enkel og fengende trall som
kanskje hadde fortjent en høyere plassering enn 17. Men nå er vi endelig
trygt inne på de låtene jeg har satt liker-stempel på i år (fra 19).
7 poeng. Ranking: 17.
14. Israel - Yuval Raphael - New Day Will Rise
15. Serbia - Princ - Mila
En Balkanballade som har vokst en del på meg. Det er en inderlighet her
som jeg faller litt for. Sjøl om låten til tider er forglemmelig så er
det som sagt noe her som tiltaler meg. Og så er det jo litt kult da at
fyren etter et besøk i Kristiansand ble så fascinert at han tok en
universitetsgrad i norsk!
6 poeng. Ranking: 23.
16. Finland - Erika Vikman - Ich Komme
Finland og Erika Vikman gir oss en skikkelig banger som viser fingeren
til nypuritanske og pripne EBU. Ingen skal kødde med Erika når hun viser
for all verden sin girlpower og at hun som kvinne har like stor amorøs
frihet som menn. Dette er herlig in your face og blir en kanonavslutning
på semi 2!
10 poeng. Ranking: 4.
Med en håndfull hederlige unntak er dette en kvalitetsmessig svak semifinale etter mitt skjønn. Uansett, topp 10 og de jeg vil ha videre her er: Litauen, Finland, Malta, Armenia, Tsjekkia, Luxembourg, Montenegro, Hellas, Latvia og Serbia. Men skal jeg være realistisk vil Østerrike og Israel garantert gå til finale, og det gjør nok Australia også. Da på bekostning av Montenegro, Armenia og Latvia eller Serbia. Tror jeg.
Det er den tida på året da det gires opp til Eurovision Song
Contest. Fjorårets var av den traumatiske sorten og det tok meg mange måneder før
jeg fant tilbake til noe som kan minne om en Eurovisionglede igjen. Men den er
fortsatt dempa, for Israel er fremdeles med, noe jeg mener er fullstendig galt
siden de bedriver folkemord på Gaza. Diskinga av fanfavoritten Joost Klein for
en filleting gjorde det heller ikke bedre, og jeg føler at EBU mer og mer
fjerner seg fra oss fans. Nå er det også innført familievennlighetsregler og et
rigid reglement for hva du som artist kan si og gjøre. Artistenes ytringsfrihet
og kunstneriske frihet blir tråkka på og får dette fortsette er jeg redd det
kan få alvorlige konsekvenser for konkurransen.
Men OK, jeg skal gi min vurdering av låtene i år også. Sjøl
om jeg føler at kvaliteten er lavere enn tidligere år. Det er langt flere låter
jeg gir fra middels til dårlige karakterer, dvs. fra 6 og nedover på
ESC-skalaen, som jeg har valgt å følge i år. Og bare for å ha nevnt det, jeg
vurderer heller ikke i år Israels låt. Har bare hørt 2-3 ufrivillige sekunder
av den.
Jeg vurderer låtene etter startrekkefølge i semifinalene.
Dermed blir det to artikler til, en med semifinale 2 og en med de fem store og
arrangør Sveits.
For øvrig er dette mennenes semifinale, da det bare erto låter der vi får kvinner med vokal på
scena.
1.Island – VÆB – Róa
Her får jeg lyst til å kjøre Kristian Valen-memet "Det
e sånn so ungdommen lika" ... Men hos meg er dette en rotete låt uten mål
og mening. Da hjelper det ikke at de to brødrene her er fans av «Jul i svingen»
…
2 poeng. Ranking: 32.
2. Polen – Justyna Stechkowska – Gaja
Rotete låt og litt mye skriking i min bok. Men steg noen hakk etter framføringa på Nordic Eurovision Party.
4 poeng. Ranking: 27.
3.
Slovenia – Klemen – How Much Time Do We Have Left
Musikalsk sett er dette en rimelig kjedelig låt. Det som
gjør den er historien som formidles, om da kona til Klemen ble rammet av en
autoimmun sykdom som truet livet hennes. Vi som ikke har vært i en slik
situasjon kan vanskelig forestille oss hvordan det er å leve med en slik
uvisshet. Dette er noe Klemen formidler på en forbilledlig vár måte, og det
gjør inntrykk.
