Stine Bogsveen - Daggry

Oktober er blitt en skikkelig norsk måned for meg, jeg har faktisk bare omtalt norske utgivelser denne måneden! Det gis nemlig ut så mye bra norsk musikk om dagen, og slik kommer det også til å bli ut denne uka. For det er tre norske album som kom ut sist fredag som jeg har alternert på å høre på nå i helga vi nettopp har lagt bak oss. Tanken var å skrive en samleartikkel for alle tre, men jeg har kommet til at de skal få lov til å skinne hver seg.

Først ut er debutanten Stine Bogsveen, oppdaga ved en tilfeldighet, som ofte skjer for meg. Tilfeldigheten denne gang var en historie på Facebook der countrybandet The Northern Belle promoterte Stine Bogsveen og denne skiva. Det var nok for meg til å gå den en lytt.

Bogsveen er fra Trysiltraktene, men bor nå med familie på Vanvikan i Trøndelag. Hun synger på dialekt og beskriver sin musikk som visepop med islett av folkemusikk og country. Jeg vil vel også si at det er litt amerikana inne i bildet her, og sånn sett er det kjekt at hun synger på morsmål og dialekt.

Åpningslåten Hø du tenkjer på er en nydelig inngang på skiva, og er min favoritt blant de elleve sporene. Jeg blir med en gang slått av Bogsveens milde stemme som har en avslappende effekt. Parret med de vakre harmoniene denne låten bærer preg av så blir dette en nydelig lytteropplevelse.

Tittelsporet Daggry går i en langt roligere takt der Bogsveens stemme er den som bærer sangen, sjøl om musiseringa også her er av det vakre slaget. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg fikk denne under huden, sånn er det ofte for meg når det gjelder såpass rolige sanger som dette.

Skjeftskjølen er Bogsveens hyllest til naturreservatet med det navnet som ligger ikke langt fra hennes barndomshjem. Jeg har her valgt en akustisk versjon som hun har lagt ut på YouTube.

En sang som jeg synes er visepop av beste merke er Lufta tå vår. Den gjør at jeg ser for meg en nydelig blomstereng om våren og følelsen av at naturen våkner til liv igjen etter vinteren. Jeg ser for meg bekkene hun synger om og jeg kan høre sildringa fra de.

Til slutt tar jeg med Riv meg opp som har et litt fyldigere lydbilde, men det fungerer bra det også. For Bogsveen har en stemme som gjør at roen senker seg i meg og jeg kan bare ta til meg de gode følelsene som stemmen og den behagelige musikken gir meg. 

Så er det et par låter som blir vel neddempa for meg, men det er mer et spørsmål om smak og behag. For det rokker ikke ved hovedinntrykket, som er at dette er musikk til å roe ned til, noe som vi jammen meg trenger i en verden og et nyhetsbilde som ikke gir en stakkar mye positivt. Derfor er dette et velkomment album som setter meg i god stemning. At dette er en artist som viser at hun har solide røtter i vår norske folkemusikk er også et pluss.

Karakter: 4,5/6.