Grace Potter - Mother Road

Da jeg begynte å høre på dette albumet til Grace Potter, som er hennes tredje, levde jeg i den villfarelse at det var hovedsakelig country. Vel, der gjorde jeg for dårlig research, for dette er mer variert enn som så!

Musikken skrev Grace Potter på grunnlag av erfaringene fra en reise på veien i  sitt hjemland USA sommeren 2021. Hun overnattet på moteller og veikroer og brukte kveldene til å skrive ned tanker og låtideer hun fikk mens hun kjørte. Etter to slike turer til reiste hun så til Nashville for å spille inn musikken som kom til henne som resultat av disse reisene. Resultatet er blitt en samling med råe og herlige låter om livet, og det å finne seg sjøl.

Uttrykket Mother Road kommer Potter tilbake til i flere av låtene, ikke bare i tittellåten som innleder albumet:

Her er det mye råskap, og når vi også får videoen er dette en låt som er åpen for flere tolkninger. For meg så blir dette et budskap om å gi f... og kreve sin rett etter å ha levd et liv som undertrykt. Og at da er det egentlig det samme med metodene. Og så er det en låt som danner grunnlaget for resten av skiva. For på slutten av videoen møter vi jenta som er hovedpersonen i denne låten, Little Hitchhiker. Jenta som legger ut på en lang reise for å finne sin mor, men der eiendelen blir funnet ved en elv og hun ennå ikke er funnet, 30 år etter at hun dro.

Jeg nevnte at Potter svipper innom bluesen på et par låter. Som kjent er ikke det helt min sjanger, men hun gjør det med den råskapen i stemmen sin som bluesen fortjener. Derfor blir både Ready Set Go og All My Ghosts gode lytteropplevelser. Og i Lady Vagabond hører jeg Johnny Cash og inspirasjon fra countryen og jeg får westernfilm-vibber av musikken:

Resten av skiva derimot er pur rock'n roll med herlig rytme og Grace Potters råe, hese stemme som en bærende kraft. Futureland er den herligste av de, med en rytme som river meg med, jeg klarer ikke å sitte stille:

Rose-Colored Rearview og avslutningssporet Masterpiece er også herlig rock, men jeg velger til slutt Good Time, der alt det gode i livet feires, men der en blir bragt tilbake til livets realiteter ved at det bankes på døra og der står en politibetjent som spør om noen har sett jenta med den lille røde kofferten ... Akkurat den siste sekvensen er rett nok kun å høre på plata, ikke på videoen. Og i videoen minner Grace Potter meg om nylig avdøde Tina Turner, både i framtoning og i måten å synge på.

Grace Potter tar meg med på en reise fylt med de inntrykkene hun fikk på sine roadtrips. Musikken er variert, men fellesnevneren er en artist med en knallsterk formidlingsevne, og en stemme som får dette til å høres så inderlig ekte ut. Jeg tror på det Grace Potter formidler, som i hovedsak er sterke kvinnehistorier, og jeg elsker musikken. Hvis jeg skal beskrive dette albumet med et eneste ord, så blir det rått, i ordets aller beste forstand.

Karakter: 5,5/6.

Tove Bøygard - Kaldt Vatn

Da Tove Bøygard kom med albumet Blåe Drag i 2017 ante jeg ikke at det var den første plata i en serie på fire med de fire elementene i sentrum. Så kom Jord i 2019 (digitalt, fysisk kom den i desember-18) og i 2021 ga hun oss Eld.

Da stod bare vann igjen, og for en uke siden kom Kaldt Vatn. Bare fysisk, i form av vinyl og CD, digitalt kommer den 15. september. Det er slik Bøygard gjør det når hun gir ut album, den fysiske skiva kommer først og får leve alene en stund før musikken blir tilgjengelig digitalt. Det er flott gjort, og noe flere artister burde gjøre for å fremme den fysiske, levende musikken!

På Jord var Småkårstestament en låt som gjorde sterkt inntrykk på meg. Hyllesten til faren hvis livsverk var å drive småbruket Skrindo i fjellsida i Ål i Hallingdal, og der Tove og hennes to søstre fikk sin oppvekst. (Og der hun nå bor med mann og katt). Ifjor høst døde faren, 86 år gammel og dette er en ny hyllest til faren. En mann av få ord, en mann som var mer enn fornøyd med det livet han fikk. Og når eg spurte deg om draumen, om du ville valgt eit anna liv, då snudde du deg ut mot glaset og sa: "Eg tenkji ikkji slik". En jordnær tilnærming til livet som vi moderne mennesker av 2023 kanskje bør ta med oss videre i livene våre.

Tittelsporet Kaldt vatn er om at vi i et av verdens rikeste land må innse at sjøl ikke hos oss er vi forskånet fra fattigdom. Og den har blitt enda mer synlig i år med dyrtid og uanstendig høye matpriser, som har ført sjøl folk i full jobb inn i matkøene til frivillige organisasjoner. Det er en sannhet vi må ta innover oss, sjøl om det føles som å bli truffet av iskaldt vann. Og musikken her, den har det dramaet som må til for å understreke viktigheten av budskapet i teksten. Musikerne er forresten Bøygards faste, solide lag med multiinstrumentalisten og platas produsent Freddy Holm, Jørun Bøgeberg på bass og Eivind Kløverød på trommer. Tre musikere i norsk elitedivisjon, enkelt og greit!

Teksten til Sumarregn er skrevet av Bjørn Lindquist, og det er ikke ofte at Bøygard bruker andres tekster. Men denne falt hun for, om det å nyte livet om sommeren, og da spesielt mykt og varmt sommerregn. Og hennes koring på slutten av låten er bare magisk, det gir meg gåsehud og er en ren nytelse å høre på mens låten sakte fader ut.

Nøkken er det aggressive og rocka oppgjøret med våre indre demoner, vår Styggen på ryggen, de indre kreftene som motarbeider og som vil trekke oss ned i motløshet og depresjon. Her er det klar beskjed: Eg slær kji fylgji med deg!

I forbindelse med plateslippet sist uke kom også avslutningssporet Bella Ciao på singel  Bøygards oversettelse av en sang brukt av partisanerne som kjempet for frihet og demokrati i Italia under den 2. verdenskrig. Og en inspirasjon til alle de som kjemper for fred, frihet , demokrati og menneskerettigheter i 2023. 

Skam er i utgangspunktet en dyster låt, både tekstmessig og musikalsk. Men en låt som river og sliter i meg fordi jeg kan relatere så sterkt til den. Den beskriver den skammen Tove Bøygard følte over å bli mobbet på ungdomsskolen, en skam som gjorde at hun ikke sa noe hjemme. Og som fysisk rammet henne i form av snø og steiner, som hun beskriver i teksten. Og for en som ble mobbet gjennom ni samfulle skoleår og gjentatte ganger "døpt" i snø til jeg nesten mistet pusten og fikk stygge navn påklistra så er det sterkt å høre om andre som også ble rammet av nettopp det. Men samtidig er det godt å høre: Det va ikkje din feil.

Og så er det så godt å høre Driv I Land, om den store og gode kjærligheten, som Tove Bøygard har møtt i voksen alder gjennom sin mann Espen, som er den som har tatt bildene til plata. Den stødige og gode personen som drar deg i land og som elsker deg betingelsesløst. Vakkert! Vi får også noe av det i Famn, om den gode livsledsageren din som elsker deg uansett hvordan du føler deg.

Og i Halmstrå får vi heftig folkemusikk, som en hyllest til det i utgangspunktet tynne og skjøre halmstrået, som ikke lar seg knekke av at det tråkkes ned av tunge støvler, men som reiser seg igjen. En metafor på det at vi aldri må gi opp, vi kan reise oss igjen etter nederlag. Til slutt har vi Blind, der Bøygard på en nydelig måte formidler håpet om at en aldri blir blind, slik at en ikke får sett sin kjære.

Igjen har Tove Bøygard gitt nasjonen et album med viktige tekster å ta med oss i våre liv. Og til variert og rett ut vakker musikk. For meg er hvert et nytt album som kommer fra Tove Bøygard et stort høydepunkt, så også dette!

Karakter: 6/6.