7 poeng. Ranking: 13.
4. Estland – Tommy Cash – Espresso Macchiato
Estland og satirikeren Tommy Cash leverer et av historiens
beste humorbidrag. I utgangspunktet er jo dette retta mot Italia og
italienere, men som flere har antydet denne våren så er det gode sjanser for
at dette er en Trumpsatire som vil slå ut i full blomst i Basel. Tommy Cash er
en løs kanon på dekk, og i EBU svettes det nok litt ekstra med tanke på hva
han kan finne på. Han er en type artist som klarer å gjøre sin satire såpass
subtil at de som lager regler for hvilke rammer som gjelder for bidragene (les: EBU) ikke klarer å finne noe som er alvorlig nok for en inngripen.
10 poeng. Ranking: 4.
5. Ukraina – Ziferblat – Bird of Pray
Jeg innser nå at denne burde vært høyere på lista mi ....
Det er en låt det har tatt tid å sette meg inn i, det er indie, det er blitt
kalt prog, det er i det hele tatt noe uvant å høre på ESC-scena. Men går vi i
dybden så er det en knallåt. En av tre meget sterke indielåter i årets ESC,
mitt håp er at dette kan være starten på en liten indierevolusjon i ESC.
7 poeng. Ranking: 15.
6. Sverige - KAJ - Bara bada badstu
Endelig valgte Sverige noe som var utenfor boksen, og når de først gjorde
det var det altså de herlige svenskfinnene i KAJ med deres supersjarmerende
hyllest til badstuen. Kan vel kalles et humorbidrag, men et humorbidrag som
oser kvalitet. Det er lekent, det er en herlig melodi og eneste ulempen er at
dette kan føre til Sveriges 8. seier ... 😉
10 poeng. Ranking 6.
7. Portugal – NAPA – Deslocado
Midt oppe i alle låtene som på hver sin måte krever plass
kommer Portugal nesten bestandig med noe rolig og neddempa som får meg til å
roe helt ned. Så også i år. Dette er etter min mening en lite påakta perle i
årets felt, og derfor fortjener den å komme i min Topp 5!
10 poeng. Ranking: 5.
8. Norge – Kyle Alessandro – Lighter
Vi har en kul poplåt i år, og en låt vi kan være stolte
over. Kyle er sterk på scena og selger budskapet i låten meget godt. En låt som
har sin bakgrunn i hans mors vellykka kamp mot kreft. Vi går til finalen igjen
og øvre halvdel bør være en mulighet.
7 poeng. Ranking: 12.
9.
Belgia – Red Sebastian – Strobe Lights
Det var litt rørende da Red Sebastian vant i Belgia, hans
"Hva skjer nå?"uttrykk var ubetalelig. Men hva musikken angår så er
det stikk motsatt. Jeg er ingen fan av EDM, og dette her er bare noe av det
verste jeg har hørt innen sjangeren. Øregangene mine slår kollbøtte i protest,
for første gang får jeg lyst til å skippe en låt når den kommer i spillelista
...
1 poeng. Ranking: 35.
10. Aserbajdsjan – Mamagama – Run With U
Har jeg en guilty pleasure i år så er det denne her. De
stjeler rått fra Scissor Sisters og "I Don't Fell Like Dancing"
(også vokalteknisk!), men de har et refreng og spesielt et
instrumentalparti som jeg er helt hekta på. Så da ble det Topp 10 ut av det!
8 poeng. Ranking: 9.
11. San Marino
– Gabry Ponte – Tutti L’Italia
Ved å velge anthemlåten til årets Sanremo-festival har San
Marino gitt seg sjøl en god sjanse til å endelig komme til finale igjen. Italia
skal stemme i deres semifinale og da bør 12-eren derfra være bankers. Det er en
fengende låt som mange ble glad i under Sanremo, og jeg håper det gir de
finaleplass. Det fortjener de så mye som de legger i det å delta i Eurovision.
7 poeng. Ranking: 18.
12. Albania – Shkodra Elektronike – Zjerm
Dette er en aldeles rå låt. Du hører tydelig at det er fra
Albania, og jeg elsker det etniske preget. Jeg elsker også kontrasten mellom
den kvinnelige vokalen og den mannlige snakkinga. Rytmen i låten er det også
bare å elske.
12 poeng. Ranking: 2.
13. Nederland – Claude – C’est la vie
Det er mye fransk over Nederlands bidrag i år, og det gjør
låten enda bedre etter mitt skjønn. Spesielt refrenget er sterkt og vokalen til
Claude er blant de beste i år. Dette bør bli en god plassering.
8 poeng. Ranking: 11.
14. Kroatia - Marko
Bošnjak – Poison Cake
Fra herlige Baby Lasagna til et usammenhengende bråkete
skrammel uten noen som helst mål og mening. Kroatia kunne ha valgt en låt som
hadde vært i min Topp 3, nå er de i min bunn istedet. Rett og slett en vemmelig
låt.
1 poeng. Ranking: 34.
15. Kypros – Theo Evan – Shh
Denne er i segmentet av låter jeg er rimelig likegyldig til.
En mainstreamlåt fra Kypros der de som vanlig har hyra inn låtskrivere fra
utlandet, bl. a. Norge. Det er litt sånn inn det ene øret og ut det andre det
her, "underwhelming", er det ikke det de kaller det på engelsk?
Karakter: 3. Ranking: 28.
Utifra dette er de jeg ønsker videre fra denne semien:
Albania, Estland, Portugal, Sverige, Aserbajdsjan, Nederland, Norge, Slovenia,
Ukraina og San Marino. Men realistisk sett så kommer Polen, Belgia og kanskje Kypros seg til finale. Da på bekostning av Portugal, San Marino og Aserbajdsjan
i tilfelle.
Vanlige Dødelige er den direkte oversatte tittelen på Achille Lauros nyeste album, som ble sluppet for en uke siden. Det er et konseptalbum om kjærligheten i alle dens fasetter, og det er et album som gjør inntrykk. Nå skal jeg være den første til å innrømme at det ikke er lett å skrive om ny musikk fra min største favorittartist på kloden, jeg kan nok med rette beskyldes for ikke å være 100% objektiv. Men samtidig, musikk er følelser og da er det ikke enkelt å være objektiv.
Lauro (det er det som er hans egentlige fornavn og som han bruker til daglig) synger kun på italiensk. Det er sjølsagt utfordrende all den tid jeg må bruke tid til å oversette tekstene. Men det er verdt tidsbruken, for vet jeg tekstene skjønner jeg mer hva han vil med hver enkelt låt.
Åpningslåten Perdutamente (Head over heels) tar for seg de store følelsene, om at en noen ganger i livet blir overveldet av store og sterke følelser for et annet menneske og kompleksiteten i det. Det at følelsene er så sterke kan føre til smertefulle opplevelser, og det tror jeg er noe vi alle har erfart i våre liv.
AMOR er Roma baklengs. Lauro ble født i Verona, men det var i Roma han vokste opp, det er Roma som er byen hans, det er i Roma han er blitt formet til den han er i dag. Dette er låten som er en hyllest til hans barndom og ungdoms Roma, men som igjen tar for seg kontrastene mellom sterke følelser og konflikt. Videoen er tatt opp på Foro Italico i Roma med fans tilstede:
Dannata San Francisco (Damned San Francisco) er ikke så mye om byen San Franciscoo, men mer om sterke følelser også her, men likevel av den flyktige sorten. Et menneske du deler en intens dag/kveld med.
