Eva Weel Skram er en av disse artistene jeg er så glad for at vi har i Norge, som synger på morsmålet og som gir oss nær og varm musikk som vi kan bruke til å roe ned i en ellers trasig hverdag, ihvertfall hvis vi ser på nyhetsbildet ute i den store verden nå.
Denne skiva her består av åtte sanger og jeg har sett en videosnutt der Eva Weel Skram forteller at dette er hennes historie om et år som ble et vendepunkt i livet, som endra retningen for livet på mange måter, ikke bare for henne sjøl, men også for hennes nærmeste. Jeg blir ydmyk for å få være med på denne reisen, det å åpne seg slik er ikke bare lett, men samtidig kan det gi mer styrke til alle som kan nikke og si at "Dette kjenner jeg meg igjen i" eller "Ja, slik var det for meg også da livet mitt endret kurs!"
Sånn sett er det bare naturlig at tittellåten Vendepunkt åpner skiva. Den får meg til også å tenke på vendepunkt i eget liv, opplevelser som var vonde der og da og der jeg ikke så håp. Men der jeg nå ser at det åpna for nye og uventa kapittel som har beriket livet mitt. Dette beskriver Eva Weel Skram på en nydelig måte her.
I Om Du Tror På Oss er Erlend Ropstad med på en vakker duett, om et par som tydeligvis har hatt sine utfordringer, men som fortsatt har troen på at utfordringene skal de klare å komme seg gjennom. Fordi de har hverandre.
Men Weel Skram forteller også historien til sine foreldre, om hvordan de møttes på legendariske Club 7 og veien videre til hvordan de skapte sin familie og skapte seg et liv på Vestlandet. En fin og god formidling av en vakker kjærlighetshistorie..
La meg være åpner med noen meget spennende rytmer. Temaet er alvorlig nok, om et forhold som har gått over styr, men altså i en rytme som gjør den til en særs god lytteropplevelse.
Alt som du vil ha er besnærende og godt pophåndverk som bygger seg opp til et litt mektig klimaks. Avslutningssporet På besøk er musikalsk sett en duvende låt som smyger lunt framover. Tekstmessig er det bl. a. om det å føle seg fremmed i eget hus, og det å venne seg til at en også kan være alene i sitt eget hjem. Fristad og Aleine er to nedstrippa og melankolske låter som Weel Skram framfører med en inderlighet som berører, og som kompenserer for følelsen av at melankolien dominerer vel mye.
Uansett, dette er igjen et sjelfullt og tvers igjennom vakkert album fra Eva Weel Skram. Jeg skulle mer enn gjerne vært i salen når hun gjester Trondheim den 17. oktober, men når man har en mor som fyller 85 den dagen sier det seg sjøl hva som må prioriteres.
Karakter: 5,5/6.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar