Sistemann ut, i det som er blitt en oktobermåned med fokus kun på norske artister er Knut Roppestad fra Horten. En kar som nå er ute med sitt 11. album med originalmusikk, og det 6. studioalbumet. Albumet er spilt inn i Oklahoma, en delstat i USA som Roppestad musikalsk er nært knytta til. Han har spilt der mye og i 2010 åpna han for ingen ringere enn ZZ Top.
Og her er det mye variert musikk. Etter et kort, litt smålåtent åpningsspor blir det reinspikka country i My Hearts In It, som er en låt om det å skrive musikk. Iflg. Roppestad ble den ferdig på ti min, og forteller mye om at skal man lage gode sanger må en skrive med hjertet. Musikalsk er det herlig skranglete, noe som bare gjør låten ennå mer sjarmerende.
Under the Influence er noe helt annet, her er det fet og lit bluesy rock som gjelder og det gjorde meg litt perpleks ved første lytt, før jeg ble kjent med Roppestads fulle musikalske univers. Han er nemlig inspirert av "Red Dirt-scenen" i Oklahoma, en musikkstil der vi får en god blanding av rock, country, folk og blues. Og med fete gitarriff vil jeg legge til, for det går igjen på flere låter her.
What I Got er en litt dvelende låt som forteller meg at Roppestad er flink til å variere sitt musikalske uttrykk. Her får vi et lite instrumentalparti med det jeg vil kalle en smektende gitar som setter en fin spiss på låten:
Før jeg satte meg nærmere inn i Roppestads musikalske landskap hadde jeg et litt komplisert forhold til at han bruker engelsk. For sjøl om jeg mener jeg er bra til å snakke og forstå engelsk følte jeg at jeg ikke helt fikk med meg alt det tekstlige. Men når jeg ser at dette er en artist som har opptrådt mye i USA og som også har spilt inn denne plata der med amerikansk produsent i unge Kyle Reid får jeg en mye bedre forståelse for at engelsk er det mest naturlige for Roppestad å bruke i sine tekster.
Nothing To Say er en skikkelig fet og tøff låt, her simpelthen elsker jeg den råe gitarlyden:
Drifting er favorittlåten min på skiva, og her viser Roppestad at han også kan kunsten og lage fengende låter som sitter tvert i øret. Og det uten at det går ut over det fyldige lydbildet som kjennetegner musikken på dette albumet. Han har også en råskap i stemmen sin som kommer godt til uttrykk her.
Clete Purcell and The Ladies er en spennende låt som Roppestad først ga ut på sin debut-EP i 2009. Med en hovedperson som har brent sine bruer i livet. Her kommer Roppestads litt grove stemme til sin fulle rett da det ikke er en lys historie han forteller, sjøl om Clete er en kar med et varmt hjerte. Og avslutningslåten Appendix - God Help Us All er det jeg vil kalle gladcountry med høy allsangsfaktor.
Det er ikke absolutt alt her som kommer helt inn under huden på meg, men dette er et ærlig og realt album med mye hjerte. Og ikke bare har Roppestad og produsent Reid gjort en god jobb, her er et knippe av musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en trivelig opplevelse. Blant de som bidrar er Ken Pomeroy, en ung kvinnelig artist og låtskriver som jeg har bokmerka og vil følge med på framover.
Olav Risan er et nytt navn for meg, men han har bakgrunn som vokalist og gitarist i bandet Drolsum Stasjon. Der har norsk vært språket, men nå når han går solo er det engelsk som gjelder.
Og sjøl om jeg ikke har hørt Risan før så føltes det litt fremmed ved første lytt at han synger på engelsk. Men han har overvunnet meg, for mye av musikken er så fengende og humørfylt at skepsisen til engelsken har forduftet.
Han starter med den litt over 2 min. korte humørpillen Slowly swinking in, som bærer bud om at dette er gode nyheter for en som er glad i musikk som fengeropg som det er litt fart og energi i.
I Life is what you get tar Risan en sving innom countryen gjennom at en steel er en del av lydbildet, og det er alltid kjekt for en som er glad i god country.
Fall er også en fengende godlåt der Risan fastslår i starten at gode ting manifesterer seg på mange merkelige måter, og det kan jeg relatere til bl. a. når det gjelder å oppdage ny musikk. Der har jeg mange ganger oppdaga nye gode artister på ren slump, som at mobilen i lomma har reagert på en tilfeldig berøring slik at når jeg åpna den kom jeg rett inn på en ukjent artist på Spotify som viste seg å være bra. Så dette er en hyllest til de små tilfeldighetene i livet som gjør at vi får gode opplevelser.
Musikeres lodd her i livet er å være mye borte fra sine kjære mens en utøver sin lidenskap og sitt yrke. Mange er de låtene som er skrevet til ære for de hjemme, og Risan viser sin takknemlighet til sin kone og sine døtre i Grateful, og også takknemligheten for at han har de i livet sitt.
Så må jeg ta med den heftige rockeren Jesus & Joe, som også har en hysterisk morsom tekst om hvordan det kan oppleves å henge med Jesus når man er ute på byen.
I det hele tatt så er det flere fengende og humørfylte låter på denne skiva og det er egentlig bare på tittelsporet at Risan tar det helt ned. Såpass mye at den blir vel neddempa for meg i dette selskapet, men i det store og hele så er dette et album som jeg trykker til mitt bryst. Dette er musikalitet, humør og spilleglede på høyt nivå. Has Been (Wannabe) er f. eks. en solid countrylåt, mens Waiting for the world to come around er fengende herlig. Lost er en liten dose religionskritikk til ettertanke, og at den kommer rett før ovennevnte Jesus & Joe er egentlig litt genialt.
I sum så er dette blitt et av flere norske album som jeg har omfavnet denne måneden!
Dette er Terje Espenes' andre album på norsk på litt over et år. I fjorårets Røtter tok han grovt sett for seg hva det er som gjør oss til den vi er i dag. Dette albumet her er en hyllest til arbeidsfolk gjennom historier om deres opplevelser og drømmer i hverdagen. Espenes forteller i presseskrivet at han nordpå vokste opp med arbeidsfolk rundt seg, bønder, fiskere, snekkere, ja, i det hele tatt alle typer håndverkere. Mennesker som levde av det de fikk til og skapte med sine hender. Og som jeg kan kjenne meg igjen i som oppvokst i en familie der min far var sveiser på et skipsverft i Molde og klubbformann da de på noe merkelig vis gikk konken på begynnelsen av 90-tallet.
På fritida er bilen en kjær eiendel, noe du har arbeidet og slitt for. Som en svart Mustang. Jeg husker fra min barndom og de 2-3 årene jeg hadde bildilla. Da var jeg fascinert av Ford Mustang. Mest av alt grunnet navnet, jeg syntes ordet Mustang var så kult. Så det var mer navnet enn utseendet som fascinerte meg, sjøl om bilen også visuelt var stilig. Og i låten Svart Mustang får vi nettopp historien om hvor stort det er å slippe ut denne praktbilen om våren, og å kunne frakte sin kjære i den. Kan i parentes nevne at Espenes ikke er den eneste som har prist Mustangen i år. Det har også det finske bandet Younghearted med sin Mustangi II, en oppfølger til åpningslåten Mustangi som jeg kåret til Årets album i 2022. Men her altså, Terje Espenes' hyllest til Mustangen:
Som på forrige album er det en del melankoli over mange av låtene. Og stort sett klarer Espenes også her å løfte de melankolske låtene til noe som sitter inne i meg. For melankolske låter trenger jeg mer tid for at de skal sitte hos meg, og da må artisten gjøre en jobb for å overbevise meg om at dette er noe jeg må ta med meg videre. Men når det er sagt, det trengtes ikke på Mor di ska danse på enga. Da jeg hørte den første gang traff den meg tvert. Om han som beroliger sitt barn med at han i morgen skal skaffe penger, og da skal hun få se sin mor danse på engen igjen. Men så kommer slutten på låten, og det viser seg at pengene ikke skal hentes som lønn for hardt arbeid. Og da skjønner du at sjansene for at lovnaden holder er langt mindre ... Dette er den av de melankolske låtene som gjør størst inntrykk på meg.
Kniven er en annen låt som gjør inntrykk, og er den mest dramatiske låten på denne skiva. Om familiefaren som reiser ut mange måneder på båten og som ber eldstemann av ungeflokken om å passe på sine søsken og hjelpe sin mor. I skjulet er en skarp kniv som nærmest er en hellig gjenstand. Da en vandrer kommer til gården og ber om husly en dag eller to blir gutten mistenksom, finner kniven i skjulet og legger den under puta. Her vil jeg spesielt trekke fram den mørke, spenstige gitaren som på en effektiv måte bygger opp under dramaet i teksten. Samt et lengtende instrumentalparti før siste verset for å understreke ennå mer drama. Utsøkt laget!
Tittellåten Bondesønn er en verdig avslutning på plata, om det å vokse opp på gård med en hardtarbeidende far og de spor det setter i en gutt som vokser opp og ser farens harde innsats for å gi ikke bare sin egen familie mat på bordet.
Men det er flere låter her som setter sine spor. Åpninga med Arbeidshender setter en fin standard for platas tematikk. Det stille mørke vannet får meg til å se for meg en legendarisk scene fra filmen De dødes tjern når Espenes beskriver en person som forsvinner i skogen og der sporene peker mot det mørke vannet. Bryllupsdagen, som du får et hint om kanskje ikke endte så bra.
Kanskje er det vel mye melankoli her, men samtidig er det et alvor over mange av tekstene som gjør det helt naturlig at det blir sånn. Et stort ankepunkt er det uansett ikke fordi igjen klarer Espenes å formidle de sterke følelsene som ligger i mange av tekstene på en måte som gjør inntrykk, som gjør at du husker låtene og hva de dreier seg om. Dessuten ligger det mye håp her. Håp om at alt det harde arbeidet skal få en god belønning der framme. Og uten håpet kan ikke et menneske overleve i lengden.
Oktober er blitt en skikkelig norsk måned for meg, jeg har faktisk bare omtalt norske utgivelser denne måneden! Det gis nemlig ut så mye bra norsk musikk om dagen, og slik kommer det også til å bli ut denne uka. For det er tre norske album som kom ut sist fredag som jeg har alternert på å høre på nå i helga vi nettopp har lagt bak oss. Tanken var å skrive en samleartikkel for alle tre, men jeg har kommet til at de skal få lov til å skinne hver seg.
