Dette er et album jeg har venta på! Margo Price tok meg med storm de siste dagene av 2016 med sitt debutalbum "Midwest Farmers Daughter" der ikke minst åpningssangen Hands of Time er en av de mest gripende låtene jeg har hørt, der hun utleverer livet sitt fram til da. Mer nakent, og mer country kunne det ikke bli, og så gjøre det på første låten på debutskiva di...... Det gjorde et sterkt inntrykk, og jeg glemmer ikke kvelden tidlig i januar-17 der jeg og min daværende samboers yngste sønn satt i kjellerstua hans og spilte hverandres musikk, annenhver gang. Han satt helt stille under hele Hands of Time og lytta og sa etterpå: "Den var sterk"! Et minne jeg ofte tenker på all den tid vi mistet han i ei trafikkulykke mindre enn tre måneder senere.
Så kom "All American Made" i 2017 med flere tekster som viste en sosialt engasjert artist. Om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, om vold i nære relasjoner, for å nevne noe. Også det ei skive som grep meg.
Etter det var Price med på debutalbumet til ektemann Jeremy Ivey, som kom ifjor, og samme år fødte hun også en datter slik at de nå har to barn. I år kom først et voldsomt uvær som la deler av hjembyen Nashville i ruiner før så koronapandemien brøt skikkelig løs få dager senere. Ektemann Ivey ble sjøl smitta og siden han er i risikogruppe fikk han det hardt og familien gjennomlevde noen ekstremt tøffe uker, noe Price skrev om i denne artikkelen. Hun utsatte derfor utgivelsen av dette albumet, men i går, 10. juli forelå det altså.
Price har skiftet plateselskap, og hun har skiftet produsent. Ingen ringere enn Sturgill Simpson satt bak spakene, og det gir mening når jeg hører på musikken på skiva. For her har Margo Price tatt flere steg vekk fra den rene countryen, slik Simpson i høyeste grad har gjort. Et par av låtene har med sin røffhet Sturgill Simpson fra spesielt "Sound & Fury" skrevet over hele seg. En av de er Twinkle Twinkle:
Dette er en helt annen Margo Price enn jeg kjenner henne fra de to første skivene. Og jeg må innrømme, det har vært vanskelig mens jeg har lytta og venne meg til dette stilskiftet. I begynnelsen skuffa det meg, jeg savna countryen i musikken hennes. Men så tenkte jeg at en artist må få lov til å utvikle seg, til å utforske andre stilarter og rett og slett utvikle seg som artist. Vi har en norsk parallell i Ida Jenshus som etter to countryalbum i starten utforska helt andre stilarter på sine påfølgende utgivelser. Og i dag er hun en moden artist med mange musikalske bein å stå på. Det er nok den veien Margo Price, i selskap med Sturgill Simpson og ektemann Ivey har begynt å stake ut. For Ivey er i høyeste grad med på skiva, både som medlåtskriver og musiker.
Tittellåta åpner plata, og er som en skjønner av tittelen en refleksjon over hvor lett rykter kan oppstå. Som hun synger, hun har ikke før forlatt en fest før praten bak hennes rygg går. Det er nok mange som kan kjenne seg godt igjen her:
En låt som har gjort inntrykk på meg er Hey Child, og jeg måtte lete fram teksten på nettet for å prøve å forstå den skikkelig. Jeg trodde først det var snakk om observasjon av et barn som ikke har det godt hjemme. Men slik jeg forstår det nå er det henvendt til en ungdom som er tungt inne i et gjengmiljø der ting baller på seg med vold og annen kriminalitet. En oppfordring til unge som har kommet inn i et slikt miljø om å se seg sjøl som menneske og ikke som en brikke i gjengen. Men som med mange låter, her er sikkert mange tolkninger.
Prisoner Of The Highway er om den følelsen artister med familie har når de er ute på veien. De elsker å være på turné, å dele musikken med sine fans. Men samtidig er savnet av de hjemme stort. Etter at denne sangen ble spilt inn så har jo verden blitt slik at artister som alle andre stort sett har måttet holde seg hjemme, og jeg regner med at det nå er mange som lengter og klør etter å komme seg ut på veien og holde konserter igjen. Denne sangen har et gospelaktig preg over seg i koringa, og det gir den det lille ekstra som gjør dette til en kremlåt:
Dette er en mindre politisk plate enn den forrige, her er mer allmenne tema fra eget og andres liv. What Happened to Our Love? er tydeligvis om et tidligere forhold, og jeg kan ane at det er et forhold Price er glad for at er over. En litt bluesaktig låt der jeg også kan høre at det var Sturgill Simpson som satt bak spakene:
Disse fire låtene viser at det er en stor spennvidde på dette albumet. Margo Price viser nye sider av sitt musikalske jeg, og jeg synes det er en interessant reise å være med på. For deg som har blitt glad i countryartisten Margo Price skjønner jeg at dette kan være en utfordrende plate. Det var det for meg i begynnelsen, men etterhvert som jeg tok inn over meg at dette er en artist i utvikling, dette er en artist som vil utforske nye sider ved sin musikk og som ikke er redd for å ta disse stegene, da blir dette et meget bra album. For musikkhistorien har vist oss gang på gang, at det gjerne er disse artistene som tør å gå nye veier, som tør å utforske nye sider ved sin musikk, som er de som står igjen som de største.
Til slutt tar jeg med Heartless Mind, som er en låt som også viser nye musikalske sider ved Margo Price.
Så min konklusjon er at dette er enda et Margo Price-album som jeg er blitt skikkelig glad i, sjøl om det musikalsk sett er helt forskjellig fra de to første.
Karakter: 5,5.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar