The Mavericks er noe for seg sjøl, og bare på musikken hører du med en gang at det er de. Med sin herlige blanding av karibiske rytmer, swingjazz á la Django Reinhardt, country og jeg vet ikke hva snart så er de en herlig gjeng å høre på! Dette er deres første engelskspråklige studioalbum med nye låter siden Brand New Dayi2017, og du verden hvor deilig en opplevelse dette er!
Det begynner med en låt med et litt alvorlig tema som treffer meg skikkelig som en person i begynnelsen av 60-årene. The Years Will Not Be Kind handler om det å innse at en nå er kommet i en alder der aldersutfordringene, med bl. a. skrantende helse og funksjon ikke er så langt unna. Du kan formelig kjenne bekymringen som ligger i Raol Malos vokal, samtidig som han forteller at han begynner å venne seg til tanken. Dette kan fort bli en av de viktigste låtene for meg i år. Musikalsk er inspirasjonen fra nevnte Django Reinhardt tydelig:
På fire av de elleve låtene har The Mavericks en ekstra artist på vokal. Det er Nicole Atkins, Sierra Ferrell, Maggie Rose og Max Abrams. Av de vil jeg trekke fram tittellåten Moon & Stars, der Sierra Ferrell bidrarpå en herlig måte. Samtidig får vi oppleve den patosen som Malo er kjent for i sin vokal:
Feelgood er også et ord som passer godt på The Mavericks' låter, dette er musikk til å bli i godt humør av. A Guitar and a Bottle of Wine er et godt eksemplet på det på denne skiva. En hyllest til alt det gode i livet. Har du en gitar og spille på og ei flaske vin er egentlig det alt du trenger for å ha en trivelig kveld med gode venner.
Overnight Success er låten som er mest country, eller det er vel rettere å kalle dette western swing. Uansett er det så mye musikkglede, livsglede og lekenhet over denne humørpillen av en låt, at jeg ikke kan unngå å bli i godt humør av å høre på den:
Avslutningssporene er på mange album låter som skiller seg litt ut fra resten, så også her. Turn Yourself Around begynner rolig og handler om å prøve å snu en negativ trend i livet og tenke positivt. En god låt å lytte til når en er litt nedpå i stemningsleiet:
Å velge låter fra dette albumet har vært et luksusproblem, for jeg kunne valgt hvilken som helst av de. Jeg er blitt glad i alle elleve. The Mavericks oser musikk- og livsglede, og dette er et album å ty til når en trenger en oppkvikker i livet. Jeg elsker dette fra første til siste tone, og jeg misunner de som får oppleve dette herlige bandet live. Det må være en energiboost av de sjeldne! Håper derfor inderlig at noen arrangører kan få de til Norge!
Jeg har omtalt de to soloalbumene Ingvild Flottorp fra Åmli har gitt ut, It All Seems So Clear i 2021 og I Just Wanna Know It All fra året etter. To knallgode album som viste for meg at Flottorp er en meget spennende artist innen amerikana/countrysegmentet. Nå er hun ute med et album sammen med Øyvind Blomstrøm, kjent fra instrumentalbandet Orions Belte. Ingvild Flottorp har fortsatt hånd om vokalen alene, mens Blomstrøm konsentrer seg om å få et musikalsk lydbilde så godt tilpasset Flottorps stemme som mulig. Noe som minner meg om samarbeidet mellom Kine Hellebust og Anders Rogg på begynnelsen av 80-tallet, der Rogg ene og alene var musiker mens Hellebust stod for det vokale.
Åpningslåten A Point of View har flere spennende musikalske elementer som Blomstrøm har bragt med seg inn i Flottorps lydbilde. Som f. eks. en fet lyd som jeg ikke finner noen bedre beskrivelse av enn at minner meg om summingen fra en bisverm. Kult, og absolutt noe som står ut:
Vegas er en herlig sommerlig og fengende låt som har gått på repeat hos meg de siste dagene med sol og varme som har ligget over Trøndelag. Rett og slett soundtracket til de disse deilige sommerdagene vi har hatt allerede nå i mai, og rett inn på min spilleliste over Årets låter for 2024. En skikkelig humørpille dette!
Sjøl om jeg likte veldig godt Flottorps litt naivistiske vokal på hennes to første album så liker jeg at hun har fått mer tyngde i vokalen sin på denne skiva. Det har da heller ikke gått ut over den følelsen som en må ha i vokalen innenfor dette låtsegmentet. Det viser hun på Knew It All Along, somer en søt låt med mye musikalsk lekenhet fra Blomstrøm og de andre musikerne:
Troublemakers er en kul låt som tar for seg den typen mennesker du av og til møter i livet, de som steller i stand trøbbel og bråk. Som f. eks. de som satt bakerst i klasserommet. Også her den litt bisvermaktige musikken som virkelig fascinerer meg.
Siste låten jeg tar med er Just a Game, en trivelig og fengende låt som det er lett å nynne med på.
Når vi regner med en instrumental outtro av apningssporet så er det ni låter på dette som er et meget vellykka feelgoodalbum fra Ingvild Flottorp og Øyvind Blomstrøm. Dette er musikk til å få opp humøret og livsgleden, intet mindre. Sårt tiltrengt i dagens verden med andre ord!
Det ungarske metalbandet AWS har jeg skrevet mye om her på bloggen, i forskjellige sammenhenger. Da jeg oppdaget de gjennom Eurovision 2018, der de var de nestsiste som representerte Ungarn før de trakk seg ut var det som et lynnedslag. Sjelden har en låt truffet meg og berørt meg så mye som Viszlát Nyár (Farvel sommer) gjorde. Den ble Årets låt for meg, og min nr. 2 på min all time liste over de beste Eurovisionlåtene, i mine ører. Historien som ble fortalt var fra sommeren-17, da faren til vokalist Örs Siklósi døde av kreft, versene var farens siste ord til sønnen, refrenget var sønnens skrik av fortvilelse. Siden jeg selv det samme året hadde opplevd en lignende tragedie i mitt liv ved at min daværende stesønn omkom i en trafikkulykke kunne jeg kjenne meg godt igjen i de sterke emosjonene som lå i musikken og Örs' råe vokalprestasjon. Fem måneder etter Eurovision kom albumet Fekete részem (Min mørke side), et rett ut kanonalbum som ble nr. 5 i min kåring av Årets album for 2018.
AWS ble rett og slett mitt favoritt metalband, men ikke kunne jeg se for meg nyheten som kom lørdag 6. februar 2021 om at Örs dagen før også hadde dødd av kreft, nærmere bestemt leukemi. Det ble første gang jeg grein over en artists død siden Björn Afzelius i 1999, også det i februar forøvrig. For bandet var det selvsagt grusomt, og de brukte det nærmeste halvtannet året til å bearbeide sorgen, gi ut de tre låtene med Örs på vokal som ikke var blitt utgitt før, de la ut på en liten minneturné og i september -21 holdt de en minnekonsert med 30 låter for å symbolisere at Örs skulle ha fylt 30 i september det året han døde. Og vokalister fra andre band stilte opp på konserten som ble holdt i Budapest Park, der de holdt mange av sine viktigste konserter. Jeg har sett den, og det var en mektig opplevelse.
I januar ifjor ble nyheten sluppet om at Stefán Tamás var den nye vokalisten, og i tida etterpå har flere singler blitt sluppet. Før så det etterlengtede albumet kom for en drøy uke siden, 10.mai. Her er låten som avslørte Tamás som vokalist, Odaát (Der borte), som er en hyllest til Örs, samtidig som den er et signal om at dette er et band som har reist seg fra tragedien, og som går videre:
Å hoppe etter den karismatiske legenden Örs er selvsagt ikke lett, men jeg synes Tamás gjør det meget bra. Han har den samme følelsen som Örs i clean-vokalen, kanskje en tanke lysere, men det fungerer helt fint. Og i den grove vokalen har han den samme råskapen som Örs. I tillegg så er dette et tett og samspilt band med utrolig dyktige musikere, som helt tydelig vet hva de vil med musikken sin. De er i sjangeren post hardcore, der det skal være en blanding av grov og clean vokal, noe som jeg synes løfter låtene. Åpningssporet Fények nelkül (Uten lys) er i så måte en knallåt, og jeg kan kjenne på desperasjonen som ligger i en låt med en slik tittel:
Her får vi også et av varemerkene ved AWS, en mektig koring som gir låtene en ekstra tyngde. Tekstmessig har jeg oversatt bare titlene, men bare ved det og ved å se musikkvideoene skjønner jeg at her er det mye desperasjon. Ingen låt og video viser det mer enn Nincs árnyék (Det er ingen skygge), som begynner som en repetisjon av forrige låts video før den blir ekstremt dystopisk, der vi ser hvordan en by og et samfunn ødelegges av krig. Vi ser på slutten en teddybjørn i ruinene, og vi ser ryggen til et barn som ser på ødeleggelsene, før det som tydeligvis er tekstens jeg-person våkner opp av drømmen, eller marerittet. Dette er en video som ble sluppet for drøye to mnd. siden, er det Gaza AWS har i tankene, eller er det den frykten vi alle har om å bli fanget i en krigssone? Uansett, denne videoen gjør et dypt inntrykk på meg:
Til Senki nics már ébren (Ingen er våken lenger) er det også en video som gjør et sterkt inntrykk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den understreker alvorligheten i teksten. Er det et stikk til Victor Orbans høyrepopulistiske styre som over mange år nå har bygget ned det ungarske demokratiet, sakte men sikkert til folket er inne i en tornerosesøvn der de ikke skjønner hva som har skjedd? Uansett er det en video som gir denne låten mange slags tolkninger.
Men altså, jeg må nevne de andre i bandet her, gitaristene Bence Brucker og Daniél Kökényes, bassisten Soma Schiszler og trommisen Áron Veress. Du hører at dette er et band som har spilt sammen siden tidlige tenår, de er så samspilte at det er en fryd, og de får alle skinne, noe som også er en styrke ved AWS. Og så går de ikke av veien for å eksperimentere, f. eks. de litt ettertenksomme blåserne jeg hører i Legyen Könnyebb (Gjør det enklere) var for meg en vakker opplevelse. Med den tittelen så kan jeg faktisk skjønne at blåsernes tilstedeværelse er helt naturlig.
