P!nk - Trustfall

At vi nå er inne i den mest hektiske perioden i Eurovisionsesongen er grunnen til at det har blitt så som så med blogginga denne måneden. Jeg har hørt på mye annen musikk likevel, og skal nå prøve å ta litt igjen det tapte.

Begynner da med en av de største artistene hva fanskare og antall strømminger angår. Nr. 75 i verden skal jeg tro Spotify. Pink har på en måte alltid vært der, men det var etter at jeg ifjor ble oppmerksom på hennes sosiale engasjement at jeg begynte å interessere meg ekstra for hennes musikk. Singelen Irrelevant, som kom en direkte reaksjon på at Høyesterett i USA opphevet Rose vs. Wade og med det fratok amerikanske kvinner den føderale retten til abort var en tekst skrevet i sinne og frustrasjon. En skarp låt, som også tok opp Black Lives Matter og skeives rettigheter. 

Så derfor var det spennende da hun kom med nytt album for ti dager siden, og jeg er ikke skuffet. Det åpner meget personlig med en vár og nedpå hyllest til hennes avdøde far.

Tittellåten Trustfall er en sterk låt som slik jeg tolker det er om at vi mennesker har et ansvar for å stå sammen og støtte hverandre slik at hver enkelt klarer utfordringene livet gir oss. Videoen understreker budskapet på en god måte synes jeg.

Turbulence er mektig i all sin enkelhet der den handler om det å håndtere angst og psykiske utfordringer. Setninga Panic is temporary, I'll be permanent er beroligende ord til en som sliter fra en som forstår. Uansett hva som skaker deg, så er jeg her.

På tre av de tretten låtene har Pink med seg andre artister. The Lumineers er med på Long Way To Go og Chris Stapleton er duettpartner på avslutningssporet Just Say I'm Sorry. Jeg tar med låten der First Aid Kit er med, Kids in Love. Söderbergsøstrene har satt sitt stempel på denne låten, all den tid den er skrevet av Klara Söderberg sammen med Jakob Jerlström og Ludvig Söderberg. Kult da at Pink tar den med og lar Söderbergsøstrene få skinne sammen med henne.

Det er også en liten norsk aksje i dette albumet, da Edvard Ersfjord er en av to låtskrivere på Runaway, en fin og fengdende sak. Last Call er en av de låtene jeg er mest glad i på dette albumet. Om å ta den siste telefonsamtalen før verden bryter sammen, eller livet tar slutt om en vil. Den er fengende, samtidig som teksten er viktig å få med seg.

Jeg merker at dette er et personlig album, der Pink i flere låter kommer inn på de viktigste sidene ved livet og tøffe tak hun har vært igjennom. Det står det respekt av, jeg føler at dette er en artist som rekker ut hånden til sine fans og sier: Jeg er her for dere, jeg har erfart mye av det dere går igjennom. Ta musikken min og bruk den til å komme dere gjennom vanskelige tider.

Hate Me er den siste låten jeg tar med der Pink sier til de som kritiserer hennes sosiale engasjement og standpunkt at de gjerne kan hate henne, det bryr henne ikke.

Det er flere gode låter her, og jeg vil også trekke fram Never Gonna Not Dance Again. Om at selv om en skulle få beskjed om at i dag er din siste dag så skal ikke det hindre en i å danse og nyte den dagen. 

Så ja, dette er et album til å bli glad i. Pink er en artist etter mitt hjerte, som gir verden god musikk og sterke tekster. Men som er noe mer, som er samfunnsbevisst og som reagerer på det hun føler er galt. Og som med sin musikk ønsker å gi håp og styrke til mennesker som sliter.

Karakter: 5,5/6.