Eide Olsen - Med hjertet på rett plass

Bergenseren Asgeir Eide Olsen, med etternavnene som artistnavn bergtok meg med sine to første album fra -21 og -23. De var på engelsk, men nå har han gått over til morsmålet og bergensk. For meg har ikke språket så mye å si så lenge musikken er god, men jeg må likevel innrømme at jeg synes det er kjekt når norske artister bruker vårt eget språk. Det har rett og slett noe med identitet å gjøre, og så føler jeg at jeg får et litt nærmere forhold til tekstene. Bl. a. er nyanser i språket lettere å oppdage når det synges på norsk enn på engelsk.

Gjennomgangsmelodien på denne skiva er kjærligheten sett med en manns øyne. Albumtittelen får meg til å tenke på min yndlings-TV-serie Heartbeat eller Med hjartet på rette staden som den ble hetende på nynorsk. Og coveret har et klart nikk til Springsteens Born in the USA-album, bare det at her er det et hjerte (av silke?) som stikker opp av baklomma på olabuksa.

Og det begynner røft med Livet Er En Reise, om onenight-standen som får et visst SM-preg over seg. Fortalt rett fram, med med Eide Olsens underfundige stemme som motvekt:

Like Greit er om forholdet som er på skakke og der en egentlig bare venter på at det skal ta slutt, og at det er like greit. Men så viser det seg at det også er like greit om det hangler videre fordi det også bringer en del godt med seg. Musikalsk er det fengende og lekent, slik jeg er blitt vant med fra Eide Olsens to første album.

Chihuahua er gitt ut på singel tidligere i år der coveret var nettopp en hund av rasen chihuahua som satt i en stol og som var ikledd en Branndrakt. Tekstmessig er det en morsom sak om hun som går på byen mens mannen chiller'n hjemme med grandis og TV-en. Så når hun kommer hjem utpå natta og gubben ser muligheten for litt lek så er det hennes snorking han hører når han kommer ut av badet etter en dusj.

Eide Olsen er tydeligvis glad i Polen, og mye av skiva er spilt inn med dyktige polske musikere i Gdansk. Og store deler av musikken er spilt inn live, som går enda større nærhet til meg som lytter. Koringen til Inger Lise Drabløs og Gina Aspenes på refrengene bidrar dessuten til å sette en ekstra spiss på flere av låtene.

Og den koringa er aldeles nydelig i den herlig lekne I Parken. Et av skivas mange høydepunkter.

Som nevnt er det igjen lekenheten som preger et album fra Eide Olsen. Men han kan også ta det ned og la det bli mer ettertenksomt, et godt eksempel på det er avslutningssporet Jeg Husker Alt, der artistens trofaste musikalske kompanjong, den polske jazzmusikeren Irek Woctczak også setter sitt sterke og dvelende preg på låten.

Så igjen er dette blitt et helstøpt album fra Eide Olsen. Dette er musikk og tekster som går rett til hjertet og som fortjener et stort publikum. Det er ni låter der artisten viser at han har mye varme i både stemme og musikk. Dessuten er det moro å vite at låtene på skiva er en del av en sceneforestilling med samme tittel som skiva, der en får både musikk og standup. Hadde vært kjekt og oppleve, men for en som bor i Trøndelag er det litt tungvint å komme seg til Bergen. Så jeg får "nøye meg" med å kose meg med musikken.

Karakter: 5,5/6.

Bonnie and The Jets - II

For tre år siden ble jeg vilt begeistra for debutalbumet til soulrock-bandet Bonnie and the Jets. Jeg var jo skeptisk i og med at soul ikke er helt min greie, men de blåste meg av banen med et drivende herlig album som jeg bare måtte elske.

Nå er de ute med oppfølgeren, og det viser seg at dette er en trilogi som vil bli fullført neste år. Iflg. presseskrivet skal trilogien speile ulike stadier av personlig og kunstnerisk utvikling. Det merker jeg på tekstene, samt at musikken igjen bergtar meg. Det er så tett, det er så samspilt, det er slik en driv og en energi og ikke minst er det igjen en både kraftfull og følsomt sterk vokallevering av vokalist og hovedlåtskriver Caroline Bonnet. 