Først ut er debutanten Stine Bogsveen, oppdaga ved en tilfeldighet, som ofte skjer for meg. Tilfeldigheten denne gang var en historie på Facebook der countrybandet The Northern Belle promoterte Stine Bogsveen og denne skiva. Det var nok for meg til å gå den en lytt.
Bogsveen er fra Trysiltraktene, men bor nå med familie på Vanvikan i Trøndelag. Hun synger på dialekt og beskriver sin musikk som visepop med islett av folkemusikk og country. Jeg vil vel også si at det er litt amerikana inne i bildet her, og sånn sett er det kjekt at hun synger på morsmål og dialekt.
Åpningslåten Hø du tenkjer på er en nydelig inngang på skiva, og er min favoritt blant de elleve sporene. Jeg blir med en gang slått av Bogsveens milde stemme som har en avslappende effekt. Parret med de vakre harmoniene denne låten bærer preg av så blir dette en nydelig lytteropplevelse.
Tittelsporet Daggry går i en langt roligere takt der Bogsveens stemme er den som bærer sangen, sjøl om musiseringa også her er av det vakre slaget. Jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg fikk denne under huden, sånn er det ofte for meg når det gjelder såpass rolige sanger som dette.
Skjeftskjølen er Bogsveens hyllest til naturreservatet med det navnet som ligger ikke langt fra hennes barndomshjem. Jeg har her valgt en akustisk versjon som hun har lagt ut på YouTube.
En sang som jeg synes er visepop av beste merke er Lufta tå vår. Den gjør at jeg ser for meg en nydelig blomstereng om våren og følelsen av at naturen våkner til liv igjen etter vinteren. Jeg ser for meg bekkene hun synger om og jeg kan høre sildringa fra de.
Til slutt tar jeg med Riv meg opp som har et litt fyldigere lydbilde, men det fungerer bra det også. For Bogsveen har en stemme som gjør at roen senker seg i meg og jeg kan bare ta til meg de gode følelsene som stemmen og den behagelige musikken gir meg.
Så er det et par låter som blir vel neddempa for meg, men det er mer et spørsmål om smak og behag. For det rokker ikke ved hovedinntrykket, som er at dette er musikk til å roe ned til, noe som vi jammen meg trenger i en verden og et nyhetsbilde som ikke gir en stakkar mye positivt. Derfor er dette et velkomment album som setter meg i god stemning. At dette er en artist som viser at hun har solide røtter i vår norske folkemusikk er også et pluss.
Da jeg trodde vi snart var nådd en grense for hvor mange meget dyktige amerikana-artister dette landet har fostra så dukka Even Martinsen opp med sitt debutalbum. Et album som mer eller mindre har blåst meg av banen med sin blanding av særs fengende og mer ettertenksomme låter.
Lifetime slår an tonen ettertrykkelig, og jeg skjønner tvert at dette er en artist som er å regne med. Dette er en drivende god låt og med en samspilt gjeng musikere er dette blitt en favoritt hos meg:
Waitin' On You er skåret over samme herlig fengende lest, om enn litt røffere i kantene, noe om bare er et ekstra pluss. Dette er en låt det er umulig å sitte stille til, her må en bare riste løs!
Så roer Martinsen det helt ned med vakre The Course Of His Relationship. Sammen med Hiding fungerer dette som en deilig oase å roe ned til etter den heftige reisen som flere av de andre låtene bringer meg med på. Det avsluttende instrumentalpartiet er muligens litt langt, men da er det flisespikkeri fra min side.
Så har vi et par spor, Long Way Home og On The Other Side Of The Street som er mer bluesy i kantene, men som også er sterke lytteropplevelser fordi Martinsen viser at han til fulle også behersker denne typen låter. Her vil jeg fronte sistnevnte, jeg hører ørlite grann Springsteen, og det blir aldri feil. Og nevnte jeg Martinsens stemme? Den kunne ikke passet bedre til musikk som dette. Han er tydelig og han har både den røffheten og den følsomheten som trengs når du skal gi deg i kast med slik musikk.
Til slutt må jeg ta med Favorite Game, som er en rett fram bønn om å bli elsket og å få elske. Og låten er etter en følsom start akkurat så drivende som en låt med en slik bønn skal være.
Villanova er også et spor med et herlig driv. Alaskan er mer dvelende og ettertenksom med inntrykk fra barske Alaska og mennesker som lever på livets skyggeside. Og en låt som beviser at ei fele også kan gjøre susen i en låt som har en del blues i seg. Avslutningssporet Stories Untold tar oss til land på en så vár og nennsom måte som bare en enkel gitar og en lengtende steel kan gjøre.
Så jeg er solgt, i Even Martinsen har vi en låtskriver og artist som beriker den allerede sterke faunaen av utsøkte amerikana-artister vi har her på berget. Men her må også det meget kompetente laget av musikere han har med seg få sitt velfortjente skryt. Hans backingband The Sly Spring Band består nemlig av Daniel Vidarsson Gullien (gitar), Miles Anderson (bass) og Svein Åge Lade Lillehamre (trommer). Og blant musikere som ellers har bidratt finner vi størrelser som Lars Beckstrøm fra De Lillos, Bendik Brænne, Jackie Anderson, Stian Jørgen Sveen og Michael Barrett Donovan. Vel blåst alle sammen for et fremragende produkt som har gitt meg stor lytterglede i høstmørket.
Ole Johnny Stensland, med artistnavnet OJ Stensland er også et nytt bekjentskap for meg. Hans debutalbum Dark Valley Blues fra -22 gikk meg hus forbi. Det var slik jeg har sett det beskrevet et mollstemt album, mens oppfølgeren som nå er kommet viser en mer lysere side.
Og joda, jeg får en følelse når jeg hører på dette at det er musikk levert med et skjevt smil. For hva skal en egentlig si om en låt med tittelen Love And Theft, om han som vil imponere sin kravstore dame med å gi henne fine smykker, men som blir bura inn for tyveri av de før han får gitt de til henne? Er ikke det en låt med et skjevt smil så vet ikke jeg! En skranglete og herlig låt!
Det er en laidback atmosfære over dette albumet som tiltaler meg, og det virker som at Stensland og hans musikere har hatt det rimelig kjekt i studio mens de har spilt inn plata. Tittellåta har også den litt skranglete og slentrende atmosfæren som gjennomsyrer skiva.
Traveling Man er litt bluesy, noe som passer til en slik tittel og til en låt om en som liker å leve et hardt liv som også medfører enkelte sår på kjøpet. Og ja, det som skjer på veien, det forblir på veien!
En låt som også ser litt skjevt på livet er Share a Bottle of Wine (With Myself). Og vi får litt betraktninger om hvordan livet ble slik at en ikke har andre enn seg sjøl å dele vinflaska med.
Jeg digger lekenheten på dette albumet. Mulig at noen av tekstene er tenkt litt mer alvorlige enn jeg oppfatter de, men når musikken er så lystig som den er så er det det som er det viktigste for meg. Dette er rett og slett en ti låters humørpille som jeg ønsker hjertelig velkommen! F. eks. vil jeg tro dette passer rimelig bra på vorspiel.
Erlend Ropstad har på en måte alltid vært der uten at jeg har satt meg så veldig inn i hans musikk, utenom enkeltlåter nå og da. Men da han kom med dette albumet her før helga bestemte jeg meg for å gi det en lytt, og for å si det sånn, det er blitt flere. For dette er et album som har satt sine spor hos meg, både musikalsk og tekstmessig.
For jeg har fått et klart inntrykk av at dette er et personlig album, og da føles enkelte av låtene ekstra sterke. Åpningslåten Jeg husker åssen du sang om en venninne fra oppveksten som helt tydelig gjorde et sterkt inntrykk på Ropstad. Musikken er også drivende intens og understreker de sterke minnene.
Kyrie Eleison er en duett med Lars Winnerbäck. En sugende låt med en litt monoton beat, men da mener jeg monoton i den mest positive betydninga av ordet. En lengtende gitar gir også låten en ekstra tyngde.
Men låten som gjør sterkest inntrykk og som virkelig tar meg med hud og hår er Holde vakt. Med en oppbygning som gir meg høy gåsehudfaktor. Musikken er monumental rundt en tekst fylt av fortvilelse, mulig det er om et forhold og der en innser at en har sine mangler. Ropstad legger så mye følelse i vokalen at jeg får en klump i halsen, såpass at dette er noe av det aller sterkeste jeg har hørt på norsk i år.
Tittelsporet Like evig som oss, erogså drivende intens, der Ropstad bl. a. forteller om det å ha tinnitus i sjelen, og jeg får bilder på hvordan det må føles. Mens Evigheten ender er mer neddempa, ja, nærmest sakral. Med et bakgrunnskor som gjør et mektig inntrykk.
Alt som var bra har også meget intens beat, og med en vokal fylt med sterke følelser. Ropstad har nettopp fylt 50 og det virker som det har gjort at han ser tilbake på det som har gjort han til den han er i dag, både som menneske og musiker. Og det er mange sterke personlige opplevelser han ser tilbake på her, på en måte som gjør at jeg blir revet med og blir fylt med følelser jeg også.
Endelig regn er mer dvelende og neddempa, og egentlig trengs det etter kraftpakka den forrige låten var. Men det øses litt på på tampen her også før låten siver rolig ut. Filmen om oss er det laget en video til, en video som det oser lengsel av der Ropstad vandrer på en strand en gråværsdag.
Til slutt er det Da kom hvalene som tar albumet inn mot land. En rolig låt som gir meg en litt Lars Winnerbäck-følelse, kanskje ikke så rart med tanke på at han altså er med på en låt her. Vokalen har en snakkende tendens, og det føles helt greit å avslutte et monumentalt album så rolig og dvelende som dette.
Men sjøl om avslutninga er rolig er det få album i år som har gitt meg en så intens lytteropplevelse som dette. Jeg har oppdaga Erlend Ropstad med dette albumet, og mange vil sikkert si at det endelig var på tide. Til det må jeg bare heise hvitt flagg. Uansett, dette albumet vil stå fjellstøtt når det norske musikkåret 2024 skal oppsummeres, ferdig snakka!
Frank Hammersland er godt kjent som frontmann i Pogo Pops og Popium og var med det en fremtredende musiker og låtskriver som dessverre døde så altfor tidlig, bare 53 år gammel av kreft i januar ifjor. Han var da nesten ferdig med sitt fjerde studioalbum, og i tida etterpå har gode musikkvenner jobbet med å ferdigstille albumet. Da med Hammerslands ønsker for skiva som rettesnor, bl. a. når det gjaldt hvem som skulle synge de to låtene han ikke rakk å legge vokal på. Hans valg der var Sgt. Petter og Marte Wulff.
Det er sjølsagt med stor ærefrykt og respekt at jeg hører på dette albumet. Det er tross alt en stor artist og låtskrivers siste verk, en siste hilsen fra en som gledet mange med sin musikk. Her må også stor takk rettes til de som i halvannet år jobbet med å ferdigstille Hammerslands siste musikalske vilje. Sentrale her har vært produsentene Yngve Sætre, Bjarte Jørgensen og Vidar Ersfjord, samt David Aasheim som har mikset plata, med unntak av at Yngve Sætre mikset Shimmer From The Lighthouse.
Det begynner med Wheel Inside The Wheel. Dette er en nydelig låt som har en spennende effekt med et parti med det jeg vil kalle en stakkato framføring som jeg må innrømme var litt vanskelig å venne seg til, så uvant som det er. Men etterhvert føler jeg at det fungerer riktig så bra, og jeg vil også trekke fram plystresekvensene som bidrar til å gjøre denne låten så spennende som den er.
Must Have Been Yesterday er også popmusikk av høy klasse med mange elementer som jeg liker. Her er både historien om sjømannen som har havet i sitt hjerte og sitt sinn og historien om en kjærlighet som gikk galt. Musikken er av den litt lengtende typen som gjør at jeg ser for meg havet og denne sjømannen som sikkert lengter hjem til sine kjære og som tenker på en kjærlighet som ikke ble noe av. Vel den låten som mest henspeiler på albumets tittel.
Some Kind Of Misunderstanding er låten som for meg var anonym de første gangene jeg hørte på albumet, men som etterhvert har vokst til å bli en aldri så liten perle. Det har nok noe med at jeg etterhvert ble oppmerksom på detaljene i låten. Som bakgrunnsvokalen og koringa som løfter låten samt noen klangfulle elementer i musikken som også bidrar til å forsterke lytteropplevelsen.
Så har vi lekne Steam Train som har en smak av country som jeg elsker. Også her besnærende koring og bakgrunnsvokal som støtter opp om Hammerslands følsomme og gode stemme. I det hele tatt så viser han på denne skiva at han var en formidler av format.
Sgt. Petter har vokalen på tittellåten, og slik låten er og slik jeg hører hans stemme skjønner jeg godt at Hammersland valgte han til å ta seg av det vokale her når det ikke ble mulig for han sjøl. Det er en sterk følsomhet i stemmen her som harmonerer godt med det musikalske. Jeg må innrømme at jeg har ikke satt meg så mye inn i teksten her, det er mer stemninga, vokalen, koringa, ja, hele totalpakka som gjør at låten blir rimelig mektig.
Likevel har jeg til slutt valgt den andre låten der Hammersland måtte overlate vokalen til en annen, avslutningssporet Silver Submarine der altså Marte Wulff steppet inn. En kul låt der musikken og koringa får råde grunnen alene før vokalen kommer inn etter drøyt 1:20. Den er fengende og gjør meg glad, og om Hammerslands ønske var at vi som lyttere skulle føle glede etter å ha lytta til hans siste skive så var det en innertier fra hans side å plassere denne sist.
De andre låtene er også fine lytteropplevelser. Shimmer From The Lighthouse er en litt rolig låt med en besnærende blåser i lydbildet. Akkurat hvilket instrument det er klarer jeg ikke å finne ut av, men et kult element er det så absolutt. On Your Side har et litt drømmende preg, den virker å være et siste budskap til et menneske som stod Hammersland nær, en forsikring om at en hele tida gjennom deres relasjon har vært på den personens side. That Song er en hyllest til den gode countrysangen bestalta av George Jones. Jeg vet ikke hvilken av Jones' låter Hammersland tenker på her, men det er uansett en låt som har gitt han mange gode følelser. The Drive To Paris er en fengende, men også litt drømmende låt som ser tilbake på en ferietur tydeligvis fylt med mange gode opplevelser.
Dette er et album som det er vanskelig å sette en karakter på fordi jeg blir preget av at dette er musikk som ble spilt inn og framført av en artist som etterhvert visste at dette ville bli det aller siste av musikk som kom fra han. Men uansett så er dette et nydelig knippe låter som setter sine spor. At Hammersland ikke fikk mer tid til å gi verden mer av sitt unike musikalske talent er sjølsagt trist, men det er jo aller verst for de nærmeste som har mista et kjært familiemedlem så altfor tidlig. Okke som lever musikken hans videre, og det beste vi kan gjøre er å nyte den til fulle.
Johanna Reine-Nilsen er en albumdebuterende artist og låtskriver med bakgrunn fra jazzlinja på NTNU der hun har en bachelor i jazzvokal. Jeg har jo påpekt en del ganger at sjøl om jeg er fra Molde så er ikke jazz blant mine favorittsjangre. Men samtidig prøver jeg å være åpen og nysjerrig og når jeg leste at Reine-Nilsen ønsker å lage musikk uavhengig av sjanger og musikalske begrensinger så pirret det den nevnte nysjerrigheten mi
Og jeg fikk betalt for det allerede på første låt Heavy, som er en deilig folkinspirert låt. Den er litt forskjellig fra de andre låtene,, men jeg synes det er genialt å sette den først. Ihvertfall førte det til at skeptikeren i meg forsvant og det gjorde meg mye mer åpen for det som kom etterpå.
Det er tydelig på resten av låtene at Reine-Nilsen har en jazzbakgrunn, men hun rører så mye mer inn i sin musikalske gryte som gjør at dette er besnærende å høre på. Som f. eks. She som har mange kule elementer og når vi har en vokal som er meget behagelig å høre på så blir denne låten en liten perle.
Help Me er også en nydelig, behagelig låt som duver godt i øregangene mine. En type låt som fyller meg med ro, ja et par ganger når jeg har lytta på skiva har den roen ført til at jeg har duppet av noen minutter. Ikke fordi musikken er kjedelig men pga. den roen jeg blir fylt med. Da er det bare å gå tilbake til hvor jeg var, ikke noe verre enn det, og nyte musikken videre.
Johanna Reine-Nilsen spiller sjøl piano og akustisk gitar på skiva, og det er vel verdt å nevne de andre musikerne som er med på å gjøre denne musikken behagelig og god å lytte til. Ola Erlien på gitarer og backingvokal, Eskil Andreas Foyn Bruntvedt på bass og fenomenet Veslemøy Narvesen ikke bare på trommer, men også akustisk gitar, piano og sag! Skikkelig kult at hun er med på musikk som er så neddempa som dette.
Albumet går inn for landing med tittelsporet Blue Circle som også er en låt fylt med mange spennende elementer.
Denne skiva er igjen et bevis på at jeg får igjen for å gi en sjanse til musikk som jeg har en anelse er litt utenfor det jeg vanligvis hører på. Johanna Reine-Nilsen og hennes medmusikere har her vist en særdeles fin evne til å lage vakker musikk som bryter sjangergrenser. En liten perle av et album disse ni låtene. Hun spilte på Moskus, mitt favoritt konsertsted i Trondheim sist helg, men da var jeg bortreist så jeg håper hun kommer tilbake til den scena om ikke lenge.
The Gratitudes er et band som er resultat av en rekke tilfeldige hendelser som starta med at gitarist Atle Egil "Akke" Knoff Glomstad så en The Cure-konsert på TV i februar-21 og falt pladask for en helt spesiell gitar som Reeves Gabrels brukte under deler av konserten. modell Reverend Rick Vito i en sjøgrønn farge og med en helt spesiell design. Han la ut på Facebook en forespørsel om noen visste om hvor det var mulig å få tak i en slik. Sju mnd. senere satt han med en sådan i hendene etter en storstilt aksjon av kona og flere gode musikkvenner. Etter mange viderverdigheter på turen fra USA kom gitaren fram, og "Akke", gitarist i punkbandet Cockroach Clan gikk i studio for å spille inn en låt til sine venner for å vise sin takknemlighet under navnet The Gratitudes. Det skulle bare være denne ene låten, men ting ballet på seg og bandet The Gratitudes var født.
Bandets fire medlemmer har i tillegg til Cockroach Clan bakgrunn fra The Good The Bad And The Zugly, Suzy Dahl og Kosmix Boogie Tribe og har gitt ut et par singler og en EP før albumdebuten nå foreligger. I tillegg til gitarist Akke består de av Ingvild Hammer (som jeg skrev om 5. mars i år) på vokal, Morten Lunde, bass og Magne Vannebo, trommer.
Og dette er høyoktan punk eller poppunk, eller hva en nå vil kalle det. For meg er det uansett rock med høy energifaktor, og det er noe jeg setter stor pris på! Det åpner med at vi får to låter på et spor, Datin' The Donnas/Crank Shit Up, noe som funker fjell her:
Som man skjønner, dette er slik høyoktan-rock som jeg bare elsker og som er egna til å få utløp for all verdens agg jeg måtte sitte inne med. Helt herlig og rett og slett livsnødvendig når vi har en verden som gir oss så mye frustrasjon som den gjør nå om dagen. Og låten med det spesielle navnet My Toto Rosanna er perfekt for å få ut slik frustrasjon.
Hyllester av mødre er en gjenganger i musikken, men sjelden å høre i rock av denne typen. Det gjør The Gratitudes noe med i låten som ganske enkelt heter Mother. Som er Akkes brev til sin kjære mor som valgte å forlate livet da han var 13 år. Den berører langt inn i hjertet og er blitt en skikkelig favoritt hos meg som er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter 2024.
Avslutningssporet Anxiety føles litt som to låter i én, men når jeg vente meg til den litt bråe overgangen i låten ble også den en favoritt:
Med dette har jeg presentert halvparten av de åtte låtene denne skiva består av. Og av de andre vil jeg framheve I'm A Sweet Polony og tittellåten Degenerates Are Back som heftig og herlig musikk. I det hele tatt så overbeviser The Gratitudes meg med en spilleglede, energi og lekenhet som gjør at jeg sender en varm tanke til de som satte opp denne The Cure-konserten på en eller annen TV-kanal i februar 2021!
Jeg har aldri vært særlig fan av talentshow, første sesong av Idol med Kurt Nilsen så jeg fordi det var noe nytt. Jeg fulgte med på Førdekunstneren Oddvar Torsheims ustyrtelig morsomme reise i Norske Talenter og ble bergtatt av Erlend Bratland i det samme konseptet. Og jeg så Chand Torsvik vinne X-Faktor, og det er vel det. Så at Martin Halla vant The Voice i 2012 registrerte jeg knapt nok med et skuldertrekk, jeg registrerte at det kom ei plate, men det var det. Jeg hørte ikke på den.
Og som med de fleste talentshowvinnere og deltakere så forsvant han fra rampelyset. Inntil nå som han er tilbake med sitt andre album, og denne gangen på norsk. Mye har skjedd siden 2013, Halla har tatt utdannelse, er i jobb og har familie med tre barn. Altså et helt annet liv og et helt annet perspektiv enn da han kom ut med debuten. Musikken her har han skrevet sammen med sin nære musikalske partner Roar Nilsen, som har stått for innspilling, produksjon og arrangementer for strykere og treblåsere. Halla har skrevet tekstene, og mye handler om det å prøve og feile som voksen, om mismot, lav sjøltillt, følelsen av å stå utenfor seg sjøl og ikke helt vite hva en vil med livet og hvor livet tar en hen. Følelsen av at uansett hva en gjør så vil en ende opp med tap i en eller annen form. Derfor albumtittelen slik jeg har skjønt det.
Musikken er således nesten utelukkende mollstemt, og da overrasker det meg at dette albumet likevel lander på den positive siden av skalaen for meg. Jeg skriver jo bare om musikk jeg liker og som regel liker jeg aller best fengende musikk og musikk som det er litt driv og trøkk i. Det får jeg ikke her, likevel liker jeg mye av det jeg hører. Det kan ha noe å gjøre med at jeg kan kjenne meg igjen i mange av følelsene som kommer til uttrykk i tekstene, og så er det mange metaforer her som jeg liker. Som f. eks. når han forteller om ord fylt av glasskår. Du skjønner jo at det ikke er gode ord, men det er samtidig en vanvittig bra måte å beskrive det på.
Det åpner med Nå ser jeg deg og det er noe med harmoniene her som jeg faller for og Hallas litt drømmende vokal som ligger over musikken på en måte. Drømmende, sjøl om det er viktige ting i relasjoner mellom mennesker som er tema her, samt prosessen for å bli voksen som jeg også oppfatter at det henspeiles på.
Hvis dette går veien er en nydelig sang om det som vi sikkert er mange har kjent på, at sjøl om det går bra for øyeblikket så er følelsen der om at motgangen er rett rundt hjørnet. Noe som gjør at vi ikke klarer å nyte og sette pris på at livet er bra akkurat nå. Man knyter en knute i seg sjøl som han sier i teksten, og det er en av disse metaforene Halla tar i bruk som jeg synes er rett ut geniale. Så denne låten har funnet veien til spillelista der jeg nominerer låtene som skal være med når jeg skal kåre det som jeg synes er årets låter for 2024.
Høstfolk begynner med fine smådramatiske strykere. Også her en knallgod metafor om å være malt inn i hjørnet på tredje strøket, og å være bundet i en tynn tråd, men at man nyter utsikten. På en måte er det sjølsagt, på en annen måte er det meget godt gjort å forme disse sjølsagte ordene sammen til noe som jeg føler at jeg ikke har hørt før.
På Ropet har Halla med Ingrid Døssland med artistnavnet Døssi på vokal. Eg pønsker ut kem eg e er også en meget besnærende måte å beskrive hvordan en ønsker å framstå overfor et nytt bekjentskap. En låt som overrasker med sin bråe slutt, men som likevel er verdt å ta med seg fra denne skiva.
Til slutt tar jeg med Bra, en musikalsk vakker låt, og også her en reflekterende tekst om hvordan angripe livet framover.
Så er det ikke til å legge skjul på at det er noen låter her som er vel melankolske og litt tunge for meg. Men at et slikt gjennomgående mollstemt album ramler ned på plussida hos meg sier noe om en artist som har klart å berøre meg tilstrekkelig til at jeg klarer å sette pris på mye av det jeg hører. Det er ikke ei skive du setter på på på et vorspiel, dette er musikk og tekster for en rolig kveld alene der en sammen med Martin Halla kan reflektere over hvordan livet har blitt og hvordan en ønsker at det skal bli framover. Og noen ganger er det akkurat slik musikk og slike tekster vi trenger.
Bak artistnavnet Birri finner vi Brita Skare Malvik fra Sunndalsøra, men nå med base i Svolvær. Hun albumdebuterte i 2019 med Ten Years og dette er altså oppfølgeren. Den kom ut for en måned siden og som tittelen antyder så er det et konseptalbum rundt forskjellige uttrykksmåter for sorg.
Musikalsk befinner vi oss i et landskap der rock, blues og gospel er de mest framtredende. Det er naturlig nok noe mollstemt til tider, dessuten preges albumet av Birris sterke stemme. Og da mener jeg sterk i ordets rette forstand. Det er mye kraft i vokalen her, og det setter jeg pris på.
