Jeg skjønte lite da tyske Lord Of The Lost ble sist i Eurovisionfinalen i -23 med min største favoritt det året, Blood & Glitter. Men jeg kan vel si at jeg forstår det bedre nå når jeg har hørt en del på deres nylig utgitte første album etter ESC-23. Låten da var nok mer "pusete" enn de egentlig er, for på dette albumet er det stort sett knallhardt. Og det sitter, spesielt de fire første låtene er gromme metalspor i mine ører. Dessuten, dette er det første i en albumtrilogi, så her er mye spennende musikk i vente!
Åpningssporet ... Bazaar Bizarre er både hardt og mektig, og gir et kraftig signal om at Chris Harms & co nok ønsker å distansere seg litt fra inntrykket mange fikk av bandet under ESC-deltakelsen. Jeg lurer på om dette er en kommentar til tida vi lever i nå der mange har sine liv på sosiale medier som TikTok som er nevnt i teksten. Og jeg vil påstå at videoen er et kunstverk i seg sjøl.
My Sanctuary er en mer rett fram metallåt, om det å finne noe godt og hellig sjøl om en opplever mørke i livet. Her får rockefoten bevegd seg for å si det sånn.
LOTL har med andre artister på seks av de elleve låtene og på Light Can Only Shine In The Darkness er ingen ringere enn Within Temptation og deres vokalist Sharon den Adel med. Låten er et strålende eksempel på at det går an å lage gode metallåter der kjærligheten er temaet. Det er ikke det eneste sporet at jeg opplever det på denne skiva, og det er litt godt at vi også på ei metalskive kan oppleve tekster som framhever den gode kjærligheten og dens evne til å bringe lys inn i tilværelsen. Det være seg kjærligheten til en partner eller mellom foreldre og barn.
I Will Die In It var en låt der jeg følte at jeg måtte dykke ned i teksten og forstå den. Og jeg må si det er mektig når Harms gir uttrykk for en følelse av å ikke bli født i kjærlighet, men at en vet at en kommer til å dø med kjærligheten i seg. Og her bidrar musikken virkelig til å understøtte det mektige i teksten.
Den siste låten jeg tar med er et samarbeid med Feuerschwanz, et band som var med i den tyske Eurovisionutvelgelsen i år uten å nå helt opp. Lords Of Fyre er en heftig låt der Feuerschwanz får være med og skinne da den beveger seg inn i deres musikalske univers.
Et annet samarbeid jeg vil trekke fram er med den Grammy- og Brit Female Artist of The Year nominerte cellisten Tina Guo på Ghosts. Slektskapet mellom metal og klassisk musikk er større enn mange aner. Det ser vi ved at symfonisk metal er en omfattende sjanger med mange store band og at flere metalmusikere er klassisk skolerte. Og Tina Guos bidrag på Ghosts er med på å heve den låten. The Sadness Is Everything har gjort at jeg har begynt å følge det engelske symfometal-bandet Tales of Time med sopranen Anna Maria Rose i spissen.
OK, det er et par låter som ikke helt når opp, men det forhindrer ikke at dette er et gjennomført sterkt metalalbum. Det var Eurovision som gjorde meg kjent med LOTL og jeg ble vel litt farga av det. Nå hører jeg virkelig hvorfor Iron Maiden har tatt de med på turné.
Molly Tuttle fra California er en artist jeg har oppdaga nå. Hun har bakgrunn fra bluegrass med en Grammynominasjon og to Grammies med sitt band Golden Highway. En av hennes musikalske inspirasjonskilder er bluegrassdronninga Alison Krauss. Dette albumet, som kom ut nå sist fredag er ei skive der hun sprenger en del musikalske grenser. Her flørter hun både med pop, country og rock og hun viser hvilken eminent gitarist hun er.
Åpningssporet Everything Burns der hun beskriver en pyroman som bl. a. går løs på Stars and Stripes, altså det amerikanske flagget. Hun beskriver han også som en first page pyro, og da er det åpenbart for meg at dette er et bitende angrep på Trump. Musikalsk elsker jeg bare hennes rytmegitar, den gjør dette til en utsøkt opplevelse.
Men det er den andre halvdelen av dette 12-låters albumet som jeg finner de fleste av låtene jeg er blitt skikkelig glad i her. Easy er en melodiøs perle som igjen preges av Tuttles emninente behandling av rytmegitaren.
Coveret viser ni bilder av Tuttle, åtte med forskjellige parykker og bildet i midten av henne uten hår. Hun har nemlig ikke hatt hår siden hun var tre år grunnet hårsyksommen Alopecia areata, og hun er en nasjonal talsperson for den amerikanske organisasjonen for de som har den diagnosen. Og dette er også temaet for det korteste, og mest rocka sporet. Det er også her at albumtittelen Little Miss Sunshine kommer inn. En skikkelig heftig og kul låt dette:
Oasis er også en vakker og rett ut smektende kjærlighetslåt, og igjen elsker jeg Tuttles gitarspill. Pur klasse!
