The Shallow Riverbanks er et albumdebuterende band med base i Varteig, Østfold. De startet opp i 2018 og etter en del singler opp igjennom årene kom nå altså albumdebuten for snaue to uker siden. Det er ei skive jeg har hørt en god del på siden den ble sluppet og det er på mange av låtene en litt dvelende musikk innen country, amerikana og myk rock.
Åpningslåten The Louisiana Swamp er småfengende samtidig som den har en melankoli over seg som er betagende. Teksten har flere lag, og er dyp. Den må egentlig høres flere ganger for at den skal sette seg. Det optimistiske i den er budskapet om at en aldri har vært redd for å dø, men at man er glad man lever.
Emilia Couldn't Sleep er rytmisk sett temmelig lik åpningslåten. Her en tekst som gjør inntrykk, om Emilia som ikke får sove og hva det gjør med henne. Jeg får ikke helt tak på hvorfor, men uansett er dette en låt som har satt seg fast i meg. Såpass at jeg har sendt den inn på spillelista "Årets låter 2025" der jeg nominerer til min kåring av 2025's beste låter på slutten av året.
Det er når låtene er i denne rytmen her at jeg liker The Shallow Riverbanks aller best, og Iowa I Owe Ya er også en slik låt. Her har jeg vært så heldig å finne en liveopptreden fra -22. Lyden er ikke 100% perfekt, men likefullt skinner det igjennom at dette er et band med mye spilleglede:
Bandet består av: Lars-Jørgen Karlsen (vokal, gitar), Romina Bluebell Reid (vokal/kor), Kristoffer Riis Lunde (trommer, perkusjon), Bjørnar Olsen (tangenter), Christer Larsson (bass, kor) og Niklas Wilhelmsen (elgitar).
Til slutt tar jeg med My Stallion Will Carry Me Home. Også det en låt med et litt melankolsk preg.
The Shallow Riverbanks er et band med mange følelser i musikken sin, og det setter jeg pris på. Det gir meg som lytter en egen ro å lytte til dette albumet, noe som så absolutt trengs nå om dagen med et nyhetsbilde som kan ta knekken på sjøl den sterkeste.
Tennesse Brando kom jeg over takket være en god amerikansk Facebookvenn som la ut en reels-video på sin Facebookside der han sang en låt som disset trumpistene som nå opplever høye matvarepriser, ikke minst på egg. Fyren ser ut som prototypen på en trumpist med en bandana rundt hodet og Amerikaflagg på veggen. Men skinnet bedrar, han er også meget aktiv på YouTube der han legger ut sine betraktninger rundt det som skjer i USA om dagen, bl. a. en der han advarer mot at det vi ser nå er fascisme.
Brando har bare drøyt 1000 følgere på Spotify, desto flere på YT. Men han gir flittig ut musikk, og denne skiva her komnut 20. januar. Symbolsk nok den dagen DT tok fatt på sin andre presidentperiode. Og Bardo tar ikke presidenten med silkehår, hør bare her på Stone Blind Crazy:
Musikalsk er dette en fengende låt rett etter mitt hjerte og når han sier det som det er rundt gærningen i det Hvite hus så går denne rett inn på spillelista der jeg nominerer til Årets låter 2025.
Men han tar også opp andre temaer, som om hun som tar mannen sin i utroskap i Teardrop Inn:
Skiva åpner faktisk med en instrumental. Instrumentalplater er jeg ikke så glad i, men jeg kan godta en god instrumental på et album, og denne her er nettopp en slik en. Og på My Hill To Die On beviser Brando at han så absolutt kan å traktere gitaren. Dette er følsomt og fint og høre på!
The Villan er en rocka låt der Bardo igjen advarer mot det vi får med en person som DT ved makta, som at konspirasjonsteorier får flyte fritt, eksemplifisert ved at månelandingen i -69 var fake.
Det Tennessee Brando serverer er enkel og grei countryrock der han ikke finner opp kruttet musikalsk sett. Likevel er han forfriskende å høre på, dette er ekte saker og han pretenderer ikke å være noe større enn det han er. Han har som nevnt et større publikum som YouTuber enn som musiker, men det er uansett deilig å høre motstemmer, også musikalsk til elendigheten som styrer USA nå.
Karakter: 5/6.
Så fikk jeg bare lyst til å legge til en låt og musikkvideo Brando la ut for få dager siden. Rimelig klar melding også her:
Først av alt må jeg bare beklage at det har gått tre uker siden forrige innlegg. Det er mye som skjer nå, både på privaten og i verden som helhet som har gjort at det har vært vanskelig å skrive de siste ukene. Jeg hører på musikk, men tid og ikke minst energi til å skrive har vært på et lavt nivå. Jeg håper å få sving på det igjen, for å skrive om musikk på denne bloggen er noe som høyner livskvaliteten.
Nok om det, nå skal jeg ta for meg et album Henning Kvitnes ga ut helt på tampen av februar. Et album som har bygd seg opp pø om pø med flere singelslipp. Jeg er jo en albumperson så jeg har ikke hørt på låtene som har kommet ut. Det er vel litt med det at det blir som å åpne pakkene før julaften, for meg er fortsatt albumet det grommeste en artist kan gi ut og da venter jeg gjerne til det kommer. Så for mine ører var alle låtene på denne skiva helt nye.
Kvitnes sa vel for en del år siden at gitt utviklinga i musikkbransjen så hadde han gitt ut sitt siste album. At han nå går tilbake på det er jeg meget glad for, for dette er en artist som fortsatt er relevant og fortsatt er vel verdt å lytte til. OK, noen låter her er skikkelig nedpå og laidback, men laidback har egentlig vært det inntrykket jeg har hatt av Kvitnes som artist de siste årene, og det er langtfra negativt ment.
Åpningssporet Smia til en sang har et litt atypisk lydbilde til Kvitnes å være, men det er bare forfriskende. Låten handler om hvordan Kvitnes ble musiker og låtskriver og om gleden det har gitt han å kunne skape noe kunstnerisk. En slags oppsummering av karrieren kan en si.
Jeg er gla er en frisk og oppmuntrende låt, jeg tolker det som et budskap om å ta vare på det gode i livet og kunne være glad for det en har, og da ikke minst en god livsledsager.
Så synes jeg det er morsomt at Kvitnes med Mens jeg ennå er 66 tar et fint nikk til Wenche Myhre-klassikeren Når jeg blir 66. Et skikkelig kult grep det der!
Så til Ingen er bare det du ser, der låttittelen er en fin påminning om at menneskene vi møter på livsveien er noe langt mer enn det vi faktisk ser. Alle har sin historie, sin bagasje som har gjort dem til den de er. Kvitnes er flink til å komme med filosofiske betraktninger om de enkle ting i livet, og det å ha evnen til å si seg fornøyd med det en har.
Så til låten som det tok en del lytt før jeg plutselig innså storheten i den og sendte den inn på spillelista mi der jeg nominerer til Årets låter, Den lange natta. For meg er dette blitt Kvitnes' kommentar til det urolige verdensbildet som er nå, og som også var urolig da den ble skrevet. Det er en sorg og en lengsel i hvert et hus synger han, og det tror jeg passer aldeles utmerket på hvordan mange har det nå. Og han synger om hvor viktig det er at vi ikke går inn i den lange natta alene, at vi har minst én venn som vi kan gå inn i den og være i uvissheten med.
Avslutningssporet Støvets år er spilt inn sammen med en av de fineste stemmene vi har, Eva Weel Skram. Kvitnes kunne ikke ha fått en bedre duettpartner her, og de to spiller hverandre virkelig gode. Om det å være på vei inn i alderdommens år, det en vet blir de siste årene en har her på jorda. Det er blitt uendelig vakkert. For en som også har kommet inn i 60-årene er dette en nydelig sang å ta med meg på den videre ferden mot støvets år.
Jeg vil også trekke fram Ting er som de er som en vakker sang som igjen er om det å forholde seg til livet slik det er. Teksten er utsøkt poesi som går rett hjem hos meg.
Henning Kvitnes har gjort livet mitt litt lettere å leve med denne skiva, har dempet litt på frykten for å eldes. Uansett hvor du er i livet så er musikk egna til å gjøre ting litt lettere, og her føler jeg at jeg har å gjøre med en artist som nå holder på å gå samme veien som jeg: Inn i det ukjente som alderdommen er. Kvitnes ber egentlig meg og alle andre som nå er på den veien om å gå den med friskt mot og glede oss over det vi har. De nære ting og de gode relasjonene.
Jeg kom over et intervju i Halden Arbeiderblad nå, der Kvitnes forteller at dette er hans siste album, og at han nå skal ut på sin aller siste turné med band og egne låter. At han fyller 67 i mai og at det er tid for å sette strek. Det har jeg den største respekt for, og derfor avslutter jeg med å si: TUSEN TAKK Henning Kvitnes for alle musikkskattene du har gitt Norge. Og takk for konserten på Sunnfjord Hotell i Førde for en del år siden, den ene gangen jeg fikk oppleve deg live. Så får jeg se om Kvitnes kommer til Trøndelag og Trondheim eller omegn på denne siste turneen, om det klaffer slik at jeg får tatt meg en tur. Håper det.