Preludiumet Not Gonna Bring Me Down på drøye minuttet har noe åndelig over seg, om det å gå på kne og be og å ha en tro eller en visshet som gjør at en ikke brytes ned. Så smeller det med Old Stories. Med her er Marius Lien, som betegnes som en av de mest lovende bluesmusikerne i landet. Låten handler om at vi alle har våre historier som har formet oss til den vi er i dag. Musikalsk er det til tider et visst gospelpreg som jeg synes passer fint til en slik type tekst, samt en herlig liten gitarsolo. Slikt er jeg alltid svak for!

Naked er en drivende energisk rockelåt med en fet basslinje og handler om det faktum at uansett hvem vi er så kom vi nakne til verden og at livet er en gave som vi må forvalte på best mulige måte.

Egentlig er det vanskelig å velge låter her fordi det meste er så innmari bra. Som I'm Alone som er en smule mildere i uttrykket , men likevel med mange sterke detaljer. Ingen ringere enn Stian Carstensen bidrar her, kjent fra bl. a. Farmers Market og en multiinstrumentalist som har gjort seg sterkt gjeldende på den norske jazzscena. Hans tilstedeværelse på denne låten er merkbar.

Så må jeg ta med Breaking News, som er en varm og god musikalsk låt, men med et trist tema. Om hun som er borte og undringa om en gjorde noe feil i forhold til henne. Mye følelser her og en låt som berører. Det nydelige barnekoret som kommer inn i låten gjør at jeg får en klump i halsen. Inn på min spilleliste der jeg nominerer til min Årets låter-kåring for 2025:

Til slutt det nedstrippa og pianobaserte avslutningssporet That Beautiful Smile, for å vise at dette er et band som kan kunsten å variere og som også takler med bravur det å strippe det helt ned. Vakkert!

Men det er så mye bra blant de tolv låtene på denne skiva. F. eks. klangfulle og advarende Don't You Fall In Love With Me, der Caroline Bonnet nettopp har denne advarende skarpheten i stemmen som en slik tekst krever. Og svingende Reinvent Yourself, om det å finne tilbake til sitt rette jeg.

Så konklusjonen er at dette er enda et strålende album fra Bonnie and the Jets! Og jeg håper de snart tar turen hit til Trondheimstraktene. Da vil jeg garantert sikre meg billett!

Karakter: 6/6.

The Other End - Core Values

Duoen Ida Knoph-Solholm og Alexander Breidvik i The Other End er ute med sitt andre album, oppfølgeren til debuten The Sun Will Do You Good, They Said som kom våren-23 og som jeg likte meget godt.

Denne skiva her har jeg brukt tid og mange lytt på. Det har gjort den godt, for hadde jeg lagt den vekk etter et par lytt så hadde jeg gått glipp av at her er det mye godt før øregangene. Det er ikke alltid at musikk sitter tvert, men hvis en hører at det er noe og er villig til å undersøke det nærmere så finner en ofte ut at det her jo er meget bra.

Åpningslåten Magpies er behagelig, men avsluttes av en drømmende instrumental som virker litt intetsigende. I Won't Go Back starter litt psykedelisk men glir over til å bli en låt med flere musikalske detaljer som jeg setter pris på. Som et deilig munnspill og et klangfullt instrumentalparti som avslutter det hele på en nydelig måte.

Television Love har en fyldig start, bl. a. med en sterk gitar. Det gjør meg nysjerrig på hva som kommer videre, og jeg blir ikke skuffa. Dette er en gjennomført god låt med et fyldig lydbilde som pakker inn Ida Knoph-Solholms karakteristiske stemme. Skulle jeg f. eks. høre denne stemmen til en ukjent låt på radio hadde jeg med en gang skjønt at det er henne.

Peeking Over the Top er en litt rocka låt som er blitt mitt største favoritt på skiva. Den har et driv som jeg elsker og da bærer jeg over med at den blir en tanke heseblesende på slutten. For det er egentlig bare småpirk og ikke nok til å forhindre at den er inne på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter.

Cake in the Break Room er også en spennende låt med en kul tittel. For det er jo de jobblunsjene der det blir servert kake som er de vi virkelig husker. Og vi har vel alle opplevd den kollegaen som har en egen evne til å dukke opp når det er kake på bordet!

