torsdag 10. oktober 2024

The Gratitudes - Degenerates Are Back

The Gratitudes er et band som er resultat av en rekke tilfeldige hendelser som starta med at gitarist Atle Egil "Akke" Knoff Glomstad så en The Cure-konsert på TV i februar-21 og falt pladask for en helt spesiell gitar som Reeves Gabrels brukte under deler av konserten. modell Reverend Rick Vito i en sjøgrønn farge og med en helt spesiell design. Han la ut på Facebook en forespørsel om noen visste om hvor det var mulig å få tak i en slik. Sju mnd. senere satt han med en sådan i hendene etter en storstilt aksjon av kona og flere gode musikkvenner. Etter mange viderverdigheter på turen fra USA kom gitaren fram, og "Akke", gitarist i punkbandet Cockroach Clan gikk i studio for å spille inn en låt til sine venner for å vise sin takknemlighet under navnet The Gratitudes. Det skulle bare være denne ene låten, men ting ballet på seg og bandet The Gratitudes var født.

Bandets fire medlemmer har i tillegg til Cockroach Clan bakgrunn fra The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl og Kosmix Boogie Tribe og har gitt ut et par singler og en EP før albumdebuten nå foreligger. I tillegg til gitarist Akke består de av Ingvild Hammer (som jeg skrev om 5. mars i år) på vokal, Morten Lunde, bass og Magne Vannebo, trommer. 

Og dette er høyoktan punk eller poppunk, eller hva en nå vil kalle det. For meg er det uansett rock med høy energifaktor, og det er noe jeg setter stor pris på! Det åpner med at vi får to låter på et spor, Datin' The Donnas/Crank Shit Up, noe som funker fjell her:


Som man skjønner, dette er slik høyoktan-rock som jeg bare elsker og som er egna til å få utløp for all verdens agg jeg måtte sitte inne med. Helt herlig og rett og slett livsnødvendig når vi har en verden som gir oss så mye frustrasjon som den gjør nå om dagen. Og låten med det spesielle navnet My Toto Rosanna er perfekt for å få ut slik frustrasjon.


Hyllester av mødre er en gjenganger i musikken, men sjelden å høre i rock av denne typen. Det gjør The Gratitudes noe med i låten som ganske enkelt heter Mother. Som er Akkes brev til sin kjære mor som valgte å forlate livet da han var 13 år. Den berører langt inn i hjertet og er blitt en skikkelig favoritt hos meg som er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter 2024. 


Avslutningssporet Anxiety føles litt som to låter i én, men når jeg vente meg til den litt bråe overgangen i låten ble også den en favoritt:


Med dette har jeg presentert halvparten av de åtte låtene denne skiva består av. Og av de andre vil jeg framheve I'm A Sweet Polony og tittellåten Degenerates Are Back som heftig og herlig musikk. I det hele tatt så overbeviser The Gratitudes meg med en spilleglede, energi og lekenhet som gjør at jeg sender en varm tanke til de som satte opp denne The Cure-konserten på en eller annen TV-kanal i februar 2021!

Karakter: 5/6.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar