Ikke lenge siden jeg omtalte Steve Earles nye album og nå er det avkommet sin tur. Justin Townes Earle har et navn som forplikter, men har på mange måter prøvd å distansere seg fra faren og hans mange kvinnehistorier. Men ikke musikalsk, det er tydelig at junior har henta mye inspirasjon fra far sjøl.
Her er det nemlig rock'n roll, countryrock, reinspikka country, tung blues og en låt som Ytre Suløen utmerket godt kunne hatt på repertoaret. Albumet kan egentlig deles i to. Av de seks første låtene er det fem som er skikkelig fengende, den eneste rolige og tilbakelente er tittelsporet. Etter det spriker det i alle retninger musikalsk og en får et litt uryddig inntrykk musikalsk sett. Men når det er sagt så er det bare et par av de tolv låtene som jeg fortsatt sliter med å like.
"Champagne Corolla" sparker skiva offensivt i vei:
"Maybe a Moment" er mer tilbakelent, men likefullt fengende. "What's She Crying For" er mest av alt behagelig, deilig country:
"15-25" er en pianobasert rocker som jeg også har sansen for, mens "Faded Valentine" er en slentrende låt med vakre strengeharmonier. Jeg har hørt denne typen sang mange ganger, men jeg går rett i fella hver gang og kan ikke anna enn å like denne litt slentrende og strengebaserte stilen:
Da har jeg hoppa over det nedstrippa tittelsporet, som tekstmessig er Justins tilbakeblikk på barndommen. En av låtene jeg har slitt litt med, men den vokser hos meg for hver lytt og har også et sterkt countrypreg.
Så er vi over på skivas andre halvdel der "What's Goin' Wrong" er en litt tradjazzete sang med steelgitar og kornett. Uansett så liker jeg den, jeg får lyst til å svinge på foten og dette er låten Ytre Suløen nok ikke hadde noe imot og hatt på repertoaret:
"Short Hair Woman" er tung, men likevel fengende til tider. "Same Old Stagolee" er en slentrende sak der den gode gamle xylofonen kommer til heder og verdighet! "If I Was the Devil" gir Justin seg den tunge bluesen i vold. Og dette er en låt som ikke er helt min gate, det må jeg innrømme, men hardbarka bluesentusiaster vil nok nikke til denne med et skjevt smil.
"Trouble Is" er mer fengende blues, og da får også jeg bevegd foten. Jeg er ikke så glad i å poste videoer der sangen skiller seg mye ut fra albumet, det er gjerne mange som liker å framføre låtene sine akustisk, noe jeg sjølsagt har den fulle respekt for. Bluespreget forsvinner i denne framføringa, men denne her klarer Justin å gjøre en så rå akustisk versjon av at jeg ikke savner plateversjonen.
Avslutningssporet "There Go a Fool" er et av de to sporene jeg ikke klarer å bli særlig berørt av. Men det forhindrer ikke at dette er et album jeg har spilt mye de par siste ukene. Det er et slitesterkt album som jeg er blitt glad i.
Karakter: 5.
Til slutt vil jeg komme i møte de av dere som kanskje synes jeg er i overkant positiv til albumene jeg skriver om, det må da være noen jeg definitivt ikke liker som jeg også hører i løpet av et år. Ja, det er det, men de utelater jeg som regel å skrive om. For det er så mye bra musikk der ute at jeg heller vil skrive om og framsnakke den musikken jeg liker og lar meg bevege av framfor å slakte og snakke ned musikk jeg ikke liker. Det er litt i respekt for artistene også, for i mange tilfeller er det mer at det er typen musikk som ikke fenger meg enn at det er dårlige musikalske prestasjoner.
Unntaket gjorde jeg når det gjaldt årets album fra mine australske countryyndlinger The McClymonts. Når de etter å ha gitt meg fire nydelige album kom med ei skive der jeg følte at det bare var et par låter som fenga meg mer enn gjennomsnittet så måtte jeg få skrive av meg skuffelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar