The Catsharks - Out of the Bag

Enkelte ganger havner det i innboksen eposter fra artistene sjøl om ny musikk de har utgitt, altså ikke fra et management. Jeg vil bare understreke at jeg setter stor pris på de sistnevnte henvendelsene også, for det gir meg uansett varsel om musikk som ki mange tilfeller er verdt å høre på. Men det føles ekstra nært når det er artistene sjøl som står 100% bak eposten.

Som bandet The Catsharks med base i Bamble i Telemark som i slutten av september slapp sitt debutalbum. Dette er en gjeng erfarne musikere som nå etter at avkommene er blitt såpass store at de klarer seg sjøl har mer tid til å satse på musikken. Bandets besetning er Marianne Walle (vokal), Mishan Karsböck (keyboard/vokal), Erik Høines (trommer), Holger Lockertsen (bass/vokal) og Erik Goberg (gitar/vokal). Bassist Lockertsen var initiavtaker til bandet, en nordlending som altså har gjort telemarking av seg, men med fartstid i en del Osloband på 90- og 2000-tallet.

Musikken er litt vanskelig å beskrive da den er i skjæringspunktet mellom pop og rock. Det er på en måte soft rock kombinert med det jeg vil kalle lekker og intelligent pop med en umiskjennelig groove. Det gir bandet deres egen distinkte stil, og derfor vil jeg nok fort kjenne dem igjen når de kommer med mer musikk.

Åpningslåten Elevator er et kult spor som det svinger godt av. Jeg liker rytmen, og det er fengende nok til at jeg får godfoten i bevegelse. 

Black Cat henspeiler på albumtittelen og på det å slippe katta ut av sekken, noe som kan føre til oppstandelse og omveltninger, alt ettersom hva det dreier seg om.

Pink Balloon har med seg en stilig synth som gir låten en ekstra spiss sammen med til tider herlig gitartraktering. Ja, dette er en såpass stilig låt at den er blitt min største favoritt på skiva og den som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste der jeg nominerer til min kåring av det jeg synes er de beste nye låtene jeg har hørt i år.

Avslutningssporet Memories Made er et av skivas mest rocka og derfor setter jeg ekstra pris på denne også. Den er krydra med et herlig instrumentalparti med en ditto herlig gitarsolo. Dessuten en kul video med informasjon om hvordan de spilte inn albumet, med en del gammelt men likefullt solid utstyr. Eller vintage om man vil.

Med Careless Reality viser The Catsharks at de også kan ta ned tempoet og likevel lage en smakfull låt. Den andre av de rolige sporene, Fire er den eneste jeg ikke får helt under huden, men det har mye med smak og behag å gjøre.

Jevnt over er dette et meget solid album, og jeg merker godt at dette er musikere som er såpass erfarne at de også tør å være musikalsk lekne. Jeg liker det jeg hører og koser meg med groovy musikk i skjæringspunktet mellom rock og pop.

Karakter: 5,5/6.

Ida Maria - Seven Deadly Sins + 3

Ida Maria er ute med sitt første album på ni år og hun har tar for seg de sju dødssyndene fra katolisismen. De syndene som fører til evig fordømmelse og fortapelse hvis en ikke angrer og skrifter.

Det begynner med misunnelse, eller Envy. Faktisk en låt som har klare islett av country, og det er kult å oppleve at Ida Maria tør å være sjangeroverskridende.

Når begjær (Lust) er temaet tar Ida Maria vinklinga til en kvinne som blir begjært av en mann som allerede har kjæreste, og det ubehaget det medfører. Jeg synes det er kult at hun tar den vrien, for det er nok ikke det mange forventer av en låt med det temaet.

Lazy er en skikkelig banger der alle rockemytene blir nevnt, som sex, drugs & rock'n roll, sammen med det å ikke gidde å stå opp eller å ta seg en utdannelse. En rett ut herlig rockelåt dette.

Jeg gjenkjente lett hva som var dødssyndene i fem av låtene og etter litt fundering har jeg kommet fram til at More må være grådighet og at I Pushed Too Hard handler om fråtseri. Men jeg kan også se argumentene for at det er omvendt og det er kjekt at Ida Maria overlater litt til meg som lytter hvordan jeg tolker de låtene.

Men som albumtittelen antyder så er det tre låter til her, og de slår hardt de også. Pussy and Money er streit rett fram rock'n roll og jeg lurer på om temaet her er en sexarbeiders hverdag. Uansett så er dette et spor med det energiske drivet som jeg vil ha i en rockelåt:

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet der Ida Marie spør: Who Will Save Rock'n Roll. Musikalsk er dette også en drivende sterk låt som jeg bare digger.

Det er godt å ha Ida Maria tilbake som hardtslående rocker, og dette albumet gjør at jeg gleder meg til konserten jeg har billett til på Byscenen i Trondheim om to uker og å få oppleve energien fra disse låtene live.

Karakter: 5/6.