Mary Chapin Carpenter, Julie Fowlis, Karine Polwart - Looking For The Thread

Mary Chapin Carpenter er en av de artistene jeg har dypest respekt for. For det første gir hun aldri ut dårlig musikk, for det andre så er det en varme og en nærhet i musikken hennes som jeg blir betatt av, og for det tredje sier hun på sin stillferdige måte ifra om ting hun reagerer på gjennom tekstene sine. Det er noen og tretti år siden hun hadde sin kommersielle storhetstid, men musikken hun har kommet med de seneste årene er kanskje den viktigste i hele hennes karriere.

På denne plata her har hun slått seg sammen med irske Julie Fowlis og skotske Karine Polwart. Begge de to spennende artister som jeg nå har på blokka for senere utgivelser. Av de ti låtene her har Carpenter hovedvokal på fire, Fowlis på tre, Polwart på to og en sang er en duett med Fowlis og Polwart. To av låtene til Julie Fowlis er på gaelisk. En av de åpner det hele og er litt statisk, men likefullt vakker. Låtene her er en lavmælt og god oase å smyge inn i når verden utenfor er så gal som den er nå.

A Heart That Never Closes kom ut som singel et par uker før albumet ble sluppet for snart en uke siden. En vár og nydelig låt med Mary Chapin Carpenter på vokal. Det er en varm og god tekst om de små tingene og gledene i hverdagen, som stærflokkens flukt over kveldshimmelen. Men også om tida som går så altfor fort: Time is just a bandit tryin' to steal what's left. Og som vi ofte får med Carpenter, en lengre instrumental avslutning liksom for at vi kan reflektere over hva hun har prøvd å formidle til oss. Inn på min spilleliste som nominerer til min kåring av Årets låter 2025.

Hold Everything er en av de vakreste sangene her, om det å holde fast på hverandre sjøl når livet går mot slutten, ja, ikke minst da. Det er her Polwart og Fowlis har sin duett med Carpenter på bakgrunnsvokal. Denne Behind the scenes-videoen som er laget til denne sangen rammer så fint inn den rolige og naturskjønne atmosfæren musikken på skiva ble spilt inn i, vakkert.

Silver In The Blue er den ene låten med Julie Fowlis på hovedvokal der hun ikke synger på gaelisk. Den er også bare rett ut vakker, Fowlis har en varm og litt lys stemme som kler musikken og bakgrunnskoringen til Carpenter og Polwart er med på å gjøre også denne sangen til en ettertenksom nytelse.

Karine Polwart må også fram i lyset. Du kan høre når hun synger at hun er skotsk,, og i tillegg har også hun en varm og lys stemme som er betagende. You Know Where You Are er da også en perle på denne skiva:

Albumtittelen, som også er en av Carpenters låter her vitner om en søken etter det som er den røde tråden i livet og tilværelsen. Og i et USA som nå setter vitenskapelig basert kunnskap og sunn fornuft til side så kan en godt forstå at det kan være vanskelig å finne den røde tråden i tilværelsen. Sånn sett gir dette albumet meg trøst i den maktesløsheten som jeg føler, ikke bare for hvor USA går, men også hvor Europa går, ja hele verden som helhet. De tre damene Carpenter, Fowlis og Polwart viser for alle at en kan samarbeide over landegrensene og over verdenshavene. En skal ikke være seg sjøl nok og bare tenke på seg sjøl og sitt eget land. Vi er én klode, vi er én menneskehet, da må vi søke sammen og hegne om denne planeten vi lever på. Det er det jeg føler at denne skiva er et vitnesbyrd om.

Karakter: 6/6.

Oakland Rain - Twin Flames Part I: The Evergreen

ENDELIG kan jeg si godt nytt musikkår venner! Beklager at det har vært taust fra meg til nå i år, grunnen er at det ikke har dukket opp album jeg har hatt lyst å skrive om før nå. Men jeg har nå på Facebooksida begynt å poste de låtene som jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger 2025", så helt stille har det heldigvis ikke vært. 

Jeg åpner albumåret 2025 med de to unge søsterne Maren og Charlotte Wallevik Hansen, som sammen danner Oakland Rain. Dette er langtfra deres første utgivelse. De har flere EP-er på CV-en samt det norskspråklige albumet Mellom Fregnene fra -21, et livealbum og et studioalbum med Ibsentekster og et oppsummeringsalbum, også det i -21 av sine fem første år som duo. Dette albumet er førstedel av et dobbelprosjekt der del 2 heter Heavenly Blue og er inspirert av alternativ nordisk indiepop. Denne del I er imidlertid sterkt inspirert av amerikansk folk- og country, noe de har fra sine besteforeldre som bodde i Colorado på 60- og 70-tallet og som hadde meg seg mange plater hjem til Norge. Søstrene er fra Sørlandet, men har også noen år i oppveksten bodd i California, så at de har henta stor inspirasjon fra amerikansk musikktradisjon er derfor ikke så rart.

Det som slår meg på dette albumet er de vakre harmoniene og de lyse klare stemmene som det oser varme av. Åpningssporet Sister Hymn er nesten acapella og det virker som dette er Maren og Charlottes sang til hverandre. Men vi får også høre om deres besteforeldre og inspirasjonen de har fått fra de til skape. Jeg leser i presseskrivet at pandemien ble en utfordring også for dem, og jeg kan tenke meg at denne sangen ble skapt for å inspirere hverandre til ikke å gi opp, men å komme seg ut av den vonde perioden med beina på jorda. Det er rett og slett vakkert og høre på:

En låt som berører meg på mange plan er I'm Scared Of Everything. Den er tvers igjennom vakker, men også sår der de synger om redsel og angst, bl. a. for fornøyelsesparker. For meg blir denne låten et testament om at det å være ungdom i dag ikke er noen dans på roser, og at utfordringene dagens unge møter er av annen art enn det som møtte meg og min generasjon da vi var unge. Det er ikke rart at den amerikanske folklegenden Judy Collins ble berørt av dette nydelige mesterstykket, og nå i år skal da også hun og søstrene turnere sammen i USA. Bl. a. på sagnomsuste Ryman Auditorium i Nashville 25. februar.

Mer lyse If You Were A Song er blitt en stor favoritt på denne skiva. Det å sammenligne en kjæreste eller nær venn med en sang er vakkert og denne låten har da også fått sin plass på spillelista der jeg nominerer til min kåring av "Årets sanger" på slutten av året. Men det skal sies at det ikke var lett å velge mellom denne og I'm Scared Of Everything. Ja, låtene ble tydeligvs sluppet ifjor gitt hvor lenge de har ligget på YouTube, men jeg er en albumperson, så derfor er disse låtene som nye av året for meg.

Det er ni låter her, noen er fengende og glade i rytmen, andre er mer rolige og ettertenksomme. Som vanlig er det de førstnevnte som går rett hjem hos meg ved første lytt, mens de mer rolige må jeg bruke mer tid på å få under huden. Men fellesnevneren her er at alle sangene har noe vakkert over seg. Harmoniene er bare av en annen verden, og det gjør at også de rolige låtene sakte men sikkert kryper inn hos meg. Som Diamonds Are Diamonds:

Som album er dette noe nær en innertier. Jeg blir forført av de før nevnte vakre harmoniene og de lyse og varme stemmene til Maren og Charlotte. Derfor er jeg glad for at dette er del 1 av et toalbums-prosjekt. Det skal bli spennende å høre de to søstrene gå løs på nordisk indiepop. Basert på hva de gir meg på denne skiva her er jeg rimelig trygg på at det også blir en flott opplevelse.

Karakter: 5,5/6.