Achille Lauro - Comuni Mortali

Vanlige Dødelige er den direkte oversatte tittelen på Achille Lauros nyeste album, som ble sluppet for en uke siden. Det er et konseptalbum om kjærligheten i alle dens fasetter, og det er et album som gjør inntrykk. Nå skal jeg være den første til å innrømme at det ikke er lett å skrive om ny musikk fra min største favorittartist på kloden, jeg kan nok med rette beskyldes for ikke å være 100% objektiv. Men samtidig, musikk er følelser og da er det ikke enkelt å være objektiv.

Lauro (det er det som er hans egentlige fornavn og som han bruker til daglig) synger kun på italiensk. Det er sjølsagt utfordrende all den tid jeg må bruke tid til å oversette tekstene. Men det er verdt tidsbruken, for vet jeg tekstene skjønner jeg mer hva han vil med hver enkelt låt.

Åpningslåten Perdutamente (Head over heels) tar for seg de store følelsene, om at en noen ganger i livet blir overveldet av store og sterke følelser for et annet menneske og kompleksiteten i det. Det at følelsene er så sterke kan føre til smertefulle opplevelser, og det tror jeg er noe vi alle har erfart i våre liv.

AMOR er Roma baklengs. Lauro ble født i Verona, men det var i Roma han vokste opp, det er Roma som er byen hans, det er i Roma han er blitt formet til den han er i dag. Dette er låten som er en hyllest til hans barndom og ungdoms Roma, men som igjen tar for seg kontrastene mellom sterke følelser og konflikt. Videoen er tatt opp på Foro Italico i Roma med fans tilstede:

Dannata San Francisco (Damned San Francisco) er ikke så mye om byen San Franciscoo, men mer om sterke følelser også her, men likevel av den flyktige sorten. Et menneske du deler en intens dag/kveld med.

Musikalsk er dette en vakker låt som peker mot det som er albumets høydepunkt, låten som Lauro sjøl har sagt er kanskje den viktigste han noengang har skrevet, hyllesten til hans mor Cristina. Moren var alene om oppdragelsen av Lauro og hans eldre bror. Faren var en perifer person som omtales som en som kjeftet på moren. Det var enkel oppvekst der det var standard mat og sjelden nye klær, der han og broren ble vant til å naske med seg mat på supermarkedet. Men der det som står igjen er morens ubetingede støtte og kjærlighet. En kjærlighet som også omfattet noen ungdommer i vennegjengen som var utstøtte og utsatte, som hun tok inn i hjemmet for kortere eller lengre tid. 

Du har alltid vært flott, ja, alltid vært en mor

Og det hadde jeg ikke vært hvis jeg ikke hadde vært slik

Og i dag forstår jeg alt, men bare mange år senere

Hvor vanskelig det er å oppdra en mann tross alt

Men du gjorde det, mamma.

Men du gjorde det, mamma.

Det er en intenst vakker tekst om den kjærligheten Cristina ga til sine barn og deres venner som ikke fikk kjærlighet i sine hjem. For meg som er en lettrørt person er dette noe av det vakreste jeg har hørt og lest. Dette er en soleklar kandidat til Årets låt hos meg:

Amore Disperato er som en skjønner om den desperate kjærligheten, der du er helt hektet på en person, du klarer ikke å se for deg en annen tilværelse enn sammen med den personen.

Incoscienti Giovani (Reckless Youth) var låten Lauro deltok med i årets Sanremo-festival, og igjen skal vi tilbake til moren Cristina. For dette er om de utstøtte ungdommene som hun tok inn i hjemmet, som gjorde at Lauro og hans bror ble eksponert for deres traumer. Men først og fremst er det om kjærligheten som ble visst disse ungdommene og om den kjærligheten de klarte å vise til hverandre. Det ble en voldsom oppstandelse blant publikum da Lauro bare ble nr. 7 og ikke ble blant de fem som skulle kjempe om seieren under Sanremo i år. Programleder Carlo Conti hadde sin fulle hyre med å stagge gemyttene slik at showet kunne gå videre. Og som en skrev i en YT-kommentar: "Du vant ikke Sanremo, men du vant folket".

Til slutt må jeg ta med avslutningssporet Barabba III, om bestekompisen fra oppveksten som ble narkolanger. Og om hvor forskjellig livsveien kan bli for to unge gutter som var som blodsbrødre i oppveksten.

Brother, you know, I love you like when we were children

I wait until we're together and close again

Dette er halvparten av de tolv låtene, den andre halvparten består også av låter som berører. Dirty Love er som en skjønner om de mørkere sidene av kjærligheten, der kjærlighet blir mer begjær. For ikke å snakke om Happy Birthday Mr. Kennedy, om forholdet mellom Marilyn Monroe og president John F. Kennedy, om den bursdagens hans der hun sang. Og om skuddene som traff han der han satt i en Lincoln 22. november 1963. 

På Nati Da Una Costola (Born from a rib) tar Lauro oss med tilbake til Bibelens skapelsesberetning, med dette første verset:

Dante writes that there is an Eden on a peak

Mountain of purgatory, ready to climb every star

Then the Lord God shaped man with the earth

Then we learned to make each other, then to make war on each other

As strangers, a story unites us

The beginning and the end, the bruise and the cure, but

A god who looks at man, a god who counts the steps

God chose the woman to cultivate Eden 

Mer er egentlig ikke å si. For meg er dette det mest fullkomne albumet jeg har hørt med Achille Lauro. Han spiller ut hele sitt følelsesregister, han er på sitt mest sårbare og han er ikke redd for å vise det. Det blir det stor musikk og stor kunst av.

Karakter: 6/6.

H. SELF - Efterskalv

Jeg husker ikke hvordan jeg kom over den svenske trubaduren H. Self (Henric Hammarbäck), men nå har jeg en stund hørt på hans 4. album som kom kom for en drøy uke siden. Og med tittelen Efterskalv må jo det være en tydelig oppfølger til fjorårsalbumet Skälva, som var hans debut på svensk. Hans to tidligere album fra -21 og -23 var nemlig på engelsk.

Jeg får en litt outsiderfølelse når jeg hører på denne musikken. Det er akustisk gitar og sparsommelig med komp til tider. En slags antihelt på en måte. Man för vära gla för det lilla, ellers är det vel så där åpner H. Self åpningssporet För det lilla, og du skjønner at det er smålåtent. Jeg kan relatere til mye her, det å ha en gammel far en håper en har en stund til, det å ha voksne barn en ser hvordan klarer seg i livet.

At dette er en rimelig laidback artist ser en på dette opptaket av Månskenssoldater, en låt som har funnet veien til spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025. Litt kult å se en artist stå og synge med hendene i lommene på en jakke jeg mest av alt forbinder med en breddefotballtrener. 

Gruvan har et skikkelig countrypreg, og her er Gruvan symbolet på hvor en havner hvis livet går ordentlig utforbakke. Ikke noen lystelig tekst, dette er virkelig om det å være på bunn. Samtidig er melodien fin og blir en god motvekt til tristessen i teksten.

Huller om buller er også en kul låt, litt skranglete sjarmerende i refrenget. Teksten beskriver et liv som er litt hulter til bulter, som nok er uttrykket på norsk.

Og på et album som dette må en sjølsagt ha en god break-up låt. Fått nog av dig er rett fram ærlig om hvorfor en føler at dette forholdet er over.

Av de andre låtene må de kule titlene Överdonna, Karmapresent og Nascar och MDMA nevnes. Ellers liker jeg det outsider-imaget som H. Self har skapt rundt seg sjøl som artist. Det gir musikken et autentisk skjær, og jeg føler nærhet til de historiene som fortelles. Her er mange gode betraktninger rundt et liv litt på utsiden av storsamfunnet, og det er mye her som jeg kan kjenne meg igjen i. Her er det lite glitter og glamour for å si det sånn. En litt saktmodig versjon av vår egen avdøde K.M. Myrland.