I Ketten képzeletten (To i fantasien) viser AWS at de til fulle også behersker det melodiøse. Her er det en enkel, men virkningsfull video.
Jeg vil også trekke fram avslutningssporet 2359, som jeg kan tenke meg handler noe om det å stå ved en korsvei i livet, klokka er et minutt på tolv, og det valget du gjør nå vil være avgjørende for hvordan livet ditt blir videre, og i ytterste konsekvens, om du har noe liv etter det valget. Tittellåten må også nevnes, men oversettelsen her på Google Translate får meg til å stusse. Det er deilig å vinne herfra, men kanskje er det for å markere at det er en seier at de har reist seg fra tragedien det var å miste Örs og at de fortsetter bandets liv, i hans ånd?
De andre låtene har disse oversatte titlene: Hjemme, Stilleben, Så lenge han kan være der med deg og Exit. Til sammen er dette albumet på tolv ursterke låter en manifestasjon på et band med en mektig vilje til å leve videre selv om de har opplevd det verste. Det står det enorm respekt av, og jeg er skråsikker på at Örs ville ha vært stolt.
Og jeg er lykkelig over at mitt favoritt metal band leverer så til de grader som de gjør her! Og for å være litt personlig: Det å høre på dette albumet på slutten av det som har vært en rimelig kjip dag gjorde at musikken vokste på meg, jeg klarte å leve meg ennå mer inn i den og fikk en dypere opplevelse og forståelse av musikken, såpass at det til slutt ikke kunne bli annet enn ...
Mitt første innlegg om ei ny skive denne måneden, og vi skriver allerede den attende dagen av mai. En måned som har vært rar rent musikalsk. Det mest urolige Eurovision noengang ble også for meg som fan det mest utmattende. Heldigvis unngikk vi israelsk seier, noe som kunne ha ødelagt hele konkurransen i overskuelig framtid. Så etter at Sveits vant foran Kroatia og Ukraina følte jeg mest av alt lettelse. Og da velger jeg å ikke skrive noe mer om det, annet enn at det tok sin tid å fordøye alt.
Jeg har jo hørt på annen musikk også denne måneden, og jeg har noen album jeg håper å kunne skrive om de to siste ukene av den siste vårmåneden. Først ute er Ledfoot, eller Tim Scott McConnell som han egentlig heter. Han har vært aktiv siden slutten av 70-tallet og har bodd tre tiår i Norge. Både i 2019 og -22 vant han Spellemann i bluesklassen. Ellers har han bl. a. gitt ut to album med TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Og han har laget musikk til TV-serien Exit, musikk som kom ut på et eget album ifjor. Musikken sin kaller han ganske enkelt gothic blues.
Nå for to uker siden kom han så ut med Outsiders, et album som på langt nær er så mye blues som jeg hadde trodd. Og er som tittelen tilsier en hyllest til outsiderne her i verden, de som har alle odds mot seg, men som kjemper på og som på en eller annen måte klarer å skape seg et liv, gjerne på siden av samfunnet. Eller som ikke klarer, men som uansett ikke ga seg uten kamp. Dette er første albumet der McConnell har med seg et helt band, og det er spilt inn på tre dager.
Åpningslåten Thunder and Rain beskriver en sønn som dagen før han skal få dødssprøyten beklager overfor sin mor at han ble den sønnen han ble, men som heller ikke legger skjul på at oppdragelsen han fikk, eller mangelen på sådan har sin del av skylda for at han ble en person med hat i sine årer. Musikalsk er det en en fengende countryaktig sak som jeg liker godt. Munnspillet på slutten synes jeg setter en ekstra spiss på det hele.
Dead Is Dead er også fengende, men er likevel den mørkeste låten på skiva. Ikke rart med den tittelen, og Ledfoot åpner da direkte med budskapet om at han ikke tror på himmelen sjøl om han har vært i helvete. Som en konsekvens av det er budskapet at når en er død så er en død, da er det punktum. Han forteller da også at han er like overrasket hver gang han våkner til en ny dag. Denne teksten er reine ord for pengene, intet mindre.
I Do Believe er også direkte fra en som synger at han tror, og at det han tror på er helvete. Men det er et høyst jordisk helvete, all motgangen, all dritten en har måttet kjempe seg gjennom i løpet av livet. Og som på alle låtene fortelles historien med en skarp og tydelig stemme, dette er klar tale der ingen ord mumles. Og det er en herlig sarkasme som hele tida ligger i vokalen og låtenes budskap.
Det er ni skarpe låter her, og den siste jeg tar med er Old Brown Bar, der det fortelles en ny dyster historie med narkotika som et element, nærmere bestemt metamfetain.
Det er et alvor over denne skiva her, og jeg får en dyp respekt for de sterke historiene som fortelles om mennesker som lever og kjemper sine liv på siden av og på bunnen av samfunnet. McConnell klarer å holde på interessen min helt til slutt med sin intense og insisterende stemme. Musikken har også en råskap over seg som på en måte manifesterer de sterke historiene som fortelles. Og det er en kvartett musiukere her som gjør en kanonjobb: Bjørn Holm (bass), Tobby Johansen (trommer), Markus O. Klyve (keyboards) og Kjartan Hesthagen som styrte spakene. Glemmes må sjølsagt ikke McConnells tykke 12-strengers akustiske gitar spilt med messing slide og stompbox. Det blir et lydbilde som ihveretfall tar meg med hud og hår.
Da skal jeg ta for meg semifinale 2, som går av stabelen f.k. torsdag kl. 21:00. Som nevnt i forrige innlegg vurderer jeg ikke Israels låt, Eden Golan skal opptre med sin Hurricane som nr. 14 av de 16 semifinalistene, foran Norge. Og så skal altså de tre store som skal stemme i denne semien, Frankrike, Spania og Italia få framføre sine sanger i sin helhet, noe som er nytt av året.
Beklager igjen at to skrifttyper går litt om hverandre i disse to Eurovision-innleggene.
Malta - Sarah Bonnici - Loop
Årets Eurovision er til en viss grad preget av land som tror at å etterligne Eleni Foureira og Chanel er veien til suksess. Som oftest er originalen best, også hva gjelder Malta i år. Men det skal de ha, en helt grei og god poplåt er det, og vokalprestasjonen her er ikke så verst. Men den første seieren som Eurovisiongale Malta så sårt lengter etter, den kommer ikke i år heller.
Karakter: 4/6. Ranking: 22.
Albanis - Besa - TiTAN
Jeg likte denne låten såpass på albansk at den lå an til en 4-er og en anstendig plassering på min ranking. Dessverre har revampen og overgangen til engelsk ødelagt mye av det jeg likte ved låten, bl. a. dramaet som lå i den og innlevelsen fra Besas side under framføringene i Festivali i Këngës før jul. Hun vant ikke festivalen, men vant folket. Og jeg lurer på om folket som sendte henne til Malmø kjenner seg igjen her.
Karakter: 3/6. Ranking: 30.
Martina Satti - Zari
Pluss i boka til Hellas for å satse på noe etnisk som er deres. Men der stopper det for meg, for dette blir både rotete og usammenhengende i mine ører. Jeg får ikke tak på låten i det hele tatt. Jeg ser at denne låten har mange fans, men uansett er dette ikke min tekopp, for å si det mildt.
Karakter: 2,5/6. Ranking: 34.
Sveits - Nemo - The Code
Denne sangen er jo rotete, men det er genialt rot. Vanligvis liker jeg ikke slike låter som kaster inn sjanger etter sjanger i sin 3 minutters-gryte. Men her gjøres det på en så leken og genial måte, og så har den faktisk et refreng oppi det hele, som sitter. Dessuten skal jo "rotet" symbolisere alle følelsene Nemo stod i mens hen var på vei til å knekke koden som ikke-binær, så da må det bli sånn. Er p.t. oddsfavoritt, og vinner ikke Gåte eller Baby Lasagna så kan Nemo gjerne vinne for min del!
Karakter: 5,5/6. Ranking: 5.
Tsjekkia - Aiko - Pedestal
Her velger jeg å se helt bort fra opptredenen i den nasjonale finalen tidlig i desember, som ikke var bra. Men med fem mnd. å rette opp det så regner jeg med at dette har Aiko og tsjekkerne kontroll på. Og da er dette en streit og fin rockelåt. med den energien som jeg forventer av en slik låt. Men med alle tre rockelåter i samme semi er jeg redd denne faller litt igjennom sammenligna med Gåte og Megara.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 13.
Østerrike - Kaleen - We Will Rave
Det er jo en fengende låt Kaleen og Østerrike kommer med. Men den er fengende på en EDM-irriterende måte, og for en musikkpurist som meg så er ikke EDM høyt på lista. Men med en låt som er sånn i tida vil Østerrike ha null problemer med å nå finalen. For 90-åra er jo tilbake!
Karakter: 3,5/6. Ranking: 28.Danmark - Saba - Sand
Danskene, representert ved Saba kommer med en standard poplåt, men den svinger bra og er slett ikke så verst. Kruttet finnes definitivt ikke opp her, men likefullt kan dette være låten som endelig tar Danmark til finale igjen.
Karakter: 4/6. Ranking: 21.
Armenia - Ladaniva - Jako
Til å begynne syntes jeg dette var altfor heseblesende og rotete, men den har kommet seg en del. Jeg synes fortsatt at det kan bli vel heseblesende til tider, men jeg blir også sjarmert av gleden og humøret som vises, og så setter jeg pris på det etniske preget i låten. Armenia viser fram noe som er deres helt eget, og det skal de ha kred for!
Poeng: 3,5/6. Ranking: 27.
Latvia - Dons - Hollow
Igjen en låt der det synges bra, men der sjølve låten er rimelig kjedelig og intetsigende. Jeg blir ikke grepet, og jeg frykter for Latvias del at deres lange rekke med stopp i semifinalene fortsetter. Hvis da ikke de tjener på at dette er en av få ballader i årets felt.
Karakter: 2,5/6. Ranking: 32.
San Marino - Megara - 11:11
Megara imponerte meg i fjorårets Benidorm Fest, nå bytter de med årets Benidormvinner som var med i San Marino ifjor. Legenden Loredana Berté ble nr. 2, og de fleste regna nok med hun skulle vinne når det var hun og Megara igjen. Og jeg hadde hatt henne høyt oppe også, så for meg var det vinn-vinn.