The Pleasures feat. Catherine Britt & Lachlan Bryan - The Beginning of the End

Den australske countryduoen The Pleasures består av Catherine Britt og Lachlan Bryan, begge godt kjente artister i sitt hjemland. Britt har også hatt tre låter inne på countrylistene i USA, mens Bryan er kjent fra bandet Lachlan Bryan and the Wildes. Nå har de slått seg sammen til en duo under navnet The Pleasures, og dette er deres debutalbum. Og for ikke å forveksles med et tysk band som også heter The Pleasures har de også tatt med sine egne navn i bandnavnet.

Dette er country med et moderne lydbilde, men som har såpass mye inspirasjon fra tidligere års country at dette faller i smak hos meg. Tittellåten åpner ballet, en kul låt av den litt mer rocka typen:

På You Made Another Woman (Out of Me) får jeg litt Johnny & June Carter Cash-vibber, ihvertfall i starten med Bryan på vokal. Uansett er dette country etter mitt hjerte, det er melodiøst og jeg hører at det er to artister som er godt rotfestet i sjangeren.

Dette er også en duo som ikke låser seg fast i et lydbilde, men som leker seg med musikken. Som Homewreckers, som bl. a. har en lengtende gammelpopgitar-solo og Every Story Has Tow Sides, som har et klart bluespreg. Slik variasjon styrker skiva og gjør den mer spennende. Et godt eksempel er også Paranoid, albumets klart mest rocka låt. Denne svinger det skikkelig deilig av!

Neddempa Sad Song er et annet bevis på den fine variasjonen vi finner her, og med en låttittel som er så country som det kan bli:

Til slutt tar jeg med I Fell For It, som har et herlig pianodriv som gjør låten til en fest:

Bortsett fra en litt tam cover av Seven Spanish Angels som avslutningsspor er dette et gjennomført solid countryalbum. Jeg koser meg med musikk laget av to artister som er glad i countrysjangeren, og som dermed gjør meg i godt humør av å høre på skiva. Dessuten, igjen et bevis på all den gode musikken vi får fra Down Under, og da tenker jeg både på Australia og New Zealand.

Karakter: 5,5/6.

Suzi Quatro & KT Tunstall - Face To Face

Et samarbeid mellom 70-tallsikonet Suzi Quatro og langt yngre KT Tunstall, som ikke en gang var født da Quatro fikk sine første hits så jeg ikke helt komme. Men strengt tatt er det bare 25 år mellom dem, og at artister finner hverandre musikalsk til tross for at de tilhører hver sin generasjon er jo ikke noe nytt.

Men uansett så er dette et spennende prosjekt, med to artister som utfordrer hverandre musikalsk og som tydeligvis har hatt det kjekt i studio. Åpningssporet Shine A Light bekrefter nettopp det, og beskriver utfordringen Suzie & KT har gitt hverandre ved å gå inn i dette prosjektet, og den inspirasjonen de har fått til å skinne for hverandre.

En låt som viser bredden i dette albumet er Scars, som begynner noe oppstykket etter min smak, men som raskt utvikler seg til en herlig låt. Om de arrene vi pådrar oss opp gjennom livet, og som gjør oss til den vi er i dag. At musikken til en slik tekst gjøres bluesaktig får den til å bli mer ekte i mine ører, den gir en følelse av levd liv.

Tittellåten Face To Face er også spennende der vi både i starten og underveis får et dvelende piano som gir låten en ekstra dimensjon. Mens Good Kinda Hot er den fete rockeren som dette albumet bare må ha. Og jeg digger rytmen her!

Mer akustiske Truth As My Weapon er min største favoritt her. Den er fengende, og den har et viktig budskap. Om at det eneste våpnet en trenger her i verden er sannheten. 

Ti låter på 32 minutter er det disse to damene hatr funnet plass til, og det er en drøy halvtime der jeg virkelig trives i deres selskap. Her er musikalitet, her er humør og her er også noen tekster til ettertanke. For jeg tror du også vil like If I Come Home, Damage, Overload, Illusion og The Ladies' Room. Trenger du å ta litt fri fra hverdagen er denne musikken et ypperlig middel!

Karakter: 5/6.