Til slutt The Records som bl. a. utmerker seg med noen nydelige klangfulle parti som setter en ekstra spiss på låten. Og jeg legger merke til namedroppinga av Joni Mitchell. Også et parti med en herlig slidegitar trekker opp. En behagelig låt som jeg etterhvert er blitt skikkelig glad i. 

Jeg må innrømme at jeg ikke har satt meg så mye inn i tekstene, men uansett så er vokalen til Ida Knoph-Solholm meget behagelig å høre på. Og Alexander Breidvik og de andre musikerne gjør dette til en sterk, helhetlig musikkopplevelse. Med andre ord et nytt album fra The Other End som jeg er blitt glad i.

Karakter: 5/6.

Anne Fagermo - Spillet er i gang

Anne Fagermo ble kjent for alvor kjent for hele landet da hun deltok i MGP ifjor med !"Judge Tenderly Of Me" sammen med Dag Erik Oksvold, den nydeligste countrylåten i MGP's historie etter min mening. Nå er hun endelig ute med sitt debutalbum som soloartist, og til min store glede er det på norsk. Jeg har hørt flere norske album i høst, og musikalsk sett har de vært meget bra. Men jeg har savna morsmålet vårt opp i all engelsken, og der er denne skiva til Anne Fagermo et hardt tiltrengt pusterom.

Hun har funnet plass til åtte sanger, og de fleste tekstene virker både personlige og gjennomtenkte. Åpningssporet Bruk og kast handler både om det å bli fryst ut i skolegården og om det å føle at en er blitt utnyttet i et forhold en gikk med gode intensjoner inn i. 

Hele byen er om det å bli utsatt for svik. At det en betror til i fortrolighet til en person en stolte på likevel kommer ut blant folk, på jobb og "på byen". Det er utrolig vondt og oppleve og Fagermo beskriver dette på en meget god måte:

Femåring tar opp det og se et barn som ikke har det bra, og den hjelpesløsheten en kjenner på når en føler at en ikke klarer å gjøre noe med den situasjonen. Og om undringa når man blir voksen og en ser at denne gutten har tatt over huset som beskrives som hjemsøkt, og der en stiller seg spørsmålet om hvordan han har det nå. En gripende tekst akkompagnert av stemningsfull musikk og med det inn på spillelista der jeg nominerer til min kåring av Årets låter for i år.

En liten detalj jeg liker er at Fagermo på albumomslaget og også på alle singelomslagene tar med navnet på sitt backingband, Akerhaugen Band. Og det er vel fortjent, for dette er musikere som lager den rette stemninga til låtene og som skal ha sin del av æren for at dette albumet har falt såpass i smak hos meg.

 

Se på deg nå er en kraftfull og fengende låt som er en refleksjon tilbake til skoletida og medeleven som lo av ens valg for hva en ville satse på, og der en nå ser at den som er mest lykkelig over sitt valg for livet er en sjøl. Kanskje litt skadefryd, men også en historie om å tro på den magefølelsen en har om hva som er rett vei å gå i livet, rett og slett det å følge sine drømmer.

Dronninga av hjerte mitt, som avslutter det hele er også et fengende og sterkt spor, og skivas kjærlighetslåt. En herlig sak å avslutte albumet med, der den oser av glede og frihet.

Slekters gang, tittelsporet Spillet er i gang og Han som ville bli prest er også gode låter med innsiktsfulle tekster. Det er tydelig at Anne Fagermo ikke bare vil gi oss god musikk men også tekster vi kan fundere på og ta til oss. Det gir plata en ekthet og nærhet som jeg setter stor pris på. Så min konklusjon er at dette er en solid albumdebut!

Karakter: 5/6.

The Catsharks - Out of the Bag

Enkelte ganger havner det i innboksen eposter fra artistene sjøl om ny musikk de har utgitt, altså ikke fra et management. Jeg vil bare understreke at jeg setter stor pris på de sistnevnte henvendelsene også, for det gir meg uansett varsel om musikk som ki mange tilfeller er verdt å høre på. Men det føles ekstra nært når det er artistene sjøl som står 100% bak eposten.

Som bandet The Catsharks med base i Bamble i Telemark som i slutten av september slapp sitt debutalbum. Dette er en gjeng erfarne musikere som nå etter at avkommene er blitt såpass store at de klarer seg sjøl har mer tid til å satse på musikken. Bandets besetning er Marianne Walle (vokal), Mishan Karsböck (keyboard/vokal), Erik Høines (trommer), Holger Lockertsen (bass/vokal) og Erik Goberg (gitar/vokal). Bassist Lockertsen var initiavtaker til bandet, en nordlending som altså har gjort telemarking av seg, men med fartstid i en del Osloband på 90- og 2000-tallet.

Musikken er litt vanskelig å beskrive da den er i skjæringspunktet mellom pop og rock. Det er på en måte soft rock kombinert med det jeg vil kalle lekker og intelligent pop med en umiskjennelig groove. Det gir bandet deres egen distinkte stil, og derfor vil jeg nok fort kjenne dem igjen når de kommer med mer musikk.

Åpningslåten Elevator er et kult spor som det svinger godt av. Jeg liker rytmen, og det er fengende nok til at jeg får godfoten i bevegelse. 

Black Cat henspeiler på albumtittelen og på det å slippe katta ut av sekken, noe som kan føre til oppstandelse og omveltninger, alt ettersom hva det dreier seg om.

Pink Balloon har med seg en stilig synth som gir låten en ekstra spiss sammen med til tider herlig gitartraktering. Ja, dette er en såpass stilig låt at den er blitt min største favoritt på skiva og den som har kommet inn på min Årets låter-spilleliste der jeg nominerer til min kåring av det jeg synes er de beste nye låtene jeg har hørt i år.

Avslutningssporet Memories Made er et av skivas mest rocka og derfor setter jeg ekstra pris på denne også. Den er krydra med et herlig instrumentalparti med en ditto herlig gitarsolo. Dessuten en kul video med informasjon om hvordan de spilte inn albumet, med en del gammelt men likefullt solid utstyr. Eller vintage om man vil.

Med Careless Reality viser The Catsharks at de også kan ta ned tempoet og likevel lage en smakfull låt. Den andre av de rolige sporene, Fire er den eneste jeg ikke får helt under huden, men det har mye med smak og behag å gjøre.

Jevnt over er dette et meget solid album, og jeg merker godt at dette er musikere som er såpass erfarne at de også tør å være musikalsk lekne. Jeg liker det jeg hører og koser meg med groovy musikk i skjæringspunktet mellom rock og pop.

Karakter: 5,5/6.

Ida Maria - Seven Deadly Sins + 3

Ida Maria er ute med sitt første album på ni år og hun har tar for seg de sju dødssyndene fra katolisismen. De syndene som fører til evig fordømmelse og fortapelse hvis en ikke angrer og skrifter.

Det begynner med misunnelse, eller Envy. Faktisk en låt som har klare islett av country, og det er kult å oppleve at Ida Maria tør å være sjangeroverskridende.

Når begjær (Lust) er temaet tar Ida Maria vinklinga til en kvinne som blir begjært av en mann som allerede har kjæreste, og det ubehaget det medfører. Jeg synes det er kult at hun tar den vrien, for det er nok ikke det mange forventer av en låt med det temaet.

Lazy er en skikkelig banger der alle rockemytene blir nevnt, som sex, drugs & rock'n roll, sammen med det å ikke gidde å stå opp eller å ta seg en utdannelse. En rett ut herlig rockelåt dette.

Jeg gjenkjente lett hva som var dødssyndene i fem av låtene og etter litt fundering har jeg kommet fram til at More må være grådighet og at I Pushed Too Hard handler om fråtseri. Men jeg kan også se argumentene for at det er omvendt og det er kjekt at Ida Maria overlater litt til meg som lytter hvordan jeg tolker de låtene.

Men som albumtittelen antyder så er det tre låter til her, og de slår hardt de også. Pussy and Money er streit rett fram rock'n roll og jeg lurer på om temaet her er en sexarbeiders hverdag. Uansett så er dette et spor med det energiske drivet som jeg vil ha i en rockelåt:

Jeg vil også trekke fram avslutningssporet der Ida Marie spør: Who Will Save Rock'n Roll. Musikalsk er dette også en drivende sterk låt som jeg bare digger.

Det er godt å ha Ida Maria tilbake som hardtslående rocker, og dette albumet gjør at jeg gleder meg til konserten jeg har billett til på Byscenen i Trondheim om to uker og å få oppleve energien fra disse låtene live.

Karakter: 5/6.