Jeg elsker alt ved dette bidraget. Trøkket, energien, det etniske partiet, karismatisk og sterk vokalist. Rock av ypperste merke, og dette blir helt rått på scena fra et meget proft band som også tar promoteringsjobben på alvor med å være særs aktive på SoMe. Synes det er flott at San Marino gikk for en låt som dette, og jeg har troa på finaleplass.
Håper inderlig Megara & San Marino virkelig går til finalen, jeg vil ihvertfall gjøre mitt med å sende 15 av mine 20 stemmer i semien i deres retning ❤️ (Sveits får de fem siste).
Og for å sitere en kompis som også digger låten: "Litt i underkant av 3 minutter med post punk galskap, hva er ikke å elske?"
Karakter: 6/6. Ranking: 3.
Georgia - Nutsa Buzaladze - Firefighter
Georgia og Nutsa er blant de beste i den store klassen for unge kvinnelige popvokalister i årets Eurovision. For dette er i mine ører kompetent og meget godt pophåndverk. Det er en melodi og et drama i låten som jeg liker og Nutsa har en sterk stemme som bærer låten godt. Samlet sett blir dette en pakke som jeg liker, og jeg tror dette kan bli en bra scenisk opplevelse.
Karakter: 5/6. Ranking: 9.
Belgia - Mustii - Before The Party's Over
Dette er også en meget sterk poplåt. Eneste innvendinga er at den kommer litt seint i gang, men det er egentlig bare pirk. For det ender opp med å være en mektig låt med det koret på tampen. Meget solid av Belgia dette!
Karakter: 5,5/6. Ranking: 6.
Estland - 5MIINUST x Puuluup - (Nendest) narkootikumidest ei tea me (küll) midagi
Fun Fact: Dette er låten med den lengste tittelen i Eurovision-historien! For andre år på rad stod rockeren Ollie igjen som en av to mulige vinnere av Eesti Laul med en kanonlåt, og for andre år på rad måtte han gi tapt. Denne gang for en partylåt om å bli stoppa av politiet under mistanke av å ha inntatt narkotika, og med en unnskyldning om at en ikke har anelse om hva en har fått i seg. En greit fengende låt og ikke den verste partylåten i år. Men likefullt føler jeg at det vil drukne litt sammen med andre partylåter som har fått mer hype. Men en kul gjeng er de!
Karakter: 3,5/6. Ranking: 25.
Israel - Eden Golan - Hurricane
Ikke vurdert.
Norge - Gåte - Ulveham
Dette kan synes sjåvinistisk, det å plassere eget land først. Men dere som kjenner meg i ESC-sammenheng vet at jeg alltid plasserer Norge utifra musikalsk smak, for i ESC kommer alltid musikken før det nasjonale hos meg.
Men i år er det faktisk slik at utifra min musikksmak så synes jeg vi har den beste låten i årets Eurovision. Det jeg opplevde i Trondheim Spektrum under Gåtes framføring av "Ulveham", der jeg, en voksen mann på 60 begynte å grine fordi det berørte meg slik, det sitter i ennå. Jeg føler en slik tilhørighet til dette bidraget. Jeg føler at det er vårt, det er mitt, og det er så ekte. Det er musikk fra vår musikalske nasjonale arv og skattekiste kombinert med drivende rock og en helt enorm vokalprestasjon av Gunnhild Sundli. Jeg ser noen kaller det hyl og skrik, jeg må bare respektere det, men for meg er dette noe helt unikt og ekte. Jeg har aldri, aldri, vært så stolt av vårt bidrag som i år. Jeg var stolt av TIX i 2021, men dette er på et helt annet nivå.
Låten er blitt så godt mottatt internasjonalt at jeg må klype meg i armen når jeg ser alle de overstrømmende reaksjonsvideoene og kommentarene. Ja, vi har fått skryt før også, men også her er det på et helt annet nivå.
Hvordan det går i Malmö er spennende, Eurovision er ofte uforutsigbart. Men vi sender et av våre aller beste liveband, et band som er høyt respektert hos både folk og musikkeksperter/anmeldere. Jeg drømmer om at vi gjør som Måneskin, som lå litt bak de største forhåndsfavorittene på oddsen før det hele starta, men suste oppover etter at prøvene starta og folk så hvilken kvalitet som lå i bandet og nummeret. Jeg tipper 3. plass, da Kroatia og Sveits virker veldig sterke. Men drømmen om Oslo eller Trondheim 2025, den lever inne i meg ❤️
Karakter: 6/6. Ranking: 1.
Nederland - Joost Klein - Europapa
Altså, det er en del jeg liker ved denne låten. Budskapet om at vi må stå sammen som europeere, og det at Joost Klein med denne låten hedrer sin avdøde far som innprenta i han dette budskapet om europeisk samhold berører meg. Det han sier til faren på slutten av videoen er da også rørende. Men musikalsk er dette ei EDM-smørje som skjærer i ørene mine, og derfor klarer jeg ikke å ha den høyere, de gode intensjonene til tross.
Karakter: 2,5/6. Karakter: 33.
Så da er det følgende land jeg vil ha i finalen herfra: Norge, San Marino, Sveits, Belgia, Georgia, Tsjekkia, Danmark, Malta, Estland og Armenia.
Men her blir det endringer fra det jeg vil ha. Israel går nok til finalen, det gjør også Nederland, Østerrike og Hellas, sammen med Norge, Sveits, Belgia, Estland, Armenia og San Marino. Ja, for sjøl om San Marino ligger lavt på oddsen så tror jeg de har gode muligheter til finaleplass. Fordi Megara som Gåte er et proft band som kommer til å lage et fyrverkeri av en opptreden. Danmark er nærmest til å utfordre tenker jeg.
Og endelig kan jeg stemme på San Marino. Det var et sorgens kapittel da min numero uno artist på kloden Achille Lauro ikke kom til finalen i -22. Da ble jeg sittende på en pub i Torino og grine mine modige tårer. Piqued Jacks hadde også fått noen velfortjente stemmer ifjor. San Marino fortjener nå en finaleplass for at de er så modige i sine låtvalg som de har vært de siste årene. Så jeg håper virkelig at Erik Solbakken ikke får oppfylt sitt store ønske for finalen, nemlig at San Marino ikke er med. Jfr. siste program av Adresse Malmø.
De tre store i denne semifinalen:
Frankrike - Slimane - Mon Amour
Frankrike lanserte låten sin allerede i november, og de kommer med en av sine største artister og stemmer. Men dessverre blir dette nesten litt for mye franskt for meg, såpass at det blir litt klisjé. Jeg kan ikke komme bort ifra at Slimane er en av årets beste vokalister, om ikke den beste. Men det hjelper ikke helt, for det blir en smule for kjedelig for meg.
Plassering: 3/6. Ranking: 29.
Spania - Nebulossa - Zorra
Jeg liker det spanjolene gjør for tida, de sender noe de liker og som er absolutt deres. Ifjor gikk det bra hjem hos juryene, men elendig hos seerne, i år kan det godt bli omvendt. Dette er lettlivet og humørfylt framfor noe annet, og du hører at dette er meget populært. Vokalmessig kan det diskuteres fra tid til annen, men dette er først og fremst en humørpille.
Karakter: 4/6. Ranking: 20.
Italia - Angelina Mango - La Noia
Stort pluss at en kvinne endelig vant Sanremo! Og det er en fengende og humørfylt låt. Men jeg føler at den blir litt lettvekter, og jeg er ikke helt med på hypen som gjør at dette er en stor favoritt. Uansett er dette en låt som det svinger godt av og som er en skikkelig humørpille. Men jeg ville heller hatt Annalisa, som ble nr. 3, hun også med en humørpille av dimensjoner som hadde gjort seg godt i Eurovision. Og så var det egentlig godt at rapperen Geolier, som Napoli og Sør-Italia stemte en bloc opp til 2. plass ikke vant. Der grep juryene inn og satte skapet på plass, for å si det på den måten. Sjøl om Geolier på en måte var en søt underdoghistorie og et genuint forsøk fra fattige sør på å gi rike nord en kilevink på deres hjemmebane, så var ikke låten hans ESC-materiale.
Da er Eurovision her igjen, og for meg som har vært fan siden moren min satte 8-åringen sin foran TV-en til finalen i 1971 så har dette vært en rar sesong. På den ene sida er jeg veldig entusiastisk på vegne av det norske bidraget, på den andre sida er det rett og slett sørgelig at Israel er med med tanke på det som skjer på Gaza. I år burde de hatt vett til å holde seg borte, men når sjøl landets president griper inn i prosessen med å få godkjent teksten til bidraget, da skjønner en at for de er dette politikk på høyt nivå. Jeg har valgt å ignorere låten. Jeg har ikke noe imot artisten, tvert imot synes jeg synd på henne, en 20-åring som blir en brikke i et kynisk politisk spill. Jeg har ikke hørt låten, kommer ikke til å gjøre det, jeg skrudde ned lyden under låten da jeg nettopp nå så Adresse Malmø, og kommer også til å gjøre det videre. Det redder ingen at jeg gjør det slik, men samvittigheten min tillater ikke at jeg hører på denne låten. Samvittigheten overfor de over 34000 drepte, mange av de barn, og alle de som har blitt lemlesta og/eller fått lagt sine liv i ruiner. Men når jeg skriver om semifinale 2 må jeg nødvendigvis si om jeg tror de går videre eller ikke, og da basert på det jeg har observert rører seg ute i Europa og her på berget.
Men i dag altså, semifinale 1, tirsdag 7. mai. Nytt av året er at de fem store og arrangørlandet får framføre låtene i sin helhet i semifinalene, slik at de stiller på lik linje med de andre finalelåtene. De er fordelt slik de er trukket ut til å stemme i semfinalene. Jeg tar først for meg landene som skal konkurrere om finaleplassene, i den rekkefølgen de skal framføre låtene sine i semifinalen.
Beklager annen skrifttype videre i innlegget, det skyldes at jeg bruker omtaler jeg har brukt i et annet forum.
Kypros - Silia Kapsis - Liar
Enda en helt grei poplåt fra Kypros, som sitter fast i "Fuego"-syndromet, med en stadig tro på at låter lik den de fikk 2. plass med i 2018 skal gi de seieren de lengter etter. Den kommer nok heller ikke før de frir seg fra dette syndromet. Men når det er sagt, en grei og fengende poplåt som er grei å ha med.
Karakter: 4/6. Ranking: 19.
Serbia - Teya Dora - Ramonda
Dette er en låt som bare har vært i miksen uten at jeg har klart å ense den noe særlig. Ballader med mørk tekst er da heller ikke min greie så ofte. Jeg hører og ser en inderlighet i framføringa og i låten, men ikke nok til at jeg blir helt berørt. Men det er noe der, noe udefinerbart og uforløst.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 26
Litauen - Silvester Belt - Luktelk
En fin og fengende poplåt fra Litauen i år, moderne i snittet. Litt enkel, men god å ha med i årets felt, og vil nok gjøre det bra med å være en låt i tiden.
Karakter: 4/6. Ranking: 18.
Irland - Bambie Thug - Doomsday Blue
Først syntes jeg dette var bare noe forferdelig bråk og en klar sisteplass. Nå ser jeg på den som et lite mesterverk, og kanskje det mest kunstneriske bidraget vi har hatt i ESC på en stund. Det er bare helt rått at irene etter å ha gått på nederlag etter nederlag med mainstreampop bare tar den helt ut og sender dette. Det er så flott at de tør! Dessuten er artisten Bambie Thug hel ved, bl. a. ved at de som ikke-binær fronter at ikke-binære også er synlige.
Karakter: 5/6. Ranking: 11.
Ukraina - alonya alonya & Jerry Heil - Teresa & Maria
Så har jeg kommet fram til låtene jeg gir toppkarakter. Og grunnen til at jeg gjør det med Ukraina er at den har vers, et refreng og et kor som er bare himmelsk nydelig. Jeg er ingen rapfan, men på en merkelig måte så føler jeg at rapdelen til alonya alonya passer perfekt midt i. Det blir en helhet som går rett hjem hos meg. Jeg har pekt på Sveits som en vinner jeg vil omfavne, det vil jeg så absolutt gjøre med Ukraina og de tre andre jeg gir toppkarakterer også ❤️
Karakter: 6/6. Ranking: 4.
Polen - Luna - The Tower
Jeg er jo en enkel musikalsk sjel egentlig, så fengende poplåter som dette går rett hjem hos meg. Spesielt refrenget synes jeg er helt nydelig fengende, og resten av låten er også i en rytme som jeg er helt med på. Da blir det Topp 10 på Luna og Polen hos meg!
Karakter: 5/6. Ranking: 8.
Kroatia - Baby Lasagna- Rim Tim Tagi Dim
For en solskinnshistorie og underdoghistorie dette er! Den uerfarne artisten som ikke skulle vært med i Dora, Kroatias utvelgelse, men som kom inn som reserve da en artist måtte trekke seg. Og ble en fanfavoritt og en hit umiddelbart. I Dora-finalen fikk han flere tlf. stemmer enn de 13 andre tilsammen, og han vant også juryen. I Kroatia flommer folk over av stolthet, låtens dans danses av alle og sjelden har vel et land stilt seg så 100% bak sin låt. Er også blant de største favorittene i Malmø, og slik det ser ut nå står det mellom Kroatia og Sveits.
Og jeg elsker dette med hud og hår. Musikken, rytmen, energien, gleden, fyren og hele bakgrunnshistorien og tekstens budskap. Om kroater som rømmer bygda eller tilmed landet sitt for å komme ut og jobbe. Et viktig budskap fra et land med færre innbyggere enn Norge. Jeg har ingenting imot Zagreb 2025, og jeg kommer til å sende brorparten av mine stemmer til Kroatia 11. mai.
Karakter: 6/6. Ranking: 2.
Island - Hera Björk - Scared of Heights
At Hera Björk kan synge vet vi, men det er det eneste positive å si om denne låten. Det er så platt og uinteressant dusinvarepop som du kan få det. Låten går ingen steder, og er egentlig et stort 3 minutters gjesp. Denne låten skal ikke ha noen som helst sjanse til å nå finalen, i så fall vil jeg bli meget overrasket.
Karakter: 1,5/6. Ranking: 35.
Slovenia - Raiven - Veronika
Dette er en låt jeg ikke helt forstår meg på, fordi jeg opplever den både mektig og rotete. Mektig fordi den har et storslått preg, rotete fordi jeg sliter med å finne melodien og helheten i låten. Det trekker derimot opp at Raiven synger bra. Men altså, dette finner jeg ikke ut av.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 24.
Finland - Windows95man - No Rules
Käärijä ifjor var episk og skulle sjølsagt ha vunnet hele Eurovision. Og så følger Finland opp med dette, som ikke når Käärija til stortåa en gang ... Og når de hadde en episk ballade av Sara Sippola, som hadde grepet Europa. Men når juryen bare teller 25% så kan sisteplassen der vinne. Dette er bare så pinlig platt og så harry 90-tall som det kan gå an. Altså, låter med 90-tallspreg har jeg ikke noe imot, musikk er tidløst, men dette her! Ossi Runne, Finlands legendariske Eurovisiondirigent roterer nok i grava i vemmelse .... Sjølsagt går den til finalen, men der blir den drept av juryene.