Karakter: 5,5/6.

Camilla Rosenlund - When The Seasons Changed

Camilla Rosenlund er en artist og låtskriver som også er ny for meg i år. Hun har tidligere bl. a. samarbeidet med Skambankt og har bak seg en kritikerrost EP fra 2017, Fortune of Memories. Nå i slutten av mars kom hun med dette albumet her som består av sju låter. Musikken er tidvis av det mektige slaget og det begynner med historien om en fødsel og det håpet en mor og en far har for livet barnet de har skapt skal få. Verden er din alene, eller Yours Alone, og den er såpass sterk at den har gått inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025:

Låten åpner dramatisk, noe som vitner om at fødselen muligens var av det harde slaget. Men at det uansett har gått bra, og så utvikler det seg til en kul rockelåt med en sugende beat. Så synes jeg det gir en spesiell effekt at låten trekker ut, det er en lyd som ligger der og ligger der i mange sekunder før det blir stille. Kanskje er meningen at vi skal få tid til å reflektere litt over det budskapet i låten, men jeg vet ikke.

Don't Let The Sun Go Down On Your Anger har også noe mektig over seg, og jeg er spesielt glad i trompeten som duver over resten av musikken. Den tilfører låten ekstra drama. Det er en litt mørk historie om en kvinne og den hun ga sin kjærlighet til. Et forhold som tydeligvis ikke gikk bra, for moralen ligger jo i sangtittelen: Ikke gå til sengs med et sinne brusende inne i deg ...

Trond Eltervaag med etternavnet som artistnavn er med på Aging Face. Om det å eldes og å tenke på det livet som har vært, med kirkeklokker i bakgrunnen. Her legger jeg merke til en vakker koring som en detalj som jeg liker.

Med bare sju låter vil jeg ikke poste flere her. Men det skal sies, her er det mye vakkert. Som Bits & Pieces, som har litt melankoli over seg, med både blåsere og strykere som gjør låten ekstra stemningsfull. I Will Sing You Lullabies Tomorrow har også en melankoli over seg i starten og så noen besnærende strykere som løfter låten. I det hele tatt så er det mye spennende instrumentering på denne skiva, noe som gjør at hver enkelt låt føles særegen.

Tema for albumet er iflg. presseskrivet de store endringene vi opplever i livet. Og vi går fra en hard fødsel i første låt til et mykt dødsfall i det skjønne avslutningssporet Evening Star. 2:05 korte When We Felt Peace er en litt stillferdig oase etter de to første mektige låtene og har med sin várhet absolutt sin misjon på skiva

Så hva skal jeg si? Jeg føler at jeg har blitt eksponert for noe særegent, mangeslungent og vakkert. Noe jeg ikke var helt forberedt på. Et album som har vokst og vokst på meg nå i en ukes tid. Og som har vokst seg til noe stort verdt å ta med meg videre.

Karakter: 6/6.

Vaarin - Heading Home

Vaarin (Vårin Strand) kom med sitt tredje album 14. mars og har vært en musikalsk følgesvenn de siste par ukene. Året har til nå vært preget av mye jeg må ta hensyn til som går ut over min kreativitet, da er det godt å ha musikk og finne roen til. Der har absolutt dette albumet til Vaarin spilt en viktig rolle den senere tid.

Vaarin kommer fra Hokksund, er datter av en kunstner (mor) og en rockegitarist. Så kunst, kultur, musikk, det har hun fått inn fra tidlig alder. Og hun har en variert bakgrunn, bl. a. var hennes platedebut jazz. Men hun er en artist som utforsker sin musikalitet og dette albumet er pop med levende instrumenter. Og i en tid der mange bruker PC-en for å lage musikk er det bare deilig å høre på ei skive der det er levende instrumenter og ikke en PC som står for akkompagnementet.

Som albumtittelen hinter til så er dette albumet en reise hjem for Vaarin. Til det over 300 år gamle huset som foreldrene kjøpte og restaurerte noen år før hun ble født, i 1996. Musikken er variert, men uansett uttrykk så kjennetegnes alle låtene av noe nært og ekte, noe bare ekte instrumenter kan gi.

