Frank Hammersland - The Ocean Weeps Alone Tonight

Frank Hammersland er godt kjent som frontmann i Pogo Pops og Popium og var med det en fremtredende musiker og låtskriver som dessverre døde så altfor tidlig, bare 53 år gammel av kreft i januar ifjor. Han var da nesten ferdig med sitt fjerde studioalbum, og i tida etterpå har gode musikkvenner jobbet med å ferdigstille albumet. Da med Hammerslands ønsker for skiva som rettesnor, bl. a. når det gjaldt hvem som skulle synge de to låtene han ikke rakk å legge vokal på. Hans valg der var Sgt. Petter og Marte Wulff.

Det er sjølsagt med stor ærefrykt og respekt at jeg hører på dette albumet. Det er tross alt en stor artist og låtskrivers siste verk, en siste hilsen fra en som gledet mange med sin musikk. Her må også stor takk rettes til de som i halvannet år jobbet med å ferdigstille Hammerslands siste musikalske vilje. Sentrale her har vært produsentene Yngve Sætre, Bjarte Jørgensen og Vidar Ersfjord, samt David Aasheim som har mikset plata, med unntak av at Yngve Sætre mikset Shimmer From The Lighthouse.

Det begynner med Wheel Inside The Wheel. Dette er en nydelig låt som har en spennende effekt med et parti med det jeg vil kalle en stakkato framføring som jeg må innrømme var litt vanskelig å venne seg til, så uvant som det er. Men etterhvert føler jeg at det fungerer riktig så bra, og jeg vil også trekke fram plystresekvensene som bidrar til å gjøre denne låten så spennende som den er.

Must Have Been Yesterday er også popmusikk av høy klasse med mange elementer som jeg liker. Her er både historien om sjømannen som har havet i sitt hjerte og sitt sinn og historien om en kjærlighet som gikk galt. Musikken er av den litt lengtende typen som gjør at jeg ser for meg havet og denne sjømannen som sikkert lengter hjem til sine kjære og som tenker på en kjærlighet som ikke ble noe av.  Vel den låten som mest henspeiler på albumets tittel.

Some Kind Of Misunderstanding er låten som for meg var anonym de første gangene jeg hørte på albumet, men som etterhvert har vokst til å bli en aldri så liten perle. Det har nok noe med at jeg etterhvert ble oppmerksom på detaljene i låten. Som bakgrunnsvokalen og koringa som løfter låten samt noen klangfulle elementer i musikken som også bidrar til å forsterke lytteropplevelsen.

Så har vi lekne Steam Train som har en smak av country som jeg elsker. Også her besnærende koring og bakgrunnsvokal som støtter opp om Hammerslands følsomme og gode stemme. I det hele tatt så viser han på denne skiva at han var en formidler av format.

Sgt. Petter har vokalen på tittellåten, og slik låten er og slik jeg hører hans stemme skjønner jeg godt at Hammersland valgte han til å ta seg av det vokale her når det ikke ble mulig for han sjøl. Det er en sterk følsomhet i stemmen her som harmonerer godt med det musikalske. Jeg må innrømme at jeg har ikke satt meg så mye inn i teksten her, det er mer stemninga, vokalen, koringa, ja, hele totalpakka som gjør at låten blir rimelig mektig. 

Likevel har jeg til slutt valgt den andre låten der Hammersland måtte overlate vokalen til en annen, avslutningssporet Silver Submarine der altså Marte Wulff steppet inn. En kul låt der musikken og koringa får råde grunnen alene før vokalen kommer inn etter drøyt 1:20. Den er fengende og gjør meg glad, og om Hammerslands ønske var at vi som lyttere skulle føle glede etter å ha lytta til hans siste skive så var det en innertier fra hans side å plassere denne sist.

De andre låtene er også fine lytteropplevelser. Shimmer From The Lighthouse er en litt rolig låt med en besnærende blåser i lydbildet. Akkurat hvilket instrument det er klarer jeg ikke å finne ut av, men et kult element er det så absolutt. On Your Side har et litt drømmende preg, den virker å være et siste budskap til et menneske som stod Hammersland nær, en forsikring om at en hele tida gjennom deres relasjon har vært på den personens side. That Song er en hyllest til den gode countrysangen bestalta av George Jones. Jeg vet ikke hvilken av Jones' låter Hammersland tenker på her, men det er uansett en låt som har gitt han mange gode følelser. The Drive To Paris er en fengende, men også litt drømmende låt som ser tilbake på en ferietur tydeligvis fylt med mange gode opplevelser.

Dette er et album som det er vanskelig å sette en karakter på fordi jeg blir preget av at dette er musikk som ble spilt inn og framført av en artist som etterhvert visste at dette ville bli det aller siste av musikk som kom fra han. Men uansett så er dette et nydelig knippe låter som setter sine spor. At Hammersland ikke fikk mer tid til å gi verden mer av sitt unike musikalske talent er sjølsagt trist, men det er jo aller verst for de nærmeste som har mista et kjært familiemedlem så altfor tidlig. Okke som lever musikken hans videre, og det beste vi kan gjøre er å nyte den til fulle.

Karakter: 5,5/6.

Johanna Reine-Nilsen - Blue Circle

Johanna Reine-Nilsen er en albumdebuterende artist og låtskriver med bakgrunn fra jazzlinja på NTNU der hun har en bachelor i jazzvokal. Jeg har jo påpekt en del ganger at sjøl om jeg er fra Molde så er ikke jazz blant mine favorittsjangre. Men samtidig prøver jeg å være åpen og nysjerrig og når jeg leste at Reine-Nilsen ønsker å lage musikk uavhengig av sjanger og musikalske begrensinger så pirret det den nevnte nysjerrigheten mi

Og jeg fikk betalt for det allerede på første låt Heavy, som er en deilig folkinspirert låt. Den er litt forskjellig fra de andre låtene,, men jeg synes det er genialt å sette den først. Ihvertfall førte det til at skeptikeren i meg forsvant og det gjorde meg mye mer åpen for det som kom etterpå. 

Det er tydelig på resten av låtene at Reine-Nilsen har en jazzbakgrunn, men hun rører så mye mer inn i sin musikalske gryte som gjør at dette er besnærende å høre på. Som f. eks. She som har mange kule elementer og når vi har en vokal som er meget behagelig å høre på så blir denne låten en liten perle.

Help Me er også en nydelig, behagelig låt som duver godt i øregangene mine. En type låt som fyller meg med ro, ja et par ganger når jeg har lytta på skiva har den roen ført til at jeg har duppet av noen minutter. Ikke fordi musikken er kjedelig men pga. den roen jeg blir fylt med. Da er det bare å gå tilbake til hvor jeg var, ikke noe verre enn det, og nyte musikken videre.

Johanna Reine-Nilsen spiller sjøl piano og akustisk gitar på skiva, og det er vel verdt å nevne de andre musikerne som er med på å gjøre denne musikken behagelig og god å lytte til. Ola Erlien på gitarer og backingvokal, Eskil Andreas Foyn Bruntvedt på bass og fenomenet Veslemøy Narvesen ikke bare på trommer, men også akustisk gitar, piano og sag! Skikkelig kult at hun er med på musikk som er så neddempa som dette.

Albumet går inn for landing med tittelsporet Blue Circle som også er en låt fylt med mange spennende elementer.

Denne skiva er igjen et bevis på at jeg får igjen for å gi en sjanse til musikk som jeg har en anelse er litt utenfor det jeg vanligvis hører på. Johanna Reine-Nilsen og hennes medmusikere har her vist en særdeles fin evne til å lage vakker musikk som bryter sjangergrenser. En liten perle av et album disse ni låtene. Hun spilte på Moskus, mitt favoritt konsertsted i Trondheim sist helg, men da var jeg bortreist så jeg håper hun kommer tilbake til den scena om ikke lenge.

Karakter: 5/6.

The Gratitudes - Degenerates Are Back

The Gratitudes er et band som er resultat av en rekke tilfeldige hendelser som starta med at gitarist Atle Egil "Akke" Knoff Glomstad så en The Cure-konsert på TV i februar-21 og falt pladask for en helt spesiell gitar som Reeves Gabrels brukte under deler av konserten. modell Reverend Rick Vito i en sjøgrønn farge og med en helt spesiell design. Han la ut på Facebook en forespørsel om noen visste om hvor det var mulig å få tak i en slik. Sju mnd. senere satt han med en sådan i hendene etter en storstilt aksjon av kona og flere gode musikkvenner. Etter mange viderverdigheter på turen fra USA kom gitaren fram, og "Akke", gitarist i punkbandet Cockroach Clan gikk i studio for å spille inn en låt til sine venner for å vise sin takknemlighet under navnet The Gratitudes. Det skulle bare være denne ene låten, men ting ballet på seg og bandet The Gratitudes var født.