Karakter: 1/6. Ranking: 36.
Moldova - Natalia Barbu - In The Middle
Moldova har gjort det til en vane å gjenbruke sine tidl. Eurovisionartister, og Natalia Barbu som var med i 2007 med "Fight" skal forsvare deres ære i år, Jeg håper at hun endrer på sceneshowet til Malmø, for dette er veldig statisk og egentlig uinteressant. Låten er også helt på det jevne, så sånn sett passer tittelen aldeles utmerket. Det er noe der som jeg liker, noe etnisk noe, men det er ikke nok til å heve den opp fra anonymitetens rekker. NB! Sceneshowet er endra, i Malmø stiller Natalia Barbu alene på scena, fiolinen har hun med.
Karakter: 3,5/6. Ranking: 23.
Aserbajdsjan - Fahree feat. Ilkin Dovlatov - Özünlə Apar
Dette var siste låten som ble offentliggjort, og dette liker jeg. Det er en drømmende og svevende atmosfære over låten som er besnærende, og jeg føler at jeg er med på en 3 minutters reise inn i mystikken. Også et pluss at det synges på eget språk. Er spent på hvordan dette blir scenisk.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 14.
Australia - Electric Fields - One Milkali (One Blood)
Dette må være en av de minst omtalte låtene i årets felt. På meg har den vokst såpass at jeg nå liker den veldig godt. Både det etniske preget og rytmen i låten synes jeg er likandes. Dette kan bli bra på scena, og da blir det fort finale på Australia i år også.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 15.
Portugal - Iolanda - Grito
Det er mye lyd i årets Eurovision og isolert sett har jeg ikke noe imot det. Men da vil uansett mer rolige låter, som Portugal kommer med være en deilig oase i all lyden. Slik fungerer Iolanda med sin låt for meg. Vakkert og rent er dette, det er bare å nyte.
Karakter: 5/6. Ranking: 10.
Luxembourg - Tali - Fighter
Etter over 30 år vekke er Luxembourg endelig tilbake, et av mine favorittland fra de første årene jeg fulgte Eurovision på 70-tallet. Mye pga. "Aprés Toi" og Vicky Leandros i 1972, vinneren som forblir min nr. 1 Eurovisionlåt livet ut. Det var da også et flott arrangement da Luxembourg arrangerte sin nasjonale finale, og sjølsagt var Vicky der. Musikalsk var den en liten skuffelse med unntak av vinneren her som jeg likte fra første lytt. Godt at en del av teksten er på fransk, og jeg liker godt rytmen og stemningen i låten.
Karakter: 4,5/6. Ranking: 12.
Så utifra min ranking er dette de landene jeg ønsker til finale fra denne semifinalen: Kroatia, Ukraina, Polen, Portugal, Irland, Luxembourg, Aserbajdsjan, Australia, Litauen og Kypros. Men siden det kun er TV-seerne som bestemmer i semifinalene ligger det i kortene at Finland går til finalen. Og jeg tror de gjør det på bekostning av Australia. Så må man ta i betraktning at alle tre Balkanlandene er i denne semien, og at det kan hjelpe Slovenia og Serbia videre. Hvem som da ligger i faresonen er vanskelig å forutse, men kanskje Kypros og Portugal. Moldova og Island tror jeg har få sjanser til avansement.
Så til de tre finaleklare som skal opptre og med det vise fram sine låter i denne semifinalen:
Storbritannia - Olly Alexander - Dizzy
Jeg tenkte vinnermateriale da denne kom. Er kanskje ikke helt der nå, men likefullt er dette en knakende god og fengende poplåt. Det er profesjonalitet over hele linja, og det er så godt at britene nå virkelig satser i Eurovision. Olly Alexander er en av de største kommersielle stjernene som deltar i år, bare det viser at de satser på øya. Håper dette blir bra på scena, da har vi fort en Topp 5-plassering.
Karakter: 5,5/6. Ranking: 7.
Sverige - Marcus & Martinus - Unforgettable
Sveriges suksess er også deres forbannelse. Tre seiere på elleve år med sitt velkjente popformular gjør det mye vanskeligere for de å eksperimentere, som de fleste land gjør fra tid til annen. Så derfor blir det sjøl nå, når de arrangerer og kunne ha senket skuldrene en poplåt fra samme lest. Det er sjølsagt kjekt at de måtte ha norskehjelp denne gangen, men det er dessverre blitt en elektropoplåt av typen vi har hørt så mange ganger før. Det er showet som trekker opp her, for der er svenskene i den ypperste eliten. Men for meg hjelper det ikke når låten er det motsatte av tittelen ...
Karakter: 3/6. Ranking: 31.
Tyskland - Isaak - Always On The Run
Tyskland har hatt en grusom rekke de siste årene, og jeg er redd det fortsetter i år. Sjøl om jeg personlig liker låten er jeg redd den vil drukne blant mange låter med mye mere lyd og hype. Isaak har en prima stemme og versene er jeg helt med på, det er midt i gata av hva jeg liker. Refrenget er det som trekker ned, det synes jeg er litt småharry.