Først ut for meg er There Goes My Life, som jeg tolker er om det å se igjen en gammel flamme og tenke og minnes de gode opplevelsene en hadde sammen for noen år siden. Vaarin viser her en imponerende vokal rekkevidde som det er mye følelser i. Og refrenget har et drama i seg som jeg liker. Rett og slett en variert og spennende låt:

Something er den nydeligste låten på skiva synes jeg. Også her varierer det musikalske uttrykket underveis, men musikk skal ikke bestandig være forutsigbart. Variasjon i løpet av en låt er et pluss så lenge en ikke føler at det er 4-5 låter i ett. Det skiftet som kommer etter 2:22, når du egentlig tror at låten går mot slutten er smått genialt og tilfører låten en ekstra spiss. Det er også med en radio edit av låten helt til slutt på albumet der partiet etter 2:22 ikke er med.

Men det er Valentine som har funnet veien til min "Årets låter"-spilleliste. Som tittelen antyder er det nok Valentinsdagen og kjærlighet som er tema her, men for meg er det setninga Please give me a little sunlight these days som virkelig gjør låten. For meg blir det en bønn retta mot den tøffe situasjonen verden står i akkurat nå, det verste jeg har opplevd i mitt godt voksne liv. En bønn om å gi meg/oss ihvertfall litt lys, et ørlite håp om at ting kan snu og bli bedre.

Og for å illustrere det autentiske ved denne skiva så må den lille avslutningslåten There's No Other med, innspilt på kjøkkenet i barndomshjemmet med faren på gitar og hører man godt etter kan man også høre moren lukke kjøleskapdøra.

Jeg vil også trekke fram tittelsporet som er en vár og fin låt med flere lag, bl. a. strykere som gir den ekstra dybde. Også denne har med en litt kortere radio edit. My Heart Runs Fast, My Legs Run Slow er også en vár og god låt med tilbakeblikk på barne- og ungdomstid, bl. a. med en god bestemor som er borte nå. 

I det hele tatt er dette ekte og nær musikk som trengs i den tida vi lever i nå. Der jeg også må berømme musikerne som har kompet Vaarin, de har absolutt bidratt til den fine  og mangeslungne atmosfæren dette albumet er innhyllet i.

Karakter: 5/6.

The Shallow Riverbanks - Broken Ballads

The Shallow Riverbanks er et albumdebuterende band med base i Varteig, Østfold. De startet opp i 2018 og etter en del singler opp igjennom årene kom nå altså albumdebuten for snaue to uker siden. Det er ei skive jeg har hørt en god del på siden den ble sluppet og det er på mange av låtene en litt dvelende musikk innen country, amerikana og myk rock.

Åpningslåten The Louisiana Swamp er småfengende samtidig som den har en melankoli over seg som er betagende. Teksten har flere lag, og er dyp. Den må egentlig høres flere ganger for at den skal sette seg. Det optimistiske i den er budskapet om at en aldri har vært redd for å dø, men at man er glad man lever.

Emilia Couldn't Sleep er rytmisk sett temmelig lik åpningslåten. Her en tekst som gjør inntrykk, om Emilia som ikke får sove og hva det gjør med henne. Jeg får ikke helt tak på hvorfor, men uansett er dette en låt som har satt seg fast i meg. Såpass at jeg har sendt den inn på spillelista "Årets låter 2025" der jeg nominerer til min kåring av 2025's beste låter på slutten av året.

Det er når låtene er i denne rytmen her at jeg liker The Shallow Riverbanks aller best, og Iowa I Owe Ya er også en slik låt. Her har jeg vært så heldig å finne en liveopptreden fra -22. Lyden er ikke 100% perfekt, men likefullt skinner det igjennom at dette er et band med mye spilleglede:

Bandet består av: Lars-Jørgen Karlsen (vokal, gitar), Romina Bluebell Reid (vokal/kor), Kristoffer Riis Lunde (trommer, perkusjon), Bjørnar Olsen (tangenter), Christer Larsson (bass, kor) og Niklas Wilhelmsen (elgitar).

Til slutt tar jeg med My Stallion Will Carry Me Home. Også det en låt med et litt melankolsk preg.

The Shallow Riverbanks er et band med mange følelser i musikken sin, og det setter jeg pris på. Det gir meg som lytter en egen ro å lytte til dette albumet, noe som så absolutt trengs nå om dagen med et nyhetsbilde som kan ta knekken på sjøl den sterkeste.

Karakter: 5/6.

Tennessee Brando - The Brimstone Sessions, Vol. 2

Tennesse Brando kom jeg over takket være en god amerikansk Facebookvenn som la ut en reels-video på sin Facebookside der han sang en låt som disset trumpistene som nå opplever høye matvarepriser, ikke minst på egg. Fyren ser ut som prototypen på en trumpist med en bandana rundt hodet og Amerikaflagg på veggen. Men skinnet bedrar, han er også meget aktiv på YouTube der han legger ut sine betraktninger rundt det som skjer i USA om dagen, bl. a. en der han advarer mot at det vi ser nå er fascisme.

Brando har bare drøyt 1000 følgere på Spotify, desto flere på YT. Men han gir flittig ut musikk, og denne skiva her komnut 20. januar. Symbolsk nok den dagen DT tok fatt på sin andre presidentperiode. Og Bardo tar ikke presidenten med silkehår, hør bare her på Stone Blind Crazy:

Musikalsk er dette en fengende låt rett etter mitt hjerte og når han sier det som det er rundt gærningen i det Hvite hus så går denne rett inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025.

Men han tar også opp andre temaer, som om hun som tar mannen sin i utroskap i Teardrop Inn:

Skiva åpner faktisk med en instrumental. Instrumentalplater er jeg ikke så glad i, men jeg kan godta en god instrumental på et album, og denne her er nettopp en slik en. Og på My Hill To Die On beviser Brando at han så absolutt kan å traktere gitaren. Dette er følsomt og fint og høre på!

The Villan er en rocka låt der Bardo igjen advarer mot det vi får med en person som DT ved makta, som at konspirasjonsteorier får flyte fritt, eksemplifisert ved at månelandingen i -69 var fake.

Det Tennessee Brando serverer er enkel og grei countryrock der han ikke finner opp kruttet musikalsk sett. Likevel er han forfriskende å høre på, dette er ekte saker og han pretenderer ikke å være noe større enn det han er. Han har som nevnt et større publikum som YouTuber enn som musiker, men det er uansett deilig å høre motstemmer, også musikalsk til elendigheten som styrer USA nå.

Karakter: 5/6.

Så fikk jeg bare lyst til å legge til en låt og musikkvideo Brando la ut for få dager siden. Rimelig klar melding også her:

Link til Tennesse Bardos YouTube-kanal

Henning Kvitnes - Sanger i Havn

Først av alt må jeg bare beklage at det har gått tre uker siden forrige innlegg. Det er mye som skjer nå, både på privaten og i verden som helhet som har gjort at det har vært vanskelig å skrive de siste ukene. Jeg hører på musikk, men tid og ikke minst energi til å skrive har vært på et lavt nivå. Jeg håper å få sving på det igjen, for å skrive om musikk på denne bloggen er noe som høyner livskvaliteten.

Nok om det, nå skal jeg ta for meg et album Henning Kvitnes ga ut helt på tampen av februar. Et album som har bygd seg opp pø om pø med flere singelslipp. Jeg er jo en albumperson så jeg har ikke hørt på låtene som har kommet ut. Det er vel litt med det at det blir som å åpne pakkene før julaften, for meg er fortsatt albumet det grommeste en artist kan gi ut og da venter jeg gjerne til det kommer. Så for mine ører var alle låtene på denne skiva helt nye.

