Dropkick Murphys - For The People

Dropkick Murphys er ute med sitt første album med originallåter siden Turn Up That Dial i 2021. I mellomtida har de gitt ut to rimelige heftige album med sine versjoner av Woody Guthrieklassikere. På Turn Up That Dial var jeg litt kritisk til at det var lite variasjon i musikken, og til en viss grad er det et ankepunkt her også.

Dette er jo et New Jersey-band som spiller en musikk som har streke røtter i britisk og irsk musikkultur. Det er ikke for ingenting at da jeg oppdaga de i 2017 så trodde jeg at de var engelske eller irske. I 2019 opplevde jeg de på Tons of Rock og de var da et av festivalens desiderte høydepunkt for min del, spesielt da de dro i gang Trumpsatiren First Class Loser var det stor stemning foran hovedscena på Ekebergsletta.

Dropkick Murphys har jo en historie for å være et band for folket og for arbeiderklassen. De viser det også her i albumtittelen og spesielt i åpningssporet Who'll Stand With Us?, som også har funnet veien til min Årets låter-spilleliste. Og vokalist Ken Casey legger ikke fingrene imellom når han introduserer låten under en konsert her. Dette er en låt retta mot Trump og alle hans oligarker og rikinger som utnytter vanlige folk og en oppfordring om at alle må stå sammen mot det tyranniet og dens støttespillere som styrer USA nå. Casey minner da også om at Dropkick Murhys har vært et politisk band helt siden starten i 1996.

Celtic punk er vel navnet på musikken til DM, og punk er en av de mest politisk sjangerne som finnes. Så her går musikken hånd i hånd med budskapet. 

Chesterfields and Aftershave er mildere i formen musikalsk, men handler også om arbeiderkamp, her er det en historie fra 1975 som fortelles, til herlig, fengende musikk:

DM har med seg noen andre artister på enkelte låter. Det irske bandet The Mary Wallopers, kjent for sin kaotiske energi på scena (iflg. Spotifybioen) er med på Bury The Bones, og er et band jeg vil ha på radaren framover. Og på School Days Over er Billy Bragg med, en engelsk artist som også er kjent for sterke politiske budskap i flere av sine låter.  En låt som starter med herlig sekkepipe og som igjen har et driv og en energi som jeg bare elsker, på en sang skrevet av Ewan MacColl, faren til Kirsty MacColl. Og Kirsty covret jo Billy Bragg på A New England

The Vultures Circle High (Vulture = Gribb) har også et sterkt budskap fra en som har levd et liv i kamp for rettferdighet, men som nå innser at hans kamp nærmer seg slutten:

Et annet irsk band er med på to låter, nemlig The Scratch. De er iflg. Spotify kjent for sin blanding av metal og tradisjonell irsk musikk. De er med på Longshot og sjølsagt på One Last Goodbye, som er en hyllest til The Pogues avdøde frontmann Sean McGowan. En nydelig låt og et verdig farvel med en av irsk musikks viktigste ambassadører.

Dette albumet har vokst på meg siden jeg starta å lytte på det rett etter utgivelsen for en uke siden. Det  er fortsatt litt opp til albumet som slo meg til bakken i -17, 11 Short Stories of Paint & Glory, men det er nærmere nå enn ved første lytt. Dessuten, dette er et band som er viktige i den folkelige mostanden mot Trumps autoritære styre, og som sikkert vil komme med mer musikk med brodd mot den oransje mannen framover.

Karakter: 5/6.

Suzanne Vega - Flying with Angels

Det var etter at jeg fikk et tips om sterke Last Train from Mariupol at jeg oppdaget dette albumet som Suzanne Vega ga ut 2. mai. Dette er en artist som mange sikkert vil kalle et "One-hit wonder" etter braksuksessen med Luka fra albumet Solitude Standing fra 1987. Men dette er en artist som har vært aktiv i alle år siden og som egentlig har hatt en meget god karriere med mange album på CV-en.

Det var altså Last Train from Mariupol som førte meg til dette albumet. En meget sterk låt om den utbombede byen i Mariupol i Ukraina og om flukten derfra. Som Vega påpeker i låten, sjøl Gud valgte å komme seg på det siste toget som gikk derfra ...

Suzanne Vega viste jo med Luka at hun ikke er redd for å ta opp viktige tema, for den handla jo om barnemishandling. Og det er ikke bare denne ubetingede støtten til folket i både Mariupol og hele Ukraina som vitner om det på dette albumet. På åpningslåten Speakers' Corner tar hun fram at der det er ytringsfrihet får vi også de ytringene som vi ikke liker, de udemokratiske ytringene og ytringer som formidler hat.

Tittellåten Flying with Angels har også en god tekst, men den er den eneste låten her som jeg ikke har klart å ta til meg på det musikalske planet. Den føles altfor stillestående for min smak, men det er en type låt jeg er sikker på at mange andre finner glede i, den er bl. a. av den atmosfærsike sorten.

Witch er en låt som viser at Vega ikke er redd for å variere sitt lydbilde. Den er skarp i kantene musikalsk med en helt rå bass og også her en tekst som er verd å lytte til. Living in a state of a permanent emergency er en sterk setning som får meg til å tenke på at det er en tilstand mange amerikanere som ikke er på linje med de nåværende myndighetene føler at de er i.

Chambermaid er en lysere låt rent musikalsk, den er bra fengende og her har jeg funnet et opptak fra et BBC-program. Her har jeg ikke hørt så mye på teksten, for meg er det musikken som er i sentrum her.

Låten Lucinda tolker jeg som en fin hyllest til artistkollega Lucinda Williams, men det er avslutningssporet jeg også avslutter med her. Og Vega forteller i dette opptaket sjøl hva Galway handler om.

Jeg er jammen meg glad for at jeg har oppdaget Suzanne Vega på ny. Hun er et levende eksempel på at det enkelte kynisk sett kaller et "one-hit wonder" likevel har en solid karriere til glede for veldig mange. Og slik jeg ser det er Suzanne Vega en artist med sterk integritet, en artist vi trenger i den tida vi lever i nå.

Karakter: 5,5/6.