Bandets fire medlemmer har i tillegg til Cockroach Clan bakgrunn fra The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl og Kosmix Boogie Tribe og har gitt ut et par singler og en EP før albumdebuten nå foreligger. I tillegg til gitarist Akke består de av Ingvild Hammer (som jeg skrev om 5. mars i år) på vokal, Morten Lunde, bass og Magne Vannebo, trommer. 

Og dette er høyoktan punk eller poppunk, eller hva en nå vil kalle det. For meg er det uansett rock med høy energifaktor, og det er noe jeg setter stor pris på! Det åpner med at vi får to låter på et spor, Datin' The Donnas/Crank Shit Up, noe som funker fjell her:

Som man skjønner, dette er slik høyoktan-rock som jeg bare elsker og som er egna til å få utløp for all verdens agg jeg måtte sitte inne med. Helt herlig og rett og slett livsnødvendig når vi har en verden som gir oss så mye frustrasjon som den gjør nå om dagen. Og låten med det spesielle navnet My Toto Rosanna er perfekt for å få ut slik frustrasjon.

Hyllester av mødre er en gjenganger i musikken, men sjelden å høre i rock av denne typen. Det gjør The Gratitudes noe med i låten som ganske enkelt heter Mother. Som er Akkes brev til sin kjære mor som valgte å forlate livet da han var 13 år. Den berører langt inn i hjertet og er blitt en skikkelig favoritt hos meg som er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter 2024. 

Avslutningssporet Anxiety føles litt som to låter i én, men når jeg vente meg til den litt bråe overgangen i låten ble også den en favoritt:

Med dette har jeg presentert halvparten av de åtte låtene denne skiva består av. Og av de andre vil jeg framheve I'm A Sweet Polony og tittellåten Degenerates Are Back som heftig og herlig musikk. I det hele tatt så overbeviser The Gratitudes meg med en spilleglede, energi og lekenhet som gjør at jeg sender en varm tanke til de som satte opp denne The Cure-konserten på en eller annen TV-kanal i februar 2021!

Karakter: 5/6.

Martin Halla - Vi vet vi taper

Jeg har aldri vært særlig fan av talentshow, første sesong av Idol med Kurt Nilsen så jeg fordi det var noe nytt. Jeg fulgte med på Førdekunstneren Oddvar Torsheims ustyrtelig morsomme reise i Norske Talenter og ble bergtatt av Erlend Bratland i det samme konseptet. Og jeg så Chand Torsvik vinne X-Faktor, og det er vel det. Så at Martin Halla vant The Voice i 2012 registrerte jeg knapt nok med et skuldertrekk, jeg registrerte at det kom ei plate, men det var det. Jeg hørte ikke på den.

Og som med de fleste talentshowvinnere og deltakere så forsvant han fra rampelyset. Inntil nå som han er tilbake med sitt andre album, og denne gangen på norsk. Mye har skjedd siden 2013, Halla har tatt utdannelse, er i jobb og har familie med tre barn. Altså et helt annet liv og et helt annet perspektiv enn da han kom ut med debuten. Musikken her har han skrevet sammen med sin nære musikalske partner Roar Nilsen, som har stått for innspilling, produksjon og arrangementer for strykere og treblåsere. Halla har skrevet tekstene, og mye handler om det å prøve og feile som voksen, om mismot, lav sjøltillt, følelsen av å stå utenfor seg sjøl og ikke helt vite hva en vil med livet og hvor livet tar en hen. Følelsen av at uansett hva en gjør så vil en ende opp med tap i en eller annen form. Derfor albumtittelen slik jeg har skjønt det.

Musikken er således nesten utelukkende mollstemt, og da overrasker det meg at dette albumet likevel lander på den positive siden av skalaen for meg. Jeg skriver jo bare om musikk jeg liker og som regel liker jeg aller best fengende musikk og musikk som det er litt driv og trøkk i. Det får jeg ikke her, likevel liker jeg mye av det jeg hører. Det kan ha noe å gjøre med at jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene som kommer til uttrykk i tekstene, og så er det mange metaforer her som jeg liker. Som f. eks. når han forteller om ord fylt av glasskår. Du skjønner jo at det ikke er gode ord, men det er samtidig en vanvittig bra måte å beskrive det på.

Det åpner med Nå ser jeg deg og det er noe med harmoniene her som jeg faller for og Hallas litt drømmende vokal som ligger over musikken på en måte. Drømmende, sjøl om det er viktige ting i relasjoner mellom mennesker som er tema her, samt prosessen for å bli voksen som jeg også oppfatter at det henspeiles på.

Hvis dette går veien er en nydelig sang om det som vi sikkert er mange har kjent på, at sjøl om det går bra for øyeblikket så er følelsen der om at motgangen er rett rundt hjørnet. Noe som gjør at vi ikke klarer å nyte og sette pris på at livet er bra akkurat nå. Man knyter en knute i seg sjøl som han sier i teksten, og det er en av disse metaforene Halla tar i bruk som jeg synes er rett ut geniale. Så denne låten har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låtene som skal være med når jeg skal kåre det som jeg synes er årets låter for 2024.

Høstfolk begynner med fine smådramatiske strykere. Også her en knallgod metafor om å være malt inn i hjørnet på tredje strøket, og å være bundet i en tynn tråd, men at man nyter utsikten. På en måte er det sjølsagt, på en annen måte er det meget godt gjort å forme disse sjølsagte ordene sammen til noe som jeg føler at jeg ikke har hørt før.

På Ropet har Halla med Ingrid Døssland med artistnavnet Døssi på vokal. Eg pønsker ut kem eg e er også en meget besnærende måte å beskrive hvordan en ønsker å framstå overfor et nytt bekjentskap. En låt som overrasker med sin bråe slutt, men som likevel er verdt å ta med seg fra denne skiva.

Til slutt tar jeg med Bra, en musikalsk vakker låt, og også her en reflekterende tekst om hvordan angripe livet framover.

Så er det ikke til å legge skjul på at det er noen låter her som er vel melankolske og litt tunge for meg. Men at et slikt gjennomgående mollstemt album ramler ned på plussida hos meg sier noe om en artist som har klart å berøre meg tilstrekkelig til at jeg klarer å sette pris på mye av det jeg hører. Det er ikke ei skive du setter på på på et vorspiel, dette er musikk og tekster for en rolig kveld alene der en sammen med Martin Halla kan reflektere over hvordan livet har blitt og hvordan en ønsker at det skal bli framover. Og noen ganger er det akkurat slik musikk og slike tekster vi trenger.

Karakter: 4,5/6.

Birri - For All Those In Mourning

Bak artistnavnet Birri finner vi Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, men nå med base i Svolvær. Hun albumdebuterte i 2019 med Ten Years og dette er altså oppfølgeren. Den kom ut for en måned siden og som tittelen antyder så er det et konseptalbum rundt forskjellige uttrykksmåter for sorg.

Musikalsk befinner vi oss i et landskap der rock, blues og gospel er de mest framtredende. Det er naturlig nok noe mollstemt til tider, dessuten preges albumet av Birris sterke stemme. Og da mener jeg sterk i ordets rette forstand. Det er mye kraft i vokalen her, og det setter jeg pris på.

Åpningssporet The Hole (No Way to Grow Your Grit) er kraftfull blues der Birris sterke stemme kommer til sin fulle rett. Den beskriver det store svarte hullet du føler du er i når sorgen er det altoverskyggende i livet ditt. Jeg har opplevd slik sorg én gang og også hva den gjør med de som er aller hardest rammet, og sånn sett kan jeg kjenne meg godt igjen i denne teksten.

No Silver Lining er mildere i uttrykket og er om depresjonen som ofte følger sorgen, men jeg tolker også teksten som å handle om det å ikke gi opp sjøl om ting ikke blir som før tapet og sorgen rammet. Og da viser Birri også at hun har en mildhet i stemmen sin som går i hånd i hånd med musikken. En låt som har utviklet seg hos meg til å bli rett så nydelig.

Den råe rocken får sitt utløp i Let Me Rage and Let Me Cry, som på mange måter er om å ha frihet til å la frustrasjonen, sinnet og sorgen få fritt utløp. I en slik setting skal jeg kanskje være forsiktig med å bruke betegnelsen herlig rått, men det er egentlig det det er. Og så må jeg si at det er meget godt framført her, Birri får virkelig fram de kraftige følelsene som er i sving når en bare må få utløp for alt det vonde en har inne i seg.