Sleep Kicks - The Afterdrop

En god venninne har anbefalt en side fra ingen ringere enn Deichmanske Bibliotek, som kommer med jevnlige musikkanbefalinger. Og da ofte med artister som ikke er akkurat allemanneseie. Jeg foretok et dykk inn i denne linken hun ga meg, og oppdaget der bandet Sleep Kicks, som kom med sitt debutalbum i mars.

Det som fascinerer meg her er mange fengende låter med et litt retropreg, men med en moderne og stilig produksjon. Skal jeg sammenligne de med noen er det The Cure som kommer opp i hjernebarken. Sleep Kicks er en tanke mørkere i musikken, og vokalist Terje Kleven er også en smule mørkere i sin stemme enn Robert Smith. Uansett så er det altså flere låter her som virkelig faller i smak.

Som f. eks. Neptune, en låt som både er fengende og som har et litt drømmende preg:

Exodus er min favorittlåt på denne skiva, også den meget fengende. En låt der jeg føler at jeg blir dratt inn i et musikalsk landskap jeg mer enn gjerne vil tilbringe tid i.

No Chains har et mer rocka uttrykk, men også et kor som hever låten, gir også den et ørlie drømmende preg, sammen med Terje Klevens vokal, som minner meg om flere band og artister fra 80-tallet. Litt småarrogant, men likevel med følelse.

Jeg vil også trekke fram Hall of Shame, første låten som ble gitt ut på dette albumet, så langt tilbake som snaue to uker før landet ble pandemistengt. Også det en låt som på samme tid er mørk og fengende. Det er et drama som ligger over musikken som jeg liker, og som passer teksten.

Jeg vil heller ikke glemme Words of Vain, som starter det hele etter en instrumentalintro. Også det en sterk låt som fører meg rett inn i et litt dystert, men fengende Cure-aktig landskap. Sånn sett er Sleep Kicks rimelig ulikt det jeg hører fra andre norske band for tida, og de har da absolutt funnet en god nisje. Så er det et par låter som blir litt anonyme, men hovedinntrykket er så absolutt positivt. Så for meg er Sleep Kicks et friskt pust på den norske bandhimmelen.

Karakter: 4,5/6.

Bethany Cosentino - Natural Disaster

Iflg. presentasjonen av amerikanske Bethany Cosentino på Spotify hadde hun for få år siden ingen planer om en soloplate, da hun trivdes godt som vokalist i poprockduen Best Coast. Men så kom en pandemi, framveksten av en patriarkalsk høyreside som går løs på demokratiet, menneskerettigheter og kvinnerettigheter, en klode som kjører på første klasse lukt inn i et klimahelvete, nasjonale tragedier som mange masseskytinger, og en generell følelse av håpløshet. Med det kom et sterkt ønske om å si fra og å få ut frustrasjonen. 

Det har ført til et album bestående av tolv låter som har gjort et dypt inntrykk på meg. Og det begynner med tittelsporet, som like gjerne kunne ha vært skrevet på bakgrunn av årets sommer med sterke hetebølger verden over, forsterket av menneskeskapte klimaendringer. 

Og det er ikke bare budskapet her, musikalsk så er dette en fet rockelåt med et lydbilde som jeg bare elsker. 

Outta Time er en av de fineste låtene jeg har hørt i år, rytmen er så herlig, musikken er så sjukt fengende og teksten er god. Den kan tolkes som en frustrasjon over verden, I'm crying at the news again (
'Cause the world is slowly drowning. Men den kan også tolkes som en frustrasjon over å være alene, over ikke å ha en partner som en kan dele alt med. Det at en tekst kan tolkes på så vidt forskjellige måter synes jeg bare gjør låten ennå mer spennende. Inn på min Årets sanger 2023-spilleliste.

Videre så er det faktisk ikke lett å velge andre låter, rett og slett fordi alle er så fine, både musikalsk og tekstmessig. Men jeg føler at neddempede Easy må med. Den er en sang nettopp til den partneren som er der og redder en fra apati når verden går av hengslene. En låt som jeg ikke festet meg ved på de par første lyttene, men som har vokst seg til å bli en stor perle på denne skiva.