Musikalsk er dette en vakker låt som peker mot det som er albumets høydepunkt, låten som Lauro sjøl har sagt er kanskje den viktigste han noengang har skrevet, hyllesten til hans mor Cristina. Moren var alene om oppdragelsen av Lauro og hans eldre bror. Faren var en perifer person som omtales som en som kjeftet på moren. Det var enkel oppvekst der det var standard mat og sjelden nye klær, der han og broren ble vant til å naske med seg mat på supermarkedet. Men der det som står igjen er morens ubetingede støtte og kjærlighet. En kjærlighet som også omfattet noen ungdommer i vennegjengen som var utstøtte og utsatte, som hun tok inn i hjemmet for kortere eller lengre tid.
Du har alltid vært flott, ja, alltid vært en mor
Og det hadde jeg ikke vært hvis jeg ikke hadde vært slik
Og i dag forstår jeg alt, men bare mange år senere
Hvor vanskelig det er å oppdra en mann tross alt
Men du gjorde
det, mamma.
Men du gjorde
det, mamma.
Det er en intenst vakker tekst om den kjærligheten Cristina ga til sine barn og deres venner som ikke fikk kjærlighet i sine hjem. For meg som er en lettrørt person er dette noe av det vakreste jeg har hørt og lest. Dette er en soleklar kandidat til Årets låt hos meg:
Amore Disperato er som en skjønner om den desperate kjærligheten, der du er helt hektet på en person, du klarer ikke å se for deg en annen tilværelse enn sammen med den personen.
Incoscienti Giovani (Reckless Youth) var låten Lauro deltok med i årets Sanremo-festival, og igjen skal vi tilbake til moren Cristina. For dette er om de utstøtte ungdommene som hun tok inn i hjemmet, som gjorde at Lauro og hans bror ble eksponert for deres traumer. Men først og fremst er det om kjærligheten som ble visst disse ungdommene og om den kjærligheten de klarte å vise til hverandre. Det ble en voldsom oppstandelse blant publikum da Lauro bare ble nr. 7 og ikke ble blant de fem som skulle kjempe om seieren under Sanremo i år. Programleder Carlo Conti hadde sin fulle hyre med å stagge gemyttene slik at showet kunne gå videre. Og som en skrev i en YT-kommentar: "Du vant ikke Sanremo, men du vant folket".
Til slutt må jeg ta med avslutningssporet Barabba III, om bestekompisen fra oppveksten som ble narkolanger. Og om hvor forskjellig livsveien kan bli for to unge gutter som var som blodsbrødre i oppveksten.
Brother, you
know, I love you like when we were children
I wait until
we're together and close again
Dette er halvparten av de tolv låtene, den andre halvparten består også av låter som berører. Dirty Love er som en skjønner om de mørkere sidene av kjærligheten, der kjærlighet blir mer begjær. For ikke å snakke om Happy Birthday Mr. Kennedy, om forholdet mellom Marilyn Monroe og president John F. Kennedy, om den bursdagens hans der hun sang. Og om skuddene som traff han der han satt i en Lincoln 22. november 1963.
På Nati Da Una Costola (Born from a rib) tar Lauro oss med tilbake til Bibelens skapelsesberetning, med dette første verset:
Dante writes
that there is an Eden on a peak
Mountain of
purgatory, ready to climb every star
Then the Lord God
shaped man with the earth
Then we
learned to make each other, then to make war on each other
As strangers,
a story unites us
The beginning
and the end, the bruise and the cure, but
A god who
looks at man, a god who counts the steps
God chose the woman to cultivate Eden
Mer er egentlig ikke å si. For meg er dette det mest fullkomne albumet jeg har hørt med Achille Lauro. Han spiller ut hele sitt følelsesregister, han er på sitt mest sårbare og han er ikke redd for å vise det. Det blir det stor musikk og stor kunst av.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom over den svenske trubaduren H. Self (Henric Hammarbäck), men nå har jeg en stund hørt på hans 4. album som kom kom for en drøy uke siden. Og med tittelen Efterskalv må jo det være en tydelig oppfølger til fjorårsalbumet Skälva, som var hans debut på svensk. Hans to tidligere album fra -21 og -23 var nemlig på engelsk.
Jeg får en litt outsiderfølelse når jeg hører på denne musikken. Det er akustisk gitar og sparsommelig med komp til tider. En slags antihelt på en måte. Man för vära gla för det lilla, ellers är det vel så där åpner H. Self åpningssporet För det lilla, og du skjønner at det er smålåtent. Jeg kan relatere til mye her, det å ha en gammel far en håper en har en stund til, det å ha voksne barn en ser hvordan klarer seg i livet.
At dette er en rimelig laidback artist ser en på dette opptaket av Månskenssoldater, en låt som har funnet veien til spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025. Litt kult å se en artist stå og synge med hendene i lommene på en jakke jeg mest av alt forbinder med en breddefotballtrener.
Gruvan har et skikkelig countrypreg, og her er Gruvan symbolet på hvor en havner hvis livet går ordentlig utforbakke. Ikke noen lystelig tekst, dette er virkelig om det å være på bunn. Samtidig er melodien fin og blir en god motvekt til tristessen i teksten.
Huller om buller er også en kul låt, litt skranglete sjarmerende i refrenget. Teksten beskriver et liv som er litt hulter til bulter, som nok er uttrykket på norsk.
Og på et album som dette må en sjølsagt ha en god break-up låt. Fått nog av dig er rett fram ærlig om hvorfor en føler at dette forholdet er over.
Av de andre låtene må de kule titlene Överdonna, Karmapresent og Nascar och MDMA nevnes. Ellers liker jeg det outsider-imaget som H. Self har skapt rundt seg sjøl som artist. Det gir musikken et autentisk skjær, og jeg føler nærhet til de historiene som fortelles. Her er mange gode betraktninger rundt et liv litt på utsiden av storsamfunnet, og det er mye her som jeg kan kjenne meg igjen i. Her er det lite glitter og glamour for å si det sånn. En litt saktmodig versjon av vår egen avdøde K.M. Myrland.
Camilla Rosenlund er en artist og låtskriver som også er ny for meg i år. Hun har tidligere bl. a. samarbeidet med Skambankt og har bak seg en kritikerrost EP fra 2017, Fortune of Memories. Nå i slutten av mars kom hun med dette albumet her som består av sju låter. Musikken er tidvis av det mektige slaget og det begynner med historien om en fødsel og det håpet en mor og en far har for livet barnet de har skapt skal få. Verden er din alene, eller Yours Alone, og den er såpass sterk at den har gått inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025:
Låten åpner dramatisk, noe som vitner om at fødselen muligens var av det harde slaget. Men at det uansett har gått bra, og så utvikler det seg til en kul rockelåt med en sugende beat. Så synes jeg det gir en spesiell effekt at låten trekker ut, det er en lyd som ligger der og ligger der i mange sekunder før det blir stille. Kanskje er meningen at vi skal få tid til å reflektere litt over det budskapet i låten, men jeg vet ikke.
Don't Let The Sun Go Down On Your Anger har også noe mektig over seg, og jeg er spesielt glad i trompeten som duver over resten av musikken. Den tilfører låten ekstra drama. Det er en litt mørk historie om en kvinne og den hun ga sin kjærlighet til. Et forhold som tydeligvis ikke gikk bra, for moralen ligger jo i sangtittelen: Ikke gå til sengs med et sinne brusende inne i deg ...
Trond Eltervaag med etternavnet som artistnavn er med på Aging Face. Om det å eldes og å tenke på det livet som har vært, med kirkeklokker i bakgrunnen. Her legger jeg merke til en vakker koring som en detalj som jeg liker.
Med bare sju låter vil jeg ikke poste flere her. Men det skal sies, her er det mye vakkert. Som Bits & Pieces, som har litt melankoli over seg, med både blåsere og strykere som gjør låten ekstra stemningsfull. I Will Sing You Lullabies Tomorrow har også en melankoli over seg i starten og så noen besnærende strykere som løfter låten. I det hele tatt så er det mye spennende instrumentering på denne skiva, noe som gjør at hver enkelt låt føles særegen.