I When You Come for My Freedom har vi også et islett av blues,  men igjen er det den litt råre rocken som dominerer. Her er det å kjempe for sin egen frihet i livet som er det temaet, og da må det markeres sterkt også musikalsk.

Til slutt må jeg ta med avslutningssporet Time som er en skikkelig mektig låt. En tekst som jeg kan leve meg inn i, som omhandler det å miste oppfatninga av tid. Noe som ofte hender når en er rammet av sterk sorg. Tida står på en måte stille, og kan oppleves som rene torturen, men på den annen side kan tiden også være helende. Musikalsk er dette en mangefasettert låt, som nettopp tid er i en sorgprosess. Helt passende at denne avslutter albumet.

Jeg vil også trekke fram Carriers, So Big So Brief og Raised Between Mountains som på hver sin måte er gode lytteropplevelser. So Big, So Brief f. eks. er en neddempa pianobasert sang som fyller meg med ro midt inne i de sterke følelsesuttrykkene som vi får på mange av de andre låtene.

Så er det et par låter som ikke treffer meg helt og der jeg skulle ønske tekstene var på norsk for at jeg skulle klare å leve meg helt inn i de. Men det rokker ikke ved at dette er et sterkt album om det å gå igjennom noen av de verste traumene en kan få i livet, nemlig den smerten det er å miste noe eller noen som stod en meget nær. Og med dette albumet har jeg oppdaget en for meg ny og sterk stemme på den norske artisthimmelen. 

Karakter: 5/6.

Eva Weel Skram - Vendepunkt

Eva Weel Skram er en av disse artistene jeg er så glad for at vi har i Norge, som synger på morsmålet og som gir oss nær og varm musikk som vi kan bruke til å roe ned i en ellers trasig hverdag, ihvertfall hvis vi ser på nyhetsbildet ute i den store verden nå.

Denne skiva her består av åtte sanger og jeg har sett en videosnutt der Eva Weel Skram forteller at dette er hennes historie om et år som ble et vendepunkt i livet, som endra retningen for livet på mange måter, ikke bare for henne sjøl, men også for hennes nærmeste. Jeg blir ydmyk for å få være med på denne reisen, det å åpne seg slik er ikke bare lett, men samtidig kan det gi mer styrke til alle som kan nikke og si at "Dette kjenner jeg meg igjen i" eller "Ja, slik var det for meg også da livet mitt endret kurs!"

Sånn sett er det bare naturlig at tittellåten Vendepunkt åpner skiva. Den får meg til også å tenke på vendepunkt i eget liv, opplevelser som var vonde der og da og der jeg ikke så håp. Men der jeg nå ser at det åpna for nye og uventa kapittel som har beriket livet mitt. Dette beskriver Eva Weel Skram på en nydelig måte her.

I Om Du Tror På Oss er Erlend Ropstad med på en vakker duett, om et par som tydeligvis har hatt sine utfordringer, men som fortsatt har troen på at utfordringene skal de klare å komme seg gjennom. Fordi de har hverandre.

Men Weel Skram forteller også historien til sine foreldre, om hvordan de møttes på legendariske Club 7 og veien videre til hvordan de skapte sin familie og skapte seg et liv på Vestlandet. En fin og god formidling av en vakker kjærlighetshistorie..

La meg være åpner med noen meget spennende rytmer. Temaet er alvorlig nok, om et forhold som har gått over styr, men altså i en rytme som gjør den til en særs god lytteropplevelse.

Alt som du vil ha er besnærende og godt pophåndverk som bygger seg opp til et litt mektig klimaks. Avslutningssporet På besøk er musikalsk sett en duvende låt som smyger lunt framover. Tekstmessig er det bl. a. om det å føle seg fremmed i eget hus, og det å venne seg til at en også kan være alene i sitt eget hjem. Fristad og Aleine er to nedstrippa og melankolske låter som Weel Skram framfører med en inderlighet som berører, og som kompenserer for følelsen av at melankolien dominerer vel mye. 

Uansett, dette er igjen et sjelfullt og tvers igjennom vakkert album fra Eva Weel Skram. Jeg skulle mer enn gjerne vært i salen når hun gjester Trondheim den 17. oktober, men når man har en mor som fyller 85 den dagen sier det seg sjøl hva som må prioriteres.

Karakter: 5,5/6.