Juli betyr mindre tid til blogging grunnet ferie, så også i år. Jeg har derfor valgt å omtale to album i én artikkel, da dette er to utgivelser jeg har hørt en del på i ferien.
Amy Macdonald - Is This What You've Been Waiting For?
Jeg har likt Amy Macdonald og hennes musikk helt siden This Is The Life, hennes albumdebut og store gjennombrudd. Hun har sin distinkte stil med fengende låter som ikke skjuler hennes skotske opphav. Perlen Your Time Will Come fra album nr. 2 A Curious Thing er min favorittlåt med Amy, et sterkt budskap til unge på terskelen av voksenlivet om at deres tid vil komme bare en kommer seg ut mens en ennå er ung.
Dette er hennes sjette studioalbum og så og si alle låtene er det jeg vil kalle fengende. Såpass at jeg faktisk kunne ønsket meg en viss variasjon, men på den annen side er dette musikk som går rett hjem hos meg. Men det er som med alt annet, litt variasjon skader ikke. Samtidig så merker jeg en mer reflekterende Amy i tekstene, og det er kanskje ikke så rart når en har holdt på i drøye femten år som hun har gjort.
Tittellåten åpner skiva og er dette hva jeg har venta på? Musikalsk er dette ikke noe nytt, men det er en sterkt fengende låt med et hook som jeg liker. Tekstmessig er det en reflekson over hva livet har gitt til nå og de kravene en møter i dagens musikkindustri. Tydelig at Amy nå føler seg moden nok til å si fra hva hun mener om det som ikke er helt bra i bransjen.
Can You Hear Me? har litt rockeelementer og refrenget er blant de sterkeste på skiva. Forward er også en fengende låt jeg liker godt med en tekst om å bevege seg vekk fra det mørke en har hatt i livet sitt. Og så er det de tre avslutningslåtene som jeg har lagt min elsk på. One More Shot er også fengende, men skiller seg ut ved at den ikke er så dramatisk i formen som mange av de andre låtene. Det gjør at den faktisk er en liten variasjon som er godt er med her:
Physical har en 80-tallsvibe som jeg virkelig elsker, men jeg vil her presentere avslutningssporet It's All So Lang Ago. En litt nedstrippet låt der Amy reflekterer over sin tid som en ung og fremadstormende artist med de drømmene hun hadde da:
Så ja, det er et par låter som er en tanke nedstrippet, som ikke har den sterke dramaturgien som er i de fleste sporene. Likevel, det jeg savner er at Amy tar det ennå litt mer ned, det trenger bare å være én slik låt. Men når musikken er så til de grader fengende så hadde en helt nedstrippa låt vært et fint avbrekk som hadde heva sluttproduktet.
Karakter: 4,5/6.
Tami Neilson - Neon Cowgirl
Tami Neilson er en canadisk artist som har stifta familie på New Zealand og som derfra har bygd seg opp en karriere som en av de fremste artistene i spennet mellom rockabilly, bluegrass og country. På denne skiva her samarbeider hun med en superstjerne som Ashley McBryde på Borrow My Boots og med nydelige The Secret Sisters på Keep On.
Åpningssporet Foolish Heart er en mektig og dramatisk låt som får fram minner om både Patsy Cline og Roy Orbison. Tekstmessig er dette en låt som hadde passet som hånd i hanske for Orbison, og framføringa på denne videoen gir meg gåsehud. Om det å innrømme at en har vært dum nok til å tro på et forhold og at når en innser at det ikke går i lengden så kvitter en seg med staffasjen og sminken en trodde var nødvendig for å holde på partneren.
På tittelsporet Neon Cowgirl har Neilson med Neil Finn, mest kjent som vokalist i Crowded House, et av de fremste bandene New Zealand har fostra, samt medlem av Fleetwood Mac fra 2018 til -22. Dette er en låt som flyter nydelig avgårde og der to store artister harmonerer sammen på en måte som får meg til å slappe helt av. Dette er balsam for øregangene!
Det er god variasjon på dette albumet, noe som vises i den herlige rockabillysaken Heartbreak City, USA. En deiig fengende låt!
Den nevnte låten med Ashley McBryde Borrow My Boots er akkurat så herlig badass som en kan forvente når to kraftfulle damer slår sine musikalske pjalter sammen. Love Someone er også en låt der Neilson viser hvilken sterk vokalist hun er. Og det å ha med The Secret Sisters på Keep On gjør den låten ekstra vakker.
Skiva varer i bare 31 minutter, men det er en halvtime med mange høydepunkter hvis du liker litt retro musikk med sterk 60-tallsinspirasjon i en tapning som gjør musikken relevant også i 2025.
Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.
Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.
Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.
Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet.
Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:
DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover.Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter. En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg påA New England
The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:
Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.
Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.
Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.
Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...
Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.
Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.
Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.
Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.
Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.
Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.