Tema for albumet er iflg. presseskrivet de store endringene vi opplever i livet. Og vi går fra en hard fødsel i første låt til et mykt dødsfall i det skjønne avslutningssporet Evening Star. 2:05 korte When We Felt Peace er en litt stillferdig oase etter de to første mektige låtene og har med sin várhet absolutt sin misjon på skiva
Så hva skal jeg si? Jeg føler at jeg har blitt eksponert for noe særegent, mangeslungent og vakkert. Noe jeg ikke var helt forberedt på. Et album som har vokst og vokst på meg nå i en ukes tid. Og som har vokst seg til noe stort verdt å ta med meg videre.
Vaarin (Vårin Strand) kom med sitt tredje album 14. mars og har vært en musikalsk følgesvenn de siste par ukene. Året har til nå vært preget av mye jeg må ta hensyn til som går ut over min kreativitet, da er det godt å ha musikk og finne roen til. Der har absolutt dette albumet til Vaarin spilt en viktig rolle den senere tid.
Vaarin kommer fra Hokksund, er datter av en kunstner (mor) og en rockegitarist. Så kunst, kultur, musikk, det har hun fått inn fra tidlig alder. Og hun har en variert bakgrunn, bl. a. var hennes platedebut jazz. Men hun er en artist som utforsker sin musikalitet og dette albumet er pop med levende instrumenter. Og i en tid der mange bruker PC-en for å lage musikk er det bare deilig å høre på ei skive der det er levende instrumenter og ikke en PC som står for akkompagnementet.
Som albumtittelen hinter til så er dette albumet en reise hjem for Vaarin. Til det over 300 år gamle huset som foreldrene kjøpte og restaurerte noen år før hun ble født, i 1996. Musikken er variert, men uansett uttrykk så kjennetegnes alle låtene av noe nært og ekte, noe bare ekte instrumenter kan gi.
Først ut for meg er There Goes My Life, som jeg tolker er om det å se igjen en gammel flamme og tenke og minnes de gode opplevelsene en hadde sammen for noen år siden. Vaarin viser her en imponerende vokal rekkevidde som det er mye følelser i. Og refrenget har et drama i seg som jeg liker. Rett og slett en variert og spennende låt:
Something er den nydeligste låten på skiva synes jeg. Også her varierer det musikalske uttrykket underveis, men musikk skal ikke bestandig være forutsigbart. Variasjon i løpet av en låt er et pluss så lenge en ikke føler at det er 4-5 låter i ett. Det skiftet som kommer etter 2:22, når du egentlig tror at låten går mot slutten er smått genialt og tilfører låten en ekstra spiss. Det er også med en radio edit av låten helt til slutt på albumet der partiet etter 2:22 ikke er med.
Men det er Valentine som har funnet veien til min "Årets låter"-spilleliste. Som tittelen antyder er det nok Valentinsdagen og kjærlighet som er tema her, men for meg er det setninga Please give me a little sunlight these days som virkelig gjør låten. For meg blir det en bønn retta mot den tøffe situasjonen verden står i akkurat nå, det verste jeg har opplevd i mitt godt voksne liv. En bønn om å gi meg/oss ihvertfall litt lys, et ørlite håp om at ting kan snu og bli bedre.
Og for å illustrere det autentiske ved denne skiva så må den lille avslutningslåten There's No Other med, innspilt på kjøkkenet i barndomshjemmet med faren på gitar og hører man godt etter kan man også høre moren lukke kjøleskapdøra.
Jeg vil også trekke fram tittelsporet som er en vár og fin låt med flere lag, bl. a. strykere som gir den ekstra dybde. Også denne har med en litt kortere radio edit. My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow er også en vár og god låt med tilbakeblikk på barne- og ungdomstid, bl. a. med en god bestemor som er borte nå.
I det hele tatt er dette ekte og nær musikk som trengs i den tida vi lever i nå. Der jeg også må berømme musikerne som har kompet Vaarin, de har absolutt bidratt til den fine og mangeslungne atmosfæren dette albumet er innhyllet i.