Iflg. bioen på Spotify har Tuttle bygd dette albumet sakte men sikkert opp gjennom fem med ekstensiv turnévirksomhet og utgivelse av annen musikk. Og jeg merker en artist som viser ekte spilleglede over å sprenge sine musikalske grenser og over å utforske sin egen musikalitet.
Avslutningssporet Story Of My So-Called Life er den låten der vi mest hører Tuttles bakgrunn fra bluegrass. En herlig fengende avslutning av albumet der hun bl. a. kommer inn på pandemiåret 2020.
Jeg vil si at dette er et av de vakreste albumene jeg har hørt i år. Jeg blir forført av musikken og Tuttles behandling av rytmegitaren. Produksjonen er også helstøpt, signert Jay Joyce. Av de andre låtene vil jeg trekke fram coveren av svenske Icona Pop og Charli XCX's I Love It, en låt der Tuttles behagelige og nydelige stemme får skinne. Hun tar låten nesten helt ned og for å si det litt floskelaktig så gjør hun den til sin egen.
Kort og godt et klassealbum dette, jeg elsker det!
Det er åtte år siden sist jeg omtalte et album fra Sunny Sweeney, og det er to utgivelser jeg da ikke har hatt på radaren.
Det litt morsomme denne gangen er at hun starter med en cover av en låt som jeg husker med Gary Holton og Casino Steel på 80-tallet, ... Find It Where I Can, originalen er med Waylon Jennings. Jeg synes Holton/Steel har en råere versjon enn Sweeney, men det er egentlig ikke så rart.
Uansett så utvikler dette seg til å bli et herlig countryalbum der jeg synes Sweeney holder på den ektheten jeg følte hun hadde en del av på Trophy i -17. Diamonds and Divorce Decrees er en fengende herlig countrylåt fra start til slutt:
Tekstmessig er det rimelig tradisjonelt med hovedvekt på trøblete forhold, som på Traveling On som også er en deilig låt der steelen flyter som fløyel gjennom låten:
Sweeney er fra Texas og Houston Belongs To Me henspeiler på det. Igjen er det om forhold går i oppløsning, og musikken er country som føles ekte og meget passende til en slik tekst:
Skal jeg ha et ankepunkt er vel at det er lite variasjon hva tekstinnhold angår, men det veies opp ved at musikken er så nydelig. Det er rett og slett befriende å høre et countryalbum som dette, og det er tydelig at Sweeney med dette albumet har gått litt tilbake til røttene. Siste låt ut her er Waiting for a Reason to Stay.
De fem resterende låtene er også godt countryhåndverk, som f. eks. I Drink with Others og Half Lit in 3/4 Time.
Totalt sett er dette noe nær en innertier av et countryalbum. Det er slik jeg vil ha det, jeg vil egentlig ikke ha det pålessa som det ofte blir når countryen skal popes opp. Det slipper jeg å forholde meg til her, og da blir det som jeg sa et befriende album å høre på. Takk Sunny Sweeney!
Kan ikke huske at jeg har omtalt humorutgivelser her før, og ikke vet jeg hvordan jeg fikk Ukjent Hest på radaren. Okke som fikk jeg varsel om deres nye album for to uker siden, og faktisk er dette deres fjerde i rekken siden debuten i -22. Et album i året der altså!
Medlemmene i det de sjøl kaller som Norges verste, men mest allsidige boyband er Vebjørn Christie, Jone Sutterud Warland og Jørgen Moen.Fanget i et kjøleskap åpner det hele etter en snakkeintro, og det er faktisk en catchy låt sjøl om teksten er, som de fleste på denne skiva av den absurde sorten. Om å ha et så stort kjøleskap at en blir fanget i det, intet mindre ...
Jorda Rundt På ClassyWalk er om 14-åringen som vil erobre verden med den elektriske sparkesykkelen han har fått fra bestefaren i bursdagsgave. Også denne utmerker seg med at musikken slett ikke er så verst.
Det som fortelles i Thea, nei jeg heter Nikolai byggerpå en sann historie. At det er faktisk en stakkars gutt som sa dette da han ble spurt om navnet sitt på TV2 etter et sykkelritt, og at han da bl. a. stod sammen med en jente som het Thea. Og det har altså denne gjengen her laget en låt om. Kul den også synes jeg.
Er fu våken? (ja, fu er ordet i tittelen og som synges!) er også en helt absurd tekst som bare må høres, det er ikke måte på hvor fæl mennesket som truer låtens jeg-person er.
Så skal det sies at alt er ikke like bra her, og avslutningssporet Utenomjordisk Spa som mer er en helsprø radiosketsj kunne de nesten ha spart seg. For det blir mer ekkelt enn morsomt. Men når alt kommer til alt så er dette ei skive som såvidt ramler ned på den positive sida hos meg. For de gode låtene er både catchy og består av god humor. Landets verste boyband? Kanskje, men innen humorsjangeren er dette slett ikke verst.