Åpningssporet The Hole (No Way to Grow Your Grit) er kraftfull blues der Birris sterke stemme kommer til sin fulle rett. Den beskriver det store svarte hullet du føler du er i når sorgen er det altoverskyggende i livet ditt. Jeg har opplevd slik sorg én gang og også hva den gjør med de som er aller hardest rammet, og sånn sett kan jeg kjenne meg godt igjen i denne teksten.
No Silver Lining er mildere i uttrykket og er om depresjonen som ofte følger sorgen, men jeg tolker også teksten som å handle om det å ikke gi opp sjøl om ting ikke blir som før tapet og sorgen rammet. Og da viser Birri også at hun har en mildhet i stemmen sin som går i hånd i hånd med musikken. En låt som har utviklet seg hos meg til å bli rett så nydelig.
Den råe rocken får sitt utløp i Let Me Rage and Let Me Cry, som på mange måter er om å ha frihet til å la frustrasjonen, sinnet og sorgen få fritt utløp. I en slik setting skal jeg kanskje være forsiktig med å bruke betegnelsen herlig rått, men det er egentlig det det er. Og så må jeg si at det er meget godt framført her, Birri får virkelig fram de kraftige følelsene som er i sving når en bare må få utløp for alt det vonde en har inne i seg.
I When You Come for My Freedom har vi også et islett av blues, men igjen er det den litt råre rocken som dominerer. Her er det å kjempe for sin egen frihet i livet som er det temaet, og da må det markeres sterkt også musikalsk.
Til slutt må jeg ta med avslutningssporet Time som er en skikkelig mektig låt. En tekst som jeg kan leve meg inn i, som omhandler det å miste oppfatninga av tid. Noe som ofte hender når en er rammet av sterk sorg. Tida står på en måte stille, og kan oppleves som rene torturen, men på den annen side kan tiden også være helende. Musikalsk er dette en mangefasettert låt, som nettopp tid er i en sorgprosess. Helt passende at denne avslutter albumet.
Jeg vil også trekke fram Carriers, So Big So Brief og Raised Between Mountains som på hver sin måte er gode lytteropplevelser. So Big, So Brief f. eks. er en neddempa pianobasert sang som fyller meg med ro midt inne i de sterke følelsesuttrykkene som vi får på mange av de andre låtene.
Så er det et par låter som ikke treffer meg helt og der jeg skulle ønske tekstene var på norsk for at jeg skulle klare å leve meg helt inn i de. Men det rokker ikke ved at dette er et sterkt album om det å gå igjennom noen av de verste traumene en kan få i livet, nemlig den smerten det er å miste noe eller noen som stod en meget nær. Og med dette albumet har jeg oppdaget en for meg ny og sterk stemme på den norske artisthimmelen.
Eva Weel Skram er en av disse artistene jeg er så glad for at vi har i Norge, som synger på morsmålet og som gir oss nær og varm musikk som vi kan bruke til å roe ned i en ellers trasig hverdag, ihvertfall hvis vi ser på nyhetsbildet ute i den store verden nå.
Denne skiva her består av åtte sanger og jeg har sett en videosnutt der Eva Weel Skram forteller at dette er hennes historie om et år som ble et vendepunkt i livet, som endra retningen for livet på mange måter, ikke bare for henne sjøl, men også for hennes nærmeste. Jeg blir ydmyk for å få være med på denne reisen, det å åpne seg slik er ikke bare lett, men samtidig kan det gi mer styrke til alle som kan nikke og si at "Dette kjenner jeg meg igjen i" eller "Ja, slik var det for meg også da livet mitt endret kurs!"
Sånn sett er det bare naturlig at tittellåten Vendepunkt åpner skiva. Den får meg til også å tenke på vendepunkt i eget liv, opplevelser som var vonde der og da og der jeg ikke så håp. Men der jeg nå ser at det åpna for nye og uventa kapittel som har beriket livet mitt. Dette beskriver Eva Weel Skram på en nydelig måte her.
I Om Du Tror På Oss er Erlend Ropstad med på en vakker duett, om et par som tydeligvis har hatt sine utfordringer, men som fortsatt har troen på at utfordringene skal de klare å komme seg gjennom. Fordi de har hverandre.
Men Weel Skram forteller også historien til sine foreldre, om hvordan de møttes på legendariske Club 7 og veien videre til hvordan de skapte sin familie og skapte seg et liv på Vestlandet. En fin og god formidling av en vakker kjærlighetshistorie..
La meg være åpner med noen meget spennende rytmer. Temaet er alvorlig nok, om et forhold som har gått over styr, men altså i en rytme som gjør den til en særs god lytteropplevelse.
Alt som du vil ha er besnærende og godt pophåndverk som bygger seg opp til et litt mektig klimaks. Avslutningssporet På besøk er musikalsk sett en duvende låt som smyger lunt framover. Tekstmessig er det bl. a. om det å føle seg fremmed i eget hus, og det å venne seg til at en også kan være alene i sitt eget hjem. Fristad og Aleine er to nedstrippa og melankolske låter som Weel Skram framfører med en inderlighet som berører, og som kompenserer for følelsen av at melankolien dominerer vel mye.
Uansett, dette er igjen et sjelfullt og tvers igjennom vakkert album fra Eva Weel Skram. Jeg skulle mer enn gjerne vært i salen når hun gjester Trondheim den 17. oktober, men når man har en mor som fyller 85 den dagen sier det seg sjøl hva som må prioriteres.