Men altså, det er en god del frsutrasjon her, som i For A Moment, om framtidsfrykt. For hva er vitsen med å elske hvis naturen utenfor huset brenner opp? Men der konklusjonen er at når framtiden er så uviss så må en bare nyte øyeblikkene, som f. eks. et kyss.

Jeg føler at dette er det frustrasjonsalbumet jeg trengte. Det er som at Bethany Cosentino gjennom disse sangene målbærer den frustrasjonen jeg har over den veien verden har tatt de siste årene. Jeg husker at jeg på slutten av 2000-tiåret var rimelig optimistisk med tanke på verdens framtid. Bl. a. hadde USA valgt en farget president og demokratiene i den vestlige verden stod sterke. Nå er det meste forandret, demokratiet er truet i land etter land fordi destruktive krefter er på frammarsj. Vi opplever en tsunami av hat og hets på sosiale medier, vi har et klima som menneskeheten mer eller mindre holder på å kjøre i grøfta, og rettighetene til skeive og andre minoriteter, samt de generelle menneskerettighetene er kommet under sterkt press mange steder i verden. Da er det godt at det finnes noen som gjennom musikk gir frustrasjonen over hvor verden står et ansikt. Det gjør Bethany Cosentino til musikk som virkelig fenger meg. Det blir på en måte som hun snakker for meg. Som i Real Life:

Calling on Angels, A Single Day, My Own City, It's Fine, Hope You're Happy Now, It's A Journey og avslutningssporet I've Got News For You er alle nydelige sanger med sterke budskap. Så alt i alt er dette et album jeg trengte nå. Jeg trengte noen til å målbære min frustrashjon over tingenes tilstand på kloden vår, og den jobben har Bethany Cosentino tatt på en aldeles fremragende måte.

Karakter: 6/6.

Lori McKenna - 1988

                               

Sommerferie medfører for meg mindre anledning til å skrive, men jeg har hørt på mye musikk disse ukene. Og et av albumene jeg har hørt mest på er det nyeste fra Lori McKenna. Jeg omtalte hennes forrige album Balladeer i 2020 i positive ordelag. Hun er en anerkjent låtskriver som har vunnet grammies for sine låter skrevet til andre artister, men hun er i høyeste grad også en artist det er verdt å lytte til.

Igjen er det låter med personlige og mellommenneskelige tema som er essensen i Lori McKennas musikk. Vi får det allerede i åpningslåten The Old Woman In Me. Hun  er gift med mannen hun giftet seg med som 19-åring, de har fem barn sammen og i denne låten ser vi en kvinne som er glad for det livet hun har fått. Som tar det som en positiv utfordring å gjøre 50-årene til de beste i livet.

Happy Children handler også om det nære i livet, om håpet om at den som lytter til sangen har et godt liv uten altfor mange nederlag. Men om det er bare én ting en får oppfylt så er Loris håp for lytteren at det er at hen har lykkelige barn.

Tittellåten 1988 er til ektemannen som McKenna giftet seg med det året. Om tøffe år i starten der de måtte kjempe for å få betalt sine regninger, men at de likevel klarte å holde sammen, for som hun sier: I've been your biggest fan / Since 1988, 1988. Det må i sannhet være den fineste attesten en kan få etter 35 års ekteskap.

The Town In Your Heart er låten på dette albumet som har fått plass i min Årets sanger-spilleliste, men det kunne like gjerne vært en annen låt, for det er mange fine spor her. Denne her tolket jeg først som McKennas anerkjennelse av hva fødebyen betyr for hennes mann, men i videoen ser vi en far som viser sin sønn landsbyen og stedet der han vokste opp. Og på slutten ser vi at faren kjører ensom tilbake.

Til slutt Letting People Down, om det å ikke bestanding klare å strekke til overfor andre, spesielt overfor de som står en nærmest. Det er en følelse vi alle har kjent på noen ganger i livet, og som vi derfor kan nikke gjenkjennende til:

Dette er et jevnt, solid album med mange låter som jeg liker og som jeg kan kjenne meg igjen i. Det er også det eneste jeg har å utsette, det kan bli for jevnt. Men samtidig er det fint med et album med bare gode låter. Uansett så er dette et album med ti låter som jeg er blitt glad i!

Karakter: 5/6.