Kvitnes sa vel for en del år siden at gitt utviklinga i musikkbransjen så hadde han gitt ut sitt siste album. At han nå går tilbake på det er jeg meget glad for, for dette er en artist som fortsatt er relevant og fortsatt er vel verdt å lytte til. OK, noen låter her er skikkelig nedpå og laidback, men laidback har egentlig vært det inntrykket jeg har hatt av Kvitnes som artist de siste årene, og det er langtfra negativt ment.

Åpningssporet Smia til en sang har et litt atypisk lydbilde til Kvitnes å være, men det er bare forfriskende. Låten handler om hvordan Kvitnes ble musiker og låtskriver og om gleden det har gitt han å kunne skape noe kunstnerisk. En slags oppsummering av karrieren kan en si.

Jeg er gla er en frisk og oppmuntrende låt, jeg tolker det som et budskap om å ta vare på det gode i livet og kunne være glad for det en har, og da ikke minst en god livsledsager.

Så synes jeg det er morsomt at Kvitnes med Mens jeg ennå er 66 tar et fint nikk til Wenche Myhre-klassikeren Når jeg blir 66. Et skikkelig kult grep det der!

Så til Ingen er bare det du ser, der låttittelen er en fin påminning om at menneskene vi møter på livsveien er noe langt mer enn det vi faktisk ser. Alle har sin historie, sin bagasje som har gjort dem til den de er. Kvitnes er flink til å komme med filosofiske betraktninger om de enkle ting i livet, og det å ha evnen til å si seg fornøyd med det en har.

Så til låten som det tok en del lytt før jeg plutselig innså storheten i den og sendte den inn på spillelista mi der jeg nominerer til Årets låter, Den lange natta. For meg er dette blitt Kvitnes' kommentar til det urolige verdensbildet som er nå, og som også var urolig da den ble skrevet. Det er en sorg og en lengsel i hvert et hus synger han, og det tror jeg passer aldeles utmerket på hvordan mange har det nå. Og han synger om hvor viktig det er at vi ikke går inn i den lange natta alene, at vi har minst én venn som vi kan gå inn i den og være i uvissheten med.

Avslutningssporet Støvets år er spilt inn sammen med en av de fineste stemmene vi har, Eva Weel Skram. Kvitnes kunne ikke ha fått en bedre duettpartner her, og de to spiller hverandre virkelig gode. Om det å være på vei inn i alderdommens år, det en vet blir de siste årene en har her på jorda. Det er blitt uendelig vakkert. For en som også har kommet inn i 60-årene er dette en nydelig sang å ta med meg på den videre ferden mot støvets år.

Jeg vil også trekke fram Ting er som de er som en vakker sang som igjen er om det å forholde seg til livet slik det er. Teksten er utsøkt poesi som går rett hjem hos meg. 

Henning Kvitnes har gjort livet mitt litt lettere å leve med denne skiva, har dempet litt på frykten for å eldes. Uansett hvor du er i livet så er musikk egna til å gjøre ting litt lettere, og her føler jeg at jeg har å gjøre med en artist som nå holder på å gå samme veien som jeg: Inn i det ukjente som alderdommen er. Kvitnes ber egentlig meg og alle andre som nå er på den veien om å gå den med friskt mot og glede oss over det vi har. De nære ting og de gode relasjonene.

Jeg kom over et intervju i Halden Arbeiderblad nå, der Kvitnes forteller at dette er hans siste album, og at han nå skal ut på sin aller siste turné med band og egne låter. At han fyller 67 i mai og at det er tid for å sette strek. Det har jeg den største respekt for, og derfor avslutter jeg med å si: TUSEN TAKK Henning Kvitnes for alle musikkskattene du har gitt Norge. Og takk for konserten på Sunnfjord Hotell i Førde for en del år siden, den ene gangen jeg fikk oppleve deg live. Så får jeg se om Kvitnes kommer til Trøndelag og Trondheim eller omegn på denne siste turneen, om det klaffer slik at jeg får tatt meg en tur. Håper det.

Karakter: 5,5